En gammel liste fra en slitt eske - Del 1

Jeg var noen øyeblikk i tvil om jeg skulle legge ut En gammel liste fra en slitt eske (Jfr forordet). Jeg begynte å skrive tidligere denne uken og fant fort ut at det kom til å bli både lengre og mer personlig enn jeg hadde tenkt. Når man skriver, handler man gjerne på inspirasjon, og ordene kommer susende i en fei. Etter å ha lest det første jeg skrev, ble jeg litt usikker. Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor vil jeg dele det? Vil jeg det? Jeg la inn del 1 som kladdutkast - ja, for dette må nok bli en serie i tre deler - og bestemte meg for å la det surre i bakhodet et par dager.

Nå har jeg tenkt litt og kommet frem til at jeg vil dele mye av det. Jeg var gjennom samme vurderingsprosess da jeg skrev om å møte veggen (HER). I etterkant viste det seg at det var nyttig for min egen del og at det hadde verdi for flere lesere. Selv verdsetter jeg åpenhet og at folk deler fra livene sine. Personlig, men ikke privat, er vel stikkordet her. Jeg liker å lese om mennesker og hva de har gått gjennom. For min del går det sladder og Se&Hør en lang gang.


Jeg har vel ikke noe å tape på å fortelle litt personlig fra livet mitt. Jeg tenker at det kan bety noe for noen og samtidig være uinteressant for andre. Da er står man eventuelt fritt til å hoppe over.

Forrige helg fant jeg altså et sammenbrettet ark nederst i en gammel pappkasse. Det var datert 18.09. 2000 og inneholdt en rekke punkter som lignet erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Mens jeg leste nedover siden, demret det sakte men sikkert. Jeg husker jeg gråt, at jeg følte meg mislykket og at ting i livet var gått i stå. Jeg hadde mange negative følelser og jeg husker jeg opplevde at alt klumpet seg sammen til et stort og uoverkommelig fjell.

Over ni år etter, er jeg i den posisjonen at jeg kan se tilbake på en real "fjelltur" og kjenne gleden av å være på mer stødig grunn. Jeg ble på en måte tvunget til å ta tak i ting og jeg innser at det har gjort mye med livskvaliteten. Jeg har aldri opplevd livet tragisk, men jeg kjenner det er godt å ha kommet videre og godt å ha besteget en del knauser på min vei mot det å bli eldre.

Jeg vil løfte punktene fra listen gradvis i været, granske dem litt og se litt på hvor jeg står idag.

-----

- Jeg har innsett at ingenting er godt nok før det er mer enn bra nok. Jeg stiller altfor høye krav til meg selv – og dermed til andre. Er jeg likevel en perfeksjonist?

For å ta det siste først: Ja, jeg vil helt klart si at jeg har vært en perfeksjonist. Kanskje ikke i like stor grad som enkelte andre jeg har kjent. Men opp gjennom hele har jeg vært ekstremt nøye. Pappa har fortalt at min yndlingsbok da jeg var liten het ”Gunnar Grundig”. Det ligger nok i blodet. Ingen i familien har noen ganger vært typen til å overlate ting til tilfeldighetene. Her har det alltid vært flid og grundighet på høyt plan, enten det har omhandlet skolearbeid, musikk, tegning eller annet.

I seg selv ser jeg på det å være grundig og nøye som en god egenskap. Det gir gode resultater og har f.eks vært en god vei å gå i forhold til utdannelse. Men når alt du gjør skal gjennom en kvern som tyter og hviner at all ting kan gjøres bedre, vel, da blir det hele både skjevt, slitsomt og utmattende. Jeg brukte mye - altfor mye - tid på lekser da opp gjennom hele grunnskolen og videregående. Når det gjelder å leve det voksne livet, funker det rett og slett ikke å leve på denne måten, noe jeg har vært inne på tidligere under temaer som prioritering (HER).

Hvordan står det til med dette området i dag? Jeg har tatt vare på evnen til å være nøysom, og jeg legger fortsatt arbeid i ting, men jeg har lært meg å slå av på kravene. Det har vært en prosess som har tatt tid, men jeg har klart å komme langt. I dag kjenner jeg at jeg lever på en måte som gir meg livsglede, overskudd og tilfredsstillelse. Noen ganger går det an å velge ut enkeltområder man legger mye tid eller arbeid i. Det kan være det man anser som viktigst i jobben eller en interesse man kjenner tilfører glede og livslyst. Jeg er f.eks nøye når det gjelder interiør og skriving, og jeg kan legge hele sjelen i å lage et fint bursdagskort, men verden går på ingen måte under om jeg må levere fra meg noe som jeg strengt tatt ikke er 100 % fornøyd med. Jeg godtar mer feil fra meg selv, og jeg har merket at det har gjort meg mer bevisst på å akseptere feil eller utilstrekkelighet fra andre. Det er farlig å bruke for store ord her. Alle har sine ”blind spots” og jeg svever nok ikke alltid rundt som en raus og tålmodig engel, nei. På ingen måte. Men jeg kan i alle fall si at når man selv har tryna kraftig på mange områder, skuffet seg selv og innimellom selv har perioder der man ikke klarer å følge opp alt man har sagt pga utmattelse eller stress (eller bare lovt for mye), er det lettere å vise forståelse for andres knall og fall.

- Jeg har innsett at jeg er avhengig av andre menneskers anerkjennelse.

Dette er et område jeg stadig har måttet komme tilbake til. En kombinasjon av personlighetstype, en god del usikkerhet på meg selv da jeg var yngre, samt manglende tilfredshet over utseende og ymist anna, har sammen med et par andre ting bidratt til at jeg har trengt anerkjennelse – en slags tydelig aksept eller ros – for å kunne kjenne trygghet. På sett og vis er vi vel alle mer eller mindre avhengig av tilbakemelding og respons fra omgivelsene helt fra vi er små, men det er noe med det å finne en trygghet i seg selv.

Flyttingen til nytt sted i 2.klasse på barneskolen, manglende tilhørighet og den sterke følelsen av å være annerledes, gjorde nok sitt for å skape deler av denne utryggheten. (Jeg har skrevet litt om dette i teksten Bygdespøkelset.) Ting ble heldigvis bedre fra og med videregående og gikk gradvis oppover de neste årene. Jeg fikk ny selvtillit på områder jeg før hadde manglet selvtillit på, noe som igjen drev meg framover og påvirket personlighet og oppførsel. Når jeg kikker på denne lista fra 2000, er det likevel tydelig at jeg opplevde at jeg satt fast i noe. Jeg ønsket å være fullt ut trygg på meg selv, men følte at jeg manglet noe. Jeg opplevde at jeg på en måte burde ha kommet lengre og at det var slitsomt å være avhengig av andres menneskers anerkjennelse. Tror jeg tenkte at ”ideelle mennesker” ikke skulle være avhengig av slikt.

Nå er jeg nok mer avslappet på flere måter. For det første har jeg en annen trygghet. (Kanskje mye av anerkjennelsen jeg har fått faktisk HAR bidratt med sitt?) For det andre opplever jeg det ikke som et nederlag å ha behov for en viss form for anerkjennelse. Vi trenger alle å høre at noen er glad i oss, har tro på oss og synes vi er bra. Vi trenger oppmuntring og heiarop når vi begynner i en ny jobb, og vi blomstrer når det drysser litt ros og go’ord vår vei. Det er da ikke noe galt i det? Jeg tror nok det finnes mennesker som gir enda mer blaffen i hva andre tenker og mener enn jeg f.eks gjør, men jeg får heller bruke tiden min på å bli mer hardhudet overfor slikt enn å frustrere meg over manglende ditt og datt. Jeg tenker at det også har litt med personlighet og utrustning å gjøre, og at det er greit å være forskjellig. Jeg innrømmer gladelig at jeg er typen som lett spør min kjære ”elsker du meg” – selv om han dagen før har klemt meg hardt og hvisket hemmeligheter i øret mitt. Heldigvis godtar han meg, ler av meg og synes det hele er søtt. Sånn sett er jeg heldig.

Jeg tror ikke lengre jeg er avhengig av folks anerkjennelse i ett og alt, men jeg merker jeg verdsetter respons og at jeg fortsatt har områder å innta når det gjelder å bli ordentlig trygg. Viser til et annet innlegg med filosofiske betraktninger av dette slaget (HER).

(Del 2 to come...)



Og ps! Skal kommentere flere comment i helgen :)