Reprise: Norsk vinter og den norske folkesjela

Jeg fikk en sterk dejá vu her om dagen knyttet til norsk snøføyk og inneslutta nordmenn. Det skjer nemlig noe veldig mystisk med trauste, norske se-på-fjerne-punkter-på-himmelen-mennesker når det laver ned snø fra oven. For når man står der iskald og hutrende med stive kinn og frosne øyevipper, når man ikke ser en puck og irritererer seg over busser som aldri kommer, DA åpner nordmenn seg. Da er det rene hulahula-stemningen i kollektivtrafikken. Folk snakker og skravler, ler og tuller, undrer og filosoferer, børster snø av hverandre og spanderer øyekontakt. Hm. Dette blir jeg aldri klok på.

Kom på at jeg skrev en tekst om dette for tre år siden. Dermed er det duket for en aldri så liten tekstreprise. Here we go...

Da jeg så ut av vinduet på tirsdag, følte jeg nesten jeg stod i det brune klesskapet og kikket utover skogen i Narnia. Det var bare lyktestolpen som manglet. Ja, og den brune pelskåpa. Jeg gikk nemlig rundt i pysj og hostet og harket. Men som om det ikke kom nok snø på mandag, måtte det for sikkerhets skyld snø nok en halvmeter neste natt. Huttemegtu! Onsdag snødde fillene i 60 graders vinkel ned fra himmelen og skapte trafikkork, forsinkelser, køer, måke-arbeid, brøytejobb, våte klær og – noe å snakke om!

For dét har jeg merket meg. Det er ikke bare alkohyler som løser opp den norske stiffnessen. Snøføyk og trafikkork fungerer som et slags kollektivistisk lim på ellers så inneslutta og reserverte nordmenn. Vanligvis er for eksempel folk på bussen usedvanlig opptatt av mobiltelefonen sin, neglebånd eller fjerne punkter på himmelen, men når det snør helt crazy ute, da er det rene Sydenstemningen! Plutselig er ikke veien lenger milelang til å snakke med fremmede, og hoj-hoj-hoj som vi humrer og ler i våre fem lag med klær og alle-er-venner-med-alle!

For å komme meg hjem fra legetimen min på onsdag, måtte jeg nemlig ta bussen hjem. Jeg kom i prat med en yndig, liten gammel dame, og vi pratet (selvsagt) om vær, snømengde og forsinkelser. Omsider kom bussen, og folk smilte og lo der vi hoppet inn og børstet av oss snø fra klær og hår. Stemningen var høy.

På neste stopp kom en eldre mann på. Han informerte sjåføren om at en dame hadde gitt opp og tatt beina fatt fordi hun hadde ventet en hel time på bussen siden den forrige ikke hadde kommet. Glemt ER virkelig alle sure bussjåfører. Denne stoppet midt mellom to stopper, i grunnen midt på veien, bare for å plukke opp Miss Beina Fatt. Men mellom fortauet og veien var det en brøytekant på ca 1,5 meter. Et lite øyeblikk tenkte den blide damen rundt de femti seg om, før hun SLANG seg over som en olympisk høydehopper... – og landet MIDT på haugen! Hun sprellet og kavet før hun rullet sidelengs ned på beina, børstet av seg og smatt inn i bussen. Dette så mildt sagt så komisk ut, at jeg kunne ikke dy meg. Idet jeg slapp ut første fnis, skjønte jeg at jeg ikke var alene om moroa. Hele bussen satt og lo! Jeg mener – hele. Ikke noen vond latter, men mer sånn godslig, kollektivistisk "the more we are together"-aktig! Gamlefar tok til å børste snø av den rødkinnede damen – ups, både her og både der – og bussen humpet videre. Inni hodet mitt spilte en funky musikkvideo-melodi og jeg så liksom ordene den norske folkesjela danse over skjermen!

Jeg må le. Really. Snøføyk og norsk vinter er i sannhet the remedy for inneslutta surpomp-nordmenn! Og hurra for Miss Beina Fatt! Det kommer sannelig noe godt ut av en og en halv meter med snø også.