Hurra-meg-rundt

På tide med en liten glad-liste:

* Vi har fått opp ventilator på kjøkkenet! (Det ble en Thermex :)
* Sola skinner, og det er litt sånn vinterkaldt ute. Nydelig!
* Mr Amélie jobber hjemme frem til to idag - koselig!
* Den bitteliten bulen på magen begynner å tre mer fram...
* Den egendesignede, innebygde bokhylla vår er ferdigsnekret,-malt og montert i stua, og alle bøkene våre har kommet ut av esker og skap igjen. Det har også cd'r, dvd'r og interiørmagasiner. Stua ser mer bebodd og hjemmekoselig ut, og jeg kan bla i ting jeg ikke har sett i på lenge.
* Det lukter renvaskede klær i stua - verdens beste lukt.
* Det er snart helg!

Som om ikke dét er nok - denne uken fikk Mr Amélie en telefon fra politiet. Jeg har fortalt tidligere at han har blitt frastjålet to sykler de siste par årene. Den første var en skikkelig fin en. Nå - TO år etter - kunne politiet melde at de hadde funnet igjen sykkelen som ble stjålet høsten-06 (!!) Vi holdt på å falle av stolen. Veldig praktisk at den gamle dukker opp når den nye akkurat er stjålet! En aldri så liten hurra-meg-rundt-sak det også.

God helg!

Bildet er hentet fra: http://opensource.boxwith.com/archives/old%20bike.jpg

Opphav

Det å ha foreldre som er engasjerte, delaktige og omsorgsfulle er ikke en selvfølge. Det finnes mange familieforhold ute og går, og jeg kjenner mennesker som dessverre har et turbulent opphav til sitt opphav. For noen handler det om å måtte bryte bånd de egentlig ønsket at skulle være der fordi forholdet til foreldrene gikk på helsa løs. For andre ble løsrivelsesprosessen i ungdomsårene er så tøff og følelsesmessig sak, at det som en gang var nært og fint ble ødelagt. Sårheten og bitterheten tok over, og ønsket om gjensidig respekt ble aldri oppfylt. Noen forholder seg greit til sine foreldre, prater på telefon i ny og ne og sees i høytider, men har aldri opplevd ektefølt engasjement. Foreldrene er opptatt med sitt. Kanskje har en av partene fått en ny familie, men denne tar all tiden, og de første barna føler seg tilsidesatt og ikke prioritert. Jeg har venner som bærer på sorg over en alltid kritiserende mor eller en tafatt, fraværende far (eller motsatt). Opplevelsen av å aldri være bra nok, skaper usikkerhet og har blitt selve forklaringsmodellen på angst og søvnproblemer i et ellers vellykket liv.

Blod er - som kjent - tykkere enn vann. Det er så mange følelser som spiller inn når det handler om familie. Jeg har lest det i bøker, jeg har sett det på film. Jeg har hørt mennesker fortelle, og jeg har hatt opplevelsen av det selv. På andre måter enn beskrevet ovenfor riktignok, men jeg har tenkt tanken ved enkelte anledninger; når jeg har lurt på hvorfor jeg har reagert så sterkt i gitte stunder, eller når jeg har prøvd å forstå hvorfor mitt eget liv mitt ble så vanskelig i en periode det skjedde opprivende ting i min egen familie.

En familie er en merksnodig, fascinerende og vakker ting. I begynnelsen er man gjerne en sterk enhet som står sammen og gjør det meste sammen. Søskenlikheter dominerer, og meningene man har er ikke så ulike foreldrenes. Så kommer tenårene, løsrivelsen og de unge, voksne årene. Man jobber med identiteten og finner seg selv. Ulikhetene søsknene i mellom vokser ofte, og man definerer seg sterkere ut fra venner, miljø og omgangskrets. Noen ganger kjenner man at man trenger å distansere seg litt for å finne ut hvem man er og hva man vil med livet sitt. Mange orker ikke foreldres innblanding eller de litt-for-gode-rådene fra storebror. Det finnes selvfølgelig familier der alt er fryd og gammen og som "holder sammen i tykt og tynt", men jeg har snakket med mange som har trengt å sette ord på prosesser knyttet til løsrivelse og identitet. Hos noen foregår det uten dramatikk, men for andre kan dette fortone seg som en smertefull prosess.

Selv hadde jeg aldri behov for noe voldsomt opprør. For meg handlet det mer om å flytte hjemmefra, bli voksen, erfare nye ting og finne meg selv. Spesielt i studietida hadde jeg en del runder der jeg holdt mor og far litt utenfor. Vi snakket og hadde god og hyggelig kontakt, men jeg orket - eller ønsket - ikke involvere dem i alt jeg gikk gjennom. Det gjorde selvsagt nærheten mindre. Det var viktig for meg å finne meg selv: Hvem er jeg? Er jeg den jeg var før eller har jeg bygd livet mitt på helt feil ting? Hva vil jeg? Hva vil jeg satse på? Hva står jeg for og hva tror jeg på?

For en som har vokst opp i en familie der tro og livssyn er en uttalt og naturlig ting, har jeg skjønt at det ikke er så uvanlig å gå gjennom noen runder på dette. Når man er vant til å snakke om verdier og tro, til å ta stilling til ting, og ikke minst bare det å snakke om dypere saker (- ting jeg i utgangspunktet er veldig glad jeg har med meg hjemmefra og som jeg vet i stor grad har formet min evne til å tenke), er man på en måte vant til en viss bevissthet. For noen kan denne bevisstheten føre til en videre søken - og andre overbevisninger. For andre kan det bli til et opprør mot hele "bevissthetsgreia". Hvorfor kan ikke jeg óg bare drite litt i ting? Hvorfor skal jeg mene noe om alt? Mener jeg egentlig noe om dette? I mitt liv tror jeg de to tilnærmingene krøllet seg sammen i skjønn forening, og blandet seg med en dæsj identitetskrise. Det var rundt disse tider, at jeg også møtte veggen og ble utbrent.

Jeg tror jeg omtrent på dette tidspunkt eller litt etter, merket et større behov for å prate mer med mor og far igjen. Ikke prate, i form av siste nytt, skole/studieprat og lignende, men mer det å åpne meg. Jeg hadde snakket personlig med dem hele veien, men jeg merket jeg var klar for å dele mer av av dypere tanker. Av sorg, avmakt, forvirring, mislykkethet, tapte forhold. Av gleder, oppturer, meninger og følelser.

Det man merker, er at foreldre som er oppriktig glad i en, alltid er parat til å lytte. Noen ganger kan det nok snike seg inn "litt for gode tips og råd", noe det sikkert er vanskelig for foreldre å unngå, men i det store og det hele har jeg hatt sterke og gode opplevelser knyttet til det å snakke med foreldrene mine "som fra voksen til voksen". Jeg opplever at de respekterer meg og er glad i meg. At de vil meg vel. At de har tro på meg. At de ikke legger seg unødig opp i livet mitt nå som jeg er voksen. At de er opptatt av å finne balansen mellom det å være engasjert/ bry seg, og det å ikke blande seg for mye inn. Jeg tror de er opptatt av dette i forhold til alle oss barna, selv om vi fire søsknene nok har forskjellige forhold til dem fordi vi selv er så forskjellige. Vi har ulike erfaringer, ulike overbevisninger, og vi er også ulike mht det å åpne seg seg. Dette gir fire ulike relasjoner.

Jeg personlig er takknemlig for å ha et så nært og godt forhold til foreldrene mine idag. Vi ringer, sender sms, kort og e-mail. De gir klemmer når jeg kommer hjem, varter opp med god mat, henter, bringer og sørger for oppredde senger. De spør åssen jeg har det, tar seg tid til lange samtaler, og viser et sterkt engasjement i alt jeg står i. Bursdags- og julegaver er hvert år rørende gjennomtenkte. Gratulasjonskort har alltid en fin og koselig hilsen. Trenger jeg en skulder, er skulderen klar. Vi er kanskje ikke enig i alt, og det hender de kan si ting som provoserer meg. Jeg kan også merke at foreldres følelser kan spille inn i samtaler. (Av en eller annen grunn har barn en slags uuttalt forventning om at foreldre alltid skal forholde seg straight og greit til alt, men jeg har jo skjønt at foreldre også har sterke følelser. Herlighet - jeg blir jo selv snart en forelder!) Noen ganger kan jeg merke at vi rører ved felt som vi sikkert burde snakket mer om, men så blir det liksom ikke slik. Likevel opplever jeg ikke at dette er ting som preger relasjonen. Vårt forhold er nært og godt, og jeg opplever i grunnen at jeg setter mer og mer pris på foreldrene mine. Inderlig pris på liksom.

Hele dette innlegget, startet med at jeg tittet på det gamle bildet av mor og far som du ser helt øverst. Jepp, det er mine foreldre. Vet ikke helt hvor gamle de er der, men rundt tjue kanskje? De torte å være annerledes. De stod for egne ting og levde livet sitt i tråd med sin overbevisning. De var litt hippie i stilen, og tok gjerne en egen vri på prosjekter mange knyttet normer og forventninger til. Da de giftet seg en iskald februardag i 1975, gikk pappa i en stilig ulldress kjøpt på loppis. Egentlig en kostbar greie, men han hadde fått den til 10 kr - inkludert vest. Mamma hadde en nydelig designullkjole med gullkantet brokade på armene (- vanligvis levde hun svært enkelt). Ellers gikk hun uten sminke og med løst hår. Det gjør hun fortsatt den dag idag.

Jeg er takknemlig for alt det gode jeg har fått fra mine foreldre. Nå når jeg selv skal bli mor, tenker jeg at jeg er heldig som får et barn som bærer med seg arven fra dem. Det bærer faktisk med seg arven fra tre forskjellige familier - min familie, Hr Amélie sin familie og vår egen lille nye (og enda flere langt bakover) - som hver på sin måte har gode ting i blodet. Alt er ikke perfekt. Men det meste er godt og unikt, og det er dét vi skal ta vare på.

Reprise: Prioritering

Idag tar jeg en reprise på et tidligere innlegg. Jeg har tenkt mye på temaet igjen. Egentlig har jeg flere tanker rundt dette, men jeg vet ikke om bloggen er det rette stedet å filosofere videre. Jeg innser at man aldri kan tilfredstille alle. Dette er jo noe jeg er fullt klar over og som kanskje ikke skulle oppleves problematisk nå, men jeg har en tendens til å ta følelser litt for mye innover meg når jeg er sliten. Hm.



Prioritering er stadig et tema jeg kommer tilbake til. Omtrent daglig, i alle fall ukentlig, tenker jeg på hvordan jeg skal klare å få til alt jeg vil, ønsker - og mange ganger bør og må – og hvordan jeg skal få tiden til å strekke til. Jeg snakker sjeldent om tidsklemma. Ordet er oppbrukt, og det er heller ikke et ord jeg liker. Jeg har ikke som mål å fremstå som noen travel viktigper-person. Mine idealer strekker seg mer i retning av livsro, sjelefred, langsomhet og mennesker og utfoldelse. Det er nå likevel en gang slik at jeg opplever balanseringen mellom gjøremål, plikter, kvalitetstid med nære personer, husarbeid, oppussing, arbeid, interesser og omsorg for andre, som en stadig tilbakevendende utfordring. Fordi alt krever sine ulike doser med noe jeg skulle hatt mer av: TID.

JOBB
Hvis man skal ha noe å leve av og i tillegg ha litt ekstra til opplevelser, hus og hjem, gaver, tilstelninger og reiser, så må man arbeide. Er lik: Behov for TID. Her går mye tid med. Men det å ha en jobb er ikke bare tidssvinn. Man får brukt mye av seg selv om man jobber et sted som gir trivsel og utfoldelse.

PARFORHOLD
Herr Amélie og jeg er opptatt av å ha det godt sammen, og vi prioriterer hverandre høyt. Vi skulle gjerne hatt mer tid, men vi klarer i alle fall å finne gode pusterom og ha kvalitetsstunder sammen. Dette er en selvfølgelighet for oss, men man kan også kalle det vedlikehold og velstell av noe verdifullt som heter parforhold. Dette er viktig, og kommer ikke på noen måte til å prioriteres ned.

ALENETID/ AVKOBLING
Litt tid alene skal man også ha. Jeg kobler best ut med en god blanding av langsomhet (skriving, musikk, matlaging, gåturer, sykling, interiørblader eller kræsjlanding i kurvstolen min) og kreative interesser (planlegging av interiør, foto, blogging, rydding, skriblerier o.l). Jeg innrømmer gladelig at etter at jeg møtte min kjære, har behovet for farting minket betraktelig. Noen kaller det å bli etablert, andre kaller det å falle til ro.

HUS OG HJEM
Jeg stortrives hjemme i vårt eget hus, enten det bare er oss eller vi har venner på besøk. Hjemmet er mine omgivelser. I akkurat dette huset planlegger vi å bo i ti, femten, kanskje alle år. Behovet for restaurering av et velbrukt barndomshjem, kombinert med et yrende ønske om å forme det slik vi vil, har munnet ut i oppussingen av hele 1.etg. Det er gøy, det er spennende, men det tar TID. Herr Amélie er snekker og gjør det meste selv. I tillegg til å jobbe mer enn 100 % ellers, kommer jobben med huset på toppen. Ansvarsfordeling er naturlig når fagmannen står for snekkerier, så jeg har meldt meg til å ta alt av ”husmorarbeid” som klesvask og bretting, middagslaging, oppvask og kjøkkenrydding i akkurat denne perioden. I tillegg betaler jeg regningene, handler mat, tar viktige telefoner, er interiørarkitektansvarlig og hjelper til som godt jeg kan med den praktiske oppussingsbiten. Alt dette tar tid. Vi har valgt det selv, men det er likevel nødvendig mht restaurering og vedlikehold.

NÆR FAMILIE
Vi bor ved siden av svigers, og opplever det som en berikelse å ha et godt forhold og naboskap med nær familie. Ikke alle har det. Min svigermor er syk. Hennes demens har utviklet seg på en slik måte at hun er inne i en turnus med tre uker kortidsopphold på hjem og to uker hjemme. Slik situasjonen er nå, merker vi at svigerfar trenger avlastning av og til. Dette er ikke noe han krever, men vi ønsker å hjelpe dem og ser på det som naturlig. De to har investert mye tid og kjærlighet i min kjæres eget liv, og etter hvert også mitt. Ved siden av noe hjelp, spiser vi stadig middag der og er på besøk. Dette faller naturlig og er en viktig del av vårt liv. I tillegg til foreldre og svigerforeldre, har vi søsken med familie og annen slekt, som vi på en eller annen måte har kontakt med – selv om dette også skulle vært oftere.

VENNER
Venner betyr mye for oss. Vi skulle ønske vi hadde hatt mer fritid til å se alle oftere, men innser at alle er litt travle i perioder. Likevel har vi en del venner og vennepar vi ser jevnlig. Vår vennekrets har utvidet seg betraktelig etter at vi møtte hverandre, og det har falt naturlig å ha mer kontakt med noen, mindre med andre. Det ligger ikke noe veldig bevisst valg bak dette, men det har lagt seg slik av naturlige årsaker. Likevel føler jeg enormt på alle jeg ser altfor sjeldent. Jeg besøker stadig folk både her og der, men det blir liksom så lenge mellom hver gang – nettopp fordi man har mange relasjoner å pleie. Jeg har også vennskap jeg ønsker å ”friske opp”, gjenoppta, men bærer på usikkerhet og utsetter den første kontakten. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke er en konfliktsky person, men kanskje jeg er det likevel? Jeg er redd for avvising, redd for at folk skal si ”jasså-NÅ-kommer-du-og-tar-kontakt”, redd for at noe litt ømt, skal bli mer ømt – selv om alt jeg vil er å møtes på nytt, lytte og dele fra hjertet. Når tiden likevel er en prioriteringsutfordring, blir det lett å utsette bestemmelser og initiativ som egentlig er viktige. Jeg ser at dette er en av mine svake sider, som jeg er nødt til å jobbe med. Jeg har et vegringsproblem.

INTERESSER
Å ha interesser er viktig. Det er en lærdom jeg tok innover meg etter at jeg opplevde å møte veggen (- noe du kan lese mer om HER). Alt i livet kan ikke være plikt. Interesser sier noe om hvem du er, hvor du vil, og hvilke talenter du har. Jeg har tro på å både utvikle og bruke talenter. Det vil åpne dører, bety noe for mennesker, og som en bonus; gi livsglede. Man trekkes mot områder man mestrer og ting som gir en noe. Jeg har funnet mine. De viktigste er skriving/ formidling, gode samtaler med mennesker, litteratur og utøvelse av estetisk kreativitet som interiør og foto. Under samtaler med mennesker, hører også hjelp og omsorg. Noe inni meg ønsker å hjelpe folk som ikke har det så greit. Alt dette, gjør at livet mitt føles rikere. Livet får mer mening.

Det vil sikkert være de som tenker at man heller burde dele ut suppe til narkomane eller rydde mer hjemme (alt ettersom hvilke verdier man har), men for meg er ikke dette en motsetning til interesser. Man kan engasjere seg i hjelpearbeid, dra på bistandsreiser eller ha fadderbarn, selv om man bruker tid på foto og blogging. Rydding og plikter kan balanseres opp mot hobbyer og ting som gir en glede.

LIVSVERDIER/ UTØVELSE AV TRO
Et område jeg ikke har nevnt, men som er en stor del av livet mitt, er troen min. Denne føler jeg glir inn som både bakgrunns- og forgrunnsteppe for valg, refleksjoner og handlinger. Bønn kan jeg gjøre når som helst, og dype samtaler om tro, gjør jeg med mennesker jeg møter jevnlig. I så måte, opplever jeg ikke tidsutfordringen så sterk i forhold til dette området, men jeg skulle nok ønske jeg hadde mer tid til å finne ut av områder jeg går og grubler mye på.

KUNSTEN Å KOMBINERE ALT SAMMEN
Livet er ikke svart-hvitt. Kunsten er å finne en måte å kombinere alt sammen på, en kunst man kanskje må bruke et liv på å lære. Det er vel derfor jeg har behov for å reflektere litt rundt dette. Jeg har innsett hva som er viktig for meg der jeg er nå i livet, men jobber for å klare å prioritere riktig. Det ER virkelig en kunst. Jeg tror jeg lever med en slags iboende søken inni meg, en trang etter å finne det gode liv. Dette livet består av både arbeid og hvile, plikter og interesser, gode relasjoner og alenetid. Og selvsagt skal man ha ro rundt koselige måltider, få i seg nok søvn, og aller helst trene litt. Når skulle jeg ha TID til å fly på treningsstudio egentlig?

Hm…

Vaskerommet er enda en gang fylt opp av hauger med nyvaskede klær som skal brettes, sorteres og legges på riktige plasser.
Jeg har en bunke norsktentamener og grammatikkprøver som må rettes ferdig.
I løpet av uka skal en del småting avklares i forhold til oppussingen.
Kjøkkengulvet har nok en gang blitt fullt av pussestøv og betongrester etter at det gamle ble badet ble revet. Vasking neste!
Har jeg svart på meldingen fra storesøster? Og ikke minst spørsmålet fra min venninne i forhold til bryllupet i august?
Når ringte jeg broren min sist?
Er det ikke egentlig altfor lenge siden jeg har sett han og kjæresten?
Og venneparet vi lovte å besøke for to uker siden? Og hun jeg sa jeg skulle prøve å få tatt meg en tur til denne uken?
Og herlighet! Hvorfor-har-du-enda-ikke-sendt brevet som har ligget klart lenge?
På kjøleskapet ligger lappen til svigerfar som jeg trenger for å bestille togbillett for han.
På kjøkkenbordet ligger en bunke med post jeg må se over, ting som skal kastes, og takkekort som burde vært sendt for lengst.
Jeg må huske å ringe tannlegen for å oppgi nytt etternavn (som jeg har hatt i snart åtte måneder...)
Aller helst burde jeg tatt en middagshvil idag, fordi jeg fikk for lite søvn i natt.

Jeg jobber, organiserer og står på, skriver takkekort på takkekort, ringer den ene og den andre, bretter, rydder, retter, maler, ordner og fikser. Innimellom alt dette - ofte egentlig - har jeg deilige avbrekk og koselige stunder fulle av sjelefred. Jeg spiser god mat, hviler og sover - for det må man jo. Likevel tenker jeg stadig over alt jeg ikke får gjort, og lurer på om jeg prioriterer riktig? Jeg kunne jo for eksempel heller rettet prøver enn å ha sittet to timer i kurvstolen med interiørblad og kaffe? Og jeg burde jo kanskje heller sykle til postkontoret å poste brev enn å tralle rundt i skogen og plukke blomster? Eller for den saks skyld - malt siste strøket på vinduet istedet for å skrive dette innlegget?!

Jeg har ingen fasit, men erkjenner at det er viktig å tenke gjennom disse tingene. Jeg innser at jeg stadig feiler og ofte prioriterer feil, men tenker at jeg skal være raus med meg selv, og gi meg selv… TID til å finne ut av ting.

Ja - det skal jeg!

Innspill på tema mottas med stor interesse. Ikke bare respons, men egne refleksjoner, tanker og lignende erfaringer.

Hjelp søkes - maler i blogspot

Hvordan får man egentlig til mer spennende bakgrunner/ maler i blogspot? Jeg finner bare kjedelige maler når jeg skal prøve meg med malskifte... Hm.

Hjelp mottas med takk!

NB! Takk for comments! Skal besvares idag! :)

Om koselig besøk og frø i magen

Denne uken har sust av sted, og bloggen har vært lite prioritert. Her brukes alle krefter på jobb og forberedelser. Er sliten på kveldene, og fortsatt preget av kvalme, men ting går fremover. Det er godt å jobbe de 50 % jeg gjør; være til nytte, føle seg i litt normal modus igjen, være med elevene, prate med kollegaer og alt som hører med.


Forrige helg hadde jeg besøk av min gode venn, Miriam. Hun hadde med seg datteren sin, Anna Olivia - ei sjarmerende, lita snelle på åtte måneder. Maken til blid og livlig jente! Da jeg løftet henne "hoppende" opp og ned, hikstet hun høyt av latter beveget seg frydefullt med hele kroppen.


Jeg må si det slo meg mange ganger i helgen, at om noen måneder, får vi en liten slik en. Det er så stort å tenke på! Jeg hadde virkelig ingen idé om hvordan det ville være å gå gravid. Det er annerledes enn alt annet. Jeg har et lite menneske i magen! Jeg er nå i uke 14, og terminen er i slutten av mai. Denne uken var vi på en tidlig ultralyd og så frøet vårt for første gang. En helt utrolig følelse! Det var i veldig levende live og turna rundt i alle retninger. Frøet ville slettes ikke legge seg pent og pyntelig på siden for å gi oss et profilbilde å henge på veggen. Istedet har vi et herlig, lite knips av frøet sett ovenfra. Bittesmå armer og bein stikker ut, og man ser helt tydelig at det er et lite menneske. Jeg titter på det circa tjue ganger om dagen.

Det er vanskelig å ikke bli enspora. Jeg mener, fotballpatrioter går med skjerf og skriker heiarop. Nyforelska personer glinser i øynene og skriver navnet på den de elsker overalt. Jeg har et frø i magen, våkner hver morgen med kvalme, og vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Iiiik!

(Om du er litt oppmerksom, ser du en flik av kjøkkenet vårt på bildet av Miriam og Anna. Vi mangler ventilatoren, men du ser den fine "murveggen" vår. Vi har brukt dekorstein, dvs tynne mursteinsfliser, og lagt som vanlig fliser, fuget med støp/betong og lagt et tynt lag med fugemasse til slutt for å få en glattere effekt. Til slutt har vi malt tre strøk med Jotun Easy Clean. Vi er veldig fornøyd med denne! Gir et rustikk preg - og er mer dempet enn en helvegg med firkanta fliser. Lurt å tenke på når man ikke har overskap over benken.)

Handyhunken

Er det noen som ser på Hjelpekorpset, det programmet på tv2 med Solveig Kloppen og hun høye jeg aldri husker navnet på? Jeg skal innrømme jeg ser lite på tv og i grunnen ikke følger så godt med på alt som går. (Her i gården går det mer i dvd.) Jeg skal vel halvveis også innrømme at jeg trodde det var et gørr-kjedelig fjaseprogram. Litt fjasete og tørrvittig er det, men i høyeste grad underholdende. Her folk kan stille spørsmål av alle verdens slag: Hvordan håndtere søskensjalusi, er alt lov når det gjelder mote, hvordan lukeparkere, hvordan lage brun saus, tips til krympa ullgensere osv osv.

I programmet har de et fast innslag som kalles Handyhunken. Teorien bak er som følger: Forskning viser at man husker bedre det som blir sagt om man har noe fint å se på. Derfor har de med en "snekkerkjekkas" som forklarer alskens rarieter som folk lurer på. Mye av det er praktiske greier som faktisk er litt smart å huske på. Innslaget er selvfølgelig ganske så patetisk der han står og forklarer ting på pedagogisk vis med solbrun mage, men det verste er at folk sier de husker det han sier. (Selv synes jeg ikke hunken er så veldig hunk i det hele tatt...)

Her i gården har vi kopiert konseptet og utvidet det til Handyhunken OG - baben. Det er utrolig hvor greit det nå går å huske hvilken vei bestikk-kurven skal stå i oppvaskmaskina, hvor lurt det er å slenge hele par med sokker på vask og hvor viktig det er å slukke lys på kvelden!

Konseptet oppfordres til å kopieres, utvides eller endres - alt ettersom hva man føler for. En aldri så liten humoristisk piff i parforholdet er det også!

På bildet under sees min egen Handyhunk. Han er det faktisk på ordentlig også! :)



By the way: På Dagbladet.no idag står det at en svensk undersøkelse viser at kvinner vil ha handymenn. Det viktigste er vel at det er en bra fyr som man passer sammen med (synes nå jeg), MEN jeg skal ikke stikke under en stol at det har sine fordeler å være gift med en snekker heller!

Oppussing og ettervirkninger

Noen har etterlyst bilder av det nyoppussede huset vårt. Det skjønner jeg godt - det hadde jeg spurt etter også. Oppussing er moro, og når noen (les: Amélie) jevnlig nevner prosjekter knyttet til oppusssingen, regner man på en måte med at det skjer noe der i gården. Det gjør det. I det hele tatt har det skjedd en enorm forvandling av dette bestemorstapetpregede barndomshjemmet til Mr Amélie fra gammelt og "gusj" til nydelig og nostalgisk.


Fra å være en interiørinteressert "studentleilighetsguri" uten oppussingserfaring at all, er jeg nå å regne for ekspert innen malingskoder, listetyper, gulvlegging, snekkermaler, kjøkkenvifter og annet pikkpakk. Jeg er velsignet med en slags uredd evne til å spørre om ting, og den evnen har jeg brukt til fulle. Jeg har spurt interiørbloggere, ca alle ungguttene på Fix (som bare henger og slenger omkring og egentlig ikke kan stort. Hysj...), diverse Maxbo-ansatte, malingsekspertene på Fargerike Meyer, folk på Montér, venner som har pusset opp før AND you-name-it. Den som spør, får svar. Jeg må si det har ført fram. Det er nemlig tusen millioner små og store valg som skal tas når man pusser opp, renoverer eller bygger et hus. Tidvis er det litt slitsomt, men stort sett er den ren luksus.


Nå har vi holdt på siden begynnelsen av mars. Hele 1.etasje, dvs to soverom, bad, kjøkken, stue, gang og yttergang, er mer eller mindre pusset opp. Og det er her kjernen i hvorfor Amélie ikke legger ut bilder enda ligger. Mer eller mindre.


Siden vi begge jobber, må oppussingen skje på kveldstid og i helger. Og siden mannen min er snekkeren her i huset, sier det seg selv snekkeren noen ganger er litt sliten når han kommer fra den andre jobben sin. Med en kone i huset som i tillegg er smelt på tjukka, og som aller helst bør dra vekk når det skal males, men som i mange uker har vært så kvalm at det har vært umulig å reise noe som helst sted... - vel, så sier det seg selv at ting stopper litt opp.

Vi mangler listverk i begge gangene + et par steder på kjøkkenet og ved peisovnen i stua. Vi har ikke fått opp skoskapene i gangen fordi de først må males hvite. Vi har ikke hengt opp et eneste bilde. Vi har ikke landet på møblering i stua, samt mangler noen møbler. En konsollaktig, egendesignet bardisk-ting på kjøkkenet befinner seg foreløpig i kjelleren og i planene, fordi vi ikke har fått hentet noen dreide bein på Revetal. Ventilatoren er ikke bestilt, fordi Amélie, har brukt altfor lang tid på å finne ut om hun skal ha Thermex, Boch eller Siemens. Trimsykkelen står i et hjørne i stua og lurer på om den glir greit nok inn i "amelie'sk landstil" eller om den bør dyttes ned i kjelleren. Den innebygde bokhyllen er ikke ferdig fordi den må males. Ikke minst, en rekke pappesker med bøker, blader, bilder og annet dill, står spredt rundt omkring i huset og venter på sortering og utrydding. Det tar sin tid.

Derfor er ikke Amélie noen vaskeekte interiørblogger. Når hun tenker at hun kanskje kan slenge ut et bilde av det eller det hjørnet, innser hun at det bør støvsuges først, ryddes, vaskes eller danderes på skikkelig vis. Soverommet f.eks er faktisk ferdig (bortsett fra én list og noen knagger som muligens skal opp), men for tiden har sengeteppet ligget i en krøll og spybøtta dominert området ved nattbordet. Mulig jeg stiller for høye krav, men jeg er vel litt slik - at når noe skal vises frem, godt inspirert av alle de nydelige interiørbloggene der ute, så synes jeg at ting skal se litt pent ut (Badbildet under er vel et av de få skikkelige bildene jeg har.)


Derfor - lev i håpet og vær tålmodig. Plutselig dukker det opp noen flere bilder!

Enn så lenge kan du studere det anti-danderte, arbeidsrelaterte bildet fra soverommet vårt. Det ble tatt i prosessen da min kjære monterte garderobeskap. Blitzen er ikke på, og rotet flyter - men her bor vi! :)


(Jeg har faktisk noen finere bilder av soverommet, men de ligger på den andre maskina som har pop-up-virus om dagen. Jeg skal se hva jeg kan få gjort :-)

Reprise

Jeg har lyst å veie litt opp for lettvektertekstene som har dominert bloggen i det siste. Som jeg nylig skrev om, har jeg vært inne i en fase der jeg har manglet skriveinspirasjon. Jeg har i grunnen savnet det å føle at ordene strømmer mot meg, å være ett med det skrevne ord. Jeg vet ikke helt når det blir slik igjen - av erfaring ligger det utenfor min kontroll - men jeg håper det kommer snart igjen.

Den senere tiden, har jeg lest en del tekster som har berørt temaer som brudd og kjærlighetssorg. Det gjør vondt å lese, og tro meg, selv om jeg ser ut til å bo midt i en lykkeboble nå, jeg vet litt om skuffelser, tap, brudd og følelsen av å gi slipp på noe man først trodde på. Idag har jeg sittet og bladd litt i mitt eget arkiv (egentlig av helt andre grunner), og da kom jeg over en tekst jeg hadde glemt. Tankene gikk til både den ene og den andre da jeg leste gjennom den gamle teksten. Derfor har jeg lyst til å gjøre et litt uvant grep - dele teksten på nytt. En slags reprise av ord som har havnet langt bak i arkivet.

Teksten er dedisert de som står midt i en situasjon preget av sorg og tomhet. Jeg tror at selv om man innser at et forhold må ta slutt, til tross for at det ligger en viss lettelse i gå videre, så opplever man en slags tomhet når et menneske vandrer ut av livet sitt. Kanskje savn. Sinne. Tap. Man trenger tid på å bearbeide det man har hatt sammen, enten det har vart kort eller lenge.

Helt til slutt, er min intensjon å gi en oppmuntring til de som måtte bakse med følelser og emosjoner av dette slaget. Man kommer videre!

Teksten Memoria var for min del av bearbeidingen av noe som tok slutt for en tid tilbake. Jeg tror det hjalp.

* * *

MEMORIA

Han ser på henne. Med sitt granskende blikk. Mandig. Alvorlige øyne, men likevel med en varme. Det er stille i rommet, men de sitter så tett at de kan høre pusten til hverandre. Han stryker henne på den bare armen og hun kjenner sitringen som et fysisk ekko i hele kroppen. Hun ser på øynene hans og har lyst til å si noe, men gjør det ikke, for noen øyeblikk er ment å bare være stille…

Men det var den gang. Det er lett å sveve med minnene. Lengte og minnes. Det tar tid å få vakuumet ut av kroppen. Men ting forandrer seg. Man ser ikke mønstrene før det er for sent. Når man blir glad i noen, blir man så full av… kall det gjerne håp. En slags uovervinnelighet. Av mot. Og det er jo det som er det fine, for man trenger virkelig det motet.

Hun ser det. At slik er det. Og slik må det være.

Men når det er for sent, dukker likevel den løse masken opp. Den ene må dra, og det er ikke bare mønstrene som forsvinner. Motet krymper. Håpet smuldrer sakte, men sikkert opp. Det fine rakner. Og tilbake sitter man med et kaos av løse tråder.

Hun samler trådene. Sorterer og putter dem i riktige skuffer. Sånn. Videre skal man! Og i skinnet fra etterpåklokskapen, ser hun selvsagt at det var det beste. Det hadde jo bare blitt et vrangt og usymmetrisk mønster. Ting hadde ikke gått. Det hun trodde hun var i stand til, virker nå fjernt. Uoverkommelig. Slitsomt. Rollen hun hadde måttet tre inn i, hadde blitt for vanskelig. Utryggheten for stor.

Tidvis forvandles tap til lettelse, og fornuften hjelper en heldigvis videre på veien. Men lenge etterpå sitter de stille øyeblikkene igjen i kroppen. De nære stundene kommer som drømmer om natten og ordene vil ikke gå.

Men bølgene fra savnet vil drønne sjeldnere og sjeldnere.

Illustrasjonen er hentet på: www.artsite.no/prints.htm

Glad og takknemlig

I dag har jeg kjent meg glad!

Glad fordi jeg har følt meg gradvis bedre de siste tre dagene. Glad fordi jeg er mindre kvalm i dag! Glad fordi jeg har oppdaget et nytt pålegg jeg klarer å spise for tiden. Glad fordi det har vært nydelig høstvær, og fordi jeg fikk muligheten til å nyte det noen minutter til og fra legetimen. Glad fordi jeg skal trappe opp med å jobbe 50 % nå istedet for å være sykmeldt. Glad fordi den nye fastlegen min er intet mindre enn fantastisk. Maken til blid, hyggelig, imøtekommende og flink lege skal man lete lenge etter. Den forrige fastlegen min som jeg hadde i åtte år var grei og flink nok, men gav meg ofte "samlebåndsfeeling" og kunne få meg til å føle meg smådum hvis jeg stilte spørsmål (... enda så sjeldent jeg var hos legen).

Jeg har også følt meg glad for huset vårt, den nye ovnen og det at jeg har varme, mat og klær (selv om kontoen for øyeblikket viser den svimlende sum av 4 kr). Jeg er glad for å ha verdens beste kjæreste (mannen min!), en sjarmerende guttepus og et lite frø som vokser i magen min. Jeg er glad for å ha engasjerte foreldre, tre gode søsken, en koselig svigerfamilie og herlige venner. (To av dem, min "onsdagsvenninne" og min nydelige kollega som jeg har omtalt HER, gav meg bl.a blomstene på bildet under i god bedring/ hurra for magen-hilsen.) Jeg er glad for enkle faktum som at det snart er jul, at det graves og gjøres klart til fibernett i gata vår i dag, og for at jeg har vært så heldig å få tak i en ”gavepakke” med masse pent brukte mammaklær til en slikk og ingenting gjennom Finn.no (Gjenbruk - hurra!).

Jeg er glad for å leve i et land uten krig, jeg er glad for demokrati og (tilnærmet lik) likestilling, for at kvinnesynet her i Vesten er elementært annerledes enn i en del andre land i verden, for at mannen min behandler meg med stor respekt, og for at jeg slipper å bo et trangt, kaldt skur under graviditeten – noe som mange kvinner rundt omkring i verden dessverre opplever.

Jeg er regelrett takknemlig for en rekke ting i dag. Det som eventuelt oppleves trist, vanskelig, utfordrende, som skaper hodebry, frykt og bekymring, ligger lenger bak i systemet i dag, og jeg må erkjenne at livet mitt – akkurat i dag – føles betydelig nydelig.



Måtte ha en happy sang - og da ble det litt pingvindans fra Happy feet. Grusom sang, men sjarmerende pingvin. Herlighet, man er virkelig HÅPLØST gravid når man blir rørt av en tegneseriepingvin som danser macarena (!).
UPDATE: Litt flaut det der med pingvinen. Tror det minner meg om den stygge andungen, barn som ingen vil leke med, og det å tore å gjøre noe helt nytt når man er for seg selv. Hormonene må ha sørget for en kjapp kobling mellom sistnevnte og den dansende pingvinen, og dermed kom the feelings. Ikke vant til å ha det slik, nei.

En liste - igjen

Jeg burde absolutt prioritere å svare på kommentarer, før jeg legger ut noe mer her, men nå skjer det visst i motsatt rekkefølge likevel. Har blitt tagget med noen spørsmål av Snuppelura, og siden jeg satt så beleilig til ved - kremt - peisovnen vår her, slo jeg likesågodt til. Jeg skjønte ikke helt om jeg skulle svare på både spørsmålene hun selv hadde fått og de ti nye, eller bare de sistnevnte, men jeg valgte å kopiere hele lista jeg. I tillegg er jeg så kjip at jeg ikke lager ti nye spørsmål. Årsak? Jeg synes disse er gode nok, og jeg har ikke så mange nye spørsmål på tapeten.

Here we go. Om du synes slike lister, er uinteressante, hopper du bare glatt over.


1.Din beste ferie noensinne var når og hvor?
Sliter med å velge mellom bryllupsreisen til Paris og impulsturen min kjære og jeg tok til Milano/ Bergamo i mai. Hm – det blir kanskje Paris. (Klikk på lenkene for å se bilder.)

2.Hva er det mest romantiske noen har gjort for deg?
Å elske meg uforbeholdent og klare å skape så mye trygghet og spenning på en gang. (Dere er vel kjent med hvor høyt jeg setter Herr Amélie og skjønner at det må være han jeg snakker om her.)

3.Nevn en ting du skulle ønske du gjorde oftere
Jeg sier som Snuppelura – å trene. (Skjønt, jeg tror hun i utgangspunktet trener mer enn meg.)

4.Har du dyr? Hva?
Ja - en übersjarmerende, langhåret pus som heter Sylvester. Myk i sjelen og med morskt blikk. En fantastisk kombinasjon.

5.Hva er dine topp 3 favorittfilmer?
The Shawshank Redemption (Frihetens regn), Den fabelaktige Amélie fra Montmartre og La vita e bella (bildet under). Trykk på filmtitlene for å se trailerne på Youtube.


6.Nevn sist gang du hadde det helt fantastisk!
Akkurat nå klarer jeg bare å tenke på åssen det var/ vil være å ikke være kvalm, så jeg må vel svare: Sist gang jeg drakk f.eks franskbrent kaffe uten å få spyfornemmelser. (For tiden går det i grønn te uten sukker.)

7.Favorittsnacks?
Potetgull med tortilladip fra Maarud :)

8.Hvor langt nord i Norge har du vært?
Polarsirkelen. Ønsker en gang å dra til Tromsø og Lofoten + besøke min svigerinne og mannen som for tiden bor i Mehamn.

9.Er det noen du savner akkurat nå? Hvem?
Klissete, men sant: Min elskede. Savner han ekstra nå som jeg er sykmeldt, hjemme og alene. (Det er jo veldig synd på meg, ikke sant.)

10.Favoritt vinteraktivitet
Er det nå jeg bør avsløre at Amélie ikke direkte kan sies å være noen vintersportentusiast? Hvis det skulle være noe, måtte det bli slalåm (...som jeg ikke har kjørt på mange år.)

11. Hvilken sang (om noen) beskriver deg best?
Det er ennå ingen som har lagd en sang med tittelen She is something on her own. Den kunne handle om en blid og glad jente som elsker mennesker og andres univers, som filosoferer og tenker en hel del, og som noen ganger kommer i melankolsk eller nostalgisk modus. Sangen kunne kanskje også inkludere noen linjer om at hun lager nye ord når hun ikke finner gode nok, og at hun tuller og fjaser en hel del på hjemmebane. Noen synes hun er litt rar, "men i positiv betydning asså" - som de sier. Kanskje jeg heller får velge den reklamesangen som inneholder strofen ”Og om litt er kaffen klar”?

2. Klarer du å spise 2 liter is på rappen?
Jeg spiser aldri mer enn 2 isskjeer. Har melkeintoleranse, og burde sikkert holdt meg helt unna, men klarer ikke det om sommeren.

3. Hva ville du bli (yrke) da du var liten?
Frøken! (Jeg var veldig opptatt av at det VAR forskjell på frøken og lærer.)

4. Hva har du som startside på PCen?
En kjip HP data-ting som automatisk dukker opp. For tiden bruker jeg jobb-lap topen (en HP), fordi min elskede Acer-pc har fått virus eller noe. På den har jeg Msn som startside, av gammel vane.

5. Hvis du måtte velge ett spisested for resten av livet. Hvilket?
Mitt eget hus. :) Her er det plass nok for alle.

6. Hva er ditt livsmotto?
Tilgi og gå videre. Bitterhet gjør ingen lykkeligere.

7. Når fikk du ditt første kyss?
Av min første kjærlighet. Akkurat når det var, føler jeg ikke for å avsløre her.

8. Hvis du ikke kunne bodd i Norge, hvilket land ville du valgt?
Sverige – det ligner mest på Norge og er så sänslöst mysigt!

9. Det som irriterer deg mest i hele verden er...?
Folk som ikke er villige til å forandre seg, fluer i vinduskarmen når jeg skal sove, og hakk i cd'r. Grrr!

10. Nevn tre blogger du vil anbefale til andre!
Da velger jeg tre vidt forskjellige blogger jeg ikke har nevnt her enda (alternativt: ikke anbefalt på lenge), men som jeg ofte titter innom:
* En interiørblogg: Den gode feen. (God smak, nydelige bilder, masse tips og en hjertevarm undertone)
* En ny blogg med små og store tanker: Om ikke annet. (Men hun bør oppfordres til å skrive litt oftere, for hun skriver bra og finurlig!)
* Og en kjent og kjær, men som er ny for noen: Mies blogg. (Hun skriver morsomt og allsidig. Blar du deg bakover i arkivet, kan du lese den dramatiske historien om hennes premature sønn som tidlig i livet måtte gå gjennom mange store inngrep.)

God lesning!

Herved utfordrer jeg - eller tagger jeg, som det så fint heter i bloggverdenen: Micha helt enkelt, Solskygger, Every moment has its music og I just had to tell you so. OG som vanlig - den som måtte føle seg utfordret eller lysten på en liste.

Med ovnen i hus

En av de store temaene her i huset idag, er vår splitter nye klebersteinsovn. For det første har det vært iskaldt i huset den siste tiden. Vi har ventet på denne ovnsleveransen med stor forventning, kan man si. For det andre opplevde vi forrige mandag å få feil ovn. Tålmodigheten har dermed vært satt på en aldri så liten prøve. Når ovnen først er i hus, og i tillegg er ferdig montert av Mr Amélie, føles det helt utrolig. Endelig er hovedvarmekilden på plass! Vi synes i tillegg den er så usigelig fin, at det grenser til amorøse tendenser. Et lite stykke Norge - bokstavelig talt - rett inn i stua! Directly from Otta og dei gamle fjell i syningom...


Det er vanskelig med photosession av ovn uten å ta med en hårete, firbeint sak. Sylvester viser en abnorm interesse for denne nye, store tingen...


Mr Amélie overvåkes nøye når han passer på flammen...


Mykje lys og mykje varme...


Pus er trollbundet...


Mennene i mitt liv - og vår nye ovn.


Det er duket for en fin førjulstid! Peiskos - here we come!