fredag, juni 27, 2008

Fredagskveld før midnatt

Jeg føler meg nok ikke like glamorøs som Glamourbibliotekaren (litt gratis reklame for denne fantastiske bloggeren) her jeg sitter usminket, med bløtt hår og dvask, stripete pysjbukse. Det lukter mistenkelig herreparfyme av t-skjorten jeg har på meg - den første jeg fant og visstnok min kjære sin. Det er jo litt sofistikert i det minste når man ellers svinser rundt med mer feminine dufter hengende etter seg.

Vel, her er det fredagsstemning og trøttmodus. Vi holdt på til langt på natt igår med badet, fordi det var en del ting som måtte være ferdig til Mr Rørlegger skulle komme. Det vil si, jeg kom hjem fra Oslotur rundt midnatt, og etter dette hjalp jeg Herr Amélie med noen ting. Det var i grunnen han som jobbet mest med badet. Men som dere vet, er jeg automatisk blitt superhusmor, og det er jo en del ting som skal ryddes og vaskes i et hus.

Ikveld var vi så trøtte, at middagsluren plutselig ble til en tre-og-en-halv-time time i søvnkoma. Jeg har vært borte hos svigers og dusjet for kvelden - snart for siste gang - og her sitter jeg altså og skriver vissvass og ingenting i en dvask og lite flatterende pysjbukse.

Har bare lyst til å si at jeg gleder meg SÅ til badet er ferdig (takmaling og elektrikerarbeid gjenstår, samt montering av frontpanel på innbygd badekar, flising og fuging av dette). Det blir så fint!

Har også lyst til å si at jeg er så glad for gode venner, f.eks Miriam som jeg besøkte i Oslo igår. Vi har det alltid så fint og avslappet, givende, inspirerende og koselig når vi møtes. Her er noen bilder av henne, datteren hennes på tre måneder og meg. Rart å tenke på at det snart er et år siden vi var i København på jentetur! Da var hun 2,5 måneder på vei med Anna Olivia - uten at jeg visste det. Tiden flyr!

Med dette ønsker jeg mine lesere en god natt - enten dere sover, er våkne, festklare eller kledd i herre-t-skjorter og dvaske pysjbukser! :)

Overskrifter!

onsdag, juni 25, 2008

Løkka og onkel Jacob


Dagen etter St.Hans har herr Amélies gamle onkel tradisjon for å samle rubbel og bit av slekta på landstedet Løkka. Han har nemlig bursdag denne dagen, men ved å fokusere på fin natur, kaffe kokt på kjele, grilling og og gjensyn for liten og stor, føler han nok at han drar fokus vekk fra seg selv. Det er det han vil. Han liker det enkelt. Jacob har vært ungkar hele livet, og det er ikke til å forstå. Så snill og god en mann skal en lete lenge etter. Livet går vel den veien den selv vil.


Onkel Jacob bor på en gård, og like ved denne gården ligger altså Løkka - et lite okergult hus i skogen. Bare følg en skogsvei, og vips så er du der! Huset ble bygd i 1890, og de siste årene har Jacob vært opptatt av å restaurere det sjarmerende, vindskjeve huset. Det har blitt veldig fint på utsiden, samtidig som den gamle sjarmen har fått prege huset rent stilmessig. Hvem som har vært snekkeren? Jo, det er herr Amélie. Gamle onkel Jacob er veldig glad i nevøen sin som har vært med på å realisere en av drømmene hans. Løkka og den gamle gården betyr mye for Jacob.


Inni har det ikke blitt gjort så mye enda. Antagelig begynner den delen av restaureringen til høsten. Likevel har huset så mye sjel, at det på ingen måte har noen hast å ta fatt på arbeidet. Her er gulver og tak så slitt, at du nesten hører skrittene fra de som har levd og bodd her før. Kjøkkenet er knøttlite og består av en spinkel vedovn, en kaffekjele, noen knagger og en smal benkeplate med skap.


Den gamle ytterdøren er beholdt. Jeg synes fargen er så fin!


Fargene på innsiden er også den opprinnelige malingen. Den hvite døren leder inn til det som den gang var the master bedrom. Idag brukes alle rommene som stuer når slekta samles.


Huset kan umulig være noe større enn 40 kvadratmeter. For 78 år siden, i et hjørne av det som nå brukes som stue, ble moren til mannen min født. Selv om hennes demens gjør henne glemsk og forvirret, kan hun fortelle detalj på detalj fra dette stedet. Hun gjentar stadig "Jeg ble født på Løkka". Her vokste de opp, en stor barneflokk. På under 40 kvadratmeter, men med mange mål skog og mark å boltre seg på.


Det lille huset i skogen betyr gode minner for mange i min svigerfamilie. Det kan man merke de gangene man samles til kaffe kokt på kjele dagen etter St.Hans.

Med dette ønsker jeg Jacob tillykke på han 81 årsdag! (- Selv om han nok ikke kommer til å lese dette... Hva trenger man en pc til?)


Alle bildene er tatt på Løkka dagen etter St.Hans. (Jeg ble selvfølgelig veldig glad da min kjære kom med markjordbær til meg. "Har du vært og plukket dem?", sa jeg lettere henført. Et jugekorsaktig glis og en liten guttunge bak husveggen avslørte svaret. Noen ganger er det best å leve i uvisse ;-)

tirsdag, juni 24, 2008

Hots and nots for tiden :)

Hot-list:

- Sommerferie
- Hjemmelagde rundstykker
- Min elskede når han er halvvåken (... sier utrolig mye rart)
- Tid til koselig tusling i byen
- Det nye sofabordet i drivved
- Sommerkvelder
- Morgendugg i gresset
- Duften min kjære bruker (og som jeg har kjøpt til han)
- Nespressomaskina vår
- Å bli betjent av sjarmerende, 19-årig gutt med mørke krøller når man skal kjøpe kul skjorte som overraskende gave til sin kjære: Innlevelse, kreative forslag til innpakking, step-in-prøvemann og service over alle vinder. Tenk om alle ekspeditører var som det!
- Værbitte, slitte ting
- Glassknotter
- Inspirasjon og tanker gjennom å lese andres blogger
- At jeg fikk kjøpt ny, fin jakke til langt under halv pris
- Gammel-lyseblå
- Følelsen av medvind og godvilje rundtomkring
- Baderomsbutikken Aqua
- Rainshower-dusjen vi snart installerer på badet
- Ordet autentisk
- Hageblomsten Dronning Ingrid (selv om jeg ikke har skaffet meg noen enda)
- Det nyoppussede soverommet vårt

Not-list:

- Den usigelige stygge, ødelagte, knæsj-blå presenningen som fortsatt befinner seg på verandaen vår og med alskens rot, kapp og oppussingsrester under seg.
- Gasser fra maling, smøremembran, fliselim osv osv. Gir hodepine.
- Oppkavede kontrollfriker
- Folk som stadig insinuerer ting
- Merkelige små insekter som kryper rundt på gulvet og som for meg går under navnet ”beltedyr” (Har aldri skjønt hva det er…)
- En elendig film vi nylig så som er så dårlig at jeg ikke husker navnet en gang
- Reklame-uttrykket jada, neida, så… Kanskje litt oppbrukt?

Utfordrer herved Micha, Torunn, Lille Grete, Mie, Virveltanke og Elin Maria til å lage en tilsvarende liste :) Enda morsommere å lese andres lister - enda så mye jeg elsker lister selv!

søndag, juni 22, 2008

Lisa Ekdahl: Daybreak



Daybreak fra Lisa Ekdahl sings Salvadore Poe er en sommerfavoritt her i huset. En høstfavoritt også. Hm... Generelt en kos-deg-og-lev-langsomt-favoritt, kan jeg vel kanskje si.

Lev langsomt! :)

Kilde: Nordisk Musikk, www.youtube.com.

fredag, juni 20, 2008

Startkjeks, sommerfri og søsterserie

Sitter her ved kjøkkenbordet, spiser Startkjeks med krydderost og tynne epleskiver (-kjempegodt!-) og gleder meg stort over at jeg hadde min siste jobbdag før ferien idag. Jeg har faktisk sommerferie!

Jeg hører fliseleggerlyder fra badet og kjenner forventning og entusiasme over badet som snart er ferdig. Jeg gleder meg til mange, lange dusjer og deilige bad i badekaret igjen. Må igjen få berømme min fantastiske handyman som står på og får til omtrent hva det skal være. Han er så bra på alle måter. Vi har det godt i sammen. Tenk at jeg skulle få oppleve denne lykken!

Huset bærer fortsatt preg av å være en bygningsplass, men det er kanskje ikke så rart når man pusser opp alle rom i hele 1.etasje. Vi har fått gjort mye siden mars, og det er moro med alt som har tatt form. Jeg burde kanskje legge ut noen bilder en dag.

Apropos bilder - med denne søte sommerserien av min nydelige lillesøster, ønsker jeg alle en god sommer! (- Spesielt lærere ;-)


NB! Og om noen lurer på hvorfor dette innlegget forsvant, var borte og kom tilbake igjen i en nesten-identisk utgave, så var det fordi blogger.com hadde en ekstremt uforutsigbar, dårlig dag idag. Jeg ble mildt sagt oppgitt. Alt jeg hadde skrevet (unntatt overskriften) var plutselig gone with the wind. Bare fordi jeg skulle legge ut en snutt med Lisa Ekdahl. Hmf. Hun får kose seg i eget vindu.

søndag, juni 15, 2008

S.k.r.i.n.d

Jeg vil skrive.
Om alt og ingenting.

Tankene svirrer rundt i hodet, svevende, fulle av liv, av død, av sorg, av glede, av lykke, av vemod, spørsmål, tvil, lykke og begeistring.
Følelsene kveiler seg rundt og legger seg inntil, rundt, over og inni ordene.
De påvirkes av andre, av meg.
De preges av øyeblikkene, stemningene, dagsrytmen, assosiasjonene, menneskene, situasjonene, bildene.

Livet blander seg med ønskene.
Det levde påvirker det som enda ikke har skjedd.
Fortiden kaster skyggefulle figurer, men også lys over dagene foran.
Lys til å se, til å forstå, til å handle.

Så mye et menneskesinn kan romme.
Jeg merker det selv.
Jeg hører det gjennom andres stemmer, jeg leser det i andres historier.
Titusenvis av erfaringer samler seg i en liten kropp.
Er det rart ordene vil ut?

Å skrive er å skape.
Å skrive er å fortelle, gjenfortelle, dele, vise, formidle, forklare.
Det er å danse, bevege seg, løpe med ordene.

Jeg vil skrive.
Ofte, alltid, til alle tider.
Men ikke alltid finner ordene veien ut.
Noen ganger er det for mange ord.
Andre ganger for få, for ufullendte, uferdige.
Da stanger ordene i veggen. De slår seg og detter mot jorden.
Blir liggende i svime og uten bevissthet, til de plutselig en dag ser opp og vekkes til live.

Noe reiser seg.
En skapertrang. En intens glede.
Flyt, klarhet, noe i balanse.

Slik er det å skrive.
Slik er det å leve med denne trangen.
Slik er det å bo i det som kalles meg.


Bildet over tok jeg en sen kveld rett utenfor huset. Jeg elsker sommernetter. De inspirerer meg ofte med tanke på skrivingen. Overskriften viser til et "forkortelsesord" jeg tidligere brukte en del og betyr Skrivende Individ, altså et menneske med skrivetrang, som føler han/ hun MÅ skrive.

mandag, juni 09, 2008

Livet akkurat nå - et bildeglimt

Bildene under beskriver livet mitt akkurat nå...

Innimellom jobb og oppussing, flykter jeg til kurvstolen min. Vi nyter ellers sommerværet og spiser ute. Her har vi plassert oss i skyggen av epletrærne - svalt og deilig på en ellers glohet dag:


Daglig ser jeg min kjære som pusser opp, hamrer, rydder og fikser. Ved siden av alle ordene som betyr så mye for meg, kjenner jeg kjærlighet gjennom alt han gjør. Han er så flink! Bildet under sier også noe om en vesentlig del av livet for tiden: Oppussing. På ekte snekkervis pusser vi opp mange rom parallelt, men her har jeg fokusert på et rom som nylig ble ferdig: Stua. De som er litt oppmerksomme, vil legge merke til at vi endte opp med 95 mm brede lister, stuevegger malt med lys antikk og eikegulv behandlet med hvitpigmentert olje.


Livet består for tiden av en badløs tilværelse - kombinert med tenkeprosesser, badplanlegging, håndverkerbesøk og mye praktisk arbeid. På bildet over er betonggulvet ferdigstøpt over diverse andre lag med bjelker, isolasjon, plater, sanafil, masterboard, hønsenetting og varmekabler. Og hva vi gjør uten bad? Dusjer inne hos svigers i nabohuset, vel! :)


Vi har utrolig mye overnattingsbesøk i det siste! Herr Amélies niese har bodd hos oss i tre og en halv uke, begge søstrene hans har vært på besøk, søsteren min og en kamerat har vært her, foreldrene mine var her i helgen, en venn av oss fra England var på besøk fra fredag til lørdag... Og i tillegg har folk vært innom nå og da. Folksomt og koselig! På bildet under er søsteren min og en kamerat på besøk. De skulle synge i et bryllup og holdt likesågodt en hagekonsert for oss en av dagene:


Jeg liker bilder, og jeg liker å snuse lett på andres liv. Hva driver andre med? Hva er andre opptatt av og beskjeftiget med? (Gammelmodig ord jeg liker...)

Amélie oppfordrer herved andre bloggere til å gi et lite bildeglimt inn i livet sitt!

tirsdag, juni 03, 2008

Konfliktsky vs tøff-i-trynet


Jeg tror jeg så vidt var inne på ordet i forrige innlegg: Konfliktsky. Det finnes nemlig de som aldri liker å ta opp ubehagelige ting, konfrontere, si fra, stille spørsmål ved hva det nå skulle være, og det finnes de som synes det er en smal sak å banke i bordet, heve røsten og si det som det er. Førstnevnte godtar mer, biter seg i ting, og unngår helst det meste som smaker av ubehag i menneskelige situasjoner og forhold. En eller annen form av uenighet, ubehag eller misforståelser oppstår jo gjerne før eller senere i livet, men da børster man ting under teppet eller flykter unna. De som derimot går inn i vepsebolet, tør å hevde sine meninger og vippes ikke så lett av pinnen av litt uoverensstemmelse. Hallo-hva-annet-kan-man-regne-med-her-i-verden?

Er det så enkelt? Finnes det to typer mennesker? Virkeligheten har vel aldri vært helt sorthvitt. Jeg tenker at det finnes en god del særdeles konfliktsky mennesker, og det finnes en hel del konfronterende tøffe-i-trynet-mennesker, men faktisk tror jeg man finner en enda større andel som beveger seg langs en akse mellom disse to ytterpunktene. Mange jobber med både mot, selvtillit og menneskelige relasjoner, og gjør stadig fremskritt for å tore å si fra mer. Målet er kanskje ikke å bli så tøff-i-trynet, men å komme dit at man våger å si fra når man opplever urettferdig behandling, dårlig service eller hva det måtte være. Andre kan ha brent seg på å være modig eller rett-fram, og har funnet ut at det kanskje ikke er så nødvendig å ”si fra” hver gang man reagerer på noe. Jeg kjenner mennesker i langs hele aksen, og har også egne erfaringer.

Selv gikk jeg fra å være en forsiktig, litt småsjenert person som ikke torte å spørre om å få gå på do i timen en gang (!) og som alltid lot andre ringe når ting av ulike slag skulle ordnes opp, til å bli en mer selvsikker nitten-tjueåring med økende mot på de fleste fronter. Jeg har vært den som har blitt sendt til lærere og forelesere for ”å ta opp ting”. Jeg har vært den i familien, som har ordnet med reklamasjoner, og kommet seirende ut med nye varer. Jeg har tort å reagere i menneskelige situasjoner, sagt fra når jeg har reagert på noe, svart på tiltale og ikke rømt unna vanskelige samtaler. Gutter som har oppført seg kynisk og sårende, har fått sitt pass påskrevet, og jeg har tatt med meg lønnslipper til arbeidsstedets kontor når jeg har oppdaget feil. Med andre ord: Jeg har ikke vært redd for å oppsøke situasjoner som skaper ubehag. Av den grunn har jeg tenkt at jeg ikke er en konfliktsky person. Jeg har kanskje ikke vært en ”tier”, hvis 1 var konfliktsky og 10 var tøff-i-trynet, men jeg har ligget og vippet fint opp mot 9. Når jeg opererer med ordet konfliktsky, vil jeg understreke at det ikke nødvendigvis handler om konflikt. Ordet er nok ikke helt dekkende. Jeg tenker i grunnen på alle slags situasjoner som krever et minste felles multiplum av mot til å si fra.

Vel, de siste 2-3 årene, merker jeg at jeg har dempet meg og beveget meg nedover på skalaen igjen. I grunnen tror jeg ikke det bare er negativt, for jeg føler jeg har blitt mer forsiktig med ordene. Jeg har blitt mer obs på å veie mine ord og har vel ikke funnet det for godt å ta opp ting jeg reagerer på i enhver situasjon. (Nå høres det plutselig ut som om det er en hel del, hehe, men det er det jo ikke…) Noen ganger skal man rett og slett bare bite seg i ting. I enkelte tilfeller, er det ingen vits i å markere uenighet eller forskjeller. Man skal rett og slett være ytterst forsiktig med å si ting som kan fremprovosere vanskelige følelser hos folk. Jeg skal ikke være for påståelig, men jeg vet i alle fall at jeg har hatt prosesser som har handlet om å bruke ordene på en god måte. Selv om jeg alltid har vært ”snill og grei” og aldri har vært noen versting, tror jeg nok jeg har talt for mye fra levera i noen situasjoner. I hvert fall slik jeg ser det nå. Moren min har sagt, at for en som er verbal og har lett for å finne ord – slik som jeg har - er veien kort til å bruke ord som våpen. Det er fryktelig sant. Vi har alle våre svakheter.

I alle fall, dette med taktfullhet er ikke negativt. Det handler for så vidt ikke om å klatre nedover på noen skala. Man kan jo både være taktfull og være en som sier fra i ubehagelige situasjoner. Likevel, for min del, merker jeg at jeg har blitt mer tilbakeholden i forhold til situasjoner som krever mot. Jeg har tenkt i spørsmålsbaner: Hvorfor skal alltid jeg ta de der telefonene? Hvorfor kan ikke folk ordne opp selv? Hvorfor er det jeg som må si fra og være meglerguri, og slik sett stille meg i en utsatt posisjon? Jeg har tenkt i vegringsbaner: Jeg orker ikke klage på den varen – er det egentlig så farlig? Jeg vil ikke være en vanskelig kunde, dårlig venn, sytete kollega…. Jeg har tenkt i forvirrede engstelsesbaner: Jeg vil ikke bli misforstått. Jeg vil ikke lage dårlig stemning. Jeg vil egentlig bare være snill og grei og at alt skal gå glatt, her!

Jeg merker på meg selv, at jeg må... – mobilisere, er ordet. Jeg må virkelig mobilisere alt jeg har av mot og gøts de gangene jeg føler det er nødvendig å si fra. Jeg har tatt mot til meg og tatt opp en sak med rektor. Jeg har mannet meg opp og forberedt meg godt, når det har vært viktige ting å ta opp med foreldre. Jeg har vært avhengig av å føle meg opplagt og vel, de gangene jeg har måttet klage på en ødelagt vare eller jeg ikke har fått tilbake pengene jeg skulle ta ut sammen med varene jeg handlet. Mange ganger har jeg bitt meg i ting, og rett og slett utsatt og si fra om ting, av ren ubehagsvegring. Dette innebærer også å ta opp igjen kontakten med folk jeg mistet kontakten med etter at jeg var utbrent. Ting som har gitt meg både sorgreaksjoner og mange spørsmål, har gnaget i lang tid, uten at jeg har tort å gjøre noe med det.

Så – konfliktsky eller tøff-i-trynet? Jeg beveger meg visst oppover og nedover aksen, og føler virkelig ikke jeg har kommet til noen endestasjon.

Her om dagen, var jeg nødt til å stille den ene håndverkeren et spørsmål i forhold til jobben som er gjort på badet. Det var en filleting, og et helt greit spørsmål. Både håndverker 2 og 3 hadde reagert på saken det gjaldt, og som kunde ble jeg usikker. Når to andre håndverkere stiller spørsmålstegn ved det samme, burde jeg da sjekke opp forholdene? Man hører jo så mye. Om forsikringssaker, jobber som ikke er gjort riktig til tross for godkjenning osv osv. Vel, som vanlig, betalende kunde som vil at allting skal være bra, slo jeg på tråden. Jeg nevnte hva det gjaldt, sa at de to andre også hadde kommentert saken, og lurte på om….. – BANG! Dermed smalt det for karen. Det var ikke måte på hvor sinna han var! På meg og de andre, spesielt håndverker 2. Han-hadde-virkelig-sitt-å-si-om-han-også! Dermed fyrte han opp og kom med en lang tirade av typen hvis-dere-ikke-stoler-på-meg-kan-jeg-sende-regning-og-så-kan-dere-finne-en-ny-mann-til-jobben. Jeg ble så sjokkert, at jeg helt mistet munn og mæle. Som jeg sa til Herr Amélie: Det ER forskjell på om en forelder usakelig angriper meg og min undervisning, og om han/hun stiller et helt vanlig, adekvat spørsmål for å klarere en ting eller to. Man kan jo ikke holde på slik: Skjelle ut en kunde som stiller et adekvat spørsmål! Hallo, vi betaler fyren i dyre dommer! Vi må nok ha rørt ved både akilleshælen og en ekstremt øm tå. Her gikk det visst på æren løs!

Vel, etter den telefonen, fikk jeg helt vondt i magen. Jeg hadde snakket rolig, jeg hadde støtte fra andre i forhold til å forhøre meg, jeg klarte å forholde meg rolig gjennom hele samtalen, og vi har ikke på noen som helst slags måte avskjediget mannen. Vi har hørt mye positiv om han, og liker han, vi! (Kanskje ikke når vepsebolet tyter ut, men…) Allikevel, jeg kjente sånn ubehag i kroppen, at jeg ble helt uvel. Jeg klarte ikke å få det ut av hodet resten av kvelden. Jeg merket liksom jeg mistet helt piffen i forhold til det å ta mot til seg og stille spørsmål. Enda dette var en filleting.

Derfor går jeg liksom og lurer om dagen. Jeg føler meg som en skilpadde som har brent seg på plata og krymper seg helt vilt inn i skallet sitt. Jeg vil ikke føle ubehag. Jeg vil at alle skal være glade og snille og forstå hverandre, jeg ønsker at ingen skal ha rare forsvarmekanismer (meg selv inkludert) og at alle lattermildt og godmodig kan snakke om alt. Med andre ord: Jeg drømmer om en utopisk bobleverden uten ubehag i noen retninger!

Så, tøff i trynet? Jeg vet nå ikke jeg. Hm.

(Hva med dere?)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen