Jeg vrenger sjeldent sjelen i bloggen, men noen ganger er det godt å skrive av seg litt frustrasjon. Kjenner jeg er litt lei meg i dag og må bare få det ut.
På den ene siden føler jeg meg heldig som har det så godt. Jeg er takknemlig for alt som er bra i livet mitt, og sammenlignet med folk som går gjennom livskriser, som lever i krigsområder eller ikke har mat eller tak over hodet, betyr mine problemer og frustrasjoner ingenting. Nada. Når jeg setter egne vanskelige følelser i perspektiv, ligner de latterlige muselort som ikke betyr en dritt (- Nettopp!). I så måte føler jeg at jeg ikke har lov til å klage. Jeg kan bare holde kjeft, fokusere annerledes og svinse lykkelig videre.
Så enkelt er det likevel ikke.
Jeg lever nå. Jeg lever her. Jeg er et menneske, jeg har følelser, og når kjipe ting inntreffer, klarer jeg ikke stille opp med Titten-tei-smil. I de øyeblikkene, hjelper det ikke å tenke på verken sultområder, uteliggere eller familiefeider. Ideelt sett bør jeg det. Jeg bør sikkert ta meg sammen, heise opp skuldrene, tenke krystallklart og konkludere ”pyttsann – life is life”. Men det er mye med den menneskelige ”tilvaro” som ikke er helt ideell. Frustrasjoner og problemer forsvinner jo ikke selv om man børster de under teppet eller ikke snakker om dem. De har en tendens til å vokse, svulme, øke i omfang – uansett hvilket liv man lever. Derfor må jeg få ting ut. Jeg må sette ord på følelsessammensuriumet. Få tankene ut, betrakte de enkeltvis, og deretter kaste dem vekk.
Det ER ikke kjempegøy at elektrikeren må sende en annen elektriker, som skrur håndkletørkeren feil i veggen. De nye flisene har nå fire stygge hull, og det betyr at vi må bryte opp (!) uavhengige fliser og fuge på nytt. Enda alt er limt, fliset og fuget ferdig. En enkel sak? Nei. Sist gang vi fjernet fliser (fra innbygningssisternen), satt fliselimet så hardt, at gipsplatene bak ble helt ødelagt. Mr Amélie måtte skjære ut deler av gipsplaten, sette inn tilsvarende nye, skjøte og smøre på ny membran. I seg selv en litt uheldig ting med tanke på at dette er våtromssone. I tillegg kommer jobben – og tiden det tar. I dette tilfeller må vi kjøpe en ny doning med fugemasse. Fordi vi har valgt å bruke
Spectra Lock, en vedlikeholdsfri, mer vanntett fugemasse som ikke misfarges, betyr dette noen kronasjelapper ekstra – akkurat når vi nå i sluttfasen av oppussingen er nødt til å tenke veldig konstruktivt og lurt.
Jeg kunne tatt det med et smil, men sorry mac – jeg klarer det ikke. Badet skulle vært ferdig i går, og nå blir det ekstra arbeid og dilldall pga elektrikerfeil. Vi håper elektrikersjefen er snill og grei og kan utvise litt service. Jeg skal innrømme jeg har delte erfaringer med diverse håndverkere. Er redd for å bli ”den kjipe kona” som klager og sier fra om alt mulig. Dermed får jeg skilpaddetendenser – noe jeg har skrevet om i
Konfliktsky vs tøff-i-trynet.
Tenker jeg på barn som sulter i Afrika, bør jeg i grunnen bare være glad vi har et bad. Men følelsesregistret, fungerer ikke alltid helt slik. Skal jeg være ærlig, synes jeg dette er kjedelig. Det kommer nemlig på toppen av andre kjipe ting. Slike "på-toppen-av-saker" fungerer litt som "dråpen-som-får-begeret-til-å-flyte-over".
Jeg går rundt og føler på mislykkethet og utilstrekkelighet om dagen. Jeg vet jeg burde riste av meg dustefjertfølelser. Det er sommer, det er sol, jeg har en herlig mann som elsker meg, vi har et koselig hus, hagen blomstrer, jeg har sommerferie. Om ikke alt går på skinner, eller man rekker alt mulig – So what?
Igjen – det er ikke slik følelseslivet fungerer. Jeg føler meg mislykket som slenger ut ting i god tro (
Jeg ringer deg i morgen / Skal få sendt det på mandag/ Jeg kan sikkert komme innom i neste uke!), men som ikke klarer å følge opp det jeg har sagt. Jeg mener det positivt, og jeg er full av vilje og gode impulser, men så ser jeg ikke helt de neste dagene, tingene som tar tid, oppussingsforsinkelsene, netter med dårlig søvn, behovet for å hvile litt ekstra osv osv. Jeg glemmer å sende sms, roter bort telefonen min og finner den igjen under håndklær i vaskerkjelleren. Så må jeg sitte og trykke og trykke for å svart på invitasjoner, spørsmål og oppfølgingsting – som selvsagt kommer litt for sent. Når jeg begynner å tenke gjennom hvorfor jeg ikke har fått gjort det ene eller det andre, skjønner jeg ikke helt hvor tiden har blitt av.
Takkekort-virksomheten byr også på usikre følelser. Til bryllupet vårt fikk vi en blomst som gave-utpakkerne ikke fant kortet til. En hvit liljeplante – nydelig og fin. Vi aner ikke hvem vi har fått den fra. Hvordan skal man finne ut slikt? Sitter det noen der ute og er snurt for at de ikke har fått takk? Er det flere der ute som har sendt kort, telegrammer eller gaver, som ikke har kommet frem? Vi vet jo ikke slikt. Synes det er ubehagelig å tenke på, i og med at det er viktig for oss å si takk.
Øverst på toppen, troner en spydig kommentar fra en slektning, som mente vi burde være flaue som
”delte ut takkekort så sent” (6-8 måneder). Da tenker jeg? Har du noen gang hatt 200 takkekort å skrive midt oppi uforutsigbar jobbhverdag og oppussingsarbeid hver bidige kveld og helg? Gir folk gave for å få takkekort? Her sitter jeg og skriver personlig, lang tekst for hånd til absolutt a l l e av venner, slekt, familie, naboer, ukjente og kjente. Det betyr faktisk mer for meg enn å sende ut et hurtigkort med ”tusen takk” i standardtrykk. Folk er forskjellige. Mr og Amélie og jeg er mer opptatt av ordene og forseggjortheten enn fasaden og korrektheten. Jeg har fått takkekort et år senere (!) av opptil flere - eller aldri fått - uten at livet mitt har blitt forringet av den grunn. Dessuten har vi takket muntlig til vedkommende mer enn én gang, og personen har visst at vi har det liggende i huset – bare at vi har glemt å ta det med noen ganger.
Alle signalknapper i følelesregisteret blinker hissig:
Mislykket mislykket!. Er jeg virkelig så lett å vippe av pinnen? Nye signaler skjuler stygt mot meg:
Ja, du var jammen god til å håndtere filleting! Når jeg på toppen av det hele tenker på narkomane uteliggere, sultne barn i den tredje verden og mennesker med svulst, lammelser og kronisk sykdom, blander samvittigheten seg inn i signalboksen og brøler
”Fokus! Fokus!”Komplisert å være meg? – For øyeblikket er det i hvert fall litt slitsomt. Og der vrengte jeg halve sjelen også gitt. Det verste er at det føles godt. Jeg får kalle det dagens terapi.
