En ting jeg har tenkt mye på i høst er alder og identitet. For to år siden tenkte jeg lite på dette. I hvertfall ikke nevneverdig. Tenkte jeg noe var det i retning av "Ah! Det er deilig å bli voksen!" Deilig å modnes, bli tryggere, klare å legge noen ting bak meg. Deilig å ha funnet seg selv, å ha en formening om identitet og retning på livet. Deilig å gi beng i små aldringstegn - føle seg ok selv om alt ikke er perfekt. Godt å ha funnet den rette. Storslagent å være eiendomsbaron (gjeldsslave). Fint med økende yrkesidentitet. Ikke minst usannsynlig spennende å nærme seg tidspunktet for å begynne med Prosjekt Baby.
Så var jeg der - at jeg fikk barn. I juni ble jeg mamma til en liten prins. Fantastisk! Rørende! Sterkt! En utadæsjælopplevelse av dimensjoner. Jeg hadde båret dette lille livet i magen i 40 uker! Gått gjennom en fødsel! Vips satt jeg der med en myk, liten kropp i armene. En sønn. Min sønn!
Jeg har hørt at det kan røre ved identitetsprosesser å bli foreldre. Jeg har gode venninner som har delt sine innerste tanker om dette. Gode tanker, fine tanker, mer utfordrende tanker. Hvem er jeg nå? Hva kan jeg tillate meg å si og gjøre nå? Hvordan ER en mamma? Hva slags mamma vil jeg være?
Jeg hadde i grunnen tenkt og trodd jeg var ferdig med identitetsspørsmål. I hvertfall med de tyngre, mer intrikate spørsmålene. Årene mellom ca 21 og 26 var en periode det skjedde mye. Rundt meg og inni meg. På godt og vondt. Jeg måtte gjennom både identitetsprosesser, troskrise og nyorientering, eller hva jeg skal si. Det er for langt og til dels personlig å dele her, men jeg kan vel si det slik at disse årene på mange måter var tøffe. Så fant jeg ut av ting. Jeg reiste meg igjen - etter å ha tryna i en bratt og høy vegg. Og jeg landet.
Men - identitet er nok ikke noe man blir ferdig med. Kanskje man jobber med slike spørsmål mer eller mindre gjennom hele livet? Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg nærmest var ferdig med disse prosessene. Vi er jo ikke statiske figurer. Vi er levende, dynamiske, i endring. Vi påvirkes, vi søker - og vi finner. Det vil vi nok gjøre hele livet.
Å ha blitt mamma har gjort noe med meg. Som hovedoverskrift har det gitt livet mitt en ny dimensjon. Jeg ser noen ting jeg ikke har sett før. Jeg forstår noen ting jeg ikke har forstått tidligere (men trodd jeg har forstått). Jeg bærer på en lykke. En usigelig takknemlighet. En enda sterkere dybde - kombinert med en ny sårbarhet.
Så var det underoverskriften. Den spør: Hvem er jeg nå? Er jeg den samme? Hvem vil jeg være? Underoverskriften hvisker bare lavt i bakgrunnen. Den er ikke støyende og plagsom. Den er interessant. Like fullt er den litt uoversiktlig. Ja, faktisk.
Min nye rolle, kombinert med å ha passert de magiske 30 (for nøyaktig et år siden), har skapt en del tanker og følelser som jeg har vært inne på tidligere. For - som dette innlegget begynte med - nå tenker jeg over alder. Hvor gammel eller ikke-gammel er man når man er 31? Det høres så "gammelt" ut, men jeg føler meg ikke så gammel der jeg spretter rundt og tuller og traller.
Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg litt ertende fikk spørsmålet (av en av hybelgutta): "Err'u kommet i 30-årskrisa eller?" Nå vet ikke jeg om det er noe som heter det. Hørt om 40-årskrisa, men usikker på hva en krise ti år før dette innebærer. Jeg svarte en rungende nei, for å si det slik. Like fullt har spørsmålet hengt igjen i hodet som et undrende ekko i hjernebarken. Har jeg det?
Vel, fortsatt nei til at jeg er i krisetid. Men i aldersprosesser? Tja. Jeg tror kanskje det. Jeg stiller meg en del spørsmål - både bevisst og ubevisst - og jeg finner gradvis noen svar. Jeg overraskes også av ting på innsiden av meg; ting jeg ikke visste at var der. Jeg må nok en gang slå fast at vi mennesker både er enkle og kompliserte på én gang.
Samtidig er jeg overrumplet av en ny redsel: Redsel for å bli kjip og satt. Redsel for å forfalle de luxe. Redsel for å bli en ukondisjonert treigstump med slapp hud og rødmusset fjes. Jeg ser på gamle bilder og ser jo jeg har blitt eldre. Livet begynner å sette bittelitt spor. Skjer sporsettingen i forrykende tempo etter dette? Vil jeg bli en sånn rar mamma som lilleknert og de evt andre barna flirer av på bakrommet? Som de blir flau' av? Som enten er for teit eller for umoderne eller for kjip eller for streng eller for ettergivende eller for lite fancy eller for lite eller for mye en-million-ting-som-dukker-opp-i-hodet? Hvorfor alle disse tankene sånn plutselig? Tenkte jeg på dette i fjor? Nei. Tenker jeg på dette i år? Ja.
Hvorfor? Jo, for jeg er i aldersprosesser. Jeg har blitt mamma. Og jeg er Amélie. Den tenkende. Den hun alltid har vært.
Da er det i alle fall én ting som er konsistent.
8 kommentarer:
Fantastisk nydelig skrevet. Har stadig fabuleringer av ulike slag selv. Nå vet jeg hvor jeg har adoptert de fra :) Men vettu, jeg er sikker på at slike fabuleringer er av det gode slaget. De gjør at vi ikke stanser opp, men alltid har et eller annet å ta oss til. Det som kan og er farlig er om disse fabuleringene stadig er negative og gnager på selvbildet. Å finne balansen mellom å være "over positiv" og negativ er ikke alltid lett, men vi lærer med alderen :)
klem
Kjære deg! Gratulerer så mye med dagen igår! Håper den var fin og at du var sammen med mennesker du er glad i og som er glad i deg;)
Ordene dine fanger meg helt, du skriver så bra og jeg har sagt det før. Det er noe med måten du formulerer deg på som virkelig får meg til å tenke. Og det er vel kanskje meningen og?
Jeg er mamma selv til en liten jente på 2 1/2 år, det er så stort og det er det mest fantastiske jeg har vært med på i livet mitt, men som du sier så setter det igang en stor tankeprosess. Akkurat nå kjenner jeg på at jeg er litt sliten og jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal få tid til å lage i stand til jul, tiden flyr avgårde.. Det er uvant å jobbe fullt og jeg håper så inderlig at jeg kanskje kan redusere stillingen min den dagen vi kanskje får flere barn. I tillegg bygger vi hus, og det er mye å ta stilling til. Jeg må bare si at dine oppussingsinnlegg virkelig har inspirert meg! Og dine fine og mange ord er så gode å lese, jeg blir inspirert, får energi og får satt igang tankene når jeg leser inne hos deg! Dette ble jo nesten litt for langt, men det er jo koselig med tilbakemeldinger på bloggen! Kos deg med lilleknert og mannen i det fine huset deres! Kanskje du kunne tenke deg å svare på hva dere har gjort med benkeplaten deres? Vi skal ha eik heltre, men deres ser ut som den er behandlet med noe lysere?
Klem fra Ellen
Gratulerer med dagen i går. Ofte så får jeg det også over meg med tanker når jeg runder år. Ordet du bruker, aldersprosesser, syns jeg var et utrolig godt ord.
Selv er jeg 38 år med 4 barn (2 egne og 2 bonusbarn) med alder fra 9 år til snart 19.
Jeg opplever ikke meg selv som like gammel som mange kvinner rundt meg på samme alder, og jeg tenker ofte tanker rundt det med alder og hvem jeg skal være. Og hvem jeg vil være, hvem jeg egentlig er og hvordan andre oppfatter meg.
Jeg liker sånne tanker. Jeg tror at slike tanekr gjør at vi utvikler oss og at vi blir nærmere den vi egentlig er.
:-)
Håper du får fine dager fremover.
Jeg rett og slett elsker bloggen din. hehe tror vi er like tenkende jeg, Håper jeg blir sånn som deg når jeg passerer 30, da ville jeg nok verdt kjempe lykkelig så bra som du ser ut og så bra som du er på innsiden :o)
Netten:
Tusen takk for koselig og interessant respons på innlegget mitt. Det er også litt ekstra inn-hjerterota-bra lese det du skriver, for jeg minnes den første tida vi ble kjent... Og noen dobøker... Og noen utfordringer rundt det å uttrykke seg/ få ut tankene. Og nå? Du deler og skriver, gir masse respons og gjør det strålende med studiene. Bare en liten oppmuntring fra meg!! :) GID! Jeg er veldig enig i det du skriver. Både sunnheten i det å tenke, faren ved å la negative ting gnage på selvbildet, og dette med balanse. Tommel opp! Vi får være bevisst på denne balansen og hjelpe hverandre. That's what friends are for... Vi snakkes :) H-klem
Ellen:
Tusen millioner takk for lang og nydelig kommentar. Både oppmuntrende, interessant og spennende å lese. Liker å leser andres tanker også. Ja - jeg hadde en kjempefin dag! En dempet bursdagsfeiring, men likevel fantastisk koselig pga små og fine opplevelser. Fikk frokost på senga av min kjære - som bar inn en blid go'klump med body, tykke lår og stort smil om munnen. Noen frydehvin kom det også. Smelt! Min første bursdag som mamma...
Skjønner godt ditt ønske om å jobbe redusert. Jeg vil heller ikke jobbe fullt hele veien. Livet krever sitt, og det er så godt og viktig å roen til å bare leve, være til, smile, le, ha god TID. Jeg nyter virkelig permisjonstiden min. For øvrig koselig å høre at jeg har inspirert. Liker å være til inspirasjon, jeg vettu. Skal svare på det med benken i samme innlegget som jeg forklarer hvordan vi lagde den hvite murveggen på kjøkkenet. Det er rett rundt svingen :-)
Ha en god dag!
Am.
Hellig lykke:
Takk for gratulasjon og koselig, interessant kommentar! "Jeg opplever ikke meg selv som like gammel som mange kvinner rundt meg på samme alder, og jeg tenker ofte tanker rundt det med alder og hvem jeg skal være." (Sitat deg) Så godt å høre at flere tenker en del rundt dette. Kanskje disse kvinnene rundt deg på samme alder, heller ikke føler seg så gamle? Kanskje alle egentlig føler de er litt yngre enn det tallet sier? Eller har vi feil forventninger og oppfatninger av de ulike aldrene? Hm. Interessante greier. Uansett - ja til utvikling! Ønsker deg også fine dager framover!
Veronica:
Søte du! Tusen takk for gode ord. Det skal jeg ta til meg. Det kommer til og med fra min smellvakre "nesten-søster"! Du er jo så supersnerten at du kommer til å overgå alle den dagen du passerer 30! Takk for meldingen igår forresten. Så bra å høre at det hjalp å bruke brystpumpon! God bedring videre. Mange klemmer fra meg :)
Tusen takk for mange spennende refleksjoner!Jeg er selv på samme sted som deg i livet - og opplever mange av de samme tankene. Jeg har aldri noen gang tenkt og filosofert så mye over livet som etter at jeg ble mor!Forsett med spennende blogginnlegg. Du skriver så godt!
Du skriver så godt!! (Jeg har skrevet det før - men skriver det gjerne igjen!)
Det er rart - når man tenker at man har funnet litt ut av ting, så er neste tanke- og livsprosess på gang... Jeg er vel kanskje der du føler at du var. 25 år, glad for å vite litt mer om hvem jeg er og hva jeg vil, snart ferdig med å studere noe jeg liker og gjeldsslave, men glad for det. Nå har du på en måte forberedt meg på neste tenkefase, kanskje?
Tror det er veldig naturlig at ting endres nå som du har fått barn! Jeg føler at jeg skjønner mer og mer av foreldrene mine, og deres liv, jo eldre jeg blir.
Det var veldig fint det Netten skrev. At man ikke lar tankene gnage for mye på selvbildet. Eller at tankene går i en "ond" spiral. VIKTIG å huske på!
Legg inn en kommentar