Forord: ”En gammel liste fra en slitt eske”

Til tross for forkjølet slappfiskform – på lørdag bestemte jeg meg for å rydde litt i januarboden. Januarboden er et lite krypinn i 2.etasje der Mr Amélie og jeg har puttet diverse kasser og poser med papirer, dilldall og annet pikkpakk som det er nødvendig å se over, sortere eller kaste. Der finnes gamle magasiner, esker med bilder og brev, gamle dagbøker, studienotater med og uten perm, pensumlitteratur, cd’r, gamle videokassetter, kasser med dill som har ligget i tidligere kommodeskuffer (en salig blanding av hårspenner, vekkeklokker fått som vervepremie gjennom Bokklubben, headset det er uvisst om i det hele tatt fungerer) osv osv. Hvorfor jeg har spart på alt dette, er en annen sak.

Det prangende navnet kommer av planen om å ta fatt på boden i januar. Nå har den for øvrig blitt både februar- og marsbod med mulig utvidelse til aprilbod, men pyttsann. Det er uansett tilfredsstillende å ta tak i et lenge planlagt prosjekt. Strengt tatt skulle jobben vært gjort underveis i diverse flytteprosesser, men for min del spiller prosessen rundt det å møte veggen og reise meg igjen veldig inn. Kaos på innsiden betyr gjerne mer eller mindre kaos på utsiden. En periode var slike ryddeprosesser et ork. Det var i grunnen enklere å bare hive ting i esker og putte lokk på. Svosj! Praktisk talt en slags fysisk nisse som ble med på lasset.

Det siste året har jeg innimellom tatt noen økter med enten kasting eller sortering, og på et vis har jeg for hver gang følt jeg har kommet et skritt nærmere den hele og fulle oppryddingen på innsiden. Jeg har kvittet meg med studiepermer, lest gjennom brev og dagboksnotater, tatt vare på det som er viktig for meg (f.eks brev), brent det jeg kjenner ikke betyr noe for meg (postkort fra sydenturer, bilder av gamle flammer...)– eller som vekker vonde minner (enkelte skriblerier). Nå høres det ut som om jeg nærmest har nitti ”januarboder” å ta hånd om, men ta det helt med ro. Ingen Reodor Felgen her i gården. Saken er den at det tar tid å rydde opp i papirer og dill som har samlet seg gjennom en lengre periode, spesielt når man er nøysom av natur. Jeg innrømmer også at jeg med årene har nærmet meg livsstilsfilosofien simple living i noe større grad. På min ferd nedover i eskene, overraskes jeg til stadighet over alt jeg har tatt vare på. Hurra for et enklere liv!

Nederst i en eske med mange andre papirer fant jeg et A4-ark med en liste datert slutten av år 2000. Overskriften var ”Jeg har innsett at” – kolon – og dermed en rekke mindre positive erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Det er sjeldent bra å være negativ, men jeg tror faktisk disse erkjennelsene på et vis førte meg videre i forhold til en del ting jeg de neste årene måtte forholde meg til. Mulig at ting jeg innså bidro til å slenge meg nærmere veggen – men kanskje var det nødvendig.

Senere denne uken kommer innlegget En gammel liste fra en slitt eske. Dette var bare forordet.

(Og siden jeg er forkjølet, hjemme fra jobb og kjeder meg, drister jeg meg til å etterlyse comments i kommentarfeltet. Entertain me så gjerne.)