Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 1

Jeg ønsker å skrive et oppdatert og veldig ærlig innlegg om det å være barselkvinne. Behovet for å skrive om dette har vært så stort, at det har blitt en serie på flere deler. Jeg håper det kan hjelpe noen, ikke minst meg selv - for å få klarhet i prosessene inni meg om dagen. Jeg håper også at teksten kan være et utgangspunkt for å forstå dette med tiden etter en fødsel bedre. Jeg regner med at det er en del lesere som har venninner eller slektninger som har vært gjennom fødsel, eller som kanskje selv en dag planlegger å få barn.

For noen dager siden oppsummerte jeg en del av mine – til da – erfaringer rundt det å bli mamma. Under punktet positive overraskelser knyttet til barseltid skrev jeg bl.a dette: "Selv om man merker det skjer en del hormonelt etter at man kommer hjem og de første dagers høy-på-følelser-rus får en mer normal kurve, har jeg ikke opplevd verken barseltårer eller tendenser til fødselsdepresjon. Jeg har snarere vært en blanding av glad, humoristisk og samtidig veldig down-to-earth."

Alt dette stemmer. Jeg hadde verken hadde noen typisk "tredjedag" (utover Dolly-Parton-3-tendenser) eller merket noe til barseltårer. Jeg opplevde også en enorm energi midt opp i all slitsomhet. Jeg lo mye og følte jeg kom meg forholdsvis fort fysisk, i hvertfall med tanke på at bekkenløsningsplagene forsvant og at magen gikk fort inn igjen. Det er lett å bli gira av slikt. Etter fem dager gikk vi en forholdsvis lang trilletur med vogna. Seks dager etter fødselen var vi så vidt innom byen og kjøpesenteret for å kjøpe lue og sokker (og kanskje møte på noen kjente), og åtte dager etter fødselen var jeg i bursdag med rundt tjue jenter til stede. Samtidig var vi bevisste på å verne om både ammingen og det nye livet med Jesper. Vi signaliserte at vi trengte den første uken sammen litt i ro og mak, og at vi var klare for mer besøk etter hvert. Dette var basert på mange og tydelige råd fra både jordmor under svangerskapet og jordmor og fysioterapeut på svangerskapskurs. Jeg skrev bl.a om dette i innlegget "Barseltiden - forventninger, tanker og bekymringer" (HER):

En ting jordmor har vektlagt sterkt, er betydningen av å verne om mor de første seks ukene. Dette er ikke tiden for lange besøk, oppvartende middager og mye ansvar. Melkeproduksjonen skal komme i gang, ammingen skal få tid til å fungere, og foreldre og barn skal knytte bånd. Det trengs tid og det behøves visst ro. Fars rolle inn i dette er av betydning.

Vi fikk bred støtte fra andre foreldre på vår alder som enten hadde valgt samme ”taktikk” eller som angret på at de ikke hadde satt noen grenser den første tiden. Jordmødre og barnepleiere på sykehuset gjentok i grunnen akkurat de samme rådene – uavhengig av hverandre. Det er tydelig at det har vært mer fokus på dette de senere år. Tidligere hadde man kanskje 5-7 dager på sykehuset. Nå må man dra hjem etter to eller – hvis man er heldig – tre dager, dvs før melkeproduksjonen har kommet ordentlig i gang. Man er overlatt til seg selv og må basere seg på en blanding av informasjon man har tilegnet seg selv, råd man har fått før og rett etter fødsel, eventuelt mødre og venninner, samt en god dose flaks. Noen har babyer som tar puppen med en gang, andre får barn som strever og kaver. Noen babyer legger fort på seg, andre mister flere gram enn de 10 % det er ok å gå ned.

Jesper gikk ned mer enn de 10 %, og strevde også med å forstå at han måtte suge og jobbe for maten. Han sovnet ved brystet, pustet og kavet, var kvalm og spydde i tillegg opp mye fostervann. Dette er ikke lett for en nybakt mor å være vitne til. Vi fikk heldigvis god oppfølging på sykehuset, fikk være tre i stedet for to dager, og klarte ved hjelp av ammeskjold å komme skikkelig i gang med ammingen. Dette føltes som en stor seier.

Det at vi fikk rolige morgener sammen, var for oss en dyd av nødvendighet. Jesper var mye våken på natten de første to ukene, og det ble knapt med søvn. Sovinga måtte foregå frem mot formiddag, noen ganger tidlig ettermiddag, og de fleste dager kom vi oss ikke ut av pysjen før i 2-3-tiden. Selv om jeg rent teoretisk var forberedt på at amming ville ta tid, kan jeg nå i ettertid si at det å erfare det på kroppen, gir ytterligere dimensjoner.

Jesper hadde økedøgn i dagene etter at vi kom hjem, noe som innebar at han ville ha - og måtte få - mat med svært korte intervaller. Legg til at det tar lengre tid å amme med ammeskjold, det faktum at vi har en baby med enormt stort sugebehov, og at mor og far ikke skjønte at Jesper brukte mor som smokk, og bildet utvides. Han kunne suge i opptil 1,5 time og var sulten igjen to-tre timer etter forrige påbegynte ammeøkt. Det gir mor en pause på ca 30-90 minutter – og i denne tiden skulle både puppene lufttørkes (for å ikke bli sår), mor spise, oppvaskmaskinen gjerne tømmes, klesvasken henges opp og ”det lille rum” besøkes. Selv om jeg fulgte alle råd for å ikke bli sår, ble jeg nettopp det. Blodet rant, og vi måtte ty til pumping og mating fra kopp en del dager.

Noen dager hadde vi ”prosjekter” i form av samtale på poliklinikken, besøk med veiing på helsestasjonen eller et kaffebesøk. Jeg vet ikke om andre enn de med barn og i lignende situasjon som oss kan forstå dette, men det var MER enn nok med ett eller to ”prosjekter” pr dag for å si det slik. Mr Amélie og jeg har hatt knapt med alenetid etter fødselen, vi har sovet lite, og alt har i grunnen dreid seg om den lille skatten vår. Det er fantastisk – noe jeg både har fortalt, mener, står for og føler intenst - og det er slitsomt.

Fortsettelse følger.

Bildet er tatt av Mr Amélie og viser lilleknert som gråter.