lørdag, mars 28, 2009

Earth Hour


Husk å skru av lyset en time mellom 20.30 og 21.30 ikveld! Da er det nemlig Earth Hour, en verdensomspennende markering for å vise at vi er mange som tar klimaendringene på alvor og ønsker å gjøre noe for å løse de utfordringene vi står overfor. Les mer på Emmelines blogg. HER!

torsdag, mars 26, 2009

tirsdag, mars 24, 2009

Pausefisk 2: Deilig morgen med frokost på senga


Hvilken lykke det er å kunne begynne til 2.time (endring i timeplan denne uken), høre fuglekvitter på utsiden og nyte en sunn frokost på senga mens sola titter inn gjennom florlette, hvite gardiner! Det høres ut som hentet ut av drømmersk magasin, men idag er det faktisk virkelighet her i gården. Amélie ønsker alle lesere enn nyyydelig vårdag!

(Har du ikke vårstemning, kan du kose deg med Green Gates nye vårkatalog. Klikk HER!)

mandag, mars 23, 2009

Pausefisk: D'sound - Good Together


Mens dere venter på del 3, kan dere jo kose dere med dagens gla'låt, nemlig Good Together med D'sound. Jeg hørte den på radioen til morgenen idag og endte opp med å svinse taktfast og barbeint rundt på badgulvet mens jeg egentlig-egentlig skulle sminke meg. Blir i skikkelig upbeat-vårmodus når jeg hører på sangen! Morgenen idag var rett og slett en eneste stor ILO!

Klikk HER for å høre sangen!

Bildet er hentet på www.dsound.com.

søndag, mars 22, 2009

En gammel liste fra en slitt eske - Del 2

(Du bør lese FORORD og DEL 1 før du tar fatt på del 2.)



Et av de neste punktene på listen, var kort og konsist. Hele denne delen, vil omhandle temaet.

- Jeg har innsett at jeg er selvopptatt.

Vel, hva skal man si? Dette er en erkjennelse jeg tror jeg kunne sagt i dag også. Jeg ville moderert den litt. Sagt at det hjelper å bli seg bevisst selvopptattheten. Det gjør at man jobber med seg selv og går inn for å rette fokus vekk fra seg selv. Man blir mer opptatt av folk rundt seg. Kanskje melder man seg inn i en organisasjon, får et fadderbarn, begynner å delta i frivillig arbeid og velger seg ut noen relasjoner der man aktivt søker å hjelpe – enten det er praktisk eller på mer sjelelig plan. Når man også blir mer oppmerksom på å være fornøyd med seg selv, den man er og hva man har, skjer det også noe med selvopptattheten. Det blir mindre interessant å være opphengt i feil og mangler ved en selv (som strengt tatt er en form for selvopptatthet), og horisonten blir utvidet.

Like fullt tror jeg det er vanskelig å ikke bli påvirket av det sykt selvopptatte samfunnet vi lever i. Alt handler om meg og mitt. Mitt velbehag. Mine ambisjoner, min karriere, mine ønsker. Hva som passer for MEG, ikke minst hva som passer best for meg akkurat NÅ. På toppen av den selvopptatte kransekaka dingler et glinsende kirsebær ved navn Forfengelighet. Vær vakker, hot og lekker. Skjul skavanker, helst fjern noen og kos deg med shopping – det handler jo om å leve!

Det ER vanskelig å ikke være det plukk forfengelig. Man kan gjerne kle seg med striesekk og fly rundt med bustete, dreadslignende hår, men jeg skal love deg du vil slite på jobbmarkedet. Nå var dette et søkt eksempel (jeg kjenner f.eks ikke mange som flyr rundt med striesekk og dreads), men jeg tror du skjønner hvor jeg vil hen. Slik vi lever i dagens samfunn, og ikke minst det vi vanlige dødelige trives best med, er jo nettopp å være velstelt, ren og fin. Ting går i grunnen ikke av seg selv, og for å være velstelt, må man sørge for vedlikehold. I mine øyne er både naturlig og viktig å være litt forfengelig.

Det jeg imidlertid tror er ”greia”, er å stikke fingeren i været en gang i blant og spørre seg hvor fokuset ligger. Styres man totalt av forfengeligheten, bør det skurre. Her kunne jeg ha skrevet mye mer, men det er ikke egentlig utseendefiksering dette avsnittet skal handle mest om. Med selvopptatthet, mener jeg summen av alle de små og store tingene som gjør deg blind eller svaksynt for andre menneskers behov. Som gjør deg altfor opptatt av ditt eget ve og velbefinnende. Som hindrer sidesynet og fører deg inn i stusselig tunnel av misnøye eller selvsentrerthet – alt ettersom.

For min del, husker jeg at jeg følte det ble for mye av meg og mitt. Jeg var kanskje ikke den største egoisten. Jeg er er oppdratt til å både se og hjelpe andre - både ut fra generelle verdier og det troende perspektivet - og jeg tror det har gjort at jeg har fått et bevisst forhold til å se utover. Likevel følte jeg at ting ble for selvsentrert. Jeg opplevde ikke at selvopptattheten forsvant ved å skrive ned denne erkjennelsen heller. Å gå inn i en vanskelig periode med mye slitenhet, stress, misnøye og triste følelser, gjorde meg derimot mer navlebeskuende. Det ble mye fokus på både egne mangler, ønsker og behov.

Når det er sagt, mener jeg faktisk i ettertid at noe av denne selvopptattheten er viktig. Skal man finne seg selv eller få kontakt med egne følelser, er man NØDT til å vandre tett innpå seg selv - rett og slett. Jeg har sett dette i flere tilfeller. Noen ganger har jeg irritert meg grønn over enkeltmenneskers ”overdrevne grensesetting” eller selvsentrerte fokus; alt har handlet om dem-dem-dem, og jeg har kjent et slags behov for å bevege meg langt vekk. Skal det være så vanskelig, så får du greie deg sjøl! (Så forståelsesfull var jeg liksom.) Senere har jeg måttet innrømme at dette var en viktig fase i personens liv – og slett ikke så ulikt ting jeg selv måtte gjennom.

I dag tenker jeg at det er viktig å gi mennesker rom for å være litt ”selvopptatte” i faser. Kanskje har det med viktige prosesser å gjøre. Går folk f.eks i terapi, skal jeg love deg at selvbevisstheten øker. Dette er imidlertid noe som på sikt vil være til stor hjelp for den det gjelder. Etter hvert forsvinner gjerne navlebeskuelsen – her ser jeg for meg en hoggorm som skifter ham og som legger fra seg det gamle skinnet – og ting normaliseres mer. At mennesker på en sunn måte er bevisste på å ta vare på seg selv og eget liv, ser jeg på ingen måte på som selvopptatthet. I kirken hører man gjerne mye om å elske sin neste, men det står faktisk at man skal elske sin neste som seg selv. Dette er et fokus som etter mitt syn taler om sunn balanse begge veier. Jeg har inkludert det i mitt troende grunnsyn, eller hva jeg skal kalle det.

Summa summarum opplever jeg at jeg har kommet lenger i forhold til punktet om selvopptatthet, men at jeg stadig trenger å være bevisst på utfordringen. Jeg ønsker å leve på en måte som gjør at jeg jevnlig stikker fingeren i været og ”sjekker ståa” og har et håp om at det vil gjøre meg mindre navlebeskuende og mer… tja, hva kaller man det? Mer beskuende mot andres navler? :) Etter det jeg har hørt, hjelper det visst veldig å få barn. Du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å sykle sminkeløs til postkontoret med bustete dreadshår den dagen jeg er trebarnsmamma!

Del 3 to come. Og innspill på temaet er VELDIG velkomment! Dere vet jeg liker å lese folks tanker.

(Bildet er hentet på http://www.forskning.no/)

torsdag, mars 19, 2009

En gammel liste fra en slitt eske - Del 1


Jeg var noen øyeblikk i tvil om jeg skulle legge ut En gammel liste fra en slitt eske (Jfr forordet). Jeg begynte å skrive tidligere denne uken og fant fort ut at det kom til å bli både lengre og mer personlig enn jeg hadde tenkt. Når man skriver, handler man gjerne på inspirasjon, og ordene kommer susende i en fei. Etter å ha lest det første jeg skrev, ble jeg litt usikker. Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor vil jeg dele det? Vil jeg det? Jeg la inn del 1 som kladdutkast - ja, for dette må nok bli en serie i tre deler - og bestemte meg for å la det surre i bakhodet et par dager.

Nå har jeg tenkt litt og kommet frem til at jeg vil dele mye av det. Jeg var gjennom samme vurderingsprosess da jeg skrev om å møte veggen (HER). I etterkant viste det seg at det var nyttig for min egen del og at det hadde verdi for flere lesere. Selv verdsetter jeg åpenhet og at folk deler fra livene sine. Personlig, men ikke privat, er vel stikkordet her. Jeg liker å lese om mennesker og hva de har gått gjennom. For min del går det sladder og Se&Hør en lang gang.


Jeg har vel ikke noe å tape på å fortelle litt personlig fra livet mitt. Jeg tenker at det kan bety noe for noen og samtidig være uinteressant for andre. Da er står man eventuelt fritt til å hoppe over.

Forrige helg fant jeg altså et sammenbrettet ark nederst i en gammel pappkasse. Det var datert 18.09. 2000 og inneholdt en rekke punkter som lignet erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Mens jeg leste nedover siden, demret det sakte men sikkert. Jeg husker jeg gråt, at jeg følte meg mislykket og at ting i livet var gått i stå. Jeg hadde mange negative følelser og jeg husker jeg opplevde at alt klumpet seg sammen til et stort og uoverkommelig fjell.

Over ni år etter, er jeg i den posisjonen at jeg kan se tilbake på en real "fjelltur" og kjenne gleden av å være på mer stødig grunn. Jeg ble på en måte tvunget til å ta tak i ting og jeg innser at det har gjort mye med livskvaliteten. Jeg har aldri opplevd livet tragisk, men jeg kjenner det er godt å ha kommet videre og godt å ha besteget en del knauser på min vei mot det å bli eldre.

Jeg vil løfte punktene fra listen gradvis i været, granske dem litt og se litt på hvor jeg står idag.

-----

- Jeg har innsett at ingenting er godt nok før det er mer enn bra nok. Jeg stiller altfor høye krav til meg selv – og dermed til andre. Er jeg likevel en perfeksjonist?

For å ta det siste først: Ja, jeg vil helt klart si at jeg har vært en perfeksjonist. Kanskje ikke i like stor grad som enkelte andre jeg har kjent. Men opp gjennom hele har jeg vært ekstremt nøye. Pappa har fortalt at min yndlingsbok da jeg var liten het ”Gunnar Grundig”. Det ligger nok i blodet. Ingen i familien har noen ganger vært typen til å overlate ting til tilfeldighetene. Her har det alltid vært flid og grundighet på høyt plan, enten det har omhandlet skolearbeid, musikk, tegning eller annet.

I seg selv ser jeg på det å være grundig og nøye som en god egenskap. Det gir gode resultater og har f.eks vært en god vei å gå i forhold til utdannelse. Men når alt du gjør skal gjennom en kvern som tyter og hviner at all ting kan gjøres bedre, vel, da blir det hele både skjevt, slitsomt og utmattende. Jeg brukte mye - altfor mye - tid på lekser da opp gjennom hele grunnskolen og videregående. Når det gjelder å leve det voksne livet, funker det rett og slett ikke å leve på denne måten, noe jeg har vært inne på tidligere under temaer som prioritering (HER).

Hvordan står det til med dette området i dag? Jeg har tatt vare på evnen til å være nøysom, og jeg legger fortsatt arbeid i ting, men jeg har lært meg å slå av på kravene. Det har vært en prosess som har tatt tid, men jeg har klart å komme langt. I dag kjenner jeg at jeg lever på en måte som gir meg livsglede, overskudd og tilfredsstillelse. Noen ganger går det an å velge ut enkeltområder man legger mye tid eller arbeid i. Det kan være det man anser som viktigst i jobben eller en interesse man kjenner tilfører glede og livslyst. Jeg er f.eks nøye når det gjelder interiør og skriving, og jeg kan legge hele sjelen i å lage et fint bursdagskort, men verden går på ingen måte under om jeg må levere fra meg noe som jeg strengt tatt ikke er 100 % fornøyd med. Jeg godtar mer feil fra meg selv, og jeg har merket at det har gjort meg mer bevisst på å akseptere feil eller utilstrekkelighet fra andre. Det er farlig å bruke for store ord her. Alle har sine ”blind spots” og jeg svever nok ikke alltid rundt som en raus og tålmodig engel, nei. På ingen måte. Men jeg kan i alle fall si at når man selv har tryna kraftig på mange områder, skuffet seg selv og innimellom selv har perioder der man ikke klarer å følge opp alt man har sagt pga utmattelse eller stress (eller bare lovt for mye), er det lettere å vise forståelse for andres knall og fall.

- Jeg har innsett at jeg er avhengig av andre menneskers anerkjennelse.

Dette er et område jeg stadig har måttet komme tilbake til. En kombinasjon av personlighetstype, en god del usikkerhet på meg selv da jeg var yngre, samt manglende tilfredshet over utseende og ymist anna, har sammen med et par andre ting bidratt til at jeg har trengt anerkjennelse – en slags tydelig aksept eller ros – for å kunne kjenne trygghet. På sett og vis er vi vel alle mer eller mindre avhengig av tilbakemelding og respons fra omgivelsene helt fra vi er små, men det er noe med det å finne en trygghet i seg selv.

Flyttingen til nytt sted i 2.klasse på barneskolen, manglende tilhørighet og den sterke følelsen av å være annerledes, gjorde nok sitt for å skape deler av denne utryggheten. (Jeg har skrevet litt om dette i teksten Bygdespøkelset.) Ting ble heldigvis bedre fra og med videregående og gikk gradvis oppover de neste årene. Jeg fikk ny selvtillit på områder jeg før hadde manglet selvtillit på, noe som igjen drev meg framover og påvirket personlighet og oppførsel. Når jeg kikker på denne lista fra 2000, er det likevel tydelig at jeg opplevde at jeg satt fast i noe. Jeg ønsket å være fullt ut trygg på meg selv, men følte at jeg manglet noe. Jeg opplevde at jeg på en måte burde ha kommet lengre og at det var slitsomt å være avhengig av andres menneskers anerkjennelse. Tror jeg tenkte at ”ideelle mennesker” ikke skulle være avhengig av slikt.

Nå er jeg nok mer avslappet på flere måter. For det første har jeg en annen trygghet. (Kanskje mye av anerkjennelsen jeg har fått faktisk HAR bidratt med sitt?) For det andre opplever jeg det ikke som et nederlag å ha behov for en viss form for anerkjennelse. Vi trenger alle å høre at noen er glad i oss, har tro på oss og synes vi er bra. Vi trenger oppmuntring og heiarop når vi begynner i en ny jobb, og vi blomstrer når det drysser litt ros og go’ord vår vei. Det er da ikke noe galt i det? Jeg tror nok det finnes mennesker som gir enda mer blaffen i hva andre tenker og mener enn jeg f.eks gjør, men jeg får heller bruke tiden min på å bli mer hardhudet overfor slikt enn å frustrere meg over manglende ditt og datt. Jeg tenker at det også har litt med personlighet og utrustning å gjøre, og at det er greit å være forskjellig. Jeg innrømmer gladelig at jeg er typen som lett spør min kjære ”elsker du meg” – selv om han dagen før har klemt meg hardt og hvisket hemmeligheter i øret mitt. Heldigvis godtar han meg, ler av meg og synes det hele er søtt. Sånn sett er jeg heldig.

Jeg tror ikke lengre jeg er avhengig av folks anerkjennelse i ett og alt, men jeg merker jeg verdsetter respons og at jeg fortsatt har områder å innta når det gjelder å bli ordentlig trygg. Viser til et annet innlegg med filosofiske betraktninger av dette slaget (HER).

(Del 2 to come...)



Og ps! Skal kommentere flere comment i helgen :)

tirsdag, mars 17, 2009

Mr Amélie på 70-tallet

Denne uken har søsknene til min kjære kommet for å fordele og rydde ut av leiligheten til svigerfar. Han døde som dere kjenner til den 16.januar (Innlegg HER). Siden begravelseshelgen har den ene svogeren min gjort en formidabel oppgave med å scanne tusenvis av gamle dias. Hele barndommen til de fem søsknene er nå foreviget digitalt, og idag fikk Mr Amélie og jeg en cd med alle bildene.


Ikveld har jeg sittet og sett over bildene fra min kjæres oppvekst, og jeg må bare smile og humre i skjegget jeg ikke har. Med tanke på at jeg går og bærer på en liten knertemann i magen, er det ekstra morsomt å se barnebildene av mannen min.


Liten tøffing på trappa...


Godt passet på av søster og en korpsvenninne... Og med pinstriped suit! :)


Her har vi gutten som liker kaffeslaberas med de litt mer voksne damene! (Svigermor sitter til høyre...)


Her er det visst noe spennende som skjer. Myseblikket er ikke så ulikt det jeg kjenner igjen idag...


Ei heller at gutten er i farta! Her på Danmarksferie...

Jammen er det gøy med gamle bilder! Og hva Lilleknert angår, blir det spennende å se om han ligner mest på Mr Amélie, meg, eller om han blir en god blanding.

Bildene er redigert med sepiatone og filter i fotoprogram. Gjengitt med tillatelse av Mr Amélie.

mandag, mars 16, 2009

Forord: ”En gammel liste fra en slitt eske”


Til tross for forkjølet slappfiskform – på lørdag bestemte jeg meg for å rydde litt i januarboden. Januarboden er et lite krypinn i 2.etasje der Mr Amélie og jeg har puttet diverse kasser og poser med papirer, dilldall og annet pikkpakk som det er nødvendig å se over, sortere eller kaste. Der finnes gamle magasiner, esker med bilder og brev, gamle dagbøker, studienotater med og uten perm, pensumlitteratur, cd’r, gamle videokassetter, kasser med dill som har ligget i tidligere kommodeskuffer (en salig blanding av hårspenner, vekkeklokker fått som vervepremie gjennom Bokklubben, headset det er uvisst om i det hele tatt fungerer) osv osv. Hvorfor jeg har spart på alt dette, er en annen sak.

Det prangende navnet kommer av planen om å ta fatt på boden i januar. Nå har den for øvrig blitt både februar- og marsbod med mulig utvidelse til aprilbod, men pyttsann. Det er uansett tilfredsstillende å ta tak i et lenge planlagt prosjekt. Strengt tatt skulle jobben vært gjort underveis i diverse flytteprosesser, men for min del spiller prosessen rundt det å møte veggen og reise meg igjen veldig inn. Kaos på innsiden betyr gjerne mer eller mindre kaos på utsiden. En periode var slike ryddeprosesser et ork. Det var i grunnen enklere å bare hive ting i esker og putte lokk på. Svosj! Praktisk talt en slags fysisk nisse som ble med på lasset.

Det siste året har jeg innimellom tatt noen økter med enten kasting eller sortering, og på et vis har jeg for hver gang følt jeg har kommet et skritt nærmere den hele og fulle oppryddingen på innsiden. Jeg har kvittet meg med studiepermer, lest gjennom brev og dagboksnotater, tatt vare på det som er viktig for meg (f.eks brev), brent det jeg kjenner ikke betyr noe for meg (postkort fra sydenturer, bilder av gamle flammer...)– eller som vekker vonde minner (enkelte skriblerier). Nå høres det ut som om jeg nærmest har nitti ”januarboder” å ta hånd om, men ta det helt med ro. Ingen Reodor Felgen her i gården. Saken er den at det tar tid å rydde opp i papirer og dill som har samlet seg gjennom en lengre periode, spesielt når man er nøysom av natur. Jeg innrømmer også at jeg med årene har nærmet meg livsstilsfilosofien simple living i noe større grad. På min ferd nedover i eskene, overraskes jeg til stadighet over alt jeg har tatt vare på. Hurra for et enklere liv!

Nederst i en eske med mange andre papirer fant jeg et A4-ark med en liste datert slutten av år 2000. Overskriften var ”Jeg har innsett at” – kolon – og dermed en rekke mindre positive erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Det er sjeldent bra å være negativ, men jeg tror faktisk disse erkjennelsene på et vis førte meg videre i forhold til en del ting jeg de neste årene måtte forholde meg til. Mulig at ting jeg innså bidro til å slenge meg nærmere veggen – men kanskje var det nødvendig.

Senere denne uken kommer innlegget En gammel liste fra en slitt eske. Dette var bare forordet.

(Og siden jeg er forkjølet, hjemme fra jobb og kjeder meg, drister jeg meg til å etterlyse comments i kommentarfeltet. Entertain me så gjerne.)

søndag, mars 15, 2009

Maybe I'll go



Skulle gjerne lagt ut nye skriblerier i helgen (har så mange ting jeg går og tenker på), men har ikke orket å skrive noe. Ble dårlig onsdag kveld, og var hjemme fra jobb torsdag og fredag. Har fortsatt litt forkjølelse igjen i kroppen og er matt og trøtt som en dupp. Nå er det senga neste.

Legger i stedet ut en musikksnutt som bringer fram mange minner. Det hender Amélie kommer i det nostalgiske hjørnet, spesielt etter å ha tittet på gamle bilder fra studietiden. Hørte mye på Lene Marlin for en del år siden. Har alltid likt stemmen hennes. Enkel, ukomplisert musikk, men med sjel og atmosphere. Det var liksom greit å være i det melankolske hjørnet når jeg hørte på musikken hennes. Tenke-skrive-drømme-musikk...

Tidlig gonatt fra Amélie

(Gå HIT for en annen fin Marlin-snutt. Og om du vil lese et gammelt innlegg der jeg også blir nostalgisk og dratt tilbake i tid, kan du lese Hva et album kan gjøre med deg. Trykk HER.)

torsdag, mars 12, 2009

Praktisk hjelp til dere som er lei telefonsalg


Nå har det florert så mange merkelige og slitsomme telefonsalgoppringinger her i det siste, at jeg har gjort noe med saken.

Aller først, dette er ikke et spark bak til alle telefonselgere på denne jord. Selv jobbet jeg en kort to måneders-periode da jeg var 19 som telefonselger for humanitære organisasjoner, så jeg vet litt om å sitte på "den andre siden". Jeg vet dermed også litt om forskjellen på å ringe til folk som tolererer slike telefoner og de som ikke gjør det. Det finnes nok både dyktige og mindre dyktige selgere. Det finnes også de som ikke har noen annen jobb, eller som rett og slett trives med å drive salg og reklame via telenettet og som dermed ser saken fra en annen vinkel. Det er helt greit. Men de av oss som ikke trives så godt med å få opptil fire telefoner hver ettermiddag / kveld, som ikke har tid eller lyst til å svare på spørreundersøkelser, som er litt lei av å bli avbrutt i middagsluren til stadighet, og som opplever det temmelig frustrerende å bruke energi på å få selgere til å ta et nei for et NEI... - vel, gjør noe med det.

Idag har jeg omsider fått registrert både Mr Amélie og meg i Brønnøysund sitt reservasjonsregister. Når reservasjonene er registrert hos de forskjellige aktørene, har jeg blitt kvitt en frustrasjon og telefonselgerne blitt kvitt en kjip nei-mottaker. En vinn-vinn-situasjon med andre ord.

Trenger du praktisk hjelp til å reservere deg, kan du lese om det HER, hoppe direkte HIT (se nederst til venstre på siden) eller ringe tlf 75007503.

Bildet er hentet på www.amobil.no

søndag, mars 08, 2009

Bursdagsfeiring og de enkle gleder



I helgen har vi feiret bursdag med gode venner. Verdens beste mann fyller nemlig år på selveste kvinnedagen! Hurra hurra! (Vil du vite hva jeg synes om han, kan du lese HER, HER og HER.)

På lørdag hadde vi fullt hus og besøk av vennegjengen hans gjennom mange år. I grunnen var det en kombinert innvielsesfest (sånn litt i etterkant av oppussingen) og bursdagsfeiring. Hadde lovt det første og slo det sammen med det andre. Veldig koselig! Masse god mat og god stemning.

Idag har jeg nytt synet i vinduskarmen av en blomst vi fikk av noen av gjestene. Har ikke helt skjønt det vårmaset jeg har funnet i mange blogger i det siste... - før idag. Masse løker med små perleblomster i en hvit trekasse skaper lengsler om lysere dager, snøfrie veier og fuglekvitter i lufta. Kanskje man lengter litt ekstra når det nok en gang laver ned snø i voldsomme mengder? Nå er jeg riktignok av den oppfatning at vinteren sjelden pakker snippsekken før ute i april, men det er lov å lengte. Jeg gleder meg til å trekke ut på verandaen med kaffekoppen innen rekkevidde mens vårsola prikker i kinnene og krokusen blomstrer i husveggen.

Og jo nærmere jeg kommer vår, jo nærmere kommer jeg en begivenhet jeg tenker på hundre ganger daglig. Iiiik!

lørdag, mars 07, 2009

Kom skal vi klippe [sauen] idag....


Hva gjør man når man har slitt, fjonete hår, ikke har tid til å gå til frisøren (skråstrek; ikke orker fordi det er mer pes og farte hit og dit i snøvær), er i en økonomisk spareperiode og dessuten lider av frisørangst light? Jo, bestiller time hos sin kjære og ber han klippe etter prinsippet "lampeskjerm"? Når ting likevel ikke kan bli verre enn dét det er, er ikke fallgruvene så dype, skjønner du. Det hjelper å jevne tuppene litt hos en håndverker!

Idag er det andre gang jeg blir klippet av Mr Amélie himself. Sist gang var i jula. Skal si det er en opplevelse! På et varmt fliselagt bad, mellom fjasing og fnising og med interiørblad på fanget, faller hårtustene av så det suser. Om han liker yrket, spør jeg. - Jo, når man klipper søte damer, er jobben god som gull, svarer han. Om det kanskje ikke er litt koselig også? - Jo, repliserer frisøren og stryker en maskulin kropp mot skulderen til kunden. Kjapp er han også! Når "fort og gæli - bli ferdig" er et yndet slagord hos vedkommende, er det klart det ikke blir noe dødtid.

Og hva det vil si å klippe etter "lampeskjermprinsippet"? Om man klipper en pedagog, er det greit å ty til litt billedlig kommunikasjon. Især når frisøren egentlig ikke har spesielt mye erfaring. Prinsippet er som følger: La håret henge rett ned som en lampeskjerm rundt hodet, og klipp ca 3 centimeter rundt det hele. Enklere kan det ikke gjøres!

Jeg sier igjen; hvem trenger frisører?

(For andre frisørhistorier, les "Polakksveis". Link HER!)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen