torsdag, mai 29, 2008

Prioritering


Prioritering er stadig et tema jeg kommer tilbake til. Omtrent daglig, i alle fall ukentlig, tenker jeg på hvordan jeg skal klare å få til alt jeg vil, ønsker - og mange ganger bør og må – og hvordan jeg skal få tiden til å strekke til. Jeg snakker sjeldent om tidsklemma. Ordet er oppbrukt, og det er heller ikke et ord jeg liker. Jeg har ikke som mål å fremstå som noen travel viktigper-person. Mine idealer strekker seg mer i retning av livsro, sjelefred, langsomhet og mennesker og utfoldelse. Det er nå likevel en gang slik at jeg opplever balanseringen mellom gjøremål, plikter, kvalitetstid med nære personer, husarbeid, oppussing, arbeid, interesser og omsorg for andre, som en stadig tilbakevendende utfordring. Fordi alt krever sine ulike doser med noe jeg skulle hatt mer av. TID.

Hvis man skal ha noe å leve av og i tillegg ha litt ekstra til opplevelser, hus og hjem, gaver, tilstelninger og reiser, så må man arbeide. Er lik: Behov for TID. Her går mye tid med. Men det å ha en jobb er ikke bare tidssvinn. Man får brukt mye av seg selv om man jobber et sted som gir trivsel og utfoldelse.

Herr Amélie og jeg er opptatt av å ha det godt sammen, og vi prioriterer hverandre høyt. Vi skulle gjerne hatt mer TID, men vi klarer i alle fall å finne gode pusterom og ha kvalitetsstunder sammen. Dette er en selvfølgelighet for oss, men man kan også kalle det vedlikehold og velstell av noe verdifullt som heter parforhold. Dette er viktig, og kommer ikke på noen måte til å prioriteres ned.

Litt TID alene skal man også ha. Jeg kobler best ut med en god blanding av langsomhet (skriving, musikk, matlaging, gåturer, sykling, interiørblader eller kræsjlanding i kurvstolen min) og kreative interesser (planlegging av interiør, foto, blogging, rydding, skriblerier o.l). Jeg innrømmer gladelig at etter at jeg møtte min kjære, har behovet for farting minket betraktelig. Noen kaller det å bli etablert, andre kaller det å falle til ro.

Jeg stortrives hjemme i vårt eget hus, enten det bare er oss eller vi har venner på besøk. Hjemmet er mine omgivelser. I akkurat dette huset planlegger vi å bo i ti, femten, kanskje alle år. Behovet for restaurering av et velbrukt barndomshjem, kombinert med et yrende ønske om å forme det slik vi vil, har munnet ut i oppussingen av hele 1.etg. Det er gøy, det er spennende, men det tar TID. Herr Amélie er snekker og gjør det meste selv. I tillegg til å jobbe mer enn 100 % ellers, kommer jobben med huset på toppen. Ansvarsfordeling er naturlig når fagmannen står for snekkerier, så jeg har meldt meg til å ta alt av ”husmorarbeid” som klesvask og bretting, middagslaging, oppvask og kjøkkenrydding i akkurat denne perioden. I tillegg betaler jeg regningene, handler mat, tar viktige telefoner, er interiørarkitektansvarlig og hjelper til som godt jeg kan med den praktiske oppussingsbiten. Alt dette tar TID. Vi har valgt det selv, men det er likevel nødvendig mht restaurering og vedlikehold.

Vi bor ved siden av svigers, og opplever det som en berikelse å ha et godt forhold og naboskap med nær familie. Ikke alle har det. Min svigermor er syk. Hennes demens har utviklet seg på en slik måte at hun er inne i en turnus med tre uker kortidsopphold på hjem og to uker hjemme. Slik situasjonen er nå, merker vi at svigerfar trenger avlastning av og til. Dette er ikke noe han krever, men vi ønsker å hjelpe dem og ser på det som naturlig. De to har investert mye tid og kjærlighet i min kjæres eget liv, og etter hvert også mitt. Ved siden av noe hjelp, spiser vi stadig middag der og er på besøk. Dette faller naturlig og er en viktig del av vårt liv. I tillegg til foreldre og svigerforeldre, har vi søsken med familie og annen slekt, som vi på en eller annen måte har kontakt med – selv om dette også skulle vært oftere.

Venner betyr mye for oss. Vi skulle ønske vi hadde hatt mer fritid til å se alle oftere, men innser at alle er litt travle i perioder. Likevel har vi en del venner og vennepar vi ser jevnlig. Vår vennekrets har utvidet seg betraktelig etter at vi møtte hverandre, og det har falt naturlig å ha mer kontakt med noen, mindre med andre. Det ligger ikke noe veldig bevisst valg bak dette, men det har lagt seg slik av naturlige årsaker. Likevel føler jeg enormt på alle jeg ser altfor sjeldent. Jeg besøker stadig folk både her og der, men det blir liksom så lenge mellom hver gang – nettopp fordi man har mange relasjoner å pleie. Jeg har også vennskap jeg ønsker å ”friske opp”, gjenoppta, men bærer på usikkerhet og utsetter den første kontakten. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke er en konfliktsky person, men kanskje jeg er det likevel? Jeg er redd for avvising, redd for at folk skal si ”jasså-NÅ-kommer-du-og-tar-kontakt”, redd for at noe litt ømt, skal bli mer ømt – selv om alt jeg vil er å møtes på nytt, lytte og dele fra hjertet. Når tiden likevel er en prioriteringsutfordring, blir det lett å utsette bestemmelser og initiativ som egentlig er viktige. Jeg ser at dette er en av mine svake sider, som jeg er nødt til å jobbe med. Jeg har et vegringsproblem.

Å ha interesser er viktig. Det er en lærdom jeg tok innover meg etter at jeg opplevde å møte veggen (- noe du kan lese mer om HER). Alt i livet kan ikke være plikt. Interesser sier noe om hvem du er, hvor du vil, og hvilke talenter du har. Jeg har tro på å både utvikle og bruke talenter. Det vil åpne dører, bety noe for mennesker, og som en bonus; gi livsglede. Man trekkes mot områder man mestrer og ting som gir en noe. Jeg har funnet mine. De viktigste er skriving/ formidling, gode samtaler med mennesker, litteratur og utøvelse av estetisk kreativitet som interiør og foto. Under samtaler med mennesker, hører også hjelp og omsorg. Noe inni meg ønsker å hjelpe folk som ikke har det så greit. Alt dette, gjør at livet mitt føles rikere. Livet får mer mening.

Det vil sikkert være de som tenker at man heller burde dele ut suppe til narkomane eller rydde mer hjemme (alt ettersom hvilke verdier man har), men for meg er ikke dette en motsetning til interesser. Man kan engasjere seg i hjelpearbeid, dra på bistandsreiser eller ha fadderbarn, selv om man bruker tid på foto og blogging. Rydding og plikter kan balanseres opp mot hobbyer og ting som gir en glede.

Et område jeg ikke har nevnt, men som er en stor del av livet mitt, er troen min. Denne føler jeg glir inn som både bakgrunns- og forgrunnsteppe for valg, refleksjoner og handlinger. Bønn kan jeg gjøre når som helst, og dype samtaler om tro, gjør jeg med mennesker jeg møter jevnlig. I så måte, opplever jeg ikke tidsutfordringen så sterk i forhold til dette området, men jeg skulle nok ønske jeg hadde mer tid til å finne ut av områder jeg går og grubler mye på.

Livet er ikke svart-hvitt. Kunsten er å finne en måte å kombinere alt sammen på, en kunst man kanskje må bruke et liv på å lære. Det er vel derfor jeg har behov for å reflektere litt rundt dette. Jeg har innsett hva som er viktig for meg der jeg er nå i livet, men jobber for å klare å prioritere riktig. Det ER virkelig en kunst. Jeg tror jeg lever med en slags iboende søken inni meg, en trang etter å finne det gode liv. Dette livet består av både arbeid og hvile, plikter og interesser, gode relasjoner og alenetid. Og selvsagt skal man ha ro rundt koselige måltider, få i seg nok søvn, og aller helst trene litt. Når skulle jeg ha TID til å fly på treningsstudio egentlig?

Hm…

Vaskerommet er enda en gang fylt opp av hauger med nyvaskede klær som skal brettes, sorteres og legges på riktige plasser.
Jeg har en bunke norsktentamener og grammatikkprøver som må rettes ferdig.
I løpet av uka skal en del småting avklares i forhold til oppussingen.
Kjøkkengulvet har nok en gang blitt fullt av pussestøv og betongrester etter at det gamle ble badet ble revet. Vasking neste!
Har jeg svart på meldingen fra storesøster? Og ikke minst spørsmålet fra min venninne i forhold til bryllupet i august?
Når ringte jeg broren min sist?
Er det ikke egentlig altfor lenge siden jeg har sett han og kjæresten?
Og venneparet vi lovte å besøke for to uker siden? Og hun jeg sa jeg skulle prøve å få tatt meg en tur til denne uken?
Og herlighet! Hvorfor-har-du-enda-ikke-sendt brevet som har ligget klart lenge?
På kjøleskapet ligger lappen til svigerfar som jeg trenger for å bestille togbillett for han.
På kjøkkenbordet ligger en bunke med post jeg må se over, ting som skal kastes, og takkekort som burde vært sendt for lengst.
Jeg må huske å ringe tannlegen for å oppgi nytt etternavn (som jeg har hatt i snart åtte måneder...)
Aller helst burde jeg tatt en middagshvil idag, fordi jeg fikk for lite søvn i natt.

Jeg jobber, organiserer og står på, skriver takkekort på takkekort, ringer den ene og den andre, bretter, rydder, retter, maler, ordner og fikser. Innimellom alt dette - ofte egentlig - har jeg deilige avbrekk og koselige stunder fulle av sjelefred. Jeg spiser god mat, hviler og sover - for det må man jo. Likevel tenker jeg stadig over alt jeg ikke får gjort, og lurer på om jeg prioriterer riktig? Jeg kunne jo for eksempel heller rettet prøver enn å ha sittet to timer i kurvstolen med interiørblad og kaffe? Og jeg burde jo kanskje heller sykle til postkontoret å poste brev enn å tralle rundt i skogen og plukke blomster? Eller for den saks skyld - malt siste strøket på vinduet istedet for å skrive dette innlegget?!

Jeg har ingen fasit, men erkjenner at det er viktig å tenke gjennom disse tingene. Jeg innser at jeg stadig feiler og ofte prioriterer feil, men tenker at jeg skal være raus med meg selv, og gi meg selv… TID til å finne ut av ting.

Ja - det skal jeg!

Innspill på tema mottas med stor interesse. Ikke bare respons, men egne refleksjoner, tanker og lignende erfaringer.

tirsdag, mai 27, 2008

Beliiiiissiiimo!


Det er nok noen som har syntes det har vært merksnodig stille her på bloggen de siste dagene. Herr og fru Amélie har nemlig både påbegynt badoppussingen OG vært på firedagersferie i Italia! Litt susing rundt på nettveven 1.mai, førte til en spontan bestemmelse om å reise bort noen dager, og vips så var billetter til Bergamo og Milano bestilt. For å si det slik - oppussingsparet trengte nok et avbrekk fra alt sammen.

La vita ER virkelig bella! Etter vår første tur til dette landet, så må vi bare slå fast - Vi elsker Italia!

Legger ut bilder i løpet av de neste dagene. Du skal ikke se bort fra nye skriblerier heller. (Men du - hei! Skriv gjerne comments! Trodde ikke jeg var så avhengig av slikt, jeg, men kanskje jeg er det likevel? Amélie skal nok bli flinkere til å svare også...)

onsdag, mai 07, 2008

En viktig påminnelse til oss som har det godt



Det blir kort avstand mellom smil og alvor på bloggen akkurat nå. Idag har jeg tenkt på alle som blir brukt og utnyttet, forfulgt, torturert, plaget, drept eller som blir offer for human trafficking. Jeg har tenkt på barn som er foreldreløse og på barn som må jobbe mange timer om dagen. Kontrasten er stor til de barna jeg møter hver dag.

Midt oppe i at jeg har det godt og nyter solen i en stor kurvstol, kjenner jeg det er viktig å ikke glemme. Ikke minst å handle. Hvordan man vil handle er opp til den enkelte.

Se videoen over laget av Radiohead og MTV EXIT. Gjør inntrykk.

tirsdag, mai 06, 2008

Mitt sommarlov!

I stad stod jeg på plassen utenfor huset vårt og bare snuste inn luften. Det luktet så godt at jeg nærmest fikk en aldri så liten ILO! Det luktet grønt gress, sjø, sol, vind, blomstrende trær... og en masse udefinerbare gode lukter. Tenk at noen sniff i luften kan skape slik glede!

(Tror jeg har skrevet om noe lignende en annen deilig skumringskveld. Link HER!)

Jeg henger på en søt, nostalgisk, liten sommersang ikveld. Det gjør at jeg gleder meg litt ekstra sommerferien som vi tar veldig tidlig i år av mange grunner.



Hentet på www.youtube.com

mandag, mai 05, 2008

To lykkerelaterte innkjøp.. og noen bilder fra hagen

For de som er nysgjerrige på mine to siste lykkerelaterte innkjøp (se link) - Her er min store, deilige kurvstol med puff, kjøpt brukt gjennom Finn.no :


(Jeg har riktignok kamuflert det blå og grårutete trekket med et par sommerpledd, inntil jeg får sydd nytt trekk.)

Jeg blir ekstatisk glad når jeg sitter i den og leser interiørblader og drikker espresso i sola. Det er som å ha en stor lenestol i hagen! Idyll uten like. Hurra for Finn!

På bildet under er sjøgressmatten jeg kjøpte på Åhlens. Den må riktignok vente litt på å bli rullet ut på verandaen, av den enkle grunn at min kjære har brukt verandaen som snekkertelt siden mars. Stikkord: Sag, plank, sagflis, rot... Tenker den blå presenningen går snart, jeg! Enn så lenge låner vi platting og veranda til svigers som bor vegg i vegg :)


Mens vi er inne på sommer, slaraffen- og hageliv, må jeg nesten slenge med noen bilder fra hagen vår. For den som ikke vet det, har vi tatt over barndomshjemmet til min mannen min. Han har snekret et tilbygg, nå eier vi begge boligene og leier ut til svigers. Det fungerer veldig godt og er utrolig koselig! Vi kan forme hagen som vi vil, men nå har det seg likevel slik, at jeg har to svigerforeldre som har vært flinke til å stelle den i alle år. Her er det allerede epletrær, en bringebæråker, liljer, peoner, ripsbusker og andre buskvekster.

Jeg liker å ligge og titte opp på trærne som er på tampen til blomstring...


Foran huset troner tulipaner i dyp lillarosa farge:


Langs den ene kortveggen, finner vi (eh...) - slike fine, blå blomster! Et grunnkurs i artsnavn kunne kanskje trenges.


Her er bringebærbuskene våre:


Begynner å slite litt med blomsternavnene, men gule, søte blomster er det i hvert fall!


Her har et av trærne begynt å blomstre. (Og det står faktisk utenfor soverommet vårt som snart er klart til å flyttes inn i!)


På 17.mai i fjor, så det slik ut:


Blomstrende epletrær tror jeg må være på min "topp ti"-liste over vakre ting.Om noen dager kan vi nyte synet for fullt!

Søte sommersko piffer opp (Strømpebuksa var et nødvendig onde - sol til tross.)

søndag, mai 04, 2008

Hyllest til Mie


I dag skal jeg skrive om en god venninne av meg. Det er egentlig en stund siden jeg begynte på dette skribleriet – noen dager etter at jeg var i 30-årslaget hennes – men så har dagene flydd, og andre gjøremål har tatt opp plassen. Nå har jeg plutselig roen rundt meg igjen. (Skjønt ro og ro – gulvlegging er på gang i stua... :)

Dette er min lille tale i etterkant, Mie. Både jeg og venninne nr 2 som var bedt i festen din, hadde et stykke reisevei og måtte hjem samme kveld, derfor dro vi litt før de andre. Det la seg ikke helt til rette for noen oss å holde tale til deg, noe vi begge tenkte mye på etterpå. Vi håper inderlig noen av de andre venninnene dine tok mot til seg og gav deg hyllester og godord på samme måte som du gjorde til oss. For – her ble vi tatt på senga og fryktelig rørt hele gjengen. I ditt eget 30-årslag hadde du med en nøye forberedt tale til hver og en av vennene dine, alt i ly av rammen "hvem du er og hva du har betydd for meg". Før noen hadde rukket å åpne munnen og hylle deg, hadde du selv sørget for å vise vennskapelig takknemlighet til alle som var i rommet. Hvis noen merket en dirrende underleppe eller et ufrivillig stivt blikk fra min side, var det bare fordi jeg strevde med å holde tilbake tårene. Jeg ble lett og slett så rørt. Tusen takk, Mie. Du er noe for de selv – i positiv forstand.

Vi ble kjent på festival da vi begge var rundt atten år. På den tiden hadde vi langt, bølgete hår i samme farge. For min del lysere enn jeg har nå, for din del mørkere. Vi var jevnhøye, brukte samme skostørrelse og delte bemerkelsesverdig mange like erfaringer. Vi fikk også bemerksesverdig mange spørsmål om vi var søstre eller tvillinger (- selv om likheten har fade’t noe ut :-) I tillegg hadde vi begge en lillesøster og en lillebror, vi likte å skrive, og vi likte å prate. Alt dette gjordet at det etablerte seg en sterk connection, som videre utartet seg i mange brev, noen besøk og en god del telefonsamtaler.

Vårt vennskap har vært, og er, en hjerte-til-hjerte-relasjon. Vi har alltid kunnet snakke om dypere ting. Vi har kunnet være ærlig med hverandre. Du har for eksempel tort å konfrontere meg og du har stilt spørsmålstegn ved valg jeg har gjort i andre faser av livet mitt. Det har likevel alltid vært gjort i kjærlighet. Jeg har en slags toleransegrense når det gjelder konfrontasjon. Der ting skjer i god ånd, der kjærlighet er drivkraft, tar jeg til meg ting. Opplever jeg kritikk i form av sårende bemerkninger og dømmende holdning, trekker jeg meg vekk eller skyter (dessverre) tilbake. Slik har det aldri vært i forhold til deg. Du er en venn som verdsetter og godtar andre. Jeg tror du selv har en slags bevissthet rundt din evne til å konfrontere og til hjelpe mennesker til å se ting med et annet perspektiv, og ikke minst til å vokse. Jeg er glad for denne gaven. Måten du er på, gjør kommunikasjonen lett med deg. Du er tydelig og ærlig, og man vet hvor man har deg.

Du er et godt menneske. Du vil andre vel. Du unner andre mennesker lykke – selv når det stormer som verst rundt deg og du strever med egne følelser. De siste årene har du vært gjennom store omveltninger pga to tette fødsler, den ene prematur, utfordringer knyttet til sønnen din, og ikke minst tapet av moren din som kjempet mot kreften helt til det siste. Før og etter dette har du måttet jobbe hardt for å komme dit du vil med hensyn til utdannelse og jobb. Du dro alene til en liten by i Nord-England da du var 19 og måtte gjennom en hard, treårig danseutdannelse, midt i et baksnakkende jentemiljø uten like. Du holdt ut! Jeg er glad jeg fikk besøkt deg en uke da du bodde i Warrington! Det føles fint å ha delt en liten flik av livet ditt fra denne tiden. Jeg har faktisk sittet med beina i kors inntil en speilvegg og sett deg danse til "Oops, I did it again" under en halv treningsøkt! (Jeg tror faktisk også jeg satt noen timer i en rød fløyelstol i et gammelt teater utenfor Liverpool et sted, da dere hadde generalprøve. - Sammen med hysteriske engelske mammaer...)

Jeg har enormt respekt for deg, Mie! Du er sterk, du er vakker, du er intelligent, og du er morsom! Jeg merker jeg sliter med savnet etter mer tid med venner som har fungert som medvandrere i livet mitt, deriblant deg. Jeg strever daglig med tanker som går på dette med å sy sammen tiden, prioriteringer, jobb, dagligliv og muligheten til å se folk som betyr mye for meg oftere. Samtidig merker jeg at vi har noe som ikke forsvinner, at hjertekontakten er der når vi prates og sees. Jeg tar meg den frihet å dele avslutningen på en mail jeg fikk av deg for noen måneder siden. Jeg føler det nemlig – ikke sjokkerende – på samme måte!

"Vi bor langt fra hverandre nå, og det synes jeg er leit. Skulle så gjerne ha tatt meg en tur innom (...) og tatt en spontan kaffe. Du er en av mine venninner som jeg gjerne skulle ha brukt mer tid sammen med, du har betydd så mye for meg. Livet er visst bare sånn, at tiden går, omstendighetene skifter, premissene blir lagt annerledes plutselig. (...) På tross av dette føler jeg vi har en slags connection fortsatt. Kanskje vil vårt vennskap bare 'være der' på en måte?"

Mie, jeg er fryktelig glad i deg, og jeg kjenner jeg unner deg alt godt i verden og mer til! Jeg vil si tilbake til deg: Takk for den du er og har betydd for meg!

Hurra – litt sånn ekstra i etterkant! Måtte de neste 90 neste årene bli givende!

PS! Lykke til med fødselen som er nært forestående!


Bildet under er "stjålet" fra Mies egen blogg (http://www.minchley.blogspot.com/) og er tatt i 30års-laget hennes.

(Og Mie - selv om vi kanskje ikke hører så mye på Kirk Franklin om dagen, har jeg lyst til å dedikere denne sangen til deg. Gir minner til tiden 1998-99. Husker du sendte meg denne på opptakskassett (!) med hele teksten skrevet ned for hånd i et brev. Tror faktisk det var en god del sanger, jeg.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen