Uimotståelig

Vi var litt usikre på hvordan vi skulle kombinere oppussingsprosjekt med ønsket om pus, så for en tid slo vi det fra oss. Alle vet hvor uimotståelig en kattunge er, men de fleste vet nok også at oppdragelsesfasen med hensyn til hvor man gjør fra seg "bomelibom" og "bimelibim", kan være ganske slitsom. Spesielt hvis man har nye tregulv for eksempel.

Løsningen kom i form av en annonse i den ene lokalavisa. En fiks-ferdig 2,5 år gammel katt søkte nytt hjem grunnet at mor skulle flytte i blokk. Husker ikke helt ordlyden i annonsen, men den hoppet liksom ut av avisa og ble hengende igjen i lufta. Jeg ringte, forhørte meg og fikk diverse informasjon ("Kosete og selvstendig, ja. Bra kombinasjon. Har han sandkasse inne? Ikke det nei - flott, han er en slik katt som klarer seg selv!"), og vips møtte jeg min mann i døra med dådyrblikk. Om vi kunne adoptere en katt fra Barkåker? Det tok ikke fryktelig lang tid å overbevise han.

Så - igår hentet vi en stor, spraglestripete og bedagelig anlagt hannkatt hos tidligere matmor. Fra stua hører jeg tusling og tasling. Han er akkurat like kosete og selvstendig som vi ble foreskrevet. Etter seks timer alene i huset da jeg var på jobb idag, var jeg spent på tilstanden hjemme. Han lå rolig og sov og ingen planter eller lamper var revet ned.

Hurra for spontanitetskick! Han er - selvsagt - uimotståelig.

(Navnet hans er kanskje ikke like irresistable. Ozzy. Hallo liksom. Får assosiasjoner til en viss Mr Osborne. Er det ok å skifte navn på en katt? Synspunkter mottas med takk :-) Foreløpig kaller jeg han Oswald - det ligner hvertfall...)

NAV-tur, bruktfunn og gyldne muligheter

I disse ”mindre-jobb-tider” har jeg bestemt meg for å nyte det jeg får av glipper, pauser, pusterom og fridager. Jobbet riktignok noen timer i dag, men hadde litt fritid mellom timene og lærermøtet. Hadde satt av tiden til å dra til NAV der jeg skulle levere noen dokumenter og snakke med en konsulent. I dag fløt virkelig alt! Jeg kom Statens park der NAV ligger, og ventet meg seige minutter i kø, men av en eller annen grunn gikk alt lett som fett. Ingen kø, og rett til samme mann jeg snakket med sist. Som en parentes – en virkelig hyggelig mann oppunder femti med god peil, stort smil og sans for ustressete effektivitet, eller hva jeg skal si. Hurra for han! Mine første møter med det ellers så byråkratiske arbeidskontoret, har bydd på positive overraskelser. Tilfeldigheter eller ikke - ti poeng til NAV i Tønsberg!

Vel, etter mine ærend der, gikk jeg de ti minuttene fra NAV-kontoret til bykjernen. Det var klarblå himmel, sterk sol og behagelig vinterkjølig. Helt utrolig nydelig! Kjente meg glad og fornøyd. ”Jeg har kanskje ikke flust av jobb for tiden, men jeg har flust av herlige stunder med frihetsfølelse og sjelefred”, tenkte jeg. Det gjelder å nyte det mens man kan – selv om målet selvsagt er mer jobb.

Nesten fremme i sentrum, dumpet jeg bort i et ”brukthandel inn til venstre”-skilt. ”Ja vel? Brukthandel her?”, tenkte jeg, og svingte følgende inn til venstre, inn en bakgård og rett mot en dør. Vips var jeg inne i en første-etasje full av vaser, krukker, service, glass, møbler, eldgamle kvinnemagasin og brudebilder fra 1920. Rommet var stinn av røyk, og to halvgamle skjeggemenn som satt og dampet, bidrog til et noe harry inntrykk.

- Eh, er det brukthandel her? (Bra spørsmål, gett…)
- Ja, her er det mye brukt! Brukte menn om du vil også. (Hø-hø-hø-hø *kneggete gubbe-latter*)

Jeg var alt inne på tanken om øksemordere og var nesten på vei til å rygge ut igjen fra bakgårdsbedriften, da jeg oppdaget en dame i det tredje hjørnet.

- Kom inn, kom inn! Det er baaaare til å kikke! Her er det masse å finne! Vi har mye fint fra dødsbo!

Ja, dødsbo, ja. Vel, vel. Det kunne i alle fall bety fine ting. Det må vel finnes noen juveler når ting stammer fra dødsbo? Ikke bare restlager og skrot som folk ikke vil ha liksom. Det morsomme var, at i denne røykfylte bakgårdsbutikken med "brukte menn", så var det faktisk en drøss med fine ting. I hvertfall for den som ser potensialet i gamle gjenstander. Jeg som har vært på leit etter gamle lampeføtter, kunne strene rett bort til et helt bord med lampeskjermer og -understell! Juhu!

Jeg endte opp med tre lampeføtter (som jeg har tenkt til å spraylakkere/ male i sølv) og et bittelite fat i sølvplett. Sistnevnte til den svimlende sum av 40 kr. Var så glad og fornøyd, at jeg, nærmest tok et sånt ”singing-in-the-rain”-hopp i luften på vei ut av butikken. Mentalt riktignok, men likevel.

Uten denne (forhåpentligvis lille) perioden med delvis arbeidssøking, hadde jeg ikke havnet i bruktsjappa, ikke funnet disse gamle tingene, og heller ikke opplevd min lille mono-tur på bakeriet rett etterpå.

Det gjelder å nyte de mulighetene man får!

Nedenfor: Bilder av mine flotte funn. Vet ikke om interiørbloggerne fortsatt titter innom her, men er det noen som har tips i forhold til spraylakk og/ eller maling av de gamle lampeføttene, så hyl ut! Han på malingsbutikken nevnte noe om syrebasert grunning på messing. Men åssen spraylakk bør jeg gå for? Tips mottas med takk!

Dagen som begynte så bra

Dagen startet så bra. Så snudde den harmoniske følelsen seg noen grader til venstre. Enkelte ganger er det så lett å ta innover seg negative følelser.

Jeg hadde i utgangspunket fri i dag. Det bugner ikke akkurat av lærerjobber i distriktet. Har klart meg fint de siste årene, men plutselig er jeg delvis arbeidssøkende. I og for seg går det helt fint. Mitt lille vikariat suppleres med vikartimer, og de tikker inn støtt og stadig. Men altså – jeg har noen få dager fri innimellom, og de utnyttes til fulle. Hadde sett frem til en deilig, rolig dag med rydding, en del ærend og viktige forberedelser. Så ble jeg oppringt, og jeg svarte ja til å ta 4. og 5.time i dag. Hadde en rolig, fin morgen, som dere vet, og jeg hadde beregnet gode marginer.

Problemet oppstod da jeg skulle finne husnøklene. Den var sporløst forsvunnet! Fordi jeg i utgangspunktet hadde fri, hadde jeg heller ikke lagt de frem dagen før. Jeg lette og lette, men fant dem ikke. Akkurat nøkler har liksom en tendens til å gjemme seg på de finurligste steder. Det hjelper ikke å ha faste knagger. Noen ganger blir de uansett liggende i lommer og vesker, plutselig låner mannen mine nøkler, andre ganger havner de på kjøkkenbordet, for så å bli dekket av dagens aviser og reklame. Denne gangen innså jeg at oppussingen av gangen spilte en sentral rolle. Min kjære hadde fjernet knagger og klesstativ. Alt var stuet inn på et lite rom, og der lå allting om hverandre. Velmenende fra min kjæres side. Men frustrerende for meg å ikke vite hvilke ting som lå hvor. Det ble en jakt etter både vinterjakker og potensielle nøkkelgjemmesteder. Tiden som i utgangspunktet hadde gode marginer, gikk, og jeg kjente jeg begynte å bli stresset. Etter et bomforsøk på å ringe min mann på jobb (jeg kom til svarer), fant jeg plutselig riktig jakke og rette lommer. Der var nøklene! Jeg veltet en irriterende kost på trappa, og stresset inn i boden etter sykkelen. Puh! Omsider kom jeg meg av sted! Jeg var andpusten, hjertet hamret, og jeg var oppgitt over at den rolige sykkelturen min til jobb svant hen i en femten-minutters letetokt etter dumme nøkler.

Opplegget skulle være greit og skulle ligge i hylla mi. Jeg halvveis løp inn på arbeidsrommet, tittet i hylla… - men fant ikke noe opplegg. Jeg var så stresset, at jeg tror noe halvveis svertnet for meg, eller hva jeg skal. Dette høres litt rart ut, men det var akkurat som om jeg mistet tidsaspektet. Oppi hodet mitt var det nå tirsdag. Dette høres helt hinsides ut nå – det ER jo mandag – men der og da, tenkte jeg ”tirsdag”. Jeg tror det har sammenheng med at det satt folk i kantina og spiste, og det er bare kantine på tirsdager. På arket foran meg, stod det ikke noe om tirsdag. Jeg forventet også å finne en av de typiske håndskrevne lappene fra læreren jeg skulle være vikar for, men dette var jo bare et dataskrevet faktaark om hvem skulle ha en del andre timer. Jeg skyndte meg til lærerrommet, og tittet på timeplanen. Der stod det at læreren jeg skulle være vikar for, hadde fri. Plutselig var jeg bare HELT forvirret. Jeg som er supervant til å ha vikartimer, som takler slik type stress bra, som er erfaren innen uforutsigbare lærerdager. Og der stod jeg med hjertebank og forvirring til langt oppetter ørene. Jeg gikk fort til korridoren til mellomtrinnet.

- Der er du, vi så etter deg! Jeg merket den skjulte irritasjonen til en kollega som ikke en gang visste at denne klassen skulle ha vikar. Hun hadde verken funnet læreren som har timene til vanlig, eller – etter å ha skjønt at klassen skulle ha vikar – meg.
- Jeg skulle egentlig gi noen beskjeder, men nå får jeg jo ikke gjort det.

Klarer ikke å forklare dette, men med ett følte jeg meg så liten. Det er lenge siden jeg har kjent på slike følelser. Har blitt mer raus med meg selv. Blitt flinkere til å godta situasjoner der jeg føler meg liten/ utilstrekkelig osv. Men plutselig var styrken og pågangsmotet mitt redusert til en liten lort. Vet ikke hvorfor det kom slik over meg, men kombinasjonen av stress, nøkkelkaos, hjertebank, dagen som hadde startet så bra, forvirringen, at jeg endte opp med å bli noen minutter forsinket til timen, kommentaren fra læreren, kokte seg sammen til en slags dustefjert-feeling. Jeg som liksom hadde strukket meg litt for å ta disse timene. Som hadde satt egne planer til side. Nå angret jeg halvveis.

Timene gikk greit, og jeg ble meg selv igjen. Jeg liker å undervise, og blomstrer i klasserommet, så den normale selvfølelsen kom tilbake. Men etterpå ble jeg sittende å tenke på situasjonen. Var oppom rektors kontor for å gi et par beskjeder, og forklarte i samme sleng forvirringen min tidligere på dagen. Hun smilte og var like blid, men virket litt spørrende da jeg prøvde å forklare at jeg trodde det var tirsdag i dag. Hørte selv hvor dumt det hørtes ut. På begynnelse av uka og greier.

Hva kan jeg lære av dette? Vel, ingenting. Jeg bare erkjenner at noen ganger, tar negative følelser over. Det gjelder å ikke lytte for mye til dem. Selv når du roter med nøkler, velter koster, tror det er tirsdag på en mandag, og kommer for sent til timen.

Bildet er hentet på: http://www.bbc.co.uk/lancashire/content/image_galleries/artist_day_gallery.shtml?8

Speltbrød og frilosofisk skru

Speltbrød med brunost og friskt jordbærsyltetøy. En kopp espresso. Joggebukse og hottentottsveis. Frokostblanding med yoghurt. En sjelden, lang morgen med stillhet og rolige bevegelser før en kort jobbdag. Skulle ønske alle mandager var slik. En myk start på uka. Det gjør noe med en. Tenker på livet. De siste årene. På prosesser, faser, nyvinninger og ny erfaring. Har tenkt mye på hva som er meg i det siste. Det hele startet med et oppryddingsprosjekt og funnet av gamle brev og noen mailkorrespondanser. Ble plutselig en flue på utsiden. En utenfra som fikk se inn. Noen år etterpå. Gjenkjente meg selv, men mye føltes fremmed. Jeg virket umoden. Naturlig nok - men likevel. Uttrykte meg annerledes enn jeg ville gjort idag. Kjente plutselig en slags flauhet. Jeg tenkte: Dette var faktisk meg. Så snodde tankene seg videre. Hva er meg? Hva av det som er inni meg er konstant? Hva er dynamisk? Jeg begynte å tenke på mennesker jeg kjenner som har gått gjennom store forandringer, og tankerekken begynte å bli interessant. Reflekterte videre over hvordan mennesker forholder seg til hvernadre, og hvordan dette innvirker på relasjoner. Tenkte på hva som påvirker oss, og hva det gjør med oss. Mye uferdig tankegods. Vet ikke om jeg klarer å uttrykke alt sammen, men kanskje jeg skribler mer om det etterhvert.

Noen dager blir man overfalt av filosofiske tsunamier. Kombinert med brunostskive med syltetøy og lange morgener, er det en fin kombinasjon.

Deilig musikk som har gått meg hus forbi...

Rart, men noen ganger går ting en hus forbi. Som for eksempel den deilige, jazzete feel good-musikken til ungjenta Renée Olstead. Jeg husker jeg på et tidspunkt tenkte at "denne musikken må jeg sjekke ut". Tror jeg leste en anmeldelse i en avis. Så glemte jeg det, og tiden gikk. Idag snakket jeg med lillesøster på telefonen. Hun nevnte at hun hadde kjøpt en cd som jeg "garantert kom til å elske". Veien var kort til youtube, og det ble et musikalsk cou de foudre (fransk for love at first sight). Klikker du HER, kan du høre et annet nydelig klipp. Se forøvrig bort fra disneykanal-film i bakgrunnen. Nyt musikken og siste rest av helg!

The oppussing has begun!

Utrolig! Vi er i gang! Morgenen idag startet med tur til Fix og Maxbo der vi kjøpte inn plank, diverse materiell, presenning, maling, koster og litt annet. Et par tapetprøver fikk jeg også med. Og for dere som har fulgt med på den store m a l i n g s a v g j ø r e l s e n, tenker jeg dere lurer på hva jeg endte opp med. Aller først - takk for alle tips! Jeg har merket meg ad notam alle fargenavn og koder - vi har tross alt et helt hus å pusse opp og ulike rom og etasjer har ulike behov - men i første omgang har vi altså kjøpt inn maling til gangen og et par møbelprosjekter. Min kjære legger panel i gangen - der ønsker vi en litt rustikk stil - og der blir fargen eggehvit med hvite lister. Det skal sies at vi tester det ut. Er det feil, kjører vi på med nye strøk. Møblene blir malt med fargen Chi. Stuebordet skal stå (eh...) i stua, og den gammeldagse sminkebordet på soverommet vårt - og der har vi ikke helt avgjort veggfarger enda. Vi landet på at vi ønsket en hvitere farge enn eggehvit på disse møblene, uten at vi ønsket å male dem i vanlig kritthvit. Chi passer også godt til fargene vi skal ha på sengeteppe, puter og tapetet på den ene veggen. Behagelig nyanse.

Etter de siste dagene med mye malings-og fargestyr, føler jeg meg ti hakk klokere og faktisk bittelittegranne mer erfaren. En god feeling, må eg sei! Idag har jeg pusset, grunnet og begynt med det første strøket. I tillegg har jeg vært i byen og hentet litt inspirasjon på Tinnies Hus, handlet en pudderrosa silkepute på Poulsson og ryddet i huset vårt.

Over: Den gamle bestemorstapeten som snart er historie. (I og for seg en smule retro, men et par smuler for mye retro for oss ;-)

Nedenfor et par oppussingsinntrykk: Meg med skummelt blikk, min kjæres snekkerklær og pussemaskin... og min kjære som sager kyndig og effektivt. Tenk at jeg er gift med en snekker! Fantastisk :)

Fredagsrapport

Det er fredag kveld og jeg er alene hjemme i huset. Jeg er i avkoblingsmodus og har hoppet inn i den nye treningsbuksa til min kjære. På føttene – to varme stripete ullsokker i blått og pudderrosa. Ute regner det, inne er det stigende temperatur. Det er blitt kaldere ute, så varmen må opp. En drøss stearinlys i alle kriker og kroker bidrar med både varme og stemning. Foran meg ligger boken Pike med perleøredobb av Tracy Chevalier. Håret er småkrusete etter å ha vært ute i regnet, øynene litt blanke av tørre linser og litt for mange timer foran skjermen. Man blir gjerne litt trøtt ved ukeslutt. Det er likevel noe eget ved fredager. Vissheten om hvile i vente. Den behagelige følelsen av å kunne puste ut. Fredagsunderholdning på tv. God mat. En bunke interiørmagasiner, tips-blader fra IFI og fargekart på bordet. Om dagen går det mye i oppussing valg og av rette farger. I dag tenkte jeg: ”Hvorfor tar jeg ikke bare en farge og slår til liksom?” Å neidu! Skal det gjøres, så skal det gjøres skikkelig. Det skal harmonere fullstendig, fit in, bli ultimat. Da jeg var liten, hadde jeg én yndlingsbok som pappa måtte låne om igjen og om igjen på biblioteket. Den het Gunnar Grundig og handlet om en svært nøyaktig maler. Mer husker jeg ikke. Finurlig at dét var yndlingsboka i og for seg. Men pappa minner meg ofte på dette: Gunnar Grundig. En tidligere elev jeg hadde kalte meg alltid ”Nøye-Per”. Slik er jeg. Jeg har "jobbet av meg" en del perfeksjonisme, men grundighet og estetisk harmoni gir gjenklang i personligheten min. Tror nok det skal komme godt med nå.

Begynner å få litt has på dette med fargenyanser. Har satt meg litt mer inn i fargelære, svinset innom et dusin interiørblogger, studert utklippsboka mi enda litt nøyere, og notert meg en del tips. Nå gjenstår noen siste vurderinger. Følg magefølelsen, skrev en medblogger i kommentatorfelt i går, og det har jeg tro på. Jeg er optimistisk, inspirert og gleder meg til å svinge malekosten. Snart kommer min kjære hjem, den koffeinfrie nespresso-koppen min er drukket opp og på anlegget synger Sigvart Verden vil bedras. Et tema jeg har tenkt mye på i det siste. Men det får eventuelt kommenteres en annen gang.

Ha en fin fredagskveld! Takk til alle kommentatorer for tips og innspill!

Over-og undervurdert en januarmandag

Overvurdert: Velge sykkel til jobb når det viser seg å være den store "snøen-smelter-slapset-tar-over-dagen". Resultat: En seig, vond, lang trilletur på sørpeføre i mørket på morrakvisten, flere minutters forsinkelse, en regntung tilbaketur på ettermiddagen med mange "nesten-velte-øyeblikk", samt iskalde føtter.



Undervurdert: Fotbad før middag. Varme kilder og velvære de luxe for iskalde føtter. Det kaller jeg glamorøs følelse i hverdagen!

Under overflaten

Det er så mye jeg vil oppleve her i livet. Ting som jeg som regel holder for meg selv. Ikke fordi det er noe flaut eller urovekkende ved det, men fordi drømmer, ønsker og kick har det med å sno seg mest rundt i egen hjernebark. De bare er der, som en integrert del av meg. Svømmer opp til overflaten en gang i blant, for så å bølge hastig videre. Det passer liksom sjeldent å avbryte samtaler om jobb, fag, daglige gjøremål og venners kjærlighetsliv for å proklamere høyt og tydelig at jeg drømmer om små eller store underfundige saker og ting. Min kjære får selvsagt del i det meste som foregår i tankelivet, og mange av drømmene har vi sammen. Likevel - mye lever sitt eget liv langt der inne. Det blir ikke synlig, tydelig, fremtredende, før man plutselig kommer i kontakt med åren der alle livsønskene samler seg. Når denne kontakten er der, kjennes det som om man er ett med seg selv. Det er nesten så man kan lukke øynene og kjenne luktene fra steder man ønsker å reise, merke vinden fra båtdekket man står på, høre lyden av nye språk, merke mestringsfølelsen fra nye proskjekter presse seg på. Ting blir levende. Plutselig. I ett nu.

Man kjenner suget i magen fra fallskjermhoppet man skal ta en gang i fremtiden. Man hører den knirkende gyngestolen på en varm veranda i Marrakesh. Man går rundt i et turkist undergrunnsakvarium med egne barn og studerer fisker fra alle verdenshjørner. Man galopperer langs en innsjø og kjenner gamle frykter slippe taket. Man mestrer det nye språket og snakker det for første gang flytende. Man sover under åpen himmel med sin kjære mens temperaturen er perfekt, og alle insekter har tatt kvelden. Man spiser middag på yndlingsrestauranten i nabolandet, og forretten med grønne oliven og havsalt smaker akkurat like godt som sist. Man kjører en gammel bil gjennom Toscana og stopper nå og da for å fange vakre, estetiske motiv. Man ser papiret der den avgjørende underskiften til drømmejobben skrives. Man klarer å formidle det man har inni seg av gode følelser til en venn man savner inderlig og kjenner trygghet igjen. Man finner den ultimate, skjønnlitterære boka. Man klarer å tegne portrettet av et menneske. Man får møte fadderbarnet sitt for første gang. Man ser en gjeng tannløse hottentotter knekke lesekoden og merker atmosfæren som syder over av barnlig entusiasme. Man får hjelpe et menneske til et verdig liv.

Store og små ønsker. Realistiske drømmer som man kanskje, kanskje får oppleve i løpet av et liv man ikke aner hverken lengden eller rekkevidden av. Håp om små gleder og øyeblikk fylt med varme og noe ekte. Kick man ikke snakker så ofte om. Ting som like fullt er en del av den man er.Kanskje man skulle snakke litt oftere om dem. Det er under overflaten man finner det vakre, det unike og det særegne ved hvert menneske.

(Bildet er hentet på: http://www.lastminute.lk/srilanka/srilankadiving/imgx/diving.jpg)

Mini-jubileum

Idag har vi kvartårs-bryllupsdag. Sikkert ikke store greiene sånn i det lange løp, og antagelig bryr det leserne mine midt bakpå leggen, men en aldri så liten merkedag for oss to. Litt "mimrings" idag. Kjenner glede og takknemlighet over at jeg har en så flott og herlig mann! Og så er jeg glad for at vi valgte å feire dagen vår skikkelig. Det var verdt hver krone og anstrengelse! Så - trenger dere bryllupstips, jenter, stiller jeg til deres disposisjon.

Hurra for min MIML*!
(*Amélies ord for Mannen I Mitt Liv :)

På tampen av et nytt år

Godt nyttår alle ukjente og kjente som leser bloggen min! Om dagen koser jeg meg med Colbie Caillart. Lytt her og her. Perfekt suse-rundt-i-huset-i-pysj-musikk, bakgrunnsmusikk til skriving eller generelt feel good-stemning. Kan tenke meg den duger når man er på biltur i soldekt vinterlandskap også. Jeg har hatt et fantastisk år i 2007 og er optimistisk og forventningsfull til det neste også. Det er godt å kjenne på denne gleden. Har man kjent på sorg, tunge følelser, vært sliten, motløs og gått gjennom andre faser tidligere i livet, lærer man seg å sette pris på alt som er godt. Til alle som har det tungt - ikke gi opp! Til alle som har det godt - lev, nyt, takk!

Fremåt, fremåt...