Oppdatering på livet med lilleknert

Aller først: Tusen takk for overveldende respons på serien min om barseltiden (HER). Det er så interessant, fint og givende å lese det de forskjellige har å bidra med. Det er tydelig at jeg har rørt ved et felt som mange kjenner seg igjen i eller kan relatere til.

Vil faktisk oppmuntre leserne til å ta seg tid til å lese de andres innspill (både kommentarene til DEL 2 og DEL 3). Mye gull å hente i form av erfaringer, råd og tips. Jeg har tanker om å lage et slags sammendrag, en liten epilog til serien, men skal ikke love for mye. Den som venter, får se. Jeg vil forresten takke for alle oppmuntringer jeg har fått. Det var virkelig en hjelp for meg å lese alt sammen. Bedre å dele tankene sine enn å gå rundt og bære på alt inni hodet sitt - det erfarer jeg igjen og igjen. Andres innspill gir nye perspektiver, og i dette tilfellet mye oppmuntring.

Nå lurer sikkert flere på om jeg har gått helt i kjelleren i og med at det har vært litt stille her den siste uka og jeg strigrein "i forrige innlegg", men neida. Her er man bare veldig mor på heltid. Vi har hatt mye besøk denne uka og Mr Amélie har jobbet med naboleiligheten, så når jeg ikke har ammet/stelt/lullet/stullet/kjørt vogn osv, har jeg sovet. Eller spist. Eller vasket klær. Eller småsyslet litt på dataen. Eller FRYDET meg over kjøligere temperaturer. Eller gjort noen ærend i byen. All ære til alenemammaer by the way. OGSÅ noe jeg har tenkt mye på i det siste.

Mr Amélie og jeg snakket om det en dag - det å være bare én. Slik forløp samtalen ca:

- Tenk å være alenemor, da!
- Og tenk å være alenemor med kolikkbarn!
- Eller alenemor med kolikkbarn OG tvillinger!
- Og å være alenemor med kolikkbarn og tvillinger i indre Himalaya!
- Eller å være alenemor, ha kolikkbarn, tvillinger og leve i krigssone!!

Vi fant ut at vi i grunnen var ganske heldige. Vi er i det minste to. Barseltiden kan være omveltende nok som dere vet... - men jammen er vi heldige.

Tenk at vi får dele livet - hver eneste dag - med denne lille knerten her?!