En gammel liste fra en slitt eske - Del 2

(Du bør lese FORORD og DEL 1 før du tar fatt på del 2.)

Et av de neste punktene på listen, var kort og konsist. Hele denne delen, vil omhandle temaet.

- Jeg har innsett at jeg er selvopptatt.

Vel, hva skal man si? Dette er en erkjennelse jeg tror jeg kunne sagt i dag også. Jeg ville moderert den litt. Sagt at det hjelper å bli seg bevisst selvopptattheten. Det gjør at man jobber med seg selv og går inn for å rette fokus vekk fra seg selv. Man blir mer opptatt av folk rundt seg. Kanskje melder man seg inn i en organisasjon, får et fadderbarn, begynner å delta i frivillig arbeid og velger seg ut noen relasjoner der man aktivt søker å hjelpe – enten det er praktisk eller på mer sjelelig plan. Når man også blir mer oppmerksom på å være fornøyd med seg selv, den man er og hva man har, skjer det også noe med selvopptattheten. Det blir mindre interessant å være opphengt i feil og mangler ved en selv (som strengt tatt er en form for selvopptatthet), og horisonten blir utvidet.

Like fullt tror jeg det er vanskelig å ikke bli påvirket av det sykt selvopptatte samfunnet vi lever i. Alt handler om meg og mitt. Mitt velbehag. Mine ambisjoner, min karriere, mine ønsker. Hva som passer for MEG, ikke minst hva som passer best for meg akkurat NÅ. På toppen av den selvopptatte kransekaka dingler et glinsende kirsebær ved navn Forfengelighet. Vær vakker, hot og lekker. Skjul skavanker, helst fjern noen og kos deg med shopping – det handler jo om å leve!

Det ER vanskelig å ikke være det plukk forfengelig. Man kan gjerne kle seg med striesekk og fly rundt med bustete, dreadslignende hår, men jeg skal love deg du vil slite på jobbmarkedet. Nå var dette et søkt eksempel (jeg kjenner f.eks ikke mange som flyr rundt med striesekk og dreads), men jeg tror du skjønner hvor jeg vil hen. Slik vi lever i dagens samfunn, og ikke minst det vi vanlige dødelige trives best med, er jo nettopp å være velstelt, ren og fin. Ting går i grunnen ikke av seg selv, og for å være velstelt, må man sørge for vedlikehold. I mine øyne er både naturlig og viktig å være litt forfengelig.

Det jeg imidlertid tror er ”greia”, er å stikke fingeren i været en gang i blant og spørre seg hvor fokuset ligger. Styres man totalt av forfengeligheten, bør det skurre. Her kunne jeg ha skrevet mye mer, men det er ikke egentlig utseendefiksering dette avsnittet skal handle mest om. Med selvopptatthet, mener jeg summen av alle de små og store tingene som gjør deg blind eller svaksynt for andre menneskers behov. Som gjør deg altfor opptatt av ditt eget ve og velbefinnende. Som hindrer sidesynet og fører deg inn i stusselig tunnel av misnøye eller selvsentrerthet – alt ettersom.

For min del, husker jeg at jeg følte det ble for mye av meg og mitt. Jeg var kanskje ikke den største egoisten. Jeg er er oppdratt til å både se og hjelpe andre - både ut fra generelle verdier og det troende perspektivet - og jeg tror det har gjort at jeg har fått et bevisst forhold til å se utover. Likevel følte jeg at ting ble for selvsentrert. Jeg opplevde ikke at selvopptattheten forsvant ved å skrive ned denne erkjennelsen heller. Å gå inn i en vanskelig periode med mye slitenhet, stress, misnøye og triste følelser, gjorde meg derimot mer navlebeskuende. Det ble mye fokus på både egne mangler, ønsker og behov.

Når det er sagt, mener jeg faktisk i ettertid at noe av denne selvopptattheten er viktig. Skal man finne seg selv eller få kontakt med egne følelser, er man NØDT til å vandre tett innpå seg selv - rett og slett. Jeg har sett dette i flere tilfeller. Noen ganger har jeg irritert meg grønn over enkeltmenneskers ”overdrevne grensesetting” eller selvsentrerte fokus; alt har handlet om dem-dem-dem, og jeg har kjent et slags behov for å bevege meg langt vekk. Skal det være så vanskelig, så får du greie deg sjøl! (Så forståelsesfull var jeg liksom.) Senere har jeg måttet innrømme at dette var en viktig fase i personens liv – og slett ikke så ulikt ting jeg selv måtte gjennom.

I dag tenker jeg at det er viktig å gi mennesker rom for å være litt ”selvopptatte” i faser. Kanskje har det med viktige prosesser å gjøre. Går folk f.eks i terapi, skal jeg love deg at selvbevisstheten øker. Dette er imidlertid noe som på sikt vil være til stor hjelp for den det gjelder. Etter hvert forsvinner gjerne navlebeskuelsen – her ser jeg for meg en hoggorm som skifter ham og som legger fra seg det gamle skinnet – og ting normaliseres mer. At mennesker på en sunn måte er bevisste på å ta vare på seg selv og eget liv, ser jeg på ingen måte på som selvopptatthet. I kirken hører man gjerne mye om å elske sin neste, men det står faktisk at man skal elske sin neste som seg selv. Dette er et fokus som etter mitt syn taler om sunn balanse begge veier. Jeg har inkludert det i mitt troende grunnsyn, eller hva jeg skal kalle det.

Summa summarum opplever jeg at jeg har kommet lenger i forhold til punktet om selvopptatthet, men at jeg stadig trenger å være bevisst på utfordringen. Jeg ønsker å leve på en måte som gjør at jeg jevnlig stikker fingeren i været og ”sjekker ståa” og har et håp om at det vil gjøre meg mindre navlebeskuende og mer… tja, hva kaller man det? Mer beskuende mot andres navler? :) Etter det jeg har hørt, hjelper det visst veldig å få barn. Du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å sykle sminkeløs til postkontoret med bustete dreadshår den dagen jeg er trebarnsmamma!

Del 3 to come. Og innspill på temaet er VELDIG velkomment! Dere vet jeg liker å lese folks tanker.

(Bildet er hentet på http://www.forskning.no/)