tirsdag, august 26, 2008

Kontortanker


Jeg har akkurat lest interessante "fiffe-opp-kontoret"-tips på en av bloggene jeg er innom jevnlig og latt meg rive med av råd om personlige bilder, potter med aloe vera, lenestoler kjøpt på loppis og permer fra Ordning & Reda. Inni hodet har jeg allerede kreert et perfekt plassert kontor. Koselig, men ikke overpersonlig innredet, hvite ranunkler i vinduskarmen og.....

- Svosj! Plutselig er jeg tilbake i virkeligheten, og det fiffige kontoret er gone with the wind.

Jeg kan nemlig ikke annet enn å tenke på hvordan denslags arter seg for en lærer. Kontor? Du mener den trange, overfylte pulten i hjørnet av et grelt farget rom fullt av andre pulter, bokhyller, ballkasser, kopimaskiner, sykkelpumper og annet pikkpakk?

Tanken på å ha et eget, snertent kontor er både besnærende og rimelig fjern for en som har valgt læreryrket. Her deler man arbeidssone med en håndfull andre. Bilder er det knapt plass til, og siden resten av kollegialet bruker røde, grønne og blå permer, er det lite vits i å dandere én kvadratmeter av sidefløyen med dyre, kremhvite stoffpermer. Hyllecentimeterne er verdifulle for en med hundretusen bøker, så kjøper man en sukkulent eller kaktus, er man tvunget til å bygge i høyden.

Alene er man sjeldent. Muligheten til lengre arbeidsøkter uten avbrytninger, krever både mot/ lyst til å si fra og tid til disposisjon. Arbeidsdagen flyr av sted, og man har knapt pauser. I arbeidstimene kan man risikere å måtte hente fotballer på taket eller fikse plaster til en bortkommen elev som har tryna i grusen.

Man kan jo bare tenke seg hvor malplassert en lenestol ville være midt i et travelt lærerarbeidsrom!

Hm. Jeg lurer på om læreryrket hadde fått høyere status dersom hver lærer ble tildelt egne kontorer, men det hadde kanskje tatt vekk litt av sjarmen?

For tiden jubler vi over ny kaffetrakter mens vi ruller rundt på slitte kontorstoler med ødelagt heiseteknikk. Eget kontor? Hvem trenger det?

torsdag, august 21, 2008

If a Song Could Get Me You



Åh! Nå passet det perfekt med litt ukomplisert, deilig høstpop. Marit Larsen har akkurat sluppet singelen If a Song Could Get Me You, og jeg sporet den akkurat opp på youtube. Frk Larsen skal faktisk ha konsert på Nøtterøy i november, så kanskje jeg skulle slå til? Musikken hennes er for meg periodemusikk - noe jeg hører på innimellom - og tonene hennes gjør meg glad og lett. Noen ganger er det dét som er tingen.

søndag, august 10, 2008

Stella

Er det flere enn meg som har hatt problemer med bloggen - eller generelt blogger - om dagen? Skjønner ikke dette her. Hverken min egen eller andres har kunnet vises de siste to-tre dagene. Er det noe jeg gjør feil? Merkelig, merkelig.

Jeg har hatt SÅ lyst til å vise frem vår nye pus. Pluttselig ble jeg usikker på om jeg noen gang fortalte at jeg ca en måned etter Oswalds forsvinning, fikk en telefon som resulterte i informasjon om at han var blitt påkjørt, skadet, og videre avlivet. Han var levert inn hos samme dyreklinikk som som jeg hadde ringt til flere ganger, men neida-de-hadde-ikke-fått-inn-noen-pus. Det viste seg at joda-det-hadde-de-likevel-og-by-the-way-var-den-avlivet-og-kremert (!). Her snakker vi gode rutiner altså.

Sommeren har vært en pusefri tilværelse, men denne uken fikk vi altså en av kattungene vi hadde lovt oss bort til før kattemor til og med hadde født. Hun er den første 'female-pusen' jeg noen gang har hatt, heter Stella og er bedårende. Ikke på den dukkesøte måten, men på den kule måten. Hun ser skikkelig morsk ut mange ganger, men er snill som et lam, tillitsfull og leken. Stella blir forresten langhåret. Hun har allerede en sky av fjonete hår over hele seg. Hun ser ut som om hun har bodd inne i en hårføner.

Overgangen fra kattemor og kjent hjem til nytt hus og nye eiere har gått smertefritt, så det er vi glad for. Her er søta:

onsdag, august 06, 2008

Mamma Mia for etternølere



Lite filosofering på bloggen om dagen. Haler ut siste rest av sommerferie-feeling og koser meg med film, musikk og andre slaraffenting innimellom oppussing og mental forberedelse til jobboppstart på mandag. Igår ble vi bedt med på kino av et vennepar. "Vi syntes dere trengte et avbrekk fra oppussing og sykdom nå - vi spanderer", var begrunnelsen. Tenk å ha slike venner! Det føltes som en gave.

Vel, vi så den sagnomsuste Mamma Mia , og det var en mildt sagt energisk og herlig filmopplevelse. Et fyrverkeri av en film! Hvis du liker Hellas, turkist vann, glade sanger, flotte skuespillere og en søt historie, er sjansen stor for at du vil elske Mamma Mia. Hvis du derimot synes det blir litt i overkant at folk stadig hopper frem fra trær og hushjørner, stemmer i med sang, eller uttrykker seg dansende og musikalsk når de vil ha sagt noe viktig - da kan det heller hende du bør leie Lost in Translation på dvd. Hehe. Uansett, tar du det for dèt det er - en teatralsk og morsom syngefilm med masse energi og farger - tror jeg du vil synes det er verdt kinoturen.

Denne anbefalingen er selvsagt for alle treigstumper eller etternølere som ikke har sett filmen enda. Jeg fikk først muligheten i går altså :)

Ta en titt på klippet over, eller hopp evt HIT og se traileren! Ellers synes jeg DENNE er litt fresh - en sang som passer utmerket når man trenger litt energi til å vaske huset :)

søndag, august 03, 2008

Jane Eyre - en anbefaling

I dag har vært en slikkelig daffedag. Mr Amélie er syk – uvant i seg selv – og slappismodusen brer om seg i huset. Av en eller annen merkelig grunn orker jeg knapt noe selv i dag. Etter en sen frokost, bestemte vi oss for å se én episode av miniserien Jane Eyre, en BBC-produksjon fra 2006 basert på Charlotte Brontës romanklassiker fra 1847. Vi endte likeså godt opp med å se hele serien, vi.


Hvor skal jeg begynne? Hvilken tv-serie! Dette tror jeg må være en av de beste miniserier jeg har sett noen gang! Nå skal det sies at man bør ha en viss sans for gammeldagse romanklassikere, britisk engelsk, fine kjoler og engelske herregårder. Det vil si, det øker nok sjansen for at man liker det man ser. Her er det timevis med ren estetisk nytelse! Landskapene, naturen, klærne, interiøret, språket. Tenk Jane Austen, og du skjønner hva jeg mener.

Når det er sagt, er serien så mye mer enn dette. Charlotte Brontës fortelling er på en måte mørkere enn Jane Austens historier, noe som gjenspeiles i musikk, lyssetting og måten rollene tolkes på. Man kommer mer innpå hovedpersonene. Vi føler med – og kjenner oss igjen. Handlingen er mettet, plottet er bra, og historien er fylt av kontraster, uforutsigbarhet og overraskelser. Fordi dette er en serie på fire timer, og ikke en film, får vi tid til å dvele mer ved det som skjer. Personlig ble jeg følelsesmessig engasjert, noe som i seg selv bidrar til at handlingen sitter mer i meg etterpå. Jeg vil si at serien har en letthet over seg – på grunn av de vakre bildene, den britiske humoren og selve flyten i historien - samtidig som den utforsker temaer som ensomhet, svik, begjær, klasseskiller, sannhet og løgn. Jeg kan godt forstå at romanen ble en bestselger på slutten av 1800-tallet. Bare det at den ble skrevet av en kvinne...

En av de viktigste grunnene til at dette er en god tv-serie, er skuespillerne. Det er også dette filmanmeldere i både BA og Aftenposten har trukket frem. Her rulles terningen til både 5 og 6. Hovedrolleinnehaverne Ruth Wilson og Toby Stephens imponerer. De passer enormt godt til rollene – og for min del løfter deres skuespill hele filmopplevelsen. Det skader heller ikke at Jane Eyre som barn spilles av ”Lucy” fra Narnia-filmene.

Og hva historien om Jane Eyre handler om? Jeg siterer baksiden av dvd-coveret – selv om dette er en litt vel oppramsende sammenfatning av handlingen:

”Foreldreløse Jane blir oppfostret av en rik slektning, som aldri lar Jane glemme sin fattigdom og hvor hun kommer fra. Etter noen harde år blir Jane sendt til en skole for foreldreløse barn som styres med jernhånd av en hensynsløs rektor.

Etter endt skolegang blir Jane privatlærer på Thornfield Hall, en fantastisk eiendom i vakre Yorkshire. Eieren Mr.Rochester, har hun aldri møtt. På en av sine turer møter Jane en dag en fremmed, og den fremmede viser seg å være Mr. Rochester. Dette er starten på en romantisk, stormfull og uforglemmelig historie”.

Om man liker sær dogmefilm, lange krigsfilmer eller hysteriske komedier, er ikke nødvendigvis Jane Eyre noe for deg. Men om du har sansen for romantikk, dramatikk, Jane Austen-aktige elementer, vakre bilder og godt skuespill, tror jeg miniserien kan være en positiv overraskelse. Dette er for øvrig en dvd du kan dele med barna dine (om de er over 10 år).

Til slutt et tips: De selger dvd’en under Platekompaniet Solstikk-kampanje for 79 kr i disse dager! :)

(Om du ikke vil få røpet for mye av handlingen, kan du vurdere å hoppe over den youtube-mekkede traileren jeg fant. Nå ja, den røper ikke alt…)

Dagens lille musikkperle



Denne får meg til å tenke på sene morgener, langdryg frokost, behagelig stillhet... Trygg og fin hverdagskjærlighet kanskje? Alltid like bra å oppdage ny musikk! Sangen heter Just like a star og er av Corinne Railey Rae.

Søndagshilsen fra Amélie

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen