Jeg har akkurat lest interessante "fiffe-opp-kontoret"-tips på en av bloggene jeg er innom jevnlig og latt meg rive med av råd om personlige bilder, potter med aloe vera, lenestoler kjøpt på loppis og permer fra Ordning & Reda. Inni hodet har jeg allerede kreert et perfekt plassert kontor. Koselig, men ikke overpersonlig innredet, hvite ranunkler i vinduskarmen og.....
- Svosj! Plutselig er jeg tilbake i virkeligheten, og det fiffige kontoret er gone with the wind.
Jeg kan nemlig ikke annet enn å tenke på hvordan denslags arter seg for en lærer. Kontor? Du mener den trange, overfylte pulten i hjørnet av et grelt farget rom fullt av andre pulter, bokhyller, ballkasser, kopimaskiner, sykkelpumper og annet pikkpakk?
Tanken på å ha et eget, snertent kontor er både besnærende og rimelig fjern for en som har valgt læreryrket. Her deler man arbeidssone med en håndfull andre. Bilder er det knapt plass til, og siden resten av kollegialet bruker røde, grønne og blå permer, er det lite vits i å dandere én kvadratmeter av sidefløyen med dyre, kremhvite stoffpermer. Hyllecentimeterne er verdifulle for en med hundretusen bøker, så kjøper man en sukkulent eller kaktus, er man tvunget til å bygge i høyden.
Alene er man sjeldent. Muligheten til lengre arbeidsøkter uten avbrytninger, krever både mot/ lyst til å si fra og tid til disposisjon. Arbeidsdagen flyr av sted, og man har knapt pauser. I arbeidstimene kan man risikere å måtte hente fotballer på taket eller fikse plaster til en bortkommen elev som har tryna i grusen.
Man kan jo bare tenke seg hvor malplassert en lenestol ville være midt i et travelt lærerarbeidsrom!
Hm. Jeg lurer på om læreryrket hadde fått høyere status dersom hver lærer ble tildelt egne kontorer, men det hadde kanskje tatt vekk litt av sjarmen?
For tiden jubler vi over ny kaffetrakter mens vi ruller rundt på slitte kontorstoler med ødelagt heiseteknikk. Eget kontor? Hvem trenger det?
- Svosj! Plutselig er jeg tilbake i virkeligheten, og det fiffige kontoret er gone with the wind.
Jeg kan nemlig ikke annet enn å tenke på hvordan denslags arter seg for en lærer. Kontor? Du mener den trange, overfylte pulten i hjørnet av et grelt farget rom fullt av andre pulter, bokhyller, ballkasser, kopimaskiner, sykkelpumper og annet pikkpakk?
Tanken på å ha et eget, snertent kontor er både besnærende og rimelig fjern for en som har valgt læreryrket. Her deler man arbeidssone med en håndfull andre. Bilder er det knapt plass til, og siden resten av kollegialet bruker røde, grønne og blå permer, er det lite vits i å dandere én kvadratmeter av sidefløyen med dyre, kremhvite stoffpermer. Hyllecentimeterne er verdifulle for en med hundretusen bøker, så kjøper man en sukkulent eller kaktus, er man tvunget til å bygge i høyden.
Alene er man sjeldent. Muligheten til lengre arbeidsøkter uten avbrytninger, krever både mot/ lyst til å si fra og tid til disposisjon. Arbeidsdagen flyr av sted, og man har knapt pauser. I arbeidstimene kan man risikere å måtte hente fotballer på taket eller fikse plaster til en bortkommen elev som har tryna i grusen.
Man kan jo bare tenke seg hvor malplassert en lenestol ville være midt i et travelt lærerarbeidsrom!
Hm. Jeg lurer på om læreryrket hadde fått høyere status dersom hver lærer ble tildelt egne kontorer, men det hadde kanskje tatt vekk litt av sjarmen?
For tiden jubler vi over ny kaffetrakter mens vi ruller rundt på slitte kontorstoler med ødelagt heiseteknikk. Eget kontor? Hvem trenger det?
