Barseltiden: Forventninger, tanker og bekymringer

Jeg tenker mye på tiden vi har foran oss om dagen. Jeg kjenner på magen og blir fylt av lykke og takknemlighet når den lille romsterer der inne og lager bølgeeffekt i huden. Når han sparker, ser jeg for meg de små føttene og lurer på åssen det er å holde i dem og kysse dem varsomt når han ligger på stellebordet. Jeg undrer meg på hva slags hårfarge han har, og hvordan han ser ut med øynene åpne. Videre tenker jeg på den lille kroppen som snart ligger ved siden av oss hver natt, og som gjør at vi ikke lenger er to, men tre. Jeg vet verden blir snudd på hodet og at ting blir slitsomt, men vi gleder oss. Så mye at ord blir fattige.

Oppe i alt dette fine og vakre, har jeg realistiske forventninger om det vi har begitt oss inn på. Søvnløse netter. Barseltårer. Melkespreng. Attributter som tynger, verker og lekker. Sår som skal gro. Hormoner på vidvanke. Forventninger fra andre og en selv. En nyorientering i forhold til den nye rollen man har tredd inn i. Bustete morgentryner og illeluktende bleiebøtter. Hjerteskjærende babygråt uten å kanskje helt forstå hva man skal gjøre for å roe den lille. Jordmor har snakket mye om fødselsdepresjon – så mye at jeg kanskje har syntes det har blitt litt i meste laget. Forberedt på alt er jeg i alle fall.


En ting jordmor har vektlagt sterkt, er betydningen av å verne om mor de første seks ukene. Dette er ikke tiden for lange besøk, oppvartende middager og mye ansvar. Melkeproduksjonen skal komme i gang, ammingen skal få tid til å fungere, og foreldre og barn skal knytte bånd. Det trengs tid og det behøves visst ro. Fars rolle inn i dette er av betydning. Mor skal slippe å være den som hele tiden sier nei. Far skal også ta telefoner og si ”kom på besøk mellom tre og fem” eller ”i dag passer det dessverre ikke”. Kanskje må han også være den som forteller at vi trenger litt tid alene. Vi er så heldige å ha hatt en jordmor som har gjort oss oppmerksom på dette, i tillegg til at vi har deltatt på et utrolig bra svangerskapskurs der barseltiden har vært et eget tema.

Alt dette har vært litt nytt for meg. Visst har jeg kjent til at den første tiden må være slitsom, men jeg har ikke tenkt over ting på denne måten. Jeg har ikke reflektert hardt over at flere kan ha utfordringer med ammingen, og jeg har heller ikke vært opptatt av grensesettingsfokuset. Selv har jeg besøkt venninner på sykehuset og tenkt at det bare er koselig. Jeg har også vært skuffet over hvor ”isolerte” noen har syntes å bli etter å ha født. Nå forstår jeg mer, og jeg tenker annerledes.


For noen er de første dagene etter fødsel bare en fryd. For litt siden hørte jeg om noens kollega som strålende dro innom jobb to dager etter fødsel og nærmest lettet med vognen på slep. Andre elsker at hele storfamilien durer inn på sykehuset og sukker, oj'er, tar bilder og ikke kan se seg mett på den lille. Faktisk blir noen skuffet om de ikke blir overøst med gaver, besøk og telefoner all the day through! Noen kommer seg fort og kjenner seg lite igjen i hvorfor det skulle være så viktig å verne om mor i denne første tiden. (Verne??) Akkurat som alle graviditeter er ulike, er nok også både fødsler og barseltider vidt forskjellige.

Jeg har på den andre siden venninner og bekjente som har fortalt om omveltende identitetsprosesser i etterkant av fødselen. Noen har blitt overrasket over hvor mye tid det tar å stelle og amme babyen. Folk med stålkontroll på hybelkaniner og plantevanning, har måttet lukke øynene for støvlag på hyller og uoppredde senger. Noen har ikke vært nok forberedt på smerter i etterkant av fødsel eller keisersnitt, og andre har ikke tenkt over at de første ukene, nærmest er som en langvarig menstruasjon å regne. Nylig fortalte en nybakt mor meg om alle hormonene hun ikke var forberedt på. ”Ingen fortalte meg at det var verre enn under graviditeten. Jeg griner og kjefter hele tiden”.

Jeg er glad noen har gått foran. Jeg føler jeg har fått god innsikt i hvor forskjellig det kan oppleves å få et lite barn. Det eneste jeg ikke vet, er hvordan min fødselsopplevelse blir, eller hvordan akkurat jeg vil oppleve de første ukene. I sammenheng med alt dette, har jeg kjent på bekymring med hensyn til hvordan jeg eventuelt skal kunne klare å formidle ting på en god måte til folk jeg er glad i og verdsetter. Dersom det blir behov for tydelig grensesetting, hvordan skal jeg si det? Og skal jeg egentlig måtte behøve å forsvare eller forklare så mye? Bør ikke folk forstå?

De som har hatt ukompliserte barseltider, de som ikke har barn eller de som har vokst opp i en annen tid, vil kanskje sitte med andre perspektiver. Jeg vet vi kan stå i fare for å skuffe folk som egentlig bare er interessert i det lille underet vårt. Dette skal vi visst strengt tatt ikke bry oss om. Vi skal tenke at ”det er deres problem” og fortsette å fokusere på babyen vår. Jeg vet det med hodet, og jeg har kommet langt og lengre enn langt i forhold til grensesettingsproblematikk (jfr situasjonen med å møte veggen), men allikevel: Tanken på å skuffe, vite at folk eventuelt snakker bak ryggen vår (”nei, hun tåler jo ingenting! Maken til isolering…”) – det liker jeg ikke. Jeg hever meg over det med tankene mine, men følelsene henger liksom ikke helt etter.


Gutten vår blir født på et tidspunkt som gjør at barseltiden faller til sommerferien. I ferien har alle fri, og mange elsker å komme til Tønsberg. Vi har stor familie og mange venner og er vant til å ha mye besøk. I tillegg er vi heldige å ha mange som er interessert i å hilse på den lille verdensborgeren. Sommeren er også tiden for brylluper, grillfester og store selskap. Jeg kjenner allerede nå at jeg kjenner meg stresset i forhold til dette. I år kan vi rett og slett ikke farte så mye eller ha så mye overnattingsbesøk. Selvfølgelig noe – jeg håper jo virkelig ikke at folk tenker det er helt enten-eller. Jeg vil MER ENN GJERNE se familie og venner! (her skulle jeg føyd til nitti utropstegn...)– men jeg har skjønt at det er viktig vi øver oss på å si både ja, nei og senere. Jeg ønsker liksom ikke få dårlig samvittighet og ulne følelser på toppen av melkespreng, blødninger og våkenetter.

En annen ting er at det er forskjell på besøk. Det er forskjell på om folk sender melding på forhånd eller durer inn uten forvarsel. Det er forskjell på en koselig ettermiddag sammen - og dagevis med folk på overnatting. Det er forskjell på å ha én person på overnatting og fire eller fem. Det er stor forskjell på å ha besøk av sin egen mor (som tross alt kjenner en ut og inn) og andre. Det er også forskjell på om folk kommer i for eksempel juni eller slutten av juli.

Jeg kjenner et behov for å se an tiden etter fødselen, rett og slett fordi jeg har null kontroll på hvordan jeg vil oppleve den. Jeg vil knytte bånd til den lille, jeg vil være litt alene med Mr Amélie og Lilleknert, og jeg vil ha ro rundt meg for å komme i gang med ammingen. Jeg tror vi vil være litt forsiktige med overnattingsbesøk akkurat den første tiden, men samtidig ønsker vi så klart (!) at folk kommer og hilser på, tar en kaffe eller griller med oss i hagen. Etter hvert er vi nok også klar for full oppvartning. Jeg håper så inderlig at vi klarer å formidle dette på en god måte. Jeg vil være en god mor, en god kone, en god datter, en god søster, en god svigerinne, en god tante og en god venninne – alt innenfor rammen at det jeg kan klare i den første tiden etter fødselen.

Hm. Vi står virkelig foran nye tider. Kanskje jeg til og med bekymrer meg unødig (!). Men slik er det muligens å være vordende mor. Og å være Amélie.

Og dersom noen vi kjenner leser dette og lurer på om vi har tenkt til å låse oss inne hele barseltiden... - svaret er et rungende nei! :) Ring og meld, kom på besøk og ikke vær redd for å komme og hilse på. Dette skribleriet er et følelsesmessig innlegg med bekymring og tanker. Hovedtråden er vel at vi er litt usikre på alt dette nye, og at vi håper folk forstår dersom vi må sette noen grenser. Og at det kanskje er aller best med korte besøk den første tiden. For alt vi vet, kan det hende, alt går som smurt. Vi må bare være litt føre vár. :)

(Hvis noen vil hjelpe meg å sortere litt tanker og bekymringer, evt dele ulike erfaringer - gjerne skriv en kommentar...)

Bilde 1 er foten til lilleknert. 3D-ultralyd i uke 28.
Bilde 2 er hentet fra: http://cnreviews.com/wp-content/uploads/2008/12/crying-baby.jpg
Bilde 3 er hentet fra: http://www.veths.no/
Bilde 4 er hentet på: http://ahustest.netpower.no/