fredag, juli 31, 2009

To luker i himmelen - av André Bjerke


Det største mysterium
er ikke mer enn det
at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.

Selv femtrinns-raketter
og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn
med et eneste blikk
beviser at Gud er til.

torsdag, juli 30, 2009

Trilletur i Rosanes park

Idag hadde vi noen ærend på Nøtterøy. Vi bestemte oss for å benytte anledningen til å gå tur med Jesper et-eller-annet-sted etter at vi hadde gjort det vi skulle. Alltid godt med litt forandring. Vi endte opp med en trilletur i Rosanes.

Klikk på bildene for å se dem større.


Rosanes er en nydelig park som ligger landlig til på Teie innimellom bolighus, trær og sjø. Her er trærne høye og kveldssola vakker. Det glitrer i tjern og suser i greiner. Stedet brukes av mange til bryllupsfotografering, og jeg skjønner hvorfor. Jeg ville nok ikke valgt det selv - dvs vi valgte noe annet da vi giftet oss i 2007 - men det er virkelig vakkert der.


Man burde jo virkelig bli flinkere til oppsøke små perler rundt omkring i området der man bor. Vestfold er full av dem!


På bildet over sjekker Mr Amélie at alt er bra med lilleknert. Han har en tendens til å vri seg ut av lua si...


... Men alt er visst såre vel. Nysgjerrig på omverdenen - som alltid.


Ikke rart det er koselig å gå tur her...


Her er det visst mor som sjekker noe. Nei feil - hun bare hørte en liten lyd og måtte titte litt på sønnen sin. Fin. Fin er han.


Mon tro hvor mange som har gått romantiske kjæresteturer i dette området opp igjennom?


Et lite pust i bakken. Mor må forevige synet...


Så er vi på vei hjem. Sola har gått ned, og himmelen er full av fine skyer...


Jesper sover fredfullt. Ikke rart det - med vind i ansiktet, lyden av sus fra greinene og mor og far som går og skravler foran vogna. Livet må vel være ganske godt for en liten lilleknert på trilletur i Rosanes park.

mandag, juli 27, 2009

Bringebær-refleksjoner

Vi har en bringebæråker i hagen. Den er full av deilige bringebær som kommer igjen år etter år. Bringebæråkeren var svigerfars domene. Han var liksom eksperten. Han luket og klippet, fjernet visne busker og rettet opp i det som trengtes for å kunne få fine, bugnende busker.


I år er den første sommeren uten svigerfar. Noen ganger kan jeg nesten se skyggen av han, der han klipper gresset eller luker. Flinke mannen. Minnene fra fjorårets sommer henger igjen. Med graviditet, vond bekkenløsning, fødsel og barseltid, har det vært vanskelig å få til de store hageprosjektene. Mr Amélie på sin side har stått på som en gal (ved siden av vanlig jobb og den nye papparollen) for å ferdigstille naboleiligheten som vi leier ut fra 1.juli. Og ferie - man skal vel prøve å få til det også? Vi må innrømme hagen ikke har stått øverst på prioriteringslista i år. Det har rett og slett vært umulig. Nå er ikke vi ute etter å vinne den store "hage-konkurransen" her i gata, men det hadde kanskje vært greit å klatre fra en solid minusplassering og et par-tre steg oppover? Da er det kjekt med en lillesøster! Hun trenger penger, og vi trenger luking.


Det fikk være greit å kjøpe seg ut av villniss, ugress og overgrodde busker dette året. - Om hun kunne få edderkopptillegg? Med en søsters overbevisende sjarm, ble det til slutt en liten bonus. Det hadde nemlig vært m a n g e langbeinte skapninger der... (!)

Nå har vi en nyluket bringebæråker på tre rader. Det er en sann FRYD for øyet å beskue den brune, fine jorda nede ved bakken - i alle fall for en Amélie som føler veldig på det manglende hagearbeidet denne sommeren. Neste år skal bli bedre. (Det er nesten så jeg håper noen naboer av oss leser dette. Hehe.)


I går gikk vi inn for å plukke bringebær. Ikke fått det til før. Jesper ble med ut i vogna og sov under epletrær, humlesurr og insektsnett. Mr Amélie og jeg fant hver vår krakk og plukket bær i lummert julivær - for min del frem til lillenert meldte fra om rumlende mage.


Deilige bær! De ser nesten ut som skogsbær, så modne som de har rukket å bli...


Jeg bakte brinegbærpai med vaniljekrem - glemte dessverre å ta bilde - og Mr Amélie la bær i bokser og puttet i fryseren. Idag har vi spist nyrørt bringebær på skiva. Og jeg har lovt meg selv å være flinkere til å plukke bringebær neste sommer.

fredag, juli 24, 2009

Alternativ bryllupsinnmarsj



Sommeren er høytid for brylluper, og i disse bryllupstider passer det seg med en inspirerende, herlig snutt fra noens meget alternative innmarsj i kirken. Hehe, denne gjorde meg i godt humør! Takk til Living White som tipset meg!

lørdag, juli 18, 2009

Nesten like lang som en Maileg-kanin


Jesper er for tiden n e s t e n like lang som en Maileg-kanin

Hm. Det blir mye Jesper og babystoff for tiden. Kanskje ikke så rart :) Det er det som fyller hverdagen og tankene mine om dagen. Jeg rekker ikke så mye annet enn å være mamma i grunnen. Joda, spising, litt soving, en del besøk, rydding og ordning i huset, men det blir ikke hverken lange ferieturer eller de store utskeielsene. Her er det... eh... full pupp. Jeg skjønner godt at folk har forberedt oss på en omstilling - for dét er det. Men det er fantastisk koselig! Hvert øyeblikk med lillemann er lykke på jord. Han vokser seg både tyngre og lengre, og vi synes selvsagt han er sååå stor. Og sååå flink. Og sååå søt og god og fin og herlig og morsom og sjarmerende og tusen andre superlativer. Sukk.

Man blir patetisk. (Men føler seg selvsagt i k k e som det i det hele tatt.)

tirsdag, juli 14, 2009

Besøk av tremenningen


Jesper har en finfin tremenning som er ca tre uker yngre enn han. Han heter Julian og bor i Oslo. Onsdag forrige uke kom han på besøk, og da måtte det bli photoshoot, vettu.


Her er gutta i vogna til Jesper. Den ene litt mer våken enn den andre...


Julian må klø seg litt i hodet: "Han derre Jesper, sover'n bare?"

søndag, juli 12, 2009

En gammel liste fra en slitt eske - Del 3


For en god del uker siden, lovte jeg å skrive del 3 i serien "En gammel liste fra en slitt eske". Dette var selvsagt planen, men etterhvert merket jeg at det hele havnet litt i bakgrunnen. Å ta analytiske dykk ned i fortid, tankeliv og sjelelige irrganger, krever litt av meg. Mister jeg motivasjonen, har jeg en lei tendens til å skyve ting foran meg. Dette kunne fint havnet på en eventuelt ny "erkjennelsesliste" anno 2009: Jeg utsetter handlinger og prosesser jeg burde ta tak i idag. Nuvel. Nok om det.

I dag har jeg bestemt meg for å skrive tredje og siste del. Ikke at jeg direkte skylder noen det, men jeg mener det er viktig å holde det man lover. Om det så skulle ta mange år. Det er liksom greit å runde av den serien, selv om den nok er mest interessant for dem som liker å lese om menneskers modningsprosesser.

Du bør lese forordet til En gammel liste fra en slitt eske (HER) først + DEL 1 og DEL 2. Da henger ting litt bedre sammen. Serien er et slags analytisk skribleri basert på en liste jeg fant igjen for noe uker siden.

Nederst i en eske med mange andre papirer fant jeg et A4-ark med en liste datert slutten av år 2000. Overskriften var ”Jeg har innsett at” – kolon – og dermed en rekke mindre positive erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Det er sjeldent bra å være negativ, men jeg tror faktisk disse erkjennelsene på et vis førte meg videre i forhold til en del ting jeg de neste årene måtte forholde meg til. Mulig at ting jeg innså bidro til å slenge meg nærmere veggen – men kanskje var det nødvendig. (Fra forordet)

***

Det neste punktet på den gamle listen fra esken var:

- Jeg har vanskelig for å tilgi meg selv.

I motsetning til folk som stadig sier ”jeg angrer ingenting”, er jeg av den oppfatning at anger kan ha konstruktive sider. Dette har jeg skrevet fyldig om i innlegget Anger (HER). I god postmoderne ånd, skal man liksom ikke angre på noe idag. Det blir for klissete, for skyldbetynget, ja nesten religiøst (med negativt fortegn), å skulle bruke energi på den slags. Jeg er overhodet ikke enig. Jeg mener at det å angre kan handle om å revurdere, få ny innsikt og å ta et oppgjør med ting – noe jeg synes det er altfor lite fokus på.

Det som blir feil, er når angeren går over i usunne baner, knugende selvfordømmelse og hakk-i-plata-følelser som hindrer konstruktiv vekst. Da kan det være viktig med et budskap om å ikke bruke for mye krefter på anger. Det er nemlig bortkastet. Jeg ser i dag på anger som viktig selverkjennelse, men begrenser det til en kort prosess der man kaller en krakk for en krakk, legger ting bak seg - og går videre.

For noen år siden, hadde jeg nok mere slike hakk-i-plata-tendenser. Dette gjaldt både på det tidspunktet jeg skrev listen og i en periode fremover. I en vanskelig fase skjedde det ting jeg gjerne skulle hatt ugjort. Ikke nødvendigvis store ting. Men det er ikke poenget. Når man har sagt eller gjort ting som har fått konsekvenser for andre eller en selv, når man har såret noen, eller om man har tatt dårlige valg som gjorde at man måtte gå noen ekstrarunder, kan angeren i ettertid inntreffe. For meg ble det mange knugende og ekle følelser. Jeg tror angeren var viktig, men det ble en lite konstruktiv prosess. Også de senere år, har jeg merket utfordringen med å klare å på en måte tilgi meg selv. Det trenger ikke å ha dreid seg om grufulle eller store ting, men om ugunstige ”dominobrikker” som har dratt med seg både vanskelige følelser og krøll i relasjoner.

For meg har det vært viktig å sortere og rydde litt på innsiden. Legge fra meg både byrder, bli kvitt usunn selvfordømmelse, men også ta på meg ansvaret (vi liker vel dét ordet bedre enn skyld?) for ting som faktisk kunne ha vært håndtert annerledes fra min side. Selv om man handlet i uvitenhet, harnisk, sårhet, ubetenksomhet eller umodenhet - og selv om ting kunne ha sine grunner og forklaringer - er det viktig å tenke gjennom ting. Det er befriende å erkjenne ansvar. Jeg kan ikke ta ansvar for alt, men jeg kan ta på meg ansvaret for de feil jeg selv begikk.

***

Det siste avsnittet i denne serien oppsummerer mine tanker i forhold til to punkter jeg her har slått sammen:

- Jeg har et hektisk liv og trenger å ta mer vare på meg selv. Jeg lever ofte for å tilfredsstille de krav og forventninger jeg føler andre har til meg.

Her vil jeg vise til serien min om å møte veggen (HER). Jeg har rett og slett tro på å dele den historien med jevne mellomrom. Enten det er via blogger eller i samtaler med folk jeg snakker med i det virkelige liv, møter jeg ofte mennesker med lignende historier og erfaringer. Jeg har et håp om at min prosess rundt det å bli utbrent og reise seg igjen, kan hjelpe noen - på en eller annen måte - til å komme seg videre, få ny innsikt, føle seg litt mer normal, you name it.

Tilbake til punktet fra listen. Jeg jobber fortsatt med disse tingene. Bare se på det jeg skrev om barseltiden. Det nærmest tyter ut mellom linjene. Kanskje er det et stadig pågående prosjekt for oss mennesker: Å finne den gode balansen, ta vare på seg selv og løsrive seg fra andres feilaktige krav og forventninger? Jeg personlig har nok hatt et veldig stort behov de siste årene for å frigjøre meg fra følte krav og forventninger. Jeg har - med bakgrunn i det jeg opplevde - hatt behov for ro rundt meg. For å ta ting i mitt tempo. For å si nei. Det har vært - og er - en viktig prosess i mitt liv.

Fortsatt synes jeg det er vanskelig å ta på meg ting fordi jeg er redd for å skuffe, redd for å måtte trekke meg. Men jeg øver meg sakte men sikkert, bl.a gjennom små prosjekter, små handlinger, frivillig arbeid en gang i uka og lignende. Men altfor mange ting tar jeg ikke på meg. Det er ikke der min identitet ligger. Mitt fokus er mye mer på det nære og kjære; f.eks det å være en god mamma, pleie parforholdet, få nok hvile, være sammen med mennesker som gir meg glede og energi, sysle med koselige hjemmeting, dyrke interesser og nyte livet (lange søndagsfrokoster, rolige fredagskvelder osv). Jeg kjeder meg faktisk aldri, og livet har aldri vært bedre.

Kanskje står jeg midt oppe i andre prosesser om en del år. Sannsynligvis. Kanskje er jeg enda sterkere, enda tøffere, har enda mer integritet - nettopp fordi jeg har tatt tak i tingene. Her og nå er det i alle fall viktig for meg å verne om det jeg opplever som viktig. Med bakgrunn i både den ene og den andre serien jeg har skrevet her på bloggen, tror jeg nok dere vet hva det er.

onsdag, juli 08, 2009

Oppdatering på livet med lilleknert


Aller først: Tusen takk for overveldende respons på serien min om barseltiden (HER). Det er så interessant, fint og givende å lese det de forskjellige har å bidra med. Det er tydelig at jeg har rørt ved et felt som mange kjenner seg igjen i eller kan relatere til.

Vil faktisk oppmuntre leserne til å ta seg tid til å lese de andres innspill (både kommentarene til DEL 2 og DEL 3). Mye gull å hente i form av erfaringer, råd og tips. Jeg har tanker om å lage et slags sammendrag, en liten epilog til serien, men skal ikke love for mye. Den som venter, får se. Jeg vil forresten takke for alle oppmuntringer jeg har fått. Det var virkelig en hjelp for meg å lese alt sammen. Bedre å dele tankene sine enn å gå rundt og bære på alt inni hodet sitt - det erfarer jeg igjen og igjen. Andres innspill gir nye perspektiver, og i dette tilfellet mye oppmuntring.

Nå lurer sikkert flere på om jeg har gått helt i kjelleren i og med at det har vært litt stille her den siste uka og jeg strigrein "i forrige innlegg", men neida. Her er man bare veldig mor på heltid. Vi har hatt mye besøk denne uka og Mr Amélie har jobbet med naboleiligheten, så når jeg ikke har ammet/stelt/lullet/stullet/kjørt vogn osv, har jeg sovet. Eller spist. Eller vasket klær. Eller småsyslet litt på dataen. Eller FRYDET meg over kjøligere temperaturer. Eller gjort noen ærend i byen. All ære til alenemammaer by the way. OGSÅ noe jeg har tenkt mye på i det siste.

Mr Amélie og jeg snakket om det en dag - det å være bare én. Slik forløp samtalen ca:

- Tenk å være alenemor, da!
- Og tenk å være alenemor med kolikkbarn!
- Eller alenemor med kolikkbarn OG tvillinger!
- Og å være alenemor med kolikkbarn og tvillinger i indre Himalaya!
- Eller å være alenemor, ha kolikkbarn, tvillinger og leve i krigssone!!

Vi fant ut at vi i grunnen var ganske heldige. Vi er i det minste to. Barseltiden kan være omveltende nok som dere vet... - men jammen er vi heldige.

Tenk at vi får dele livet - hver eneste dag - med denne lille knerten her?!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen