En gammel liste fra en slitt eske - Del 3

For en god del uker siden, lovte jeg å skrive del 3 i serien "En gammel liste fra en slitt eske". Dette var selvsagt planen, men etterhvert merket jeg at det hele havnet litt i bakgrunnen. Å ta analytiske dykk ned i fortid, tankeliv og sjelelige irrganger, krever litt av meg. Mister jeg motivasjonen, har jeg en lei tendens til å skyve ting foran meg. Dette kunne fint havnet på en eventuelt ny "erkjennelsesliste" anno 2009: Jeg utsetter handlinger og prosesser jeg burde ta tak i idag. Nuvel. Nok om det.

I dag har jeg bestemt meg for å skrive tredje og siste del. Ikke at jeg direkte skylder noen det, men jeg mener det er viktig å holde det man lover. Om det så skulle ta mange år. Det er liksom greit å runde av den serien, selv om den nok er mest interessant for dem som liker å lese om menneskers modningsprosesser.

Du bør lese forordet til En gammel liste fra en slitt eske (HER) først + DEL 1 og DEL 2. Da henger ting litt bedre sammen. Serien er et slags analytisk skribleri basert på en liste jeg fant igjen for noe uker siden.

Nederst i en eske med mange andre papirer fant jeg et A4-ark med en liste datert slutten av år 2000. Overskriften var ”Jeg har innsett at” – kolon – og dermed en rekke mindre positive erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Det er sjeldent bra å være negativ, men jeg tror faktisk disse erkjennelsene på et vis førte meg videre i forhold til en del ting jeg de neste årene måtte forholde meg til. Mulig at ting jeg innså bidro til å slenge meg nærmere veggen – men kanskje var det nødvendig. (Fra forordet)

***

Det neste punktet på den gamle listen fra esken var:

- Jeg har vanskelig for å tilgi meg selv.

I motsetning til folk som stadig sier ”jeg angrer ingenting”, er jeg av den oppfatning at anger kan ha konstruktive sider. Dette har jeg skrevet fyldig om i innlegget Anger (HER). I god postmoderne ånd, skal man liksom ikke angre på noe idag. Det blir for klissete, for skyldbetynget, ja nesten religiøst (med negativt fortegn), å skulle bruke energi på den slags. Jeg er overhodet ikke enig. Jeg mener at det å angre kan handle om å revurdere, få ny innsikt og å ta et oppgjør med ting – noe jeg synes det er altfor lite fokus på.

Det som blir feil, er når angeren går over i usunne baner, knugende selvfordømmelse og hakk-i-plata-følelser som hindrer konstruktiv vekst. Da kan det være viktig med et budskap om å ikke bruke for mye krefter på anger. Det er nemlig bortkastet. Jeg ser i dag på anger som viktig selverkjennelse, men begrenser det til en kort prosess der man kaller en krakk for en krakk, legger ting bak seg - og går videre.

For noen år siden, hadde jeg nok mere slike hakk-i-plata-tendenser. Dette gjaldt både på det tidspunktet jeg skrev listen og i en periode fremover. I en vanskelig fase skjedde det ting jeg gjerne skulle hatt ugjort. Ikke nødvendigvis store ting. Men det er ikke poenget. Når man har sagt eller gjort ting som har fått konsekvenser for andre eller en selv, når man har såret noen, eller om man har tatt dårlige valg som gjorde at man måtte gå noen ekstrarunder, kan angeren i ettertid inntreffe. For meg ble det mange knugende og ekle følelser. Jeg tror angeren var viktig, men det ble en lite konstruktiv prosess. Også de senere år, har jeg merket utfordringen med å klare å på en måte tilgi meg selv. Det trenger ikke å ha dreid seg om grufulle eller store ting, men om ugunstige ”dominobrikker” som har dratt med seg både vanskelige følelser og krøll i relasjoner.

For meg har det vært viktig å sortere og rydde litt på innsiden. Legge fra meg både byrder, bli kvitt usunn selvfordømmelse, men også ta på meg ansvaret (vi liker vel dét ordet bedre enn skyld?) for ting som faktisk kunne ha vært håndtert annerledes fra min side. Selv om man handlet i uvitenhet, harnisk, sårhet, ubetenksomhet eller umodenhet - og selv om ting kunne ha sine grunner og forklaringer - er det viktig å tenke gjennom ting. Det er befriende å erkjenne ansvar. Jeg kan ikke ta ansvar for alt, men jeg kan ta på meg ansvaret for de feil jeg selv begikk.

***

Det siste avsnittet i denne serien oppsummerer mine tanker i forhold til to punkter jeg her har slått sammen:

- Jeg har et hektisk liv og trenger å ta mer vare på meg selv. Jeg lever ofte for å tilfredsstille de krav og forventninger jeg føler andre har til meg.

Her vil jeg vise til serien min om å møte veggen (HER). Jeg har rett og slett tro på å dele den historien med jevne mellomrom. Enten det er via blogger eller i samtaler med folk jeg snakker med i det virkelige liv, møter jeg ofte mennesker med lignende historier og erfaringer. Jeg har et håp om at min prosess rundt det å bli utbrent og reise seg igjen, kan hjelpe noen - på en eller annen måte - til å komme seg videre, få ny innsikt, føle seg litt mer normal, you name it.

Tilbake til punktet fra listen. Jeg jobber fortsatt med disse tingene. Bare se på det jeg skrev om barseltiden. Det nærmest tyter ut mellom linjene. Kanskje er det et stadig pågående prosjekt for oss mennesker: Å finne den gode balansen, ta vare på seg selv og løsrive seg fra andres feilaktige krav og forventninger? Jeg personlig har nok hatt et veldig stort behov de siste årene for å frigjøre meg fra følte krav og forventninger. Jeg har - med bakgrunn i det jeg opplevde - hatt behov for ro rundt meg. For å ta ting i mitt tempo. For å si nei. Det har vært - og er - en viktig prosess i mitt liv.

Fortsatt synes jeg det er vanskelig å ta på meg ting fordi jeg er redd for å skuffe, redd for å måtte trekke meg. Men jeg øver meg sakte men sikkert, bl.a gjennom små prosjekter, små handlinger, frivillig arbeid en gang i uka og lignende. Men altfor mange ting tar jeg ikke på meg. Det er ikke der min identitet ligger. Mitt fokus er mye mer på det nære og kjære; f.eks det å være en god mamma, pleie parforholdet, få nok hvile, være sammen med mennesker som gir meg glede og energi, sysle med koselige hjemmeting, dyrke interesser og nyte livet (lange søndagsfrokoster, rolige fredagskvelder osv). Jeg kjeder meg faktisk aldri, og livet har aldri vært bedre.

Kanskje står jeg midt oppe i andre prosesser om en del år. Sannsynligvis. Kanskje er jeg enda sterkere, enda tøffere, har enda mer integritet - nettopp fordi jeg har tatt tak i tingene. Her og nå er det i alle fall viktig for meg å verne om det jeg opplever som viktig. Med bakgrunn i både den ene og den andre serien jeg har skrevet her på bloggen, tror jeg nok dere vet hva det er.