mandag, mars 31, 2008

Om respons, kjærlighetsspråk og menneskeforskjeller

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg liker respons. Kanskje har det sammenheng med at mitt kjærlighetsspråk er anerkjennende ord? (Les HER for forklaring.) Jeg blomstrer av oppløftende ord. Ikke av svulmende kliss eller falsk, påtatt blidhet. Nei, av omsorg, av godhet, av at mennesker vil meg vel og ser det beste i meg. Det gjør at jeg får lyst til å bli et enda bedre menneske. Det gjør at jeg føler meg trygg. Jeg får energi av oppmuntringer, jeg føler meg elsket når en nær person spontant og ærlig setter ord på sin kjærlighet eller verdsettelse. Jeg vet ikke om det er medfødt eller om det er en del av miljøpåvirkning. Sant å si, tror jeg det er en god kombinasjon. Mye stammer nok fra familien. Vi er vant til å oppmuntre hverandre. Vi takker for tjenester, gir klemmer og komplimenter, sier stadig vi er glad i hverandre. Mens andre skriver Hei-gratulerer-og-hadet på bursdagskort, gir vi hverandre lange hilsener og forteller hvorfor vi setter så pris på dét og dét. Tror det er en slags familiekultur, spesielt blant oss søstrene og moren min. Jeg må si jeg verdsetter det.

Men det er nok ikke bare familiekultur. Jeg er av den at oppfatning at mye av et menneskes personlighet ligger der fra begynnelsen. Jeg tror det er en dypere mening bak de mange fasettene i den personligheten som hvert menneske har. Som en videre konsekvens av denne tanken, mener jeg at vi skal lære oss å godta – og til og med elske – forskjeller. Alle er en ressurs! Vi bør bruke livet vårt på å sette oss inn i andres menneskers univers, tenkemåter og reaksjoner for å forstå hvorfor de resonnerer, føler og handler som de gjør. Dette er selvsagt enklere sagt enn gjort. Det kan se ut til at ethvert menneske har en iboende tendens til å se alt ut fra sitt eget perspektiv. Vi har en tendens til å forvente, ønske – og noen ganger kreve – at andre skal både forstå oss og agere på samme måte som vi selv ville ha gjort. Jeg er intet unntak.

Opp gjennom livet har jeg blitt både overrasket, skuffet, såret, frustrert og hårreisende provosert når enkelte personer har sagt det de har sagt eller gjort det de har gjort. Noen ganger har jeg også blitt paff og lei meg. Jeg innser at jeg har stilt feilaktige krav eller forventet for mye. Etter hvert som jeg har blitt mer voksen, tror jeg at jeg har blitt noen brødsmuler mer raus i reaksjonene. Jeg har blitt flinkere til å godta ulikheter. Folk er forskjellige, slik skal det være, og da er det en naturlig konsekvens at folk oppfører seg både uventet og merkelig (i mine øyne). Jeg har vel innsett at min personlighet verken er noen fasit, eller noe mer riktig enn andres personligheter. Den er bare – min.

Vel. Teorien er intakt, men det er ikke alltid praksis følger etter. Nettopp fordi jeg er meg, og slik sett står meg selv nærmest, vil jeg unektelig reagere ut fra mine egne følelser. Og det er her dette med personlighet kommer inn. Fordi jeg liker respons, gjensvar, ord, ærlighet, tydelighet og reaksjoner, trekkes jeg mot mennesker som har mye av dette i seg. Jeg har mange venner og bekjente som har andre slags personligheter, men jeg merker at koblingen er sterkest der det i alle fall finnes et lite minste felles multiplum av dette her. Utrolig mange av mine venner er rause med respons. De stiller spørsmål, kommenterer og engasjerer seg. Bursdagskort fylles opp av gode ord. Har noen det kjipt-trist-leit, er veien til en oppmuntring kort. Har noen ny genser eller ny sveis, kommenteres det fortløpende: ”Nå var du fin!” Koselige tekstmeldinger tikker stadig vekk inn. Det betyr ikke at det aldri forekommer et sannhets ord eller en tydelig beskjed av mer negativ art. Nei, blant de samme menneskene, finnes det også en ærlighetskultur; et mot i forhold til det å konfrontere. "Det der synes jeg var dumt av deg!" Er det noe, tar vi det opp. Jeg er vant til denne tydeligheten. Vant til at relasjoner inkluderer mye kjærlighet, mye raushet, mye oppmuntring – og en dose sannferdighet og ekthet.

Når jeg da forholder meg til personer som opplagt er vant til helt andre ting, påvirker det meg. Jeg tenker på tilfeller der folk er så forskjellige og har såpass uforutsigbar oppførsel, at det berører samhandlingen. Vi har vel alle vært borte i mennesker der puslespillbrikkene ikke direkte klaffer. Medstudenten som alltid kommer med en syrlig kommentar. Kollegaen som alltid maser og hakker, stadig på leit etter noe negativt å sette fingeren på. Vi kan snakke om ulikheter – eller manglende kjemi. Det er bare til å ta en titt på ”Farmen” som går på Tv2 om dagen, så ser vi noen strålende eksempler på dét. Om folk har kjemi eller ikke, er interessant og også fryktelig vanskelig å forstå seg på. Det kommer nok av menneskers forskjeller i personlighet, væremåte, reaksjoner og forventninger. Enkelte ganger spiller det også inn at noe inne i den ene "krasjer" med noe inne i den andre, uten at det er så lett å sette fingeren på hva det er. Det kan være minner om folk man ikke likte fra barndommen, sjalusi eller misunnelse. Folk kan føle seg truet av noen de anser som konkurrenter. Fakter og væremåter hos ett menneske kan irritere et annet. Noen mennesker blir provosert av direkthet, andre går på veggen av traust overfladiskhet og ulne svar.

I alle fall, når jeg forholder meg til mennesker som har en så grunnleggende annen måte å agere eller ikke agere på, har jeg lett for å føle på en slags usikkerhet. Når jeg for eksempel relaterer til mennesker som ikke byr på seg selv, som ikke stiller spørsmål, som gir korte svar, som aldri gir skikkelig respons, blir jeg ambivalent. Jeg forholder meg selvsagt til det, men det innvirker på meg. Jeg byr gjerne mindre på meg selv. Jeg blir usikker på om det er riktig å vise interesse og engasjement, underforstått: ”Kanskje personen ikke liker det?” I enkelte tilfeller føler jeg at utadvendtheten og tryggheten nærmest drukner. Jeg føler liksom jeg mister taket på den jeg ER og pleier å være fordi jeg endrer oppførsel overfor denne personen. Noen ganger gjør det meg usikker. Jeg aner liksom ikke hvor jeg har vedkommende. Da skjer det ett av to: 1. Jeg trekker meg vekk. 2. Jeg prater for mye. Nå ER jeg en snakkesalig person, men nå tenker jeg på tilfeller der jeg egentlig ikke har så mye si. Der jeg egentlig føler at personen er null interessert. Eller der jeg rett og slett bare er usikker på hva personen tenker. Man skal jo vanligvis ikke bry seg om slikt, og jeg sier til meg selv at jeg ikke bryr meg, men klart jeg gjør det: Det avsløres jo i måten jeg er på overfor denne personen. Tryggheten krymper. Åpenheten skrumper inn. Overfladiskheten – som jeg ikke en gang liker – smyger seg inn i samtalen.

Jeg har tenkt litt på dette den senere tiden. Midt oppi all voksenhet og fine teorier, er jeg fortvilet menneskelig. Jeg er som fjellblomsten. Jeg strekker hals og blomstrer når sola skinner og atmosfæren er ren. Merker jeg kulde og vind, lukker jeg kronbladene sakte innover. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke er avhengig av respons. Man SKAL JO IKKE være avhengig av slikt! Man skal være sterk og selvstendig. Selvsikker, ubøyelig og i vinden. Jo da, jeg er jo dét det meste av tiden. Allikevel er jeg et menneske. Jeg trekkes mot det som gir meg trygghet. Jeg trekkes mot sola. Jeg trekkes mot de som gir av seg selv, som oppmuntrer, som ser det beste i andre. Og ikke minst - som viser det!

Sånn oppe i det hele, så jobber jeg fortsatt med å si til meg selv at det er greit å være forskjellig. Det er helt ok å være stillferdig, forsiktig med respons og litt tvetydig i signalene. Vi er jo forskjellige, ikke sant? Hm. Det er ikke alltid lett.

Picture found at: http://farm3.static.flickr.com/2378/1558599807_75e9c53e14_b.jpg

torsdag, mars 27, 2008

Usikkerhet


Jeg blir

glad

når jeg

klarer

å gjøre

noe

det koster meg

å gjøre


Glad i etterkant


Fordi jeg

utfordrer meg

selv

fordi jeg

trosser

frykt og

rusten usikkerhet


Fordi jeg opplever

at ting

ikke

alltid er

så ille

som det er

oppe

i

hodet.


Bildet er hentet på:
http://imagecache2.allposters.com

Drivende dyktig interiørblogger-skribent

Idag må jeg bare henvise mine lesere til en eminent interiørblogger som også skriver innlegg om andre ting. Hopp inn til Emmeline og les dette innlegget (trykk HER)!

onsdag, mars 26, 2008

Gamle bilder og perspektiv

Jeg elsker gamle bilder! (Bilder generelt egentlig). Her om dagen fant vi bildene over i en skuff borte hos svigers. Man blir jo helt myk i sjelen av å finne tjukkebollapinnsvinbilder av sin kjære husbond.

Bildene under: Lite visste hun om at hun kom til å treffe han en del år senere... - Setter ting i perspektiv, gitt! ;)


fredag, mars 21, 2008

Gulvlister og tips-ettersøkelse


Det er mye man lærer når man pusser opp. Jeg startet opp helt blank, men har gjennom prosessen så langt lært enormt mye om både fargekoder, "snekkertekniske" løsninger og ulike typer utstyr og materiale. Noen ganger vet jeg hvordan jeg ønsker ting, og ser det - sånn circa - for meg oppe i hodet mitt. Andre ganger må jeg gjennom noen frem-og-tilbake-resonnementer i forhold til hva som blir best. Mange valg når man pusser opp, gitt! (Tror alle som har pusset opp eller bygd hus kjenner seg igjen i det.)

Snart er vi nødt til å finne ut av hva slags gulvlister vi vil ha. I taket har vi profilerte hulkil-lister, malt i glansgrad 80. Oppe i hodet mitt troner BREDE gulvlister høyt. Er glad i litt antikk og landlig stil - uten at et blir too much av noe av det. Har bodd i et gammelt hus tidligere, og der var det brede, profilerte lister. Til gjengjeld var det 3 meter under taket. I huset vi bor i, er det en takhøyde på 2,40. Er litt redd brede lister skal gjøre at det ser "trangere" ut.

Det store spørsmålet er: Blir det helt feil i forhold til dimensjonene og takhøyden å velge brede gulvlister på ca 10 cm? (Se bildene over - knipset rett fra utklippsboka mi :-) Alternativt tenker vi på noen profilerte gulvlister på 7 cm.

Noen vil nok si at smaken er som baken, "gjør som dere vil" og andre opplagte ting, men jeg liker å høre på råd. Umulig å si hvordan inntrykket blir til slutt her vi pusser og sliter i et halvferdig hus uten gulvlister :) Hvordan lister har de som liker den hvite, landlige stilen? Kan ikke si jeg har tenkt så mye over lister før.

Synspunkter? Anyone?

Bildet under er en liten sneakypeak på oppussingen vår, slik at dere kan se taklistene. Panelveggene er malt med eggehvit, tak og lister hvite. Lampen har vi kjøpt på Lyskompagniet. Den ser ikke riktig så smultring ut i virkeligheten. Gangen vår har vært så inderlig smal og mørk, at det er en befrielse med et lyst og elegant inngangsparti! Tror gangen skal bli veldig bra når gulv og lister også er på plass. Først må vi bli ferdig med de andre rommene :)

torsdag, mars 20, 2008

Kjernen



Jeg synes mange ganger det er vanskelig å finne ord for å uttrykke troen min. Både fordi det oppleves personlig for meg. Ikke at jeg tror, men aspekter ved troen, opplevelser jeg ikke deler med hvem som helst. Jeg ønsker ikke at det som er dyrebart og viktig for meg, skal bli til hakkemat, et synsefokus eller et diskusjonsemne. For å bruke et kjent uttrykk; jeg kaster nødig perler for svin. De som derimot viser oppriktig interesse for meg som menneske, som kan evnen å konversere, samtale på tvers av forskjeller, de åpner dørene. En ting som kommer frem i Jan Gulliots bøker om tempelridderne, er enkelte av krigernes evne å føre en reflektert dialog til tross for store ulikheter i livvsyn og tankesett. Til og med i krig. Vel, dette er et innlegg i seg selv, og jeg skal ikke begi meg inn på det temaet akkurat nå. Jeg var vel midt i dette med å uttrykke tro.

En annen grunn til at jeg mange ganger vegrer, er jeg står midt i egne prosesser som det ikke er så lett å sette ord på. Jeg har skrevet om tidligere, dette med at troen på ingen måte er en ferdigfikset rolle man hopper inn i, et sett med regler man overtar, en spesiell måte å være på. Troen er dynamisk. Den søker, den leter, den tryner, den bommer. Den leter etter svar, den finner svar, den tviler, gråter, trøstes, gledes. Den bekreftes, den endrer seg, den... - lever. Hvordan skal jeg klare å sette ord på dette overfor folk som ikke er opptatt av dypere spørsmål? Eller som ikke er interessert? Til dette må det - i mitt tilfelle - åpenhet, interesse og dialog til.

Vel, jeg skal nok ikke innlede noen lengre følgetong om dette. Bare lot meg flyte med av tankene her jeg satt. Merker himmelen over meg idag. Takknemlighet. Tilhørighet. Kanskje fordi det er påske. Jeg lar Brooke Fraser gjøre jobben for meg idag. Synes sangen er vakker i all sin enkelthet. Den uttrykker hovedkjernen i troen min: When the world has fallen out from under me, I'll be found in you. I tillegg elsker jeg alle ansiktene i videoen.

onsdag, mars 19, 2008

Feriebetraktninger i natten

Ingenting er som ferie. Klokken er litt over tolv, og her i huset er det bemerkelsesverdig våken stemning til midnatt å være. Burde sikkert lagt oss, men det er ferie, og det er i det minste godt å kunne ha valget. Vi bør, men MÅ ikke legge oss. For øyeblikket sitter jeg på kjøkkenet og titter på diverse blogger, mens det siver franske svisker og spanske viser ut av anlegget som vi pr dags dato har plassert på toppen av kjøleskapet. Om jeg lukker øynene, er det nesten som om jeg sitter på en fortauskafé med duften av mørk espresso kilende i nesa. Det er lov å drømme. Vi er nå likevel her i vårt eget kaotiske oppussingshus og nyter og utnytter at vi har fri. Mannen min sparkler i stua, og pus ligger - ikke sjokkerende - og sover.

Muligheten til å ha fri og ferie er en gave. Kanskje jeg burde føre det opp på "takknemlighetslista" mi? Det er nok mange rundt omkring i verden som ikke har det privilegiet. En annen ting jeg skal føye til lista, er det faktum at jeg bor i et demokratisk land og lever under gode forhold som menneske og som kvinne. Ikke minst - at jeg er gift med en snill og godhjertet mann som vil meg vel. Leser nemlig bok nr 2 av Khaled Husseini om dagen; Tusen strålende soler. De som har lest den, skjønner hva jeg mener. (Se mer om boka HER. Og les gjerne et kort utdrag fra boka HER.)

Med anbefaling om å lese Khaled Husseinis bøker, avslutter jeg og gjør meg klar til å tusle opp i 2.etg til Hotell Mi Casa. Gonatt :-)

søndag, mars 16, 2008

Statusrapport på oppussing og en liten videosnutt



Nå har vi ribbet tre rom for alt av møbler - stue, soverom og et gjesterom - og flyttet opp i et av rommene i annen etasje. Der har vi installert oss med de tingene vi trenger og bruker mest, lagt klær inn i klesskap, skoleting og bøker i et hjørne, samt prøvd å gjøre det litt hjemmekoselig med soveromsmøblene vi bruker til vanlig. Resten av huset er et støvfylt kaos uten like. Det står en stor søppelpose i et hjørne i gangen nede. Gulvet er dekket av fotspor i gipsstøv, og vi er tvunget til å gå med innesko. Bad og kjøkken er nogenlunde normalt, bortsett fra at vi har måttet plassere pakker med gulvplank under bordet og inntil veggen. Kan vel sies å være litt mer overfylt der en til vanlig også.

Midt oppi arbeid, rot og prosjekter, prøver vi å fokuserer på å kose oss og nyte livet. Det funker faktisk! Vi våkner til solgløtt om morgenen, og de "nye" soveromsomgivelsene gir en feeling av å være på hotellferie. Et billig to-stjerners-hotell riktignok: Dårlig med roomservice og ingen fancy sengepledd eller sammenbrettede håndklær med logo, men riktig så hjemmekoselig likevel. Å sitte i armkrok i senga og se på film i et stearinbelyst rom er slett ikke dumt!

Vi gleder oss til videre fremdrift i forhold til oppussingen. I helgen har vi fått opp gipsplater på vegger og tak i de tre rommene, pluss begynt sparklearbeidet. Spanande, spanande!

Vel, nyt videosnutten med D'sound og fridagene som kommer! God påske til alle sammen!

Her er det soverommet som er ferdiggipset. Min kjære koster rusk og rask...

Her tar jeg bilde fra trappen opp i annen etasje og rett på speilgarderoben vi har montert. Speilene gir den smale gangen vår ekstra romfølelse. Rett frem (i speilet altså) sees døra inn til stua. Det ser nesten ut som om rommet ER rett frem til venstre!

onsdag, mars 12, 2008

Butikkansatte

Hei dere i baderomsforretningen som stod og baksnakket kollegaen deres bak disken. Det er ikke slik at kunder ikke får med seg hva som skjer i et ellers så stille lokale eller har øra gjemt bak leggen. Jeg fikk med meg all the details om hvor jålete, kjip og fæl kollegaen deres er. Ville bare ha sagt - dere scorer i så måte ganske høyt på samme skala selv.

Private samtaler, baksnakking og leppeslenging egner seg dårlig bak butikkdisken. Kundeservice etterlyses forøvrig.

The picture is found at: http://thewareaglereader.files.wordpress.com/2007/12/gossip.jpeg

tirsdag, mars 11, 2008

Det er noen som sover godt...


Merkelige sovestillinger på denne katten vår. Oswald sover best på usymmetrisk vis i den gamle loppisstolen vår.

søndag, mars 09, 2008

Jane Austen, Josh Groban og romantiker-stemning



Litt Jane Austen og svulmende musikk en søndagsettermiddag. Jeg er og blir en romantiker. Liker fine kjoler, vakker natur, ynde, lette kyss med inderlige følelser, gamle herregårder, solnedgang, tapetkledde stuer og kjærlighet. Holder i utgangspunktet en knapp på tv-serien Pride and Prejudice fremfor kinofilmen, men denne snutten hadde så mange vakre bilder, at romantikeren i meg blir vekket uansett. Håpløst, men sant.

Vel, blitt lite skriblerier i det siste, men jobber med noen tekster i hodet. De kommer - plutselig.

Håper dere har hatt en god helg!

søndag, mars 02, 2008

Søndagskveld

Om du ikke har noen som kan synge nattasang for deg ikveld, kan du svinse en tur innom denne linken: Who Will Sing Me Lullabies med Kate Rusby (bildet til venstre). Akkustisk, behagelig og nydelig. Hvis du ikke har tenkt til å køye på en stund og bare vil høre på litt deilig musikk, kan du lytte til You Belong to Me, også med Miss Rusby. My Young Man sunget accapella er en outstanding musikalsk "fred-i-sjelen-opplevelse".

Her er det søndagsmodus og snart kveldsmat. Min kjære sliper ferdig trappa, og Oswald pus ligger og maler. Håper dere har hatt en god helg!

NB! Vet ikke helt om linkene markeres før du har trykket på dem - men om du vil høre på sangene, trykk altså på titlene :)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen