Jeg tror jeg så vidt var inne på ordet i forrige innlegg:
Konfliktsky. Det finnes nemlig de som aldri liker å ta opp ubehagelige ting, konfrontere, si fra, stille spørsmål ved hva det nå skulle være, og det finnes de som synes det er en smal sak å banke i bordet, heve røsten og si det som det er. Førstnevnte godtar mer, biter seg i ting, og unngår helst det meste som smaker av ubehag i menneskelige situasjoner og forhold. En eller annen form av uenighet, ubehag eller misforståelser oppstår jo gjerne før eller senere i livet, men da børster man ting under teppet eller flykter unna. De som derimot går inn i vepsebolet, tør å hevde sine meninger og vippes ikke så lett av pinnen av litt uoverensstemmelse.
Hallo-hva-annet-kan-man-regne-med-her-i-verden?
Er det så enkelt? Finnes det to typer mennesker? Virkeligheten har vel aldri vært helt sorthvitt. Jeg tenker at det finnes en god del særdeles konfliktsky mennesker, og det finnes en hel del konfronterende tøffe-i-trynet-mennesker, men faktisk tror jeg man finner en enda større andel som beveger seg langs en akse mellom disse to ytterpunktene. Mange jobber med både mot, selvtillit og menneskelige relasjoner, og gjør stadig fremskritt for å tore å si fra mer. Målet er kanskje ikke å bli så tøff-i-trynet, men å komme dit at man våger å si fra når man opplever urettferdig behandling, dårlig service eller hva det måtte være. Andre kan ha brent seg på å være modig eller rett-fram, og har funnet ut at det kanskje ikke er så nødvendig å ”si fra” hver gang man reagerer på noe. Jeg kjenner mennesker i langs hele aksen, og har også egne erfaringer.
Selv gikk jeg fra å være en forsiktig, litt småsjenert person som ikke torte å spørre om å få gå på do i timen en gang (!) og som alltid lot andre ringe når ting av ulike slag skulle ordnes opp, til å bli en mer selvsikker nitten-tjueåring med økende mot på de fleste fronter. Jeg har vært den som har blitt sendt til lærere og forelesere for ”å ta opp ting”. Jeg har vært den i familien, som har ordnet med reklamasjoner, og kommet seirende ut med nye varer. Jeg har tort å reagere i menneskelige situasjoner, sagt fra når jeg har reagert på noe, svart på tiltale og ikke rømt unna vanskelige samtaler. Gutter som har oppført seg kynisk og sårende, har fått sitt pass påskrevet, og jeg har tatt med meg lønnslipper til arbeidsstedets kontor når jeg har oppdaget feil. Med andre ord: Jeg har ikke vært redd for å oppsøke situasjoner som skaper ubehag. Av den grunn har jeg tenkt at jeg ikke er en konfliktsky person. Jeg har kanskje ikke vært en ”tier”, hvis 1 var konfliktsky og 10 var tøff-i-trynet, men jeg har ligget og vippet fint opp mot 9. Når jeg opererer med ordet konfliktsky, vil jeg understreke at det ikke nødvendigvis handler om konflikt. Ordet er nok ikke helt dekkende. Jeg tenker i grunnen på alle slags situasjoner som krever et minste felles multiplum av mot til å si fra.
Vel, de siste 2-3 årene, merker jeg at jeg har dempet meg og beveget meg nedover på skalaen igjen. I grunnen tror jeg ikke det bare er negativt, for jeg føler jeg har blitt mer forsiktig med ordene. Jeg har blitt mer obs på å veie mine ord og har vel ikke funnet det for godt å ta opp ting jeg reagerer på i enhver situasjon. (Nå høres det plutselig ut som om det er en hel del, hehe, men det er det jo ikke…) Noen ganger skal man rett og slett bare bite seg i ting. I enkelte tilfeller, er det ingen vits i å markere uenighet eller forskjeller. Man skal rett og slett være ytterst forsiktig med å si ting som kan fremprovosere vanskelige følelser hos folk. Jeg skal ikke være for påståelig, men jeg vet i alle fall at jeg har hatt prosesser som har handlet om å bruke ordene på en god måte. Selv om jeg alltid har vært ”snill og grei” og aldri har vært noen versting, tror jeg nok jeg har talt for mye fra levera i noen situasjoner. I hvert fall slik jeg ser det nå. Moren min har sagt, at for en som er verbal og har lett for å finne ord – slik som jeg har - er veien kort til å bruke ord som våpen. Det er fryktelig sant. Vi har alle våre svakheter.
I alle fall, dette med taktfullhet er ikke negativt. Det handler for så vidt ikke om å klatre nedover på noen skala. Man kan jo både være taktfull og være en som sier fra i ubehagelige situasjoner. Likevel, for min del, merker jeg at jeg har blitt mer tilbakeholden i forhold til situasjoner som krever mot. Jeg har tenkt i spørsmålsbaner:
Hvorfor skal alltid jeg ta de der telefonene? Hvorfor kan ikke folk ordne opp selv? Hvorfor er det jeg som må si fra og være meglerguri, og slik sett stille meg i en utsatt posisjon? Jeg har tenkt i vegringsbaner:
Jeg orker ikke klage på den varen – er det egentlig så farlig? Jeg vil ikke være en vanskelig kunde, dårlig venn, sytete kollega…. Jeg har tenkt i forvirrede engstelsesbaner:
Jeg vil ikke bli misforstått. Jeg vil ikke lage dårlig stemning. Jeg vil egentlig bare være snill og grei og at alt skal gå glatt, her!Jeg merker på meg selv, at jeg må... –
mobilisere, er ordet. Jeg må virkelig mobilisere alt jeg har av mot og gøts de gangene jeg føler det er nødvendig å si fra. Jeg har tatt mot til meg og tatt opp en sak med rektor. Jeg har mannet meg opp og forberedt meg godt, når det har vært viktige ting å ta opp med foreldre. Jeg har vært avhengig av å føle meg opplagt og vel, de gangene jeg har måttet klage på en ødelagt vare eller jeg ikke har fått tilbake pengene jeg skulle ta ut sammen med varene jeg handlet. Mange ganger har jeg bitt meg i ting, og rett og slett utsatt og si fra om ting, av ren ubehagsvegring. Dette innebærer også å ta opp igjen kontakten med folk jeg mistet kontakten med etter at jeg var utbrent. Ting som har gitt meg både sorgreaksjoner og mange spørsmål, har gnaget i lang tid, uten at jeg har tort å gjøre noe med det.
Så – konfliktsky eller tøff-i-trynet? Jeg beveger meg visst oppover og nedover aksen, og føler virkelig ikke jeg har kommet til noen endestasjon.
Her om dagen, var jeg nødt til å stille den ene håndverkeren et spørsmål i forhold til jobben som er gjort på badet. Det var en filleting, og et helt greit spørsmål. Både håndverker 2 og 3 hadde reagert på saken det gjaldt, og som kunde ble jeg usikker. Når to andre håndverkere stiller spørsmålstegn ved det samme, burde jeg da sjekke opp forholdene? Man hører jo så mye. Om forsikringssaker, jobber som ikke er gjort riktig til tross for godkjenning osv osv. Vel, som vanlig, betalende kunde som vil at allting skal være bra, slo jeg på tråden. Jeg nevnte hva det gjaldt, sa at de to andre også hadde kommentert saken, og lurte på om…..
– BANG! Dermed smalt det for karen. Det var ikke måte på hvor sinna han var! På meg og de andre, spesielt håndverker 2. Han-hadde-virkelig-sitt-å-si-om-han-også! Dermed fyrte han opp og kom med en lang tirade av typen hvis-dere-ikke-stoler-på-meg-kan-jeg-sende-regning-og-så-kan-dere-finne-en-ny-mann-til-jobben. Jeg ble så sjokkert, at jeg helt mistet munn og mæle. Som jeg sa til Herr Amélie: Det ER forskjell på om en forelder usakelig angriper meg og min undervisning, og om han/hun stiller et helt vanlig, adekvat spørsmål for å klarere en ting eller to. Man kan jo ikke holde på slik: Skjelle ut en kunde som stiller et adekvat spørsmål! Hallo, vi betaler fyren i dyre dommer! Vi må nok ha rørt ved både akilleshælen og en ekstremt øm tå. Her gikk det visst på æren løs!
Vel, etter den telefonen, fikk jeg helt vondt i magen. Jeg hadde snakket rolig, jeg hadde støtte fra andre i forhold til å forhøre meg, jeg klarte å forholde meg rolig gjennom hele samtalen, og vi har ikke på noen som helst slags måte avskjediget mannen. Vi har hørt mye positiv om han, og liker han, vi! (Kanskje ikke når vepsebolet tyter ut, men…) Allikevel, jeg kjente sånn ubehag i kroppen, at jeg ble helt uvel. Jeg klarte ikke å få det ut av hodet resten av kvelden. Jeg merket liksom jeg mistet helt piffen i forhold til det å ta mot til seg og stille spørsmål. Enda dette var en filleting.
Derfor går jeg liksom og lurer om dagen. Jeg føler meg som en skilpadde som har brent seg på plata og krymper seg helt vilt inn i skallet sitt. Jeg vil ikke føle ubehag. Jeg vil at alle skal være glade og snille og forstå hverandre, jeg ønsker at ingen skal ha rare forsvarmekanismer (meg selv inkludert) og at alle lattermildt og godmodig kan snakke om alt. Med andre ord: Jeg drømmer om en utopisk bobleverden uten ubehag i noen retninger!
Så, tøff i trynet? Jeg vet nå ikke jeg. Hm.
(Hva med dere?)
