Jeg innrømmer det gjerne. Jeg liker respons. Kanskje har det sammenheng med at mitt kjærlighetsspråk er anerkjennende ord? (Les HER for forklaring.) Jeg blomstrer av oppløftende ord. Ikke av svulmende kliss eller falsk, påtatt blidhet. Nei, av omsorg, av godhet, av at mennesker vil meg vel og ser det beste i meg. Det gjør at jeg får lyst til å bli et enda bedre menneske. Det gjør at jeg føler meg trygg. Jeg får energi av oppmuntringer, jeg føler meg elsket når en nær person spontant og ærlig setter ord på sin kjærlighet eller verdsettelse. Jeg vet ikke om det er medfødt eller om det er en del av miljøpåvirkning. Sant å si, tror jeg det er en god kombinasjon. Mye stammer nok fra familien. Vi er vant til å oppmuntre hverandre. Vi takker for tjenester, gir klemmer og komplimenter, sier stadig vi er glad i hverandre. Mens andre skriver Hei-gratulerer-og-hadet på bursdagskort, gir vi hverandre lange hilsener og forteller hvorfor vi setter så pris på dét og dét. Tror det er en slags familiekultur, spesielt blant oss søstrene og moren min. Jeg må si jeg verdsetter det.Men det er nok ikke bare familiekultur. Jeg er av den at oppfatning at mye av et menneskes personlighet ligger der fra begynnelsen. Jeg tror det er en dypere mening bak de mange fasettene i den personligheten som hvert menneske har. Som en videre konsekvens av denne tanken, mener jeg at vi skal lære oss å godta – og til og med elske – forskjeller. Alle er en ressurs! Vi bør bruke livet vårt på å sette oss inn i andres menneskers univers, tenkemåter og reaksjoner for å forstå hvorfor de resonnerer, føler og handler som de gjør. Dette er selvsagt enklere sagt enn gjort. Det kan se ut til at ethvert menneske har en iboende tendens til å se alt ut fra sitt eget perspektiv. Vi har en tendens til å forvente, ønske – og noen ganger kreve – at andre skal både forstå oss og agere på samme måte som vi selv ville ha gjort. Jeg er intet unntak.
Opp gjennom livet har jeg blitt både overrasket, skuffet, såret, frustrert og hårreisende provosert når enkelte personer har sagt det de har sagt eller gjort det de har gjort. Noen ganger har jeg også blitt paff og lei meg. Jeg innser at jeg har stilt feilaktige krav eller forventet for mye. Etter hvert som jeg har blitt mer voksen, tror jeg at jeg har blitt noen brødsmuler mer raus i reaksjonene. Jeg har blitt flinkere til å godta ulikheter. Folk er forskjellige, slik skal det være, og da er det en naturlig konsekvens at folk oppfører seg både uventet og merkelig (i mine øyne). Jeg har vel innsett at min personlighet verken er noen fasit, eller noe mer riktig enn andres personligheter. Den er bare – min.
Vel. Teorien er intakt, men det er ikke alltid praksis følger etter. Nettopp fordi jeg er meg, og slik sett står meg selv nærmest, vil jeg unektelig reagere ut fra mine egne følelser. Og det er her dette med personlighet kommer inn. Fordi jeg liker respons, gjensvar, ord, ærlighet, tydelighet og reaksjoner, trekkes jeg mot mennesker som har mye av dette i seg. Jeg har mange venner og bekjente som har andre slags personligheter, men jeg merker at koblingen er sterkest der det i alle fall finnes et lite minste felles multiplum av dette her. Utrolig mange av mine venner er rause med respons. De stiller spørsmål, kommenterer og engasjerer seg. Bursdagskort fylles opp av gode ord. Har noen det kjipt-trist-leit, er veien til en oppmuntring kort. Har noen ny genser eller ny sveis, kommenteres det fortløpende: ”Nå var du fin!” Koselige tekstmeldinger tikker stadig vekk inn. Det betyr ikke at det aldri forekommer et sannhets ord eller en tydelig beskjed av mer negativ art. Nei, blant de samme menneskene, finnes det også en ærlighetskultur; et mot i forhold til det å konfrontere. "Det der synes jeg var dumt av deg!" Er det noe, tar vi det opp. Jeg er vant til denne tydeligheten. Vant til at relasjoner inkluderer mye kjærlighet, mye raushet, mye oppmuntring – og en dose sannferdighet og ekthet.
Når jeg da forholder meg til personer som opplagt er vant til helt andre ting, påvirker det meg. Jeg tenker på tilfeller der folk er så forskjellige og har såpass uforutsigbar oppførsel, at det berører samhandlingen. Vi har vel alle vært borte i mennesker der puslespillbrikkene ikke direkte klaffer. Medstudenten som alltid kommer med en syrlig kommentar. Kollegaen som alltid maser og hakker, stadig på leit etter noe negativt å sette fingeren på. Vi kan snakke om ulikheter – eller manglende kjemi. Det er bare til å ta en titt på ”Farmen” som går på Tv2 om dagen, så ser vi noen strålende eksempler på dét. Om folk har kjemi eller ikke, er interessant og også fryktelig vanskelig å forstå seg på. Det kommer nok av menneskers forskjeller i personlighet, væremåte, reaksjoner og forventninger. Enkelte ganger spiller det også inn at noe inne i den ene "krasjer" med noe inne i den andre, uten at det er så lett å sette fingeren på hva det er. Det kan være minner om folk man ikke likte fra barndommen, sjalusi eller misunnelse. Folk kan føle seg truet av noen de anser som konkurrenter. Fakter og væremåter hos ett menneske kan irritere et annet. Noen mennesker blir provosert av direkthet, andre går på veggen av traust overfladiskhet og ulne svar.
I alle fall, når jeg forholder meg til mennesker som har en så grunnleggende annen måte å agere eller ikke agere på, har jeg lett for å føle på en slags usikkerhet. Når jeg for eksempel relaterer til mennesker som ikke byr på seg selv, som ikke stiller spørsmål, som gir korte svar, som aldri gir skikkelig respons, blir jeg ambivalent. Jeg forholder meg selvsagt til det, men det innvirker på meg. Jeg byr gjerne mindre på meg selv. Jeg blir usikker på om det er riktig å vise interesse og engasjement, underforstått: ”Kanskje personen ikke liker det?” I enkelte tilfeller føler jeg at utadvendtheten og tryggheten nærmest drukner. Jeg føler liksom jeg mister taket på den jeg ER og pleier å være fordi jeg endrer oppførsel overfor denne personen. Noen ganger gjør det meg usikker. Jeg aner liksom ikke hvor jeg har vedkommende. Da skjer det ett av to: 1. Jeg trekker meg vekk. 2. Jeg prater for mye. Nå ER jeg en snakkesalig person, men nå tenker jeg på tilfeller der jeg egentlig ikke har så mye si. Der jeg egentlig føler at personen er null interessert. Eller der jeg rett og slett bare er usikker på hva personen tenker. Man skal jo vanligvis ikke bry seg om slikt, og jeg sier til meg selv at jeg ikke bryr meg, men klart jeg gjør det: Det avsløres jo i måten jeg er på overfor denne personen. Tryggheten krymper. Åpenheten skrumper inn. Overfladiskheten – som jeg ikke en gang liker – smyger seg inn i samtalen.
Jeg har tenkt litt på dette den senere tiden. Midt oppi all voksenhet og fine teorier, er jeg fortvilet menneskelig. Jeg er som fjellblomsten. Jeg strekker hals og blomstrer når sola skinner og atmosfæren er ren. Merker jeg kulde og vind, lukker jeg kronbladene sakte innover. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke er avhengig av respons. Man SKAL JO IKKE være avhengig av slikt! Man skal være sterk og selvstendig. Selvsikker, ubøyelig og i vinden. Jo da, jeg er jo dét det meste av tiden. Allikevel er jeg et menneske. Jeg trekkes mot det som gir meg trygghet. Jeg trekkes mot sola. Jeg trekkes mot de som gir av seg selv, som oppmuntrer, som ser det beste i andre. Og ikke minst - som viser det!
Sånn oppe i det hele, så jobber jeg fortsatt med å si til meg selv at det er greit å være forskjellig. Det er helt ok å være stillferdig, forsiktig med respons og litt tvetydig i signalene. Vi er jo forskjellige, ikke sant? Hm. Det er ikke alltid lett.
Picture found at: http://farm3.static.flickr.com/2378/1558599807_75e9c53e14_b.jpg
