Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 3

Du bør lese DEL 1 (HER) og del 2 (HER) først. Om noen har lignende eller andre opplevelser - fra i år eller 20 år tilbake i tid - eller om noen bare har tanker og respons, setter jeg veldig pris på en setning eller to i kommentarfeltet. Tenker mye på dette her om dagen.


Da jeg oppsummerte mine erfaringer rundt det å bli mamma (HER), hadde det gått 15-16 dager etter fødselen. Jeg fullførte innlegget og publiserte det på 17.dagen. Jeg står for alt jeg skrev der, men det var kanskje litt tidlig å konkludere for mye etter litt over to uker.

Det er i grunnen for tidlig nå også. Jeg har likevel merket et stort behov for å tenke litt høyt rundt det jeg går gjennom. Dette har bakgrunn i at jeg har hatt det ganske vanskelig de siste dagene. Ting har dukket opp. Jeg har kjent meg veldig sliten, hatt mye hodepine og vært utslått av heten både inne og ute de siste dagene. Uansett hvor jeg går, er jeg fanget av kvelende varme. Jeg har en liten sønn som er totalt avhengig av meg – og jeg har vært gjennom mange dager med hard jobbing i forhold til ammingen. Det går heldigvis bedre og gutten spiser og legger fint på seg, men det tar på å være sår og ha smerter over tid.

På lørdag skulle vi i deler av et bryllup. Vi valgte å si ja fordi både vielsen og selskapet skulle holdes like ved oss, og det ville være greit å dra hjem for å amme. Vi opplevde det også viktig å komme, fordi det ville bety mye for brudeparet. (Det er de som opplevde brannen jeg skrev om for snart to år siden. HER.) Dagen måtte planlegges godt for å legge inn ammeøkter. Vi hadde heldigvis moren min på besøk hos oss fra tirsdag til søndag, bl.a fordi hun skulle passe lilleknert mens vi var i bryllupsmiddag og han sov. At hun var her gav meg avlastning i varmen og mulighet til å få to skarve timer i byen på fredag for å finne kjole til bryllupet. Ved siden av dette hadde vi noe besøk i helgen.

All tenkingen rundt barseltid, har bakgrunn i at barseltiden plutselig ble litt mindre rosa i helgen. På fredag kveld var det som om følelsene mine "kollapset". Det var en del ting som ble vanskelig for meg den dagen, og på kvelden begynte jeg bare å gråte. Jeg var varm i hele kroppen, hadde hatt hodepine i mange timer og endte opp med å måtte sette meg inn på soverommet (som hadde 29 varmegrader) for å prøve "å komme meg igjen". Mr Amélie og besøket vårt satt ute på verandaen og grillet, lo og hadde det koselig. Jeg ønsket å være der, følte enormt på at jeg forsvant på den måten, men klarte ikke å komme til hektene igjen. Jeg bare gråt og gråt – og det var helt umulig å stoppe. Kroppen kjentes som en vaskefille, hodet dundret, og det var totalkaos i følelsene mine. Mens svetten silte og tårene rant, satt jeg i senga og ammet Jesper.

Det er kanskje dette som er barseltid, tenkte jeg.

Og det er det jeg mener - at man kan ha MANGE dager med null barseltårer og mye latter: Man kan selvsagt være sliten en dag eller tre, sitte i pysjbuksa i senga og velge å henge en lapp på døra om at man trenger å sove ut. Men en annen dag kan man føle seg opplagt og ta en trilletur i byen. Det er utmattende med smerter, sårhet, nye bekymringer osv, men man er langt fra gråtetokter og depressive tendenser. Man er rett og slett litt stolt over hvor grei form man er i, kanskje nettopp fordi man har vernet litt om seg selv og familien. Jammen-er-jeg-heldig-som-er-så-blid-og-glad!

MEN - plutselig kan slitenheten innhente en med overrumplende skru. Tårene fosser, vanskelige følelser romsterer i kroppen, og man kjenner et slags nederlag. Det virker umulig å forklare det for andre. Dum føler man seg også. Man bare merker at hormonene er i plutselig ubalanse. Det å da skulle forholde seg til mange mennesker, blir med ett veldig slitsomt. Kombinasjonen tropevarme, mye program, ammetåke og mye folk, fungerer som en slags kjemisk løsning, og vips så er barseltårer et faktum.

Man begynner å skjønne at det faktisk var lurt å følge rådene jordmor, barnepleier og helsesøster gav – om å være litt bevisst på det man gjør og deltar på i disse første ukene. Og om å tørre å sette noen grenser. Det er bare det at omverdenen ikke nødvendigvis henger med...

Det minner meg faktisk om min EGEN manglende forståelse for andre i denne situasjonen for bare kort tid siden. Jeg husker jeg var litt oppgitt på en venninne i fjor som "aldri tok telefonen" (følte jeg... - selv om jeg nå vil uttrykke det annerledes: Hun hadde ikke mulighet til å ta telefonen da det passet for MEG å prate...) og som plutselig måtte legge på midt i samtaler pga ørsmå knyst fra vogna. For tiden er jeg selv i den situasjonen at jeg ofte hører hustelefonen ringe mens jeg sitter i et annet rom og ammer. Men når jeg ammer, KAN jeg ikke gå fra. Jeg flyr bare ikke rundt med babyen på slep for å ta en telefon som mange ganger viser seg å være telefonselgere allikevel. Er det viktig, kan de jo sende en melding på mobilen min.

Et annet eksempel, er fra januar-februar dette året. Jeg har fått tillatelse til å gjengi det jeg skal fortelle. Jeg skulle ha et utsatt 30-årslag, og en veldig god venninne av meg hadde sagt hun kom. Rett før avlyste hun - "av barselgrunner". Det var ikke "én stor og god grunn", men hun opplevde det utfordrende å ta med babyen, både med tanke på kulden, at han var liten, at det var stressende i forhold til ammingen osv. Rett før hadde jeg også ved en feiltagelse ikke fått beskjeden om at sønnen var født. Jeg fikk høre det via-via noen dager senere, og en usikkerhet ble etablert på innsiden. Jeg følte meg uviktig for henne, og husker jeg ble provosert over valg hun og mannen tok. De signaliserte på sms og på facebook at de trengte litt tid for seg selv, og jeg syntes det virket "noe vakent isolerende å ha fått barn." Jepp, jeg var vel ikke helt forståelsesfull selv - så jeg kan i grunnen skjønne at de uten barn ikke helt forstår issues rundt det å være barselkvinne. (Det som er verre å forstå seg på, er at de som faktisk HAR barn viser så liten raushet.)

Venninnen min og jeg tok en prat om dette, og det oppklarte en hel del. Hun tok det utrolig sporty og har i ettertid fortalt meg at hun var ganske rolig fordi hun "visste at jeg ville forstå det noen måneder senere." Ganske riktig - ikke lenge etterpå tok jordmor opp temaet barseltid da jeg hadde time på helsestasjonen, og noen uker senere fikk vi høre omtrent det samme på svangerskapskurs. Enda noen uker senere, fødte jeg Jesper, og nå - nå er jeg der selv. (Vi smiler godt og mye av dette i disse dager. Og man kommer nærmere hverandre av å ha noen slike samtaler i et vennskap.)

Som jeg sier, å være i barsel er både vanskelig å forstå, forklare og sette seg inn i. Det er vel kanskje derfor jeg gjør et forsøk på å skrive om det her på bloggen. Jeg vil så gjerne at folk skal forstå. Og jeg tror ikke det er så dumt at noen tar bladet fra munnen og setter ord på ting på en ærlig, personlig (men ikke for privat) måte, gjerne med eksempler fra levd liv. Det kan jeg nemlig stå inne for.

Jeg har fortsatt noen uker igjen av denne sagnomsuste barseltiden, og jeg vet ikke åssen jeg vil oppleve de neste dagene. Kanskje jeg har fått grått ut litt i helgen og at det hele vil oppleves mer "rosa" igjen? Men om IKKE - hva så? Jeg skal prøve å minne meg selv på det. For jeg må innrømme at det ikke er lett å forholde seg til så mye dilldall når kroppen går gjennom store fysiske og psykiske endringer.

Det som derimot ikke er vanskelig, er å bli myk i hjertet når jeg titter ned på lilleknert i bærebaggen rett ved siden av meg, der han ligger med bleie og bar overkropp, halvslumrer og gir fra seg søte, små knirke- og smattelyder.

På tide med amming kanskje?