Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 3

Du bør lese DEL 1 (HER) og del 2 (HER) først. Om noen har lignende eller andre opplevelser - fra i år eller 20 år tilbake i tid - eller om noen bare har tanker og respons, setter jeg veldig pris på en setning eller to i kommentarfeltet. Tenker mye på dette her om dagen.


Da jeg oppsummerte mine erfaringer rundt det å bli mamma (HER), hadde det gått 15-16 dager etter fødselen. Jeg fullførte innlegget og publiserte det på 17.dagen. Jeg står for alt jeg skrev der, men det var kanskje litt tidlig å konkludere for mye etter litt over to uker.

Det er i grunnen for tidlig nå også. Jeg har likevel merket et stort behov for å tenke litt høyt rundt det jeg går gjennom. Dette har bakgrunn i at jeg har hatt det ganske vanskelig de siste dagene. Ting har dukket opp. Jeg har kjent meg veldig sliten, hatt mye hodepine og vært utslått av heten både inne og ute de siste dagene. Uansett hvor jeg går, er jeg fanget av kvelende varme. Jeg har en liten sønn som er totalt avhengig av meg – og jeg har vært gjennom mange dager med hard jobbing i forhold til ammingen. Det går heldigvis bedre og gutten spiser og legger fint på seg, men det tar på å være sår og ha smerter over tid.

På lørdag skulle vi i deler av et bryllup. Vi valgte å si ja fordi både vielsen og selskapet skulle holdes like ved oss, og det ville være greit å dra hjem for å amme. Vi opplevde det også viktig å komme, fordi det ville bety mye for brudeparet. (Det er de som opplevde brannen jeg skrev om for snart to år siden. HER.) Dagen måtte planlegges godt for å legge inn ammeøkter. Vi hadde heldigvis moren min på besøk hos oss fra tirsdag til søndag, bl.a fordi hun skulle passe lilleknert mens vi var i bryllupsmiddag og han sov. At hun var her gav meg avlastning i varmen og mulighet til å få to skarve timer i byen på fredag for å finne kjole til bryllupet. Ved siden av dette hadde vi noe besøk i helgen.

All tenkingen rundt barseltid, har bakgrunn i at barseltiden plutselig ble litt mindre rosa i helgen. På fredag kveld var det som om følelsene mine "kollapset". Det var en del ting som ble vanskelig for meg den dagen, og på kvelden begynte jeg bare å gråte. Jeg var varm i hele kroppen, hadde hatt hodepine i mange timer og endte opp med å måtte sette meg inn på soverommet (som hadde 29 varmegrader) for å prøve "å komme meg igjen". Mr Amélie og besøket vårt satt ute på verandaen og grillet, lo og hadde det koselig. Jeg ønsket å være der, følte enormt på at jeg forsvant på den måten, men klarte ikke å komme til hektene igjen. Jeg bare gråt og gråt – og det var helt umulig å stoppe. Kroppen kjentes som en vaskefille, hodet dundret, og det var totalkaos i følelsene mine. Mens svetten silte og tårene rant, satt jeg i senga og ammet Jesper.

Det er kanskje dette som er barseltid, tenkte jeg.

Og det er det jeg mener - at man kan ha MANGE dager med null barseltårer og mye latter: Man kan selvsagt være sliten en dag eller tre, sitte i pysjbuksa i senga og velge å henge en lapp på døra om at man trenger å sove ut. Men en annen dag kan man føle seg opplagt og ta en trilletur i byen. Det er utmattende med smerter, sårhet, nye bekymringer osv, men man er langt fra gråtetokter og depressive tendenser. Man er rett og slett litt stolt over hvor grei form man er i, kanskje nettopp fordi man har vernet litt om seg selv og familien. Jammen-er-jeg-heldig-som-er-så-blid-og-glad!

MEN - plutselig kan slitenheten innhente en med overrumplende skru. Tårene fosser, vanskelige følelser romsterer i kroppen, og man kjenner et slags nederlag. Det virker umulig å forklare det for andre. Dum føler man seg også. Man bare merker at hormonene er i plutselig ubalanse. Det å da skulle forholde seg til mange mennesker, blir med ett veldig slitsomt. Kombinasjonen tropevarme, mye program, ammetåke og mye folk, fungerer som en slags kjemisk løsning, og vips så er barseltårer et faktum.

Man begynner å skjønne at det faktisk var lurt å følge rådene jordmor, barnepleier og helsesøster gav – om å være litt bevisst på det man gjør og deltar på i disse første ukene. Og om å tørre å sette noen grenser. Det er bare det at omverdenen ikke nødvendigvis henger med...

Det minner meg faktisk om min EGEN manglende forståelse for andre i denne situasjonen for bare kort tid siden. Jeg husker jeg var litt oppgitt på en venninne i fjor som "aldri tok telefonen" (følte jeg... - selv om jeg nå vil uttrykke det annerledes: Hun hadde ikke mulighet til å ta telefonen da det passet for MEG å prate...) og som plutselig måtte legge på midt i samtaler pga ørsmå knyst fra vogna. For tiden er jeg selv i den situasjonen at jeg ofte hører hustelefonen ringe mens jeg sitter i et annet rom og ammer. Men når jeg ammer, KAN jeg ikke gå fra. Jeg flyr bare ikke rundt med babyen på slep for å ta en telefon som mange ganger viser seg å være telefonselgere allikevel. Er det viktig, kan de jo sende en melding på mobilen min.

Et annet eksempel, er fra januar-februar dette året. Jeg har fått tillatelse til å gjengi det jeg skal fortelle. Jeg skulle ha et utsatt 30-årslag, og en veldig god venninne av meg hadde sagt hun kom. Rett før avlyste hun - "av barselgrunner". Det var ikke "én stor og god grunn", men hun opplevde det utfordrende å ta med babyen, både med tanke på kulden, at han var liten, at det var stressende i forhold til ammingen osv. Rett før hadde jeg også ved en feiltagelse ikke fått beskjeden om at sønnen var født. Jeg fikk høre det via-via noen dager senere, og en usikkerhet ble etablert på innsiden. Jeg følte meg uviktig for henne, og husker jeg ble provosert over valg hun og mannen tok. De signaliserte på sms og på facebook at de trengte litt tid for seg selv, og jeg syntes det virket "noe vakent isolerende å ha fått barn." Jepp, jeg var vel ikke helt forståelsesfull selv - så jeg kan i grunnen skjønne at de uten barn ikke helt forstår issues rundt det å være barselkvinne. (Det som er verre å forstå seg på, er at de som faktisk HAR barn viser så liten raushet.)

Venninnen min og jeg tok en prat om dette, og det oppklarte en hel del. Hun tok det utrolig sporty og har i ettertid fortalt meg at hun var ganske rolig fordi hun "visste at jeg ville forstå det noen måneder senere." Ganske riktig - ikke lenge etterpå tok jordmor opp temaet barseltid da jeg hadde time på helsestasjonen, og noen uker senere fikk vi høre omtrent det samme på svangerskapskurs. Enda noen uker senere, fødte jeg Jesper, og nå - nå er jeg der selv. (Vi smiler godt og mye av dette i disse dager. Og man kommer nærmere hverandre av å ha noen slike samtaler i et vennskap.)

Som jeg sier, å være i barsel er både vanskelig å forstå, forklare og sette seg inn i. Det er vel kanskje derfor jeg gjør et forsøk på å skrive om det her på bloggen. Jeg vil så gjerne at folk skal forstå. Og jeg tror ikke det er så dumt at noen tar bladet fra munnen og setter ord på ting på en ærlig, personlig (men ikke for privat) måte, gjerne med eksempler fra levd liv. Det kan jeg nemlig stå inne for.

Jeg har fortsatt noen uker igjen av denne sagnomsuste barseltiden, og jeg vet ikke åssen jeg vil oppleve de neste dagene. Kanskje jeg har fått grått ut litt i helgen og at det hele vil oppleves mer "rosa" igjen? Men om IKKE - hva så? Jeg skal prøve å minne meg selv på det. For jeg må innrømme at det ikke er lett å forholde seg til så mye dilldall når kroppen går gjennom store fysiske og psykiske endringer.

Det som derimot ikke er vanskelig, er å bli myk i hjertet når jeg titter ned på lilleknert i bærebaggen rett ved siden av meg, der han ligger med bleie og bar overkropp, halvslumrer og gir fra seg søte, små knirke- og smattelyder.

På tide med amming kanskje?

Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 2

Du bør lese DEL 1 først. Gå HIT. Om noen har lignende eller andre opplevelser - fra i år eller 20 år tilbake i tid - eller om noen bare har tanker og respons, setter jeg veldig pris på en setning eller to i kommentarfeltet. Tenker mye på dette her om dagen.




Mennesker ser alltid stykkevis og delt.

Med alle ting, er det slik at folk gjør seg opp meninger og konkluderer etter det de ser eller hører. Slik er det alltid. Til graviditet og fødsel knytter det seg et voldsomt synse-mene-og-kommentere-fenomen. Folk mener noe om det meste, og de sier det gjerne. Det kan være både hyggelig og slitt slitsomt. Meningene går på både utseende, hvor god form man er, valg og prioriteringer man gjør i forhold til barseltiden - you name it. Det er ofte relatert til hvordan man selv opplevde ting og tang, eventuelt noen i ens nærmeste krets.

Noen har kommentert "hvor fort jeg har kommet meg etter fødselen", andre har på andre dager hatt behov for å si at "du virker sliten". Begge deler har stemt - alt ettersom. Noen har beundret oss for å delta på sosiale ting som bursdag og jobbavslutning så raskt etter fødselen (selv om vi bare var innom en liten tur), andre har fått inntrykk av at vi nærmest har låst oss inne. Vi har hatt en god del kaffebesøk, men ikke hver dag. Og så har vi måttet ta hensyn til at vi både har to store familier og to store vennekretser. Folk ser stykkevis og delt - både den ene og den andre veien, og det er noe man må leve med.

Et vennepar vi ser på som både supersosiale og oppegående personer, gav oss tips om å sette en lapp på døra de dagene vi var for slitne til besøk: "Idag har vi sovet lite og er slitne. Kom gjerne på besøk en annen dag!" Det gjorde vi, sa de. Dette tipset fulgte vi et par ganger rett etter at vi kom hjem og følte vi gjorde en grei og ryddig handling. Av noen ble det oppfattet som avvisende. Enkelte har vist manglende forståelse for behovet for ro og alenetid den første uken og valgt å tolke det dit hen at vi ikke vil ha besøk i det hele tatt (man hører det man vil høre?), andre har gitt oss 'cred' i litervis. "Så bra at dere har satt Jesper, ammingen og tilvenningen til det å bli foreldre først!"

Mennesker ser alltid stykkevis og delt.

Noen oppfattet grensene vi satte den første uken slik vi ønsket det; som en midlertidig forsiktighet. Det er jo nettopp dét det var og som prøvde å formidle. Andre ble visst provosert over grensesettingen og oppfattet den som en vedvarende lukket dør, et signal om at vi ikke vil ha kontakt. Det har blitt tilskrevet meg som person - at "slik er Amélie" - enda dette var et valg vi tok sammen basert på råd vi fikk.

Jeg er overrasket over at det går an å tenke slik – har ikke folk hørt om eller lest om barseltid? Den varer jo ikke for alltid, og man har faktisk lov til å verne om seg selv og det nye livet man har. Å verne om handler for vårt vedkommende ikke om å lukke dører, men å få lov til å bestemme når det passer at folk kommer innom. Når man sitter halvnaken og ammer i senga, ikke har spist, går i pysj, lufter "matstasjonene" og knapt har sovet - vel, da synes i alle fall vi det må være lov å si "vent".

Har ikke en hel del opplevd barsel selv eller hatt en i familien som har gått gjennom det? Kan være akkurat denne personen hadde andre erfaringer, men det er noe med respekt for ulikheter. Noen har hatt både enkle graviditeter, fødsler og barseluker. Dette henger gjerne litt sammen. Mennesker har som kjent også en tendens til å tolke alt gjennom sine egne erfaringer. Noen mennesker klarer ikke å sette seg inn i at folk er forskjellige og at livets pluss og minus er litt tilfeldig utdelt. Hvem kan forstå bekkenløsning om man ikke har hatt det selv? Eller brystknopper med store sår som blør? Kan menn forstå det? Kan kvinner som fikk utdelt et gullfat med "pluss" knyttet til barseltiden, forstå hvordan det oppleves for andre kvinner?

Mennesker ser alltid stykkevis og delt.

Hvorfor skriver alle gravid/ foreldre-og-barn-blader, bøker, nettsider, brosjyrer fra jordmor og helsestasjonen, svangerskapskurs og hefter utdelt på sykehuset om nettopp barseltiden som et eget tema? Det er kanskje fordi mange – veldig mange – opplever de første ukene som en stor omstilling, som en tid med mange utfordringer og stort press. Hurra for de som slipper unna, men vi er mange som til tross for gode "tredjedager", mye latter, kos, glede og lite depping, opplever ukene etter fødsel som en stor omveltning. Alt i alt har jo jeg en veldig FIN barseltid, men det ER mye å forholde seg til, og plutselig kan man visst bli overrumplet av tøffere dager.

I heftet "Råd til barselkvinnen" som vi fikk utdelt på sykehuset før vi dro hjem, står det bl.a: "De første 6 ukene etter fødselen kaller vi barseltiden. Barseltiden er en periode med store omstillinger i kropp og sinn. Omsorg for barnet blir det sentrale, og det blir mindre tid til en selv. Det er spesielt viktig å få være i ro, få hvile og støtte fra omgivelsene."

Erfaring tilsier at man ikke alltid får denne støtten. Videre står det egne avsnitt om smertefulle etterrier, rikelige blødninger, såre og vonde sting etter å evt ha blitt sydd, samt psykiske forandringer. Om sistnevnte nevnes:

Å bli foreldre omtales ofte som et vendepunkt i livet, en modningskrise. Hos moren oppstår det hormonelle prosesser. Noen kvinner opplever dette som ’ammetåke’ (…). Mange synes at de sløves, blir glemsk og går i sin egen verden. Dette gjør at mange nybakte mødre opplever at de får følelsesutbrudd og gråter lett i dagene etter fødselen. ’Barseltårene’ forekommer hos så mange at det betraktes som helt normalt. De fleste opplever det sterkest de første ukene. Mange fedre opplever noe av det samme, med ustabilt humør og perioder der man føler seg endret. Man har lov å være lei seg og synes at ting er slitsomt.

Man har lov til å føle dette. Det er ikke unormalt. Man er ikke spesielt følsom eller rar om følelsene svinger opp og ned disse dagene. Vi er skapt slik! En haug med hormoner skal falle tilbake i riktige spor igjen. Kroppen skal renses. Man har akkurat født et helt, lite menneske! Det er jo.... - helt vanvittig! Blod, svette, tårer, kvalme, bekkensmerter, ubehag, dårlig søvn, fødsel... Hvilken bragd for kroppen å gå gjennom!

Det er vanskelig å sette seg ordentlig inn i hva det innebærer å være såkalt barselkvinne før man evt er der selv. Jeg vil si det faktisk er umulig. Sammenligning: Prøv å forklar hormonelle mensenutbrudd til en mann – good luck, my dear! Gjengi til venner hvorfor du i ren og skjær "pms-modus" gråt i mange timer over en filleting – hallo, man har ofte vansker med å forstå det selv i etterkant. Å forklare barseltid er ti hakk vanskeligere. Å sette seg ordentlig inn i det, er en umulighet. Man klarer kanskje ikke selv å sette ord på det før etter lengre tid heller.

Fortsettelse følger.

(Bildet er tatt av meg og viser Jesper ca 2,5 uke gammel.)

Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 1

Jeg ønsker å skrive et oppdatert og veldig ærlig innlegg om det å være barselkvinne. Behovet for å skrive om dette har vært så stort, at det har blitt en serie på flere deler. Jeg håper det kan hjelpe noen, ikke minst meg selv - for å få klarhet i prosessene inni meg om dagen. Jeg håper også at teksten kan være et utgangspunkt for å forstå dette med tiden etter en fødsel bedre. Jeg regner med at det er en del lesere som har venninner eller slektninger som har vært gjennom fødsel, eller som kanskje selv en dag planlegger å få barn.

For noen dager siden oppsummerte jeg en del av mine – til da – erfaringer rundt det å bli mamma. Under punktet positive overraskelser knyttet til barseltid skrev jeg bl.a dette: "Selv om man merker det skjer en del hormonelt etter at man kommer hjem og de første dagers høy-på-følelser-rus får en mer normal kurve, har jeg ikke opplevd verken barseltårer eller tendenser til fødselsdepresjon. Jeg har snarere vært en blanding av glad, humoristisk og samtidig veldig down-to-earth."

Alt dette stemmer. Jeg hadde verken hadde noen typisk "tredjedag" (utover Dolly-Parton-3-tendenser) eller merket noe til barseltårer. Jeg opplevde også en enorm energi midt opp i all slitsomhet. Jeg lo mye og følte jeg kom meg forholdsvis fort fysisk, i hvertfall med tanke på at bekkenløsningsplagene forsvant og at magen gikk fort inn igjen. Det er lett å bli gira av slikt. Etter fem dager gikk vi en forholdsvis lang trilletur med vogna. Seks dager etter fødselen var vi så vidt innom byen og kjøpesenteret for å kjøpe lue og sokker (og kanskje møte på noen kjente), og åtte dager etter fødselen var jeg i bursdag med rundt tjue jenter til stede. Samtidig var vi bevisste på å verne om både ammingen og det nye livet med Jesper. Vi signaliserte at vi trengte den første uken sammen litt i ro og mak, og at vi var klare for mer besøk etter hvert. Dette var basert på mange og tydelige råd fra både jordmor under svangerskapet og jordmor og fysioterapeut på svangerskapskurs. Jeg skrev bl.a om dette i innlegget "Barseltiden - forventninger, tanker og bekymringer" (HER):

En ting jordmor har vektlagt sterkt, er betydningen av å verne om mor de første seks ukene. Dette er ikke tiden for lange besøk, oppvartende middager og mye ansvar. Melkeproduksjonen skal komme i gang, ammingen skal få tid til å fungere, og foreldre og barn skal knytte bånd. Det trengs tid og det behøves visst ro. Fars rolle inn i dette er av betydning.

Vi fikk bred støtte fra andre foreldre på vår alder som enten hadde valgt samme ”taktikk” eller som angret på at de ikke hadde satt noen grenser den første tiden. Jordmødre og barnepleiere på sykehuset gjentok i grunnen akkurat de samme rådene – uavhengig av hverandre. Det er tydelig at det har vært mer fokus på dette de senere år. Tidligere hadde man kanskje 5-7 dager på sykehuset. Nå må man dra hjem etter to eller – hvis man er heldig – tre dager, dvs før melkeproduksjonen har kommet ordentlig i gang. Man er overlatt til seg selv og må basere seg på en blanding av informasjon man har tilegnet seg selv, råd man har fått før og rett etter fødsel, eventuelt mødre og venninner, samt en god dose flaks. Noen har babyer som tar puppen med en gang, andre får barn som strever og kaver. Noen babyer legger fort på seg, andre mister flere gram enn de 10 % det er ok å gå ned.

Jesper gikk ned mer enn de 10 %, og strevde også med å forstå at han måtte suge og jobbe for maten. Han sovnet ved brystet, pustet og kavet, var kvalm og spydde i tillegg opp mye fostervann. Dette er ikke lett for en nybakt mor å være vitne til. Vi fikk heldigvis god oppfølging på sykehuset, fikk være tre i stedet for to dager, og klarte ved hjelp av ammeskjold å komme skikkelig i gang med ammingen. Dette føltes som en stor seier.

Det at vi fikk rolige morgener sammen, var for oss en dyd av nødvendighet. Jesper var mye våken på natten de første to ukene, og det ble knapt med søvn. Sovinga måtte foregå frem mot formiddag, noen ganger tidlig ettermiddag, og de fleste dager kom vi oss ikke ut av pysjen før i 2-3-tiden. Selv om jeg rent teoretisk var forberedt på at amming ville ta tid, kan jeg nå i ettertid si at det å erfare det på kroppen, gir ytterligere dimensjoner.

Jesper hadde økedøgn i dagene etter at vi kom hjem, noe som innebar at han ville ha - og måtte få - mat med svært korte intervaller. Legg til at det tar lengre tid å amme med ammeskjold, det faktum at vi har en baby med enormt stort sugebehov, og at mor og far ikke skjønte at Jesper brukte mor som smokk, og bildet utvides. Han kunne suge i opptil 1,5 time og var sulten igjen to-tre timer etter forrige påbegynte ammeøkt. Det gir mor en pause på ca 30-90 minutter – og i denne tiden skulle både puppene lufttørkes (for å ikke bli sår), mor spise, oppvaskmaskinen gjerne tømmes, klesvasken henges opp og ”det lille rum” besøkes. Selv om jeg fulgte alle råd for å ikke bli sår, ble jeg nettopp det. Blodet rant, og vi måtte ty til pumping og mating fra kopp en del dager.

Noen dager hadde vi ”prosjekter” i form av samtale på poliklinikken, besøk med veiing på helsestasjonen eller et kaffebesøk. Jeg vet ikke om andre enn de med barn og i lignende situasjon som oss kan forstå dette, men det var MER enn nok med ett eller to ”prosjekter” pr dag for å si det slik. Mr Amélie og jeg har hatt knapt med alenetid etter fødselen, vi har sovet lite, og alt har i grunnen dreid seg om den lille skatten vår. Det er fantastisk – noe jeg både har fortalt, mener, står for og føler intenst - og det er slitsomt.

Fortsettelse følger.

Bildet er tatt av Mr Amélie og viser lilleknert som gråter.

De små gleder - i form av en sprek vaskehjelp

Kan ikke si jeg er lei meg for at vi har vaskehjelp, nei...

(Bildet er faktisk ikke arrangert.)

Å bli mamma over natten

Igjen - tusen takk for all oppmerksomhet i form av gratulasjoner eller kommentarer på bildene. Det er så koselig å lese!

Som jeg har skrevet i presentasjonen til høyre der; at jeg har blitt mamma kommer nok til å prege bloggen min fremover. Innerst inne har jeg nok skrekken for å bli en totalt ensporet, überslitsom mamma som alltid må fortelle om babyen. Vel, jeg har vel for mange tanker i hodet til at det bare kommer til å handle om lilleknert her, men akkurat nå er det nærmest umulig å unngå litt ensporethet. Hverdagen min har blitt snudd på hodet over natten, og i den forbindelse handler det meste om lille knertemann. Jeg benytter derfor sjansen - nå når han sover - til å oppsummere mine ferskeste erfaringer rundt det å bli mamma. I punkter.

Nye erfaringer
♥ Jeg har visst det i teorien, men nå skjønt det i praksis: Det tar tid å være forelder, og alenetid er noe man bare må anse som bonus.
♥ Ammetåke er helt reelt.
♥ Man blir ti ganger mer organisert og strukturert som mamma (i hvert fall jeg).
♥ Amming tar uhorvelig mye tid – og i begynnelsen krefter. (Man skjønner det v i r k e l i g ikke før man selv får baby...)

Mest brukte klesplagg de siste to ukene
♥ Pysjbukse (typ: lite snasen...)

Sterke øyeblikk de siste 17 dagene
♥ Når lilleknert ligger helt rolig og titter opp i ansiktet mitt med våkent, betraktende blikk. Lykke!
♥ Da jeg så Jesper for første gang og han ble lagt opp til meg. Klarer ikke beskrive det. Bare ufattelig sterkt, nært, intenst, vakkert, overveldende.


Nye ingredienser i livet mitt
♥ Diverse ammeting (ammeinnlegg, ammeskjold, brystpumpe, Purelan salve med mer.)
♥ Tørketativ fullt av bittesmå bodyer, ørsmå sokker og gulpekluter.
♥ Små føtter å nusse på. Eller - en hel liten kropp å stelle, bære inntil, gi mat, trøste og beundre.

Nye ord og uttrykk i livet mitt
♥ Økedøgn

Søtmorsomme hverdagsøyeblikk
♥ Reportoaret av merksnodige grimaser (fårete smil, creepy face, rynketryne – you name it...)
♥ Alle de gangene Jesper tisser på stellebordet rett etter at vi har stelt og vasket han ferdig. I går skjedde det fire ganger.
♥ Når han plutselig, etter en lengre glupsk matøkt, plutselig lukker øynene, bestemmer seg for å ta en lur midt i måltidet og lager stram strekmunn.

Barnslige tendenser
♥ Første trilletur: Jeg følte jeg lettet og at det nærmest lyste neongult av meg mens signaler rytmisk ble sendt ut i den store verden: Se på meg! Se på meg! Jeg har blitt mamma til en liten knert, og nå går jeg tur med vogna!
♥ Første tur til byen: JEG vil trille vogna! / ÅH, håper vi møter noen kjente! / "Jaa, jaa! Der er skomakeren!

(Bildet under er fra første bytur. Jesper var 7 dager gammel.)


Omveltninger
♥ At dagene og nettene er fullstendig styrt av lilleknerts rytme
♥ Å føle at kroppen ikke er min lenger; å hele tiden være til disposisjon uansett hvor sliten eller opplagt jeg er. (Faktisk noe jeg har tenkt en hel del over.)
♥ Det ER slitsomt å bli foreldre, og den første tida er ikke kalt barseltid for ingenting. Jeg har dager jeg er ganske så utslått og sliten og slett ikke orker tanken på besøk. MEN: Det hele er fullstendig overkommelig. Man gjør en stor og viktig oppgave, det er mye kos midt opp i all "jobbing", og dessuten kan man tenke at de første ukene går over.
♥ Å føle, vite og merke at nå – nå er jeg mamma. (Innebærer enorm kjærlighet, et voldsomt morsinstinkt, nye bekymringer… og en generell følelse som bare er... annerledes.)


Mindre positive "overraskelser"
♥ Jeg har hatt fryktelig kraftig hodepine nesten hver dag. Det er tydelig at hodesmerter i mitt tilfelle må være hormonelt betinget. Hadde ikke hodepine på ni måneder da jeg var gravid, men nå har det vært helt ekstremt. Håper det gir seg.
♥ Overraskelse og overraskelse, men amming = hardt arbeid. Det kommer ikke helt gratis, og innebærer flere utfordringer enn jeg trodde. Smerter er også en del av det hele de første ukene.

Positive "overraskelser" (ut fra alt man hadde hørt på forhånd)
♥ Selv om man merker det skjer en del hormonelt etter at man kommer hjem og de første dagers høy-på-følelser-rus får en mer normal kurve, har jeg ikke opplevd verken barseltårer eller tendenser til fødselsdepresjon. Jeg har snarere vært en blanding av glad, humoristisk og samtidig veldig down-to-earth. Menneskelige føleleser har så absolutt forekommet ("MÅ jeg amme nå igjen?")
♥ Bekkenløsningsplager = gone with the wind!
♥ Jeg har fått et mer avslappet forhold til kroppen. Føler på en måte jeg har vært gjennom en bragd, noe som betyr så enormt mye mer enn alt annet. Jeg er elsket av min kjære og er mamma til en liten prins - hva gjør det vel med litt fluffy feeling? Dessuten gikk magen merksnodig og fascinerende mye tilbake allerede etter få dager, og ting kan vel bare gå i en retning. Hurray!

Fine/ opplysende nettsider - som er en del av min nye verden
♥ http://www.ammehjelpen.no/
♥ http://www.tettinntil.no/

Til slutt – en liten oppsummering for mitt vedkommende som jeg tror en del andre mammaer og pappaer kan kjenne seg igjen i:

♥ Å bli foreldre er som å ha fått drømmejobben, men å aldri kunne gå fra jobb og være off duty. Til gjengjeld stimulerer den kreativitet og oppfinnsomhet, gir en helt egen energi og ikke minst; gjør dagene glade, fine og rike på alt som er godt!

Sovende prins

Bilder av Lilleknert

Takk alle sammen for engasjerte, rørende og koselige kommentarer! Det varmer! Et nytt liv - det gjør virkelig noe med en.

Her er noen bilder av Lilleknert og den nybakte familien Amélie. Mens jeg la inn kommentarene her, hørte jeg dette fra badet (Mr Amélie i stelleseanse...)

- Oj, der tisser'n! (Pause)
- OJ! Der driter'n!!

Ny hverdag! Men akk så koselig!


Vår lille sønn... (Er han min? Har vi lagd han? Er han virkelig ute av magen min? Mange slike følelser hver dag. Spesielt når jeg våkner med han ved siden av meg. Ekstrem lykke... )


Her er vi :) Mye fotoshoots om dagen!


Ikke rart at Amélie smelter...


Livsnyterfokus. Jeg sitter i senga på sykehuset med Jesper på fanget mitt som gjør rare (søte) grimaser...


Akkurat da jeg trodde det ikke gikk an å bli mer forelska og glad i mannen min... - så blir jeg nettopp det. ELSKER MIN KJÆRE! Og Jesper! (Mini-Mr Amélie de luxe...)


Titt tei, lille venn!


Trillings fra kantina til rommet igjen. Det er fritt sykehusvalg i Norge, så det er bare til å planlegge et Vestfoldopphold når det nærmer seg fødsel! Vi er SÅ fornøyd! Fantastiske ansatte, veldig god hjelp og oppfølging, goood mat i kantina og fin avdeling...


Jeg har badet Jesper...


Titt tei, Lilleknert Jespersen!


Jesper i morsomt perspektiv. Her ser han laaang ut - men egentlig er han veldig liten. Jeg smelter fullstendig av de små tærne...


Jesper ser på verden rundt seg fra den fine Simo-baggen :)

Her kommer det et bildeinnlegg...

Lilleknert er født

Torsdag 4.juni kl.13.35 - dagen etter termin - kom Lilleknert til verden! Han veide 3420 gram og var 48 cm lang. Han er verdens nydeligste og heter Jesper (og enda et navn - usikker på hvor personlig jeg vil ha bloggen min... Får tenke litt...)

Har mye å fortelle og skal vise bilder, men mulig jeg må vente til i morgen. Eller i over i morgen. Har en ny sjef i huset nå. Alt er bra med oss! Har ikke ord for det jeg opplever inni meg. Vi er så lykkelige og takknemlige!

Waiting on the world to change

Litt gla'musikk mens jeg venter på Lilleknert. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over ordene - ble bare i godt humør av sangen - før en facebookvenn kommenterte at "vi kunne ikke valgt en bedre tittel!" Og jammen er det ikke det vi gjør her vi venter på det store, lille mirakelet vårt. Waiting on the world to change!

Termindatoen er såvidt forbi. Jeg hadde bestemt meg for ikke å være for opphengt i terminen, men det er enklere sagt enn gjort. Datoen er og blir magisk. Jeg er ikke altfor stressa og har "belaget meg på alt", men merker så klart at ventefølelsen intensiverer. Og jeg har en feeling av at en del lesere følger med også. Har visst aldri hatt flere unike treff enn idag! (Men ikke èn lykkeønskning - hmf! ;-)

Vel, de neste dagene blir spennende. Ikke sikkert jeg kommer til å oppdatere hver dag akkurat - fødsel eller ei - men plutselig dukker jeg opp. Tjo-bing!

Besøk på graven til svigerfar

Rett før 17.mai kom graven til svigerfar opp. Det er slik at man gjerne må vente til mai når det har vært mange, lange snømåneder i forkant. Mai er en travel tid for kirkegårdsteam. (Det vet jeg. Dere som har fulgt meg lenge, minnes kanskje en viss sommerjobb jeg hadde et par somre på rad? Les om min opprinnelige gressklipperangst HER, og videre om suksessen som gressklipperguri på kirkegård HER, HER og HER.)

Her om dagen tok vi med svigermor til kirkegården for å vise henne graven. Som jeg har fortalt før, er hun dement og bor på hjem. Hun glemmer mye og samtalene kan lett bære litt preg av godag-mann-økseskaft. Men enkelte ting husker hun. At hun mistet mannen sin i januar og rakk å holde han i hånda før han døde, er noe hun husker. I hvert fall ganske ofte.

***

(Og nei - jeg ligger ikke og "trøkker" enda. Har bare vært litt mindre på bloggen. Men om en halvtime, går datoen over til å bli 3.juni. Termin! Det kan fortsatt gå en stund før Knertis popper ut, men skal innrømme 3.6 føles litt magisk for øyeblikket...)