Opphav

Det å ha foreldre som er engasjerte, delaktige og omsorgsfulle er ikke en selvfølge. Det finnes mange familieforhold ute og går, og jeg kjenner mennesker som dessverre har et turbulent opphav til sitt opphav. For noen handler det om å måtte bryte bånd de egentlig ønsket at skulle være der fordi forholdet til foreldrene gikk på helsa løs. For andre ble løsrivelsesprosessen i ungdomsårene er så tøff og følelsesmessig sak, at det som en gang var nært og fint ble ødelagt. Sårheten og bitterheten tok over, og ønsket om gjensidig respekt ble aldri oppfylt. Noen forholder seg greit til sine foreldre, prater på telefon i ny og ne og sees i høytider, men har aldri opplevd ektefølt engasjement. Foreldrene er opptatt med sitt. Kanskje har en av partene fått en ny familie, men denne tar all tiden, og de første barna føler seg tilsidesatt og ikke prioritert. Jeg har venner som bærer på sorg over en alltid kritiserende mor eller en tafatt, fraværende far (eller motsatt). Opplevelsen av å aldri være bra nok, skaper usikkerhet og har blitt selve forklaringsmodellen på angst og søvnproblemer i et ellers vellykket liv.

Blod er - som kjent - tykkere enn vann. Det er så mange følelser som spiller inn når det handler om familie. Jeg har lest det i bøker, jeg har sett det på film. Jeg har hørt mennesker fortelle, og jeg har hatt opplevelsen av det selv. På andre måter enn beskrevet ovenfor riktignok, men jeg har tenkt tanken ved enkelte anledninger; når jeg har lurt på hvorfor jeg har reagert så sterkt i gitte stunder, eller når jeg har prøvd å forstå hvorfor mitt eget liv mitt ble så vanskelig i en periode det skjedde opprivende ting i min egen familie.

En familie er en merksnodig, fascinerende og vakker ting. I begynnelsen er man gjerne en sterk enhet som står sammen og gjør det meste sammen. Søskenlikheter dominerer, og meningene man har er ikke så ulike foreldrenes. Så kommer tenårene, løsrivelsen og de unge, voksne årene. Man jobber med identiteten og finner seg selv. Ulikhetene søsknene i mellom vokser ofte, og man definerer seg sterkere ut fra venner, miljø og omgangskrets. Noen ganger kjenner man at man trenger å distansere seg litt for å finne ut hvem man er og hva man vil med livet sitt. Mange orker ikke foreldres innblanding eller de litt-for-gode-rådene fra storebror. Det finnes selvfølgelig familier der alt er fryd og gammen og som "holder sammen i tykt og tynt", men jeg har snakket med mange som har trengt å sette ord på prosesser knyttet til løsrivelse og identitet. Hos noen foregår det uten dramatikk, men for andre kan dette fortone seg som en smertefull prosess.

Selv hadde jeg aldri behov for noe voldsomt opprør. For meg handlet det mer om å flytte hjemmefra, bli voksen, erfare nye ting og finne meg selv. Spesielt i studietida hadde jeg en del runder der jeg holdt mor og far litt utenfor. Vi snakket og hadde god og hyggelig kontakt, men jeg orket - eller ønsket - ikke involvere dem i alt jeg gikk gjennom. Det gjorde selvsagt nærheten mindre. Det var viktig for meg å finne meg selv: Hvem er jeg? Er jeg den jeg var før eller har jeg bygd livet mitt på helt feil ting? Hva vil jeg? Hva vil jeg satse på? Hva står jeg for og hva tror jeg på?

For en som har vokst opp i en familie der tro og livssyn er en uttalt og naturlig ting, har jeg skjønt at det ikke er så uvanlig å gå gjennom noen runder på dette. Når man er vant til å snakke om verdier og tro, til å ta stilling til ting, og ikke minst bare det å snakke om dypere saker (- ting jeg i utgangspunktet er veldig glad jeg har med meg hjemmefra og som jeg vet i stor grad har formet min evne til å tenke), er man på en måte vant til en viss bevissthet. For noen kan denne bevisstheten føre til en videre søken - og andre overbevisninger. For andre kan det bli til et opprør mot hele "bevissthetsgreia". Hvorfor kan ikke jeg óg bare drite litt i ting? Hvorfor skal jeg mene noe om alt? Mener jeg egentlig noe om dette? I mitt liv tror jeg de to tilnærmingene krøllet seg sammen i skjønn forening, og blandet seg med en dæsj identitetskrise. Det var rundt disse tider, at jeg også møtte veggen og ble utbrent.

Jeg tror jeg omtrent på dette tidspunkt eller litt etter, merket et større behov for å prate mer med mor og far igjen. Ikke prate, i form av siste nytt, skole/studieprat og lignende, men mer det å åpne meg. Jeg hadde snakket personlig med dem hele veien, men jeg merket jeg var klar for å dele mer av av dypere tanker. Av sorg, avmakt, forvirring, mislykkethet, tapte forhold. Av gleder, oppturer, meninger og følelser.

Det man merker, er at foreldre som er oppriktig glad i en, alltid er parat til å lytte. Noen ganger kan det nok snike seg inn "litt for gode tips og råd", noe det sikkert er vanskelig for foreldre å unngå, men i det store og det hele har jeg hatt sterke og gode opplevelser knyttet til det å snakke med foreldrene mine "som fra voksen til voksen". Jeg opplever at de respekterer meg og er glad i meg. At de vil meg vel. At de har tro på meg. At de ikke legger seg unødig opp i livet mitt nå som jeg er voksen. At de er opptatt av å finne balansen mellom det å være engasjert/ bry seg, og det å ikke blande seg for mye inn. Jeg tror de er opptatt av dette i forhold til alle oss barna, selv om vi fire søsknene nok har forskjellige forhold til dem fordi vi selv er så forskjellige. Vi har ulike erfaringer, ulike overbevisninger, og vi er også ulike mht det å åpne seg seg. Dette gir fire ulike relasjoner.

Jeg personlig er takknemlig for å ha et så nært og godt forhold til foreldrene mine idag. Vi ringer, sender sms, kort og e-mail. De gir klemmer når jeg kommer hjem, varter opp med god mat, henter, bringer og sørger for oppredde senger. De spør åssen jeg har det, tar seg tid til lange samtaler, og viser et sterkt engasjement i alt jeg står i. Bursdags- og julegaver er hvert år rørende gjennomtenkte. Gratulasjonskort har alltid en fin og koselig hilsen. Trenger jeg en skulder, er skulderen klar. Vi er kanskje ikke enig i alt, og det hender de kan si ting som provoserer meg. Jeg kan også merke at foreldres følelser kan spille inn i samtaler. (Av en eller annen grunn har barn en slags uuttalt forventning om at foreldre alltid skal forholde seg straight og greit til alt, men jeg har jo skjønt at foreldre også har sterke følelser. Herlighet - jeg blir jo selv snart en forelder!) Noen ganger kan jeg merke at vi rører ved felt som vi sikkert burde snakket mer om, men så blir det liksom ikke slik. Likevel opplever jeg ikke at dette er ting som preger relasjonen. Vårt forhold er nært og godt, og jeg opplever i grunnen at jeg setter mer og mer pris på foreldrene mine. Inderlig pris på liksom.

Hele dette innlegget, startet med at jeg tittet på det gamle bildet av mor og far som du ser helt øverst. Jepp, det er mine foreldre. Vet ikke helt hvor gamle de er der, men rundt tjue kanskje? De torte å være annerledes. De stod for egne ting og levde livet sitt i tråd med sin overbevisning. De var litt hippie i stilen, og tok gjerne en egen vri på prosjekter mange knyttet normer og forventninger til. Da de giftet seg en iskald februardag i 1975, gikk pappa i en stilig ulldress kjøpt på loppis. Egentlig en kostbar greie, men han hadde fått den til 10 kr - inkludert vest. Mamma hadde en nydelig designullkjole med gullkantet brokade på armene (- vanligvis levde hun svært enkelt). Ellers gikk hun uten sminke og med løst hår. Det gjør hun fortsatt den dag idag.

Jeg er takknemlig for alt det gode jeg har fått fra mine foreldre. Nå når jeg selv skal bli mor, tenker jeg at jeg er heldig som får et barn som bærer med seg arven fra dem. Det bærer faktisk med seg arven fra tre forskjellige familier - min familie, Hr Amélie sin familie og vår egen lille nye (og enda flere langt bakover) - som hver på sin måte har gode ting i blodet. Alt er ikke perfekt. Men det meste er godt og unikt, og det er dét vi skal ta vare på.