onsdag, juli 30, 2008

Litt spesielle internettforhold

Vi driver og pusser opp kjøkken om dagen, det vil si - har akkurat begynt. I forbindelse med at alt er revet bort av benker, skap, vegger og tak, at vannrørene flyttes, at gamle stikkontakter forsvinner og nye kommer til, er rommet helt ribbet. Før har vi hatt telefonlinjen og utgang for ADSL på kjøkkenet. Nå er det bare et hull i veggen med en tilhørende lang kabel som ligger og slenger.

En og en halv dag uten nett - og jeg oppdager visst at jeg er mer avhengig enn jeg vil ha det til. Det er ikke det at jeg sitter så lenge om gangen, spesielt ikke nå som det er sommer, men det å ikke ha mulighet til å sjekke mail, bankkonto, svinse innom facebook, oppussingsrelaterte linker, sider med kjøkkenkraner, ikea.no, you name it - det blir mildt sagt uvant for Amélie. Bare behovet for gulesider.no, har dukket opp tre ganger idag!

Når det går opp for meg at det faktisk ER mulig å komme inn på nettveven likevel, blir det handling. Den lange slyngelen av en kabel fra kjøkkenet, blir liggende i stram line fram til et punkt i gangen, der ledninger til telefon, modem, internettboks og pc strekkes til nærmest ledige kontakter. Dvs noen til badet, og en til soverommet.


Pyttsann - hva gjør det vel å nærmest ha utsikt til do, når man kommer på Internett! Var det noen som sa abstinenser?

mandag, juli 28, 2008

Sommerliv

Ikke så ille å hvile øynene på dette landskapet...


Amélie koser seg... Vestfold at summer!


Sommerlektyre...


Livsnyterkos :)


Plassen vår sett fra strandkanten...


Amélie titter på utsikten...


... som er riktig fin!


Skyggebilde...


Mr Amélie :)


Besøk av Eilen :) Grillmat i hagen - og min kjæres hjemmelagde rips- og eplesaft...


Dessert på prikkeduken...


More than ever in love med mannen min!


Hva gjør vel en sky på himmelen? Fiiiin!


Sola tar kvelden - her ved Refsnes i Moss...

tirsdag, juli 22, 2008

Om ikke akkurat "the road to happiness"...


... så er tanken på en Vespa rimelig besnærende. For meg er dette snertne fremkomstmiddelet enbetydende med Italia, eleganse, sluttscenen i Den fabelaktige Amélie, romantikk, byliv og fart (dvs fart nok for meg) - og alt dette er ting jeg kicker på. Susende rundt på Vespaen, hadde det ikke vært meg imot å hatt DENNE sangen i øret. Hvordan jeg skulle løst problemet med hjelm og stadig oppsatt hår (som jeg oftest bruker å ha), sier ikke drømmen noe om. Om jeg noen gang kommer til å gå til anskaffelse av en Vespa, eller om en slik ting er praktisk eller nødvendig i mitt liv, er en annen sak. Det er likevel lov å drømme!

(Om det BLE brukt en Vespa i sluttscenen i Amélie-filmen eller bare en kjip, vanlig moped, er forresten atter en annen sak. I hodet mitt er det i alle fall en Vespa. Såklart.)

Statusrapport fra sommerferie

For noen dager siden, eller kan det være uker – aner ikke, tiden bare svinser av sted på ekte ferievis – hadde jeg et aldri så lite utbrudd kalt følelsessammensurium her på bloggen. Det ble liksom litt mye for Amélie på en gang. Så ble det litt stille på skrivefronten, men det hadde altså ingen sammenheng med kjipe ting (som noen kanskje kunne tro), men med masse koselige ferieting. Feriemodus, beina høyt, glimt av sol, sommerbryllup, miniferie, bringebærplukking, småturer, oppussingsrelaterte arbeidsøkter, diverse sosiale evenementer og tusling av byen, veier nok litt tyngre enn bloggskriving i juli måned, ja.


Det er så ufattelig deilig å fri! Det er rett og slett så frydefullt at lykken kryper inn i hver eneste celle og bare blir liggende. Livet er langsomt, akkurat slik jeg vil ha det. Frokostene er lange, deilige, nettene lukter godt, jeg legger meg (altfor) sent og står opp deretter. Ser film, leser masse skjønnlitteratur igjen og flykter inn i fengende historier, vakre beskrivelser og spennende persongallerier. En av de tingene som står på den sagnomsuste bloggtapeten er faktisk en bokanbefaling.

Ferie er herlig og livet er godt. Ikke har det vært så mye følelsessammensurium siden sist heller. Og sånn for å oppdatere dere om hvordan ting og tang har gått, slik gikk det med hullene i flisene.

Jeg fikk ringt til elektrikersjefen, og han var hyggelig og imøtekommende. Dette skulle de selvsagt ordne! "Det er jo derfor dere ikke har valgt polakker. Alle kan gjøre en feil, men vi retter opp i det!" Han tilbød seg å sende en murer til å gjøre jobben, og selvsagt-skulle-han-fikse-ny-Spectra-lock-fugemasse! Godt er det. Det eneste som er litt minus er at vi må vente til slutten av august, fordi mureren han samarbeider med har ferie. Vel – vi har smurt oss med tålmodighet og godtatt at vi må leve med fire rare hull fordelt på to fliser i sommer. Mr Amélie har hengt opp en gammel drivvedplanke i et av hullene, og alle som er på besøk tror det er et av våre kreative påfunn. Hehe. Nå ja. Det hele har i alle fall ført til at vi kommer til å ha en knaggrekke laget av drivvedplank på badet. Jeg elsker drivved - ikke ukjent.

Vi har fått delt ut flere av takkekortene, og de som gjenstår får jeg bare ta peu en peu. Har ikke sett vedkommende som slengte ut den spydige kommentaren siden sist, men satser og håper på at klima og atmosfære skal være greit ved neste anledning.

Her er forresten bildet vi brukte til takkekort. Takkekortet er 15 x 15 cm og fremkalt gjennom Preus med en liten spesialbestilling; matt overflate. De ble veldig bra! Alle bildene er tatt av Maria Eriksen, min tidligere flatmate.


Jeg kan sitte og se og se på bryllupsbildene og fylles med minner, mykhet og gode vibber. Den dagen oppsummerer så mye av det vi har sammen. Om ikke lenge, har vi vært gift i ti måneder.

Forresten – tusen takk for alle koselige oppmuntringer og innspill på sammensuriumsinnlegget! Jeg får nok ikke svart på og kommentert de enkelte kommentarene midt i disse sommerferietider, så jeg roper et høyt og rungende takk her i stedet for.

Håper dere nyter ferien dere også! :)

onsdag, juli 16, 2008

Dagens sjokk

- Nå tror naboene at du er gravid!

Min kjæres stemme jallet inn i gangen. Jeg ante fred og ingen fare og satt på kjøkkenet og pratet i telefonen med min venninne i det røde huset i byen. Jeg skvatt til.

- HÆ?
- Kom ut og se da!

Hva kan det utsagnet ha med en tur på søppelfyllinga å gjøre, tenke Amélie og stakk hodet ut ytterdøra. På gårdsplassen stod flere meter med barne- og trillevogner i mildt sagt forskjellig stil!

- What the heck? Har du tatt med deg det der fra Taranrød???
- Hehe, ja, jeg skal bruke dem til Kampen om Slottsfjellet*. Olabilløp, forklarte han lettere henslengt. HELT naturlig med gårdsplassen full av babyutstyr liksom.

- FÅ DEM NED I KJELLEREN MED ÉN GANG!

Min kjære holdt på å le seg i hjel, og to minutter etterpå var sju barnevogner vel plassert i kjelleren.

Nå tror hele nabolaget at vi har begynt med babyoppdrett, kjelleren vår er full av gamle barnevogner, og jeg går rundt og ler meg i hjel av setningen "Få dem ned i kjelleren med én gang!"

Jeg betrygge mine lesere om at jeg ikke er gravid.

* Kampen om Slottsfjellet = Aktivitetsopplegg for 7.klassinger som min kjære har ansvar for i sommer.

Tilbake fra miniferie

Vel hjemme fra bryllup til min beste studievenninne fra Trøndelag. Nye skriblerier og bilder står på tapeten :)

torsdag, juli 03, 2008

Videosnutt av det positive slaget



Med denne videosnutten prøver Amélie å fokusere positivt midt oppe i følelsessammensuriumet sitt. Ingenting er så nydelig som små barn som synger, danser, snakker, ler, løper, hopper eller bruker talentene sine. Siden jeg i tillegg elsker The Sound of Music, henger jeg på denne lille, rørende snutten med engelske Connie Talbot. Adorable!

Blir Frøken Talbot for søt for deg, kan du nyte Sungha Jung som spiller With or without you. Wow!

Følelsessammensurium av det negative slaget

Jeg vrenger sjeldent sjelen i bloggen, men noen ganger er det godt å skrive av seg litt frustrasjon. Kjenner jeg er litt lei meg i dag og må bare få det ut.

På den ene siden føler jeg meg heldig som har det så godt. Jeg er takknemlig for alt som er bra i livet mitt, og sammenlignet med folk som går gjennom livskriser, som lever i krigsområder eller ikke har mat eller tak over hodet, betyr mine problemer og frustrasjoner ingenting. Nada. Når jeg setter egne vanskelige følelser i perspektiv, ligner de latterlige muselort som ikke betyr en dritt (- Nettopp!). I så måte føler jeg at jeg ikke har lov til å klage. Jeg kan bare holde kjeft, fokusere annerledes og svinse lykkelig videre.

Så enkelt er det likevel ikke.

Jeg lever nå. Jeg lever her. Jeg er et menneske, jeg har følelser, og når kjipe ting inntreffer, klarer jeg ikke stille opp med Titten-tei-smil. I de øyeblikkene, hjelper det ikke å tenke på verken sultområder, uteliggere eller familiefeider. Ideelt sett bør jeg det. Jeg bør sikkert ta meg sammen, heise opp skuldrene, tenke krystallklart og konkludere ”pyttsann – life is life”. Men det er mye med den menneskelige ”tilvaro” som ikke er helt ideell. Frustrasjoner og problemer forsvinner jo ikke selv om man børster de under teppet eller ikke snakker om dem. De har en tendens til å vokse, svulme, øke i omfang – uansett hvilket liv man lever. Derfor må jeg få ting ut. Jeg må sette ord på følelsessammensuriumet. Få tankene ut, betrakte de enkeltvis, og deretter kaste dem vekk.

Det ER ikke kjempegøy at elektrikeren må sende en annen elektriker, som skrur håndkletørkeren feil i veggen. De nye flisene har nå fire stygge hull, og det betyr at vi må bryte opp (!) uavhengige fliser og fuge på nytt. Enda alt er limt, fliset og fuget ferdig. En enkel sak? Nei. Sist gang vi fjernet fliser (fra innbygningssisternen), satt fliselimet så hardt, at gipsplatene bak ble helt ødelagt. Mr Amélie måtte skjære ut deler av gipsplaten, sette inn tilsvarende nye, skjøte og smøre på ny membran. I seg selv en litt uheldig ting med tanke på at dette er våtromssone. I tillegg kommer jobben – og tiden det tar. I dette tilfeller må vi kjøpe en ny doning med fugemasse. Fordi vi har valgt å bruke Spectra Lock, en vedlikeholdsfri, mer vanntett fugemasse som ikke misfarges, betyr dette noen kronasjelapper ekstra – akkurat når vi nå i sluttfasen av oppussingen er nødt til å tenke veldig konstruktivt og lurt.

Jeg kunne tatt det med et smil, men sorry mac – jeg klarer det ikke. Badet skulle vært ferdig i går, og nå blir det ekstra arbeid og dilldall pga elektrikerfeil. Vi håper elektrikersjefen er snill og grei og kan utvise litt service. Jeg skal innrømme jeg har delte erfaringer med diverse håndverkere. Er redd for å bli ”den kjipe kona” som klager og sier fra om alt mulig. Dermed får jeg skilpaddetendenser – noe jeg har skrevet om i Konfliktsky vs tøff-i-trynet.

Tenker jeg på barn som sulter i Afrika, bør jeg i grunnen bare være glad vi har et bad. Men følelsesregistret, fungerer ikke alltid helt slik. Skal jeg være ærlig, synes jeg dette er kjedelig. Det kommer nemlig på toppen av andre kjipe ting. Slike "på-toppen-av-saker" fungerer litt som "dråpen-som-får-begeret-til-å-flyte-over".

Jeg går rundt og føler på mislykkethet og utilstrekkelighet om dagen. Jeg vet jeg burde riste av meg dustefjertfølelser. Det er sommer, det er sol, jeg har en herlig mann som elsker meg, vi har et koselig hus, hagen blomstrer, jeg har sommerferie. Om ikke alt går på skinner, eller man rekker alt mulig – So what?

Igjen – det er ikke slik følelseslivet fungerer. Jeg føler meg mislykket som slenger ut ting i god tro (Jeg ringer deg i morgen / Skal få sendt det på mandag/ Jeg kan sikkert komme innom i neste uke!), men som ikke klarer å følge opp det jeg har sagt. Jeg mener det positivt, og jeg er full av vilje og gode impulser, men så ser jeg ikke helt de neste dagene, tingene som tar tid, oppussingsforsinkelsene, netter med dårlig søvn, behovet for å hvile litt ekstra osv osv. Jeg glemmer å sende sms, roter bort telefonen min og finner den igjen under håndklær i vaskerkjelleren. Så må jeg sitte og trykke og trykke for å svart på invitasjoner, spørsmål og oppfølgingsting – som selvsagt kommer litt for sent. Når jeg begynner å tenke gjennom hvorfor jeg ikke har fått gjort det ene eller det andre, skjønner jeg ikke helt hvor tiden har blitt av.

Takkekort-virksomheten byr også på usikre følelser. Til bryllupet vårt fikk vi en blomst som gave-utpakkerne ikke fant kortet til. En hvit liljeplante – nydelig og fin. Vi aner ikke hvem vi har fått den fra. Hvordan skal man finne ut slikt? Sitter det noen der ute og er snurt for at de ikke har fått takk? Er det flere der ute som har sendt kort, telegrammer eller gaver, som ikke har kommet frem? Vi vet jo ikke slikt. Synes det er ubehagelig å tenke på, i og med at det er viktig for oss å si takk.

Øverst på toppen, troner en spydig kommentar fra en slektning, som mente vi burde være flaue som ”delte ut takkekort så sent” (6-8 måneder). Da tenker jeg? Har du noen gang hatt 200 takkekort å skrive midt oppi uforutsigbar jobbhverdag og oppussingsarbeid hver bidige kveld og helg? Gir folk gave for å få takkekort? Her sitter jeg og skriver personlig, lang tekst for hånd til absolutt a l l e av venner, slekt, familie, naboer, ukjente og kjente. Det betyr faktisk mer for meg enn å sende ut et hurtigkort med ”tusen takk” i standardtrykk. Folk er forskjellige. Mr og Amélie og jeg er mer opptatt av ordene og forseggjortheten enn fasaden og korrektheten. Jeg har fått takkekort et år senere (!) av opptil flere - eller aldri fått - uten at livet mitt har blitt forringet av den grunn. Dessuten har vi takket muntlig til vedkommende mer enn én gang, og personen har visst at vi har det liggende i huset – bare at vi har glemt å ta det med noen ganger.

Alle signalknapper i følelesregisteret blinker hissig: Mislykket mislykket!. Er jeg virkelig så lett å vippe av pinnen? Nye signaler skjuler stygt mot meg: Ja, du var jammen god til å håndtere filleting! Når jeg på toppen av det hele tenker på narkomane uteliggere, sultne barn i den tredje verden og mennesker med svulst, lammelser og kronisk sykdom, blander samvittigheten seg inn i signalboksen og brøler ”Fokus! Fokus!”

Komplisert å være meg? – For øyeblikket er det i hvert fall litt slitsomt. Og der vrengte jeg halve sjelen også gitt. Det verste er at det føles godt. Jeg får kalle det dagens terapi.

tirsdag, juli 01, 2008

Liten langsomhetstur


Balsam for sjelen er muligens et slitt uttrykk. Det duger likevel som beskrivelse når man sitter på en skjev benk ved sjøen og leser Interiørmagasinet i kveldssola - helt sånn plutselig.


Det var i grunnen bare en liten impulstur på vei hjem fra en byen. Solstrålene glitret i vannet, og stedet kalte på meg. Jeg hadde et nytt interiørblad i veska, og tenkte "hvorfor ikke sitte her en stund?" Jeg som er opptatt av langsomhet, sjelefred og lykkeopplevelser fikk virkelig dekket alle de tre behovene i løpet av en halvtime. Det var så deilig å sitte der stille og alene og bare være til. Knipe øynene sammen og kjenne sola varme ansiktet. Studere maur på familietur. Høre båter dure forbi. Plukke rødkløver og kjenne lukten av havsalt og grønt gress.


Det skader heller ikke at Interiørmagasinet har noen fantastiske blåbær- og vaniljeoppskrifter. Jeg elsker matsidene i det bladet!


Jeg var simpelhen nødt til å få med kløverblomstene på bildet... :)


The shoes off! Ingenting er som å kjenne gresset kile undet føttene!


Fine boligreportasjer er heller ikke å forakte.


Meg og sykkelen i omgivelsene...


Sola står lavt på himmelen... Kveldssol er noe av det fineste jeg vet!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen