Bodypump!

Altfor lenge har jeg tenkt at jeg må komme i gang med treningen igjen, og i altfor lang tid har jeg utsatt prosjektet. Jeg har for øvrig gått til innkjøp av en yogamatte og tatt sit-ups annenhver kveld en periode, men ordentlig trening vet jeg ikke om det kan kalles. Grunnet mine disiplinerte, ukentlige joggeturer i studietida, og alle aerobictimene som den gang var "hellige", vet jeg at det ligger en stålvilje inni meg et sted. Samtidig har tiltaket blitt så stort og sofaen så myk, at den sagnomsuste stålviljen har blitt noe defekt. Omtrent så dvask som musklene kanskje.

Et tilbudsstativ på en Platekompaniet er det som skal til. Cd’n formelig lyser mot meg: Power work! De rytmiske beat’ene og den tunge bassen ruver for mitt indre øre, og plutselig har jeg ideen klar. Et sted må man begynne. Mitt sted er stua.

Jeg skal innrømme tanken på Trim for eldre slår meg, idet jeg skyver bord og stoler til side, knyter skolissene og setter på musikken. Det er nesten så jeg snur meg etter skjulte kameraer, for jeg innser at dette kan bli god underholdning. Jeg vet ikke om bodypump i stua er å falle dypt eller å stile høyt, men who cares når man endelig har fått ånden over seg?

Oumph – oumph – oumph – oumph... Bassen dundrer. Det knitrer i treningsbuksa og prikker i låra. Her skal det trenes! Jeg humrer mens jeg jogger på stedet hvil, tramper taktfast og slenger armer og bein i været. Det er kanskje ikke plass til noen stiliserte piruetter, men jeg lager en slags stueversjon og balanserer lett mellom hengende lysekroner og harde brannmurer. Jeg utvider reportoaret til saksehopp, skibevegelser og kneløft, twisting, lett jogging og sirkelsvingom. Dette går jo riktig så bra!

Mens svetten siler og muskelfibrene dirrer, kjenner jeg en slags barnslig lykke. Saksehoppene blander seg med hoppende filosofering – bokstavelig talt – for det slår meg hvor mye lek det ligger i å danse, hoppe og røre på seg i en vanlig stue, og hvor lite lek som egentlig preger livet til mange voksne. Nå vet jeg det er mange som trener og som sikkert får dekket litt av dette behovet på treningssentre. Mange har sikkert barn også og deltar mer eller mindre frivillig på bilbanekjøring, sisten og lekeplassrelaterte aktiviteter. Likevel tror jeg det voksne, yrkesaktive livet lett kan bli litt passivt. Det kan rett og slett bli ganske stillesittende og pliktstyrt.

Det er selvfølgelig gøy å både shoppe, pusse opp og dra på fest. Det er herlig å sitte på kafé med gode venner og le seg i hjel av dustete småting. Det ligger også masse lek – som by the way er et veldig lærerskoleinspirert ord, kjenner jeg – å fjase rundt med den man elsker. Men å leke med kroppen? Å gå helt opp i en aktivitet så svetten renner og endorfinene fyker rundt? Å glemme seg selv og gi blaffen i om naboen ser et bustete hode som deiser opp og ned i synsfeltet på vinduet? For en som har utsatt treningen i altfor lang tid, oppleves det herlig!

Så - til alle andre treigstumper der ute, som ikke har trent på flere år eller som synes vektløfting på treningssenter blir litt monotont, kjøp en power work-cd og rydd vei i stua. Det funker!

Aerobic under lysekroner er en lek.

Her har du litt musikk til oppvarmingen :)

Listemodus igjen

Herlige ting:

- At det er høst!
- Blad som faller fra trærne og som lager raslelyder når du går
- Det nye kjøkkenet vårt
- At vi er så heldige å ha induksjonstopp istedet for en eldgammel, halvmøkkete komfyr... (Et klart før og etter!)
- Knekkebrød med sesamfrø
- Den nye juicen fra Bama som minner om påsketur med appelsin på fjellet (Ååh!)
- Sprell fra pus
- Klassen jeg har mest som alltid gjør meg i godt humør
- Kran med uttrekkbar dusj
- Å gå tur på kveldene
- Min elskede (som skulle stått øverst på lista :-)

Irriterende ting:
- At sykkelen min er på reparasjon
- At sykkelen til min kjære nylig ble stjålet (Tilsammen er vi frastjålet fire sykler de siste årene...)
- Sykkeltyver
- At sesong 3 av Prison Break (som vi ser på dvd om dagen) har handling fra et horribelt fengsel i Panama, fullt av kloakk, møkk, ekle menn, slagsmål, svette osv. Savner litt av feelingen fra de to andre sesongene. (Det var her sykkeltyvene skulle havnet.)
- Rusk i øyet
- Å ha setningen Fikk MER til overs på hjernen:

Sjokolade, brus og flisespikkeri - del 2

Apropos lærerdiskusjoner og det å ha med seg brus og sjokolade på idrettsdager (Jfr DETTE innlegget). Idag fikk jeg en hilsen fra en tidligere elev på skolen der jeg jobber. Hun er idag rundt 18 år og er blant de få ex-elevene som har fått snusen i bloggen min. I alle fall, tidligere idag tikket denne kommentaren inn på facebook:

"Hei! Var innom bloggen din, og leste det 'elevene får lov å ha med en sjokolade og en brus'-innlegget. Da lo jeg godt må jeg si. Husker de arkene vi fikk hvor det sto. Ingen fulgte reglene selvfølgelig og hadde sydd inn en sjokolade her og der ;) "

Så mye har man igjen for å diskutere antall gram med sjokolade opp og ned i mente, altså. Sydd inn? Ser det for meg.

Takk for tipset, Spongie! Nå vet jeg hva som bør stå på neste års ark!

Tidlig morgen og overraskende premie

Idag kom jeg ekstra tidlig på jobb. Sykkelen er på reparasjon, og jeg valgte å ta en litt tidlig buss. Det er i grunnen utrolig deilig å sitte alene på arbeidsrommet på morgenen og ta en kaffe, sjekke mail, blogg og denslags, lese nyheter og legge frem bøker til dagens timer. Man starter dagen med en egen ro. (Note to self: Må gjøres oftere.)

Vel, i hvert fall - jeg oppdaget en liten comment fra Bodil med den nydelig bloggen BO om at jeg hadde vunnet. Vunnet? Hva? Jeg? Først husket jeg ikke hva det gjaldt, men så kom jeg på at jeg var med i trekningen om en liten, hemmelig presang i forbindelse med hennes feiring av at bloggen har hatt et lite jubileum (med 200.000 unike besøk). Jeg ble så glad! Jeg som sjeldent vinner ting! Og på mandagsmorgenen attpåtil! Hvilken god start på uka!

Jeg ser av tellometeret at besøksstolpen plutselig har skutt veldig i været. Tenker det er alle Bodils besøkende som har hoppet inn her for å se hvem i all verden vinneren av den søte presangen er. Og så kommer de til en blogg UTEN prikkete fløtemugger, Green Gate-kopper eller Cath Kidson-stoffer. UTEN fattigmannslysestaker, lyserosa roser, hvite vegger eller shabby krakker. UTEN Tolix-stoler, fuglebur, prismekroner eller Ektorp-sofaer. HVA SLAGS BLOGG ER DETTE??? :)

Noen ganger føler jeg at jeg ikke helt hører med i noe "blogg-selskap". Interiørbloggerne snakker om Bloglandia og har sine egne koder og bloggvaner. VG-bloggene er omtrent som et forum å regne. Poltikkblogger har sin sjargong, og motebloggere holder seg gjerne litt for seg selv (Unntatt fantastiske, skribleflinke Frøken Makeløs som har slått til som moteblogger denne uken.) Så er vi en rekke bloggere som egentlig bare har blogget i flere år uten at vi egentlig kringkastet det så veldig i begynnelsen. Slik har det i alle fall vært for meg.

For den som er ny her inne: Jeg er en 29-åring som elsker å skrive og som titt og stadig tenker over de små og store ting her i livet. Jeg elsker musikk og lar meg inspirere av alt fra filmer, høstlauv, mennesker eller hverdagshendelser. Det vakre og estetiske tiltrekker meg, og av den grunn er jeg enormt interessert i interiør... - det synes bare ikke så mye på min blogg. (Bare litt.)
Men - huset mitt har både fransk landstil. hvite vegger og brede lister, lingardiner og sofabord i gammel drivved. Jeg kjøper ofte peoner, roser eller hvite ranunkler, og jeg elsker å titte og handle i fine interiørbutikker. Kanskje jeg egentlig burde lagd en egen interiørblogg jeg også?

Jeg elsker alle de fine interiørbloggene, og jeg nyter stunder med titting rundtomkring i deres "bloglandia". Takk for all inspirasjon!

Bodils BO-blogg er en av favorittene, så idag benytter jeg anledningen til å tipse alle mine "skrible-medbloggere" om å ta en tur hit. Hun tar så fine bilder at tiden står stille når man blar seg nedover sidene. Huset hennes er en frydefull opplevelse, og alt hun viser frem og tar bilder av harmonerer. Takk, Bodil, for gode bloggopplevelser og masse inspirasjon! Og ikke minst - takk for premien, sånn i forkant.

Liten, stor ting

Noen ganger er det ikke så store ting som skal til for å gjøre en glad. Da jeg så Northanger Abbey, en nydelig Jane Austen-film, forelsket jeg meg helt i det lille, gammeldagse skrivebordet der hovedpersonen satt og skrev brev.

... Så mye faktisk at jeg tok bilde av tv-skjermen, klippet litt i fotoprogram og la ut bildet i tittelfeltet her på bloggen).

... Og så mye at jeg en dag skrev gammelt skrivebord i søkefeltet på Finn.no, og mot alle odds fant et! Rett borte i svingen, i samme by, befant det seg et gammelt, nydelig skrivebord med skrålokk og rom for blekkhus og penner. Jeg holdt på å dette av stolen!

En liten, men stor ting med masse iboende hverdagslykke for Amélie.


Skrivebordet skal stå under et vindu i annen etasje. Mulig jeg maler det hvitt, selv om en møbelrestaurerer jeg tidligere har snakket med ville drept meg for å male over flammebjørk. Vi får se! :)


Se bort fra listeløst, halvferdig rom...

Hyllest til en kollega

Jeg har en kollega. Hun smiler blidt når du kommer inn i rommet. Hilser alltid. Titter opp fra det hun driver med. Hun engasjerer seg i samtaler og lytter interessert til dem hun måtte prate med. Jeg har aldri hørt henne baksnakke noen – verken foreldre, elever og kollegaer. Derimot er hun ytterst god på å fremheve folks sterke sider, komme med oppmuntringer eller en klapp på skuldra om ting skulle være litt tungt.

Hun er den type person som strekker seg langt for andre mennesker, som er dyktig i jobben og som gjør ting med hele seg. Hun er også taktfull overfor andre og har respekt for folks grenser. Kanskje det er fordi hun selv har vært gjennom tøffe ting de siste årene. For et slikt menneske kan jeg bare tenke meg hvordan det er å oppleve at man ikke strekker til og å være begrenset av utmattelse og plager.

Jeg har vondt av det hun opplever. Vondt av at de siste årene ikke har blitt helt som hun hadde tenkt. Hun er jo ærlig om åssen ting er. Selv om hun er blid og har et lager av go’ord for andre på lur, oppleves hun ikke påtatt eller falsk. Hun er ekte – og noen ganger er det lett å se at ting ikke oppleves så lett. Det er for meg utrolig at det går an å være så blid og god, så lite sytete og så forbilledlig, når hun egentlig jevnlig ligger nede for telling.

Dette er en hyllest til en god kollega som gjør arbeidsplassen min til et bedre sted å være. Mitt forrige jobbår, var av ulike grunner utfordrende. Da hjalp det å ha en kollega av hennes kaliber på samme arbeidsrom.

Kanskje er det like greit at lærere ikke gjemmer seg vekk på fancy enmannskontorer bak lukkede dører likevel? (Jfr Kontortanker.) I hvert fall når de er som denne kollegaen her! :)


Bildet over er tatt i hagen til min kjære kollega. Her hadde hun pyntet til sommerfest!

Chestnuts roasting on an open fire...

Mens vi venter på nye skriblerier, kan jeg avsløre at jeg allerede er i julemodus. Jeg hører til den gruppen mennesker som elsker jul - især førjulstiden - og denne har det med å begynne tidlig, svært tidlig, for Amélie. (Så tidlig, at de fleste jeg kjenner rister oppgitt på hodet.) Jeg pynter ikke med engler og nisser akkurat, ikke handler jeg julegaver heller, jeg bare elsker å høre på julemusikk, kjenne på stemningen og tenke ut små detaljer til årets julefeiring.

Tror i grunnen denne jule-elsk-tingen har gjort at jeg aldri har vært høstdeprimert, men snarere elsket de kjølige månedene frem mot snø og peiskos. Jeg storkoser meg om dagen!

Vakker musikk fra en nydelig film

Det blir deilig å legge seg i kveld omsvøpt av denne vakre musikken. Tonene kommer fra den meget severdige filmen The Cider House Rules. Anbefales! Filmmusikken gir inspirasjon når man skriver har jeg funnet ut. Det må jo i grunnen bety at det snart kommer noen "onkli'e" skriverier fra Amélie igjen snart.

Gonatta da :)

Fra lærerhverdagen

9.klassing: Åh, det er såå kaldt idag!
Lærer Amélie: Ja, fryktelig kaldt. Jeg kjente det på sykkelturen til jobb idag.
9.klassing: Hæ? Sykler du???
Lærer Amélie: Øh - ja. Jeg gjør jo alltid det.
9.klassing: *Vantro*Men du er jo lærer.
Lærer Amélie: ???
9.klassing: Lærere er slappe. De kjører bil.

Jeg er fristet til å si: Man skal høre mye. Og det gjør man jammen meg når man er lærer. Hehe.

(Flere lærere der ute med lærerhistorier? Del gjerne :-)

Sjokolade, brus og flisespikkeri

”Elevene kan få ha med én sjokolade og en brus til lunsjen”

Setningen stod på utkastet til skrivet som elevene var ment å ha med hjem før årets høstidrettsdag. Alle lærerne satt på lærerrommet og hadde gjennomgang av detaljer i forbindelse med forberedelse, organisering og gjennomføring av idrettsdagen, og siste punkt på lista var altså brevet hjem. Hadde de fått med alt? Var det noen mangler? Burde noe endres? Vel, det er kanskje ikke så rart at snekkere mener lærere er den verste yrkesgruppen å bygge hos. Flisespikking er en del av den daglige hverdagen, og det analytiske blikket dirrer nådeløst i veggene.

- Jeg synes ikke det skal stå at elevene kan ha med sjokolade og brus, jeg, sa én lærer. – Elevene leser skal.
- Det står jo kan, repliserte en annen blidt.
- Joda. Men når det står her i brevet, blir det jo nærmest en oppfordring om å ta med sjokolade og brus. Elevene vet jo at alle de andre elevene kommer til å ta det med.
- Men foreldrene bestemmer jo det, da. Sånn til syvende og sist, smilte en tredje lærer.
- Det blir vanskelig å være blant de få elevene som ikke har med sjokolade, mente en på vindusrekka.
- Slik vil det jo alltid være, kommenterte en annen.
- Ja, men dette blir veldig synlig.
- Vi kan jo ikke skrive at elevene skal ha med sjokolade og brus heller, lo en i høyre hjørne.
- Nei, noen foreldre reagerer på at elevene "stadig skal ha med godteri på skolen", skjøt rektor inn,
- De har jo ikke akkurat stadig med godteri på skolen, korrigerte en nærmest kjøkkenbenken. - Neste gang er vel til jul!
- Men så kommer skidagen, våraktivitetsdagen, overnattingstur, siste skoledag….. Vi bør vel være litt bevisst på dette med kosthold, minnet en matbevisst lærer oss om.

Jo, det var alle enige i. I og for seg.

- Da skriver vi ingenting om det, sa rektor for å avslutte diskusjonen.
- Nei, det ender bare med at elevene spør oss lærerne. Og hva skal vi svare da? Er det lov eller er det ikke lov? Flere av lærerne så rådville på hverandre.
- Vi kan jo ikke ha forskjellige regler, understreket en ved vinduet.
- Men å ha med en liten sjokolade på idrettsdagen, kan vel ikke være så ille, prøvde en seg. - Det er i grunnen ikke så dumt med litt sukker etter å ha drevet med aktiviteter i flere timer.
- Men både sjokolade og brus? Da kan vi kanskje droppe sjokolade, da, mente en inne ved veggen.

Et lite enstemmig panel i hjørnet nektet:
- Mange drikker jo ikke en gang brus. Brus på skolen er verre enn sjokolade.
- Nei, da dropper vi begge deler, sa rektor.
- Men de har jo hatt med sjokolade og brus i alle år. Skal de ikke få lov til å kose seg littegrann slik de alltid har gjort?
- Da skriver vi at elevene kan ha med en sjokolade på max 100 gram. Det pleier jeg å skrive, smilte en på kortsiden i rommet. - Har de med mer, blir det inndratt.
-Vi kan jo ikke begynne å kontrollere gram heller.
- Da skriver vi en liten sjokolade, konkluderte en av de ansvarlige for idrettsdagen.
- En liten sjokolade og en… eh… en brus, da.
- En halvliter brus, presiserte til slutt en lærer i sofaen.

Dermed var saken avgjort: Elevene kan ha med en liten sjokolade og en halvliter med brus på årets idrettsdag.

Vi har ledd mye av dette i etterkant. Man må være lærer for å skjønne at en sånn filleting faktisk er en viktig detalj. Man trenger derimot ikke å være lærer for å slå fast at flisespikkingen noen ganger biter seg selv i nakken.

(Samtalen er skrevet ned etter husken, og litt fri diktning mht hvem som satt hvor og sa hva kan forekomme. Jeg vil også tilføye at vi vanligvis benytter tiden på lærermøtene litt bedre. Litt. Red.)

Dagens blogginnlegganbefaling

Idag vil jeg anbefale min venninne Mies tekst om talenter. Hopp HIT! (Og jeg tror så sannelig jeg må ha et lage-lange-ord-talent...)