Tredimensjonal lykke

Idag har vi vært på 3D-ultralyd! Vi var så spent, så spent på å se lilleknert igjen. Det var virkelig en opplevelse! Det er så rart å tenke på at gutten jeg ser på bildene og på dvd'en ligger i n n e i magen min!

Han lå dessverre litt dumt til. Morkakens plassering - eller babyens plassering i forhold til morkaka - har mye å si for hvordan bildene blir. Når man må "filme" gjennom morkaka og ikke bare fostervann, blir bildene mer uklare. Babyen får lett skygger over ansiktet, og alt ser mer klumpete ut. I tillegg drev knertemann og viftet med armer og bein foran ansiktet. Nesten litt irriterende. Men slikt har man jo ikke styring over. Vi fikk heldigvis noen gode øyeblikk der ansiktstrekkene hans kom tydelig frem.


Har tatt noen mobilbilder av bildene (mangler scanner) - og her deler jeg et par med dere. Hjertet mitt banker mer enn noen gang for den lille skatten vår.

Funky frampek

Idag MÅ jeg peke videre til en av de første bloggene jeg stiftet bekjentskap med. Til en jeg nesten trodde hadde sluttet å skrive aktivt. (Jeg trodde det så mye at jeg helt sluttet å ta turen innom bloggen hans.)

Men idag har jeg dumpet innom igjen. O lykke! Jeg har akkurat lest en nydelig, fantastisk og velformulert tekst om å ha gjort den man elsker gravid og om det å skulle bli pappa. Når jeg ser at det er skrevet i november, tenker jeg at "oj, dette er jo en stund siden, kanskje er vi i samme trimester?" Hvis du leser dette, Funcy Uncle; gratulerer på etterskudd! Og fortell meg gjerne når dere venter vidunderet deres.

Trykker du HER, finner du innlegget Funcy baby!

(Nb! Kom gjerne med flere tips i innlegget under...)

Økonomitips til meg og alle leserne søkes

Innlegget har blitt oppdatert. Scroll you down, holdt jeg på å si... :)

Idag kommer et innlegg i kategorien tips søkes. Det har sin bakgrunn i at Mr Amélie og jeg ønsker å være ektra økonomisk bevisst en periode. Vi ønsker å være flinke til å spare, i tillegg står vi foran en del nødvendige innkjøp i forbindelse med babyen som kommer. Og - selv om vi ikke lever noe rikmannsliv, er det aldri dumt å sanke noen økonomitips. Vi ønsker rett og slett å bli mer bevisste, uten at vi plutselig skal forvandles til et slags kjipt, gjerrig Onkel Skrue-ektepar! Tipsene skal påvirke hverdagskvoten vår, ikke det vi bruker til gaver og denslags.

Så, jeg lurer på; hvilke små og store grep kan man gjøre i hverdagen for å spare litt histen og pisten? Sånn i tillegg til å sku av lys i rom man ikke bruker, ikke fyre for kråka, føre kjipt regnskap, skru ned varmekablene, handle First Price-produkter osv. Vi er jo ganske nøkterne mennesker, men man kan alltids bli bedre.

ALT er av interesse! Både kreative og opplagte tips! Kanskje sitter du på en middagsoppskrift som på en eller annen måte er økonomisk lønnsom? Eller kanskje har du en tanke eller to som vil fungere som en god påminnelse når man ønsker å redusere forbruk og øke spareinnsatsen? Tipsene kan være små / tilsynelatende ubetydelige eller store og mer viktigper-preget.

Kjør på! Håper at folk orker å gå den "laaange" veien til kommentator-knappen og taste inn noen tips! Dette vil komme flere til nytte!

***

UPDATE 24.02! Her er hva vi til nå har blitt bevisst på i det siste:

- Jeg går til jobb stort sett hver dag istedet for å ta buss. (Vanligvis sykler jeg, men kan ikke risikere noe på glattisen med lilleknert i magen...)
- Selv om vi bor nærmest Meny, har vi begynt å handle mer på Rema 1000. Mr Amélie tar turen innom når han sykler hjem fra jobben sin i byen, og det har vi funnet ut er LURT.
- Jeg skur av lyset i yttergangen - selv om jeg egentlig liker at lyset er på.
- Vi har litt forskjellig ting og tang i kjelleren (møbler, utstyr av diverse slag o.l) som vi har funnet ut at likesågodt kan ta veien til Finn. Selv har jeg gjort supre bruktfunn på Finn, og nå er det vår tur til å bidra med en annonse.
- Vi kommer til å gå over til e-faktura på mer enn bare telefonregningene. Man sparer 30-40 kr i gebyr pr gang, det er lettvint og miljøvennlig. Anbefales!
- Jeg har handlet mammaklær og babyklær på på Finn! Billig og genialt på alle måter!
- Vi har begynt å kjøpe 1 kg-ost fra First Price, istedet for 300 g-pakkene med skiver fra Synnøve Finden. Liker lettvintheten med ferdige skiver, men kilos-oster varer lengre!
- Vi leier film over fibernett til 39 kr, heller enn å gå på kino.

Alt dette her er små grep som er enkle å gjennomføre. Vi føler ikke at vi spinker og sparer, eller at livskvaliteten har blitt dårligere. Det handler mer om å bli bevisst på en sunn måte. Jeg går ned i stilling snart, fordi 20 % av jobben min er et vikariat basert på en pappaperm på tidskonto. Om ikke lenge går jeg i tillegg selv ut i permisjon, noe som for meg innebærer 80 % lønn i et år. Tripp-trapp-nedover altså. Da kan det være greit å ha sørget for en buffer og ha innarbeidet gode vaner. Litt økonomisk trapp-trapp-oppover!

Kom gjerne med flere tips! Det er så koselig med kommentarer og VELDIG nyttig med alle gode tips! :) Jeg har allerede latt meg inspirere!

Bildet er hentet på: http://www.din-privatekonomi.se

Hverdagslykke og vinterferie

Som dere vet, samler jeg på hverdagslykke. På tide å telle noen skatter...

Ute er det lag på lag med hvit snø.
Det er vinterferie, jeg har fri og har sovet lenge.
Jeg ble vekket til ferdigdekket fokostbord i den koselige stua vår idag. Det var Mr Amélie som hadde stått opp tidlig, tent i ovnen og lagd "søndagsfrokost" på en onsdag.
Vi har slappet av, pratet og ledd, ordnet med viktigting og tatt et par telefoner. Det er så godt med alt man får gjort!
Det lukter renvaskede klær i stua, og en ny klesvask er satt i gang.
Jeg har fått gjort klar en forsendelse, ryddet i huset og krysset av på enda noen ting på to do-lista mi.
Lilleknert sparker på innsiden og sender taktfast ut små lykkevibber i kroppen.
For øyeblikket knitrer det i klebersteinsovnen, og pus vasker seg omhyggelig der han ligger i kurvstolen.
På kjøkkenet står en nydelig bukett med hvite ranunkler som jeg fikk med bud på døra idag. (Tusen takk, dere to nydelige mennesker på Darbu! Jeg ble så rørt, glad og overrasket!)


Hvem trenger dyr hotellferie eller fancy hytte i Hemsedal? Og hva har det å si at det meste av februarkvoten er brukt opp på kvartalsbeløp til Lånekassen, dyr strømregning, Relacom-greier og annet pikkpakk? Det er jammen godt å være til. Nå skal jeg nyte noen dager til med fri, ekstra søvn og litt sosiale happenings, før en ny uke med klampen i bånn tar til.

Til dere som jobber: Uten dere hadde ikke verden gått rundt. Snart er det nok deres tur! Til dere som har, eller snart får, fri: God ferie! :)

Slenger med denne snutten fra Så som i himmelen. Jeg går nemlig rundt og nynner på Gabriellas song. Noen dager føles den klissete, men idag føles den bare fin langt inn i hjerterota.

Nostalgi med Sophie

Noen ganger kan jeg bli så enormt nostalgisk. Jeg blir sugd bakover i tid til andre perioder i livet mitt. Ikke overraskende er det ofte musikk som utløser det hele. Her om dagen begynte jeg - helt ut av intet - å nynne på Murder on the dancefloor med Sophie Ellis Bextor. Hvorfor hun synger om en morder på dansegulvet har jeg egentlig aldri filosofert så mye rundt, men selve melodien og 'the atmosphere' har fenget meg helt fra jeg hørte den første gang. Den minner meg om en spesiell periode i studietida, om Esmeralda på Brygga i Tønsberg, om fester med den beste studievenninna mi, om fjasing, handleturer og photoshoots. Litt andre tider altså. Her jeg sitter fredfull og rolig i Mr Amélie og min sin stue med en sparkende hybelboer i magen, føles studietida med alt hva det innebar veldig langt unna. Det er i grunnen helt greit at jeg har blitt eldre, falt mer til ro og fjaset litt fra meg. Likevel - når jeg tenker på denne perioden, bringer det frem smil og mange morsomme minner.

Og ikke minst, jeg får en deilig ILO av det funky slaget når jeg hører sangen i videoen... Og hva en ILO er? Les HER.

(Update: Der fant jeg et bilde fra studietida, gitt! Til og med på denne maskina. Ikke verst! Det er av meg og "Bjugnis", tatt i mars 2001.)

Anbefaling: Kjøp ukens KK

Jeg abonnerer ikke på eller er noen fast kjøper av KK, men denne uken er det en lang, fyldig og rørende reportasje med min venninne, Mie. Noen av dere leser bloggen hennes og kjenner til den dramatiske historien om hennes premature sønn, kampen om livet hans, operasjonen og alt den lille familien måtte gjennom, men uansett vil jeg anbefale dere å lese ukens utgave av KK. Jeg satt på bussen hjem fra byen med klump i halsen. Det er virkelig stort å tenke på hvordan lille Sam har det idag.


Så - det var dagens anbefaling. I tillegg til å komme seg ut i frisk luft, smile til minst tre fremmede, skru av dårlige realityserier og nyte en bedre middag med venner, familie eller din bedre halvdel. Jeg har vinterferie og nyter hver sekund med fri! Iiiik.

(Bildene er - ganske så frekt - stjålet fra Mie herself.)

Hybel

Jeg har ikke for vane å vifte med magen, men nå som jeg er gravid får jeg liksom et annet forhold til det hele. Magen er hybelen til den sparkende hybelboeren. Den vokser og endrer seg fra uke til uke og blir en del av en spennende prosess.


Så - her er den stadig voksende hybelen (ikledd komfortabel pysj...). På bildet er jeg i slutten av uke 24. Idag har jeg akkurat gått inn i 26.uke. Et godt stykke over halvveis altså. Termin nærmer seg overraskende fort, og det er fryktelig rart at om 107 dager - pluss minus - har jeg en liten knertemann i huset. Da flytter han ut av hybelen og belager seg på å bli fastboende i rundt 18 år i noe som for han må fortone seg som et himmelsk palass.

Det er jo bare for utrolig...

Hoodloom og memories

Mens vi venter på Améliten, er det slett ikke verst å ha en lillesøster på 21 som spretter rundt i huset med gakkgakk-håndkle. Hun poserer villig - og tar jeg ikke helt feil, husker hun med glans at jeg badet henne i badekaret da jeg var ni-ti år og pakket henne inn med hetta på hodet.

Love you, sista! Nå er det snart du som skal få pakke inn en liten kropp med gakkgakk-håndkle når mammaen trenger fri... :)

(Et lite PS til mammaer der ute som plutselig oppdager at de er på "attpåklatt-tjukka". Uventede attpåklatter er en gave fra himmelen! De blir fryktelig bortskjemte og byr kanskje på litt utfordringer, men for søsknene er de gull verdt!)

Et innlegg som startet med St.Valentine's day og som endte med tanker om livet

Det nærmer seg plutselig St Valentine’s Day. 14.februar skal vi feire vår utkårede, våre beste venner, eller alternativt den vi akkurat har falt for. Hele dagen er veldig amerikansk, ganske kommersiell, forholdsvis klissete, og i grunnen veldig koselig. Det kommer litt an på hva man gjør det til.


Selv skal jeg ha jentefest på lørdagskvelden, men på dagen er det duket for romantikk. Jeg gleder meg! I motsetning til mange som mener at følelsene daler etter at sommerfuglene har flakset til andre strøk, kjenner jeg meg mer glad i min kjære enn noen gang. (Enda jeg ikke trodde det gikk an å bli mer glad i noen.) I disse Benjamin Button-tider, er det interessant å ta en baklengs skru fra livet nå og til den dagen vi møttes.

Den gang kunne jeg ikke vite – med fornuft eller viten – at jeg kom til å være der jeg er i dag på grunn av Mr Amélie. (Trygg, glad, elsket og på tjukka.) Jeg visste i grunnen bare at jeg hadde møtt en person som gjorde inntrykk på meg og som jeg ble glad av å snakke med. Jeg visste også at jeg i følge vår felles venn (beskrevet her) passet som fot i hose sammen med denne personen. Og av en eller annen grunn, visste jeg – på en merkverdig måte – at han var den rette for meg. Jeg kjente det med hele meg. Puslespillbrikken sa klikk. Jeg så ikke skriften på veggen eller hørte stemmer som hvisket ”HE’S THE ONE!”. Jeg bare kjente ro i magen, fred i hjertet, trygghet og dypt vennskap. En sterk gjensidighet som gikk beyond alt annet jeg har vært borte i.

Jeg skjønner godt at noen tenkte ”her går det unna, gett”. Og jeg kan med utenfraperspektiv forstå at enkelte som ikke kjente oss, hadde en viss skepsis da vi forlovet oss. Jeg måtte nok tåle et par ”får håpe det er like bra om et par år, da”. Unødvendige kommentarer, men pytt. Jeg har heldigvis lært meg å stole mer på den indre stemmen. Hadde vi ikke forlovet oss da vi gjorde, hadde vi ikke giftet oss den høsten (Bilder her). Da hadde ikke svigermor, som dessverre er dement, fått oppleve dagen på den måten hun gjorde. Det er mulig vi hadde utsatt overtagelsen av huset, og det hadde gjort at vi hadde avventet oppussingen. Det kan også være at lille Améliten, ikke hadde vært akkurat han som ligger i magen min nå.

Svimlende å tenke slik, men interessant. Til tross for mot og selvstendighet, har jeg latt meg styre mye – altfor mye – av frykt. Jeg har også vært redd for hva andre mennesker vil tenke. Jeg sier ikke at jeg føler meg fullstendig fri fra dette, men mye har skjedd. Jeg er sjeleglad jeg kjente meg selv godt nok til å satse på kjærligheten og følge det jeg kjente inni meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette med så glødende engasjement her jeg sitter. Kanskje det er for en grunn. Men det har nok ligget der siden jeg tidlig følte jeg nærmest måtte forsvare at jeg satset så tidlig i forholdet (ikke overfor venner og familie såklart, men folk i kategorien naboer, medstudenter o.l). I seg selv ganske bakvendt. Jeg har da ikke noe å forsvare overfor folk som ikke kjenner meg og mitt liv!

Spoler jeg historien frem til i dag, kjenner jeg på en usigelig takknemlighet for livet mitt og alt godt jeg har fått oppleve. Jeg er så glad for valgene jeg har tatt gjennom de siste årene. Så utrolig glad for at jeg har jobbet meg gjennom ting som har begrenset meg og holdt meg delvis nede. Både menneskefrykt og negative tanker. Jeg er så glad for at var nysgjerrig nok til å finne ut dette med Mr Amélie. Så takknemlig for at akkurat han kom inn i livet mitt og ble en naturlig og stor del av alt som betyr noe for meg i dag.

Det er virkelig avgjørende å gå den veien man skal gå – eller hvordan jeg skal uttrykke det. Jeg føler… at jeg på en måte har gått inn i ting som har ligget der klart for meg. Det høres kanskje mystisk ut, men det har kjentes mer i kategoren naturlig. Jeg har jo et perspektiv i forhold til dette som berører troen på guddommelig ledelse. Alt jeg har opplevd de siste årene, har vært av en slik art. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Det er vanskelig å skrive om gode ting og lykke, uten å gå i retning klisjéfylte utsagn. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Noen ganger kan man oppleve at det er enklere å skrive om hjertesorg, "død og fordervelse". Melankolien kan folk relatere til. Avmakten og det vonde, skaper en mer trygg gjenkjennelse. Lykke skaper noen ganger reaksjoner. Jeg kjenner alltid at jeg beveger meg i litt utrygt farvann når jeg deler personlige opplevelser som involverer lykke. Hvorfor skal jeg komme-her-og-komme her og gni inn hvor godt jeg har det?

Livet er ikke bare-bare. Jeg har gått gjennom tøffe faser. For en stund siden delte jeg min erfaring med å møte veggen (her). Jeg har strevd mye med tanker av avvisning opp igjennom. Rejection, som det mer dekkende kalles på engelsk. Det har bunn i opplevelser jeg har hatt både som tenåring og som eldre. Kanskje har det også forgreininger til slik jeg er som person. Ting fester seg lett hos meg. Jeg er sensitiv. Jeg har måttet jobbe for å bli mer hardhudet. Fortsatt kjenner jeg på fortvilelse over ting jeg på en måte ikke klarer å bli ferdig med. I går vellet en del såre tanker opp i meg. Det kommer ikke så ofte, men plutselig kan det skylle tsunamier av sorg over meg. Mindre bagatellhendelser går plutselig mer innpå når jeg har det slik. Jeg havner i negative tolkningsmønstre. Jeg analyserer og finner ikke svar. Jeg har hatt et par dager der jeg har vært lei meg. Jeg har følt meg liten og usikker på hvordan jeg skal forholde meg på en god måte til ting som egentlig gjør meg lei meg. Jeg har ikke mange slike dager, men de dukker opp en sjelden gang. Spesielt når jeg er sliten.

Jeg tror jeg er lei av både overfladisk lykke (se-hvor-rik-og-pen-jeg-er) og gjennomgående negativitet (frustrasjon, deppetanker, mannehat, fra-virkeligheten-fortellinger med neagtivt fortegn). Man finner mye av dette i både blogger, magasiner og aviser. Jeg vil samle på hverdagslykke. Det som er nært og godt, naturlig og ekte, som rører ved mennesker. Jeg vil spare på skatter, andres og mine egne. Når ting kan tynge en, er det en enorm styrke å hente i å se på det som er godt. Når jeg ser etter, er det mye. Jeg er heldig! Usigelig heldig. Derfor må jeg skrive om lykke. Om min kjære. Om skatten i magen. Og om tryggheten i hverdagen min.

Dette innlegget ble lengre enn jeg hadde tenkt og gikk i en helt annen retning enn planlagt. Det bare ble slik. Jeg merker bare det er godt å skrive "by heart" igjen. Vel, jeg gleder meg til St.Valentine’s Day på lørdag! :) Da skal jeg gjøre ære på Mr Amélie!

(Bildet er laget av DougHyde og er funnet her.)

Reprise: Norsk vinter og den norske folkesjela

Jeg fikk en sterk dejá vu her om dagen knyttet til norsk snøføyk og inneslutta nordmenn. Det skjer nemlig noe veldig mystisk med trauste, norske se-på-fjerne-punkter-på-himmelen-mennesker når det laver ned snø fra oven. For når man står der iskald og hutrende med stive kinn og frosne øyevipper, når man ikke ser en puck og irritererer seg over busser som aldri kommer, DA åpner nordmenn seg. Da er det rene hulahula-stemningen i kollektivtrafikken. Folk snakker og skravler, ler og tuller, undrer og filosoferer, børster snø av hverandre og spanderer øyekontakt. Hm. Dette blir jeg aldri klok på.

Kom på at jeg skrev en tekst om dette for tre år siden. Dermed er det duket for en aldri så liten tekstreprise. Here we go...

Da jeg så ut av vinduet på tirsdag, følte jeg nesten jeg stod i det brune klesskapet og kikket utover skogen i Narnia. Det var bare lyktestolpen som manglet. Ja, og den brune pelskåpa. Jeg gikk nemlig rundt i pysj og hostet og harket. Men som om det ikke kom nok snø på mandag, måtte det for sikkerhets skyld snø nok en halvmeter neste natt. Huttemegtu! Onsdag snødde fillene i 60 graders vinkel ned fra himmelen og skapte trafikkork, forsinkelser, køer, måke-arbeid, brøytejobb, våte klær og – noe å snakke om!

For dét har jeg merket meg. Det er ikke bare alkohyler som løser opp den norske stiffnessen. Snøføyk og trafikkork fungerer som et slags kollektivistisk lim på ellers så inneslutta og reserverte nordmenn. Vanligvis er for eksempel folk på bussen usedvanlig opptatt av mobiltelefonen sin, neglebånd eller fjerne punkter på himmelen, men når det snør helt crazy ute, da er det rene Sydenstemningen! Plutselig er ikke veien lenger milelang til å snakke med fremmede, og hoj-hoj-hoj som vi humrer og ler i våre fem lag med klær og alle-er-venner-med-alle!

For å komme meg hjem fra legetimen min på onsdag, måtte jeg nemlig ta bussen hjem. Jeg kom i prat med en yndig, liten gammel dame, og vi pratet (selvsagt) om vær, snømengde og forsinkelser. Omsider kom bussen, og folk smilte og lo der vi hoppet inn og børstet av oss snø fra klær og hår. Stemningen var høy.

På neste stopp kom en eldre mann på. Han informerte sjåføren om at en dame hadde gitt opp og tatt beina fatt fordi hun hadde ventet en hel time på bussen siden den forrige ikke hadde kommet. Glemt ER virkelig alle sure bussjåfører. Denne stoppet midt mellom to stopper, i grunnen midt på veien, bare for å plukke opp Miss Beina Fatt. Men mellom fortauet og veien var det en brøytekant på ca 1,5 meter. Et lite øyeblikk tenkte den blide damen rundt de femti seg om, før hun SLANG seg over som en olympisk høydehopper... – og landet MIDT på haugen! Hun sprellet og kavet før hun rullet sidelengs ned på beina, børstet av seg og smatt inn i bussen. Dette så mildt sagt så komisk ut, at jeg kunne ikke dy meg. Idet jeg slapp ut første fnis, skjønte jeg at jeg ikke var alene om moroa. Hele bussen satt og lo! Jeg mener – hele. Ikke noen vond latter, men mer sånn godslig, kollektivistisk "the more we are together"-aktig! Gamlefar tok til å børste snø av den rødkinnede damen – ups, både her og både der – og bussen humpet videre. Inni hodet mitt spilte en funky musikkvideo-melodi og jeg så liksom ordene den norske folkesjela danse over skjermen!

Jeg må le. Really. Snøføyk og norsk vinter er i sannhet the remedy for inneslutta surpomp-nordmenn! Og hurra for Miss Beina Fatt! Det kommer sannelig noe godt ut av en og en halv meter med snø også.

Trekning og trommevirvel

Tam-ta-ram-ta-ram-ta-taammmm!

Da har trekningen funnet sted. Mr Amélie står på kjøkkenet og humrer, mens jeg resiterer trommevirvellyder høyt for meg selv. Trekningen ble av det originale slaget. Nesten litt på kanten til barnslig om jeg så skal si det selv. Som sagt skulle jeg få litt hjelp. Hjelperen er firbeint, tofarget og glad i mat. Den andre potensielle hjelperen satt og halvsov i sofaen...


Jeg klippet noen lapper og skrev ned de elleve navnene. Matpapirrull kommer snart godt med...


Siden trekningen innebar kattemat, innså jeg at jeg måtte vekke Potensiell Hjelper nr 2. Hjelper nr 1 ble nemlig litt for nærgående i prosessen. (Skjønner ikke hvorfor.)


Da han ble sluppet fri for å være "bingomann", skjønte han ikke helt greia. Gå motsatt vei? Hmf. Katter er noen rare dyr.


Ikke le nå. Her er den nerdete trekningsstripa. Et stykke matpapir, elleve klatter Whiskas - og elleve navn... Ikke så dumt å slå trekning sammen med dagens dose kattemiddag. Tid spart, gitt!


Med et lett dytt på svansen, fattet pus poenget. Han gikk sporenstraks og målrettet bort til...


... nr 3 fra høyre: CAMILLA JØRGINE! Hun må "alltid ha med lypsyl/gloss (en i hver veske), kan aldri få for mange par sko og har ca alltid lyst på pizza". Gratulerer! Navnet ditt skjuler seg bak det store hodet til pus som gafler i seg Whiskas-porsjonen! HURRA HURRA! Rakk akkurat å ta bilde, før kamerabatteriet gikk.

Send meg adressen din på mailen du finner i profilen, så sender jeg deg en finfin premie i posten! Når du har mottatt pakken, kringkaster jeg innholdet på bloggen :)

Mandag morgen - up to date

18 grader minus, mandag og ny uke. Brr... Jeg er rød på nesetippen, kald på tærne og veldig trøtt. Kombinasjonen av rettebunker, hangling etter ny runde forkjølelse, en svært så ivrig sparker i magen og litt andre "graviditetsulemper", har sin innvirkning på nattesøvnen gitt. Nå må jeg bare holde ut og klare den siste uka før vinterferien. Skal si jeg er glad for å være lærer. Kanskje ikke med tanke på lange dager og rettebunker. Ferier derimot!

Vel, trekning av vinneren skjer etter jobb idag. Mulig jeg får med meg en liten venn til å hjelpe meg. Kan ikke akkurat si at mine kjære lesere er de største konkurransemenneskene, nei. Hehe. Jeg skjønner at man må være interiørblogger for å ha litt mer action i lotterier. Men - det vil si, større vinnersjanse på de som har deltatt. Jeg sa jo det var morsommere enn bingo og lotto! ;) Takk for alle svar! Likte spesielt å lese de finurlige detaljene om de forskjellige.

Ha en god mandag!

Utlodning :)

Update: Idag er siste dag for å være med i konkurransen! Man kan delta frem til 24.00 ikveld :)



Jeg skal gjøre noe jeg ikke har gjort før. Tam-ta-ram-taaa! Jeg skal ha utlodning!

Nå følte jeg plutselig det ordet ble litt gammeldags. Hva er det man kaller det egentlig? Når man har bloggejubileum eller feiring av noe og man deler ut en premie? Konkurranse? Trekning? Der ser dere. Jeg har nada erfaring innen bloggejubileer og denslags. I grunnen har jeg vært litt skeptisk. Hvorfor skal jeg feire at folk har vært på min blogg? Skriver jeg ikke mest for meg selv? (Jo, mest. Og litt for dere, såklart.) Driver jeg i det hele tatt med pr og reklame for bloggen? (Nei.) Det er liksom ikke helt meg.

Men etter å ha vunnet premier (HER f.eks) selv i andres jubileumsutlodninger (stort sett interiørbloggere), må jeg si at skepsisen har forsvunnet. Det er nemlig veldig stas å delta i slike ting - det går bingo, lotto og tipping en høy gang. Riktig koselig er det. Og egentlig så fortjener dere jo litt mer action på bloggen. Så - da kjører vi utlodning! Hvem som kan være med? Den som vil! Her begrenser jeg det ikke til dem som vet hva jeg skrev om i fjor... eller diskriminerer dem uten blogg. Det eneste kriteriet er at dere legger igjen en kommentar og svarer på et par spørsmål. Jeg lover en 100 % fair utlodning. Jeg skal få med meg en medsammensvoren til å trekke lapper.


Jeg glemte helt å si hva jeg feirer. Vel, jeg lette egentlig bare etter en grunn til å ha utlodning. Da tellometeret mitt nådde 60 000 unike treff idag, fikk jeg plutselig en grunn. Hurra! 60 000 treff er ikke dumt for en ikke-reklamerende, halvanonym skribleblogger som skriver veldig sporadisk. Runde tall er alltid hyggelig.

Så? Hva du skal gjøre?

1. Legge igjen en kommentar innen søndag 8.februar. (Bruk navn eller nick!)
2. Kort svare på når og hvordan du fant denne bloggen.
3. Fortelle tre ting om deg selv. (Noe dagligdags - eller noe finurlig. Jeg leser avisen bakfra, liker ikke krokanis og elsker caffe mocca.)

Og premien? Hemmemmlig!

Let me touch you for a while. Og litt tanker i natten.

Takk for musikktips, Ragnhild. Er egentlig ikke så into countryrelatert musikk, men denne sangen med Alison Krauss & Union Station var fin. Den passet så godt til den modusen jeg var i. Falt litt i staver her jeg satt i stad. Begynte å tenke på alt mulig. Kjente meg glad og trist på en gang. Tenkte på alt som har gått bra i livet mitt. På freden jeg har på innsiden. På tryggheten som jeg funnet de siste årene. Tenkte også på ufred og kaos. På sliten kropp, vanskelige tanker, utilstrekkelighet, hender som glipper, mennesker jeg savner. Sorg jeg ikke er ferdig med. Fordi jeg egentlig håper og tror at ting skal bli annerledes en dag. Leste i gamle skriblebøker her om dagen. Ble slått av den rare kombinasjonen av nærhet og avstand til det jeg leste. En yngre meg. Et jeg med mange uforløste følelser. Viktig bearbeiding av ting. Samtidig en selvopptatthet - eller en innadvendthet - som gjorde seg gjeldende. Slik det gjerne blir når man går gjennom dype prosesser. Kjenner jeg er glad for at ting har endret seg. For at jeg har landet, opplevd nye ting. Er så mange ting jeg er takknemlig for.

Nå sitter jeg her med data og en lysslynge som eneste lyskilde og venter på min kjære. Klokken tikker, og musikken smyger seg om meg. Tenker på svigerfars kropp som ligger under snøen og jorda. På babyen som sparker og romsterer i magen. På livet. På fortid, nåtid og fremtid. Og på at det er en tid for alt.

In need of-liste

I listemodus igjen. For tiden er dette ting jeg er in need of:

* Håndkrem
* Avbrekk med deilig feel good-musikk (ikke trist melankoli, dramtisk opera eller sinna prog-rock med andre ord.)
* Koselige bemerkninger som løfter meg opp
* Muligens en ny ull-longs (Brr...)
* En telefon som fungerer som den skal (Grr...)
* Mammaklær. Og flere butikker med mammaklær (Vi har én - i store, utbygd-i-alle-retninger-Tønsberg! Trodde vi var flere med kulemage i byen.)
* God shampo for det typiske gravidsyndromet 'tørt-og-fett-hår' (Og jippi - det har jeg funnet!)
* En ny doning hvite kubbelys fra Ikea
* Inspirasjon og større motivasjon når jeg underviser tenåringer i nynorsk
* En tur på fyllinga med rot og skrot i kjelleren
* Generelt: Innsikt, kunnskap, visdom
* Søvn... Zzz.