(Det kan være lurt å lese Del 1, Del 2 og Del 3 først.)
Tilbake til bildet med et digitalt fotografi på nært hold. Når man står midt oppe i en prosess der man er på vei til å møte veggen, er det nærmest umulig å forstå bildet. Man lever og ånder jo som man alltid har gjort (tror man), og man stiller de samme forventningene til seg selv som man har brukt å gjøre. Det er bare det at kroppen begynner å bli sliten. Et eller annet begynner å bli skjørt og problematisk rent følelsesmessig. Når man gang på gang opplever at man ikke ”får til” eller ”ikke orker”, når man ikke finner igjen kreativiteten, livsgleden eller motivasjonen for å gjøre ting som før gav glede, når man med jevne mellomrom skuffer seg selv – og andre – ved å glemme, utsette ting eller rett og slett ikke makte å følge opp alt man ønsker å følge opp, skjer det noe med selvfølelsen.
Man kan selvsagt ha et godt selvbilde for det. Man kan være trygg på evner man har og utvise selvtillit i mange situasjoner. Selvfølelsen er likevel er sammensatt sak. Gjennom en årrekke, har man vært vant til å stille høye krav til seg selv. Man har vært vant til å prestere. Til å være pliktoppfyllende. Til å krysse av på lister. Til å stile mot sine alltid høye ambisjoner. Det er rimelig vanskelig å snu et helt tankesett på ett-to-tre! Jeg leste et sted uten at jeg husker helt hvor, at utbrenthet i stor grad berører dette som har med selvfølelse å gjøre. Jeg tror det stemmer. Av egen erfaring kan jeg jo bare si at det er fryktelig vanskelig å skjelne hva som er ”meg” og hva som er ”meg i situasjonen”. Og hvis man ikke en gang skjønner at man er i en situasjon, er det lett å begynne å negativt om seg selv.
Jeg får ikke til noe lenger, jeg! Jeg bare skuffer folk. Jeg klarer ikke dette slitsomme voksenlivet. Hva er det med meg? Alle andre fikser det! Folk rundt meg flytter til utlandet, lærer nye språk, tar seks års lange studier, stiger i gradene på jobb, har begynt å nedbetale studielånet sitt i en alder av 23, er supermammaer, har lykkelige forhold. Det er rent og ryddig hjemme hos dem, de sparer i aksjefond, leser Dagens Næringsliv og følger med på renta. De jobber lange dager og går til og med på spanskkurs på kvelden! Ja. Og her sitter jeg med min uferdige studier. Jeg klarer ikke lese ti linjer i en bok lenger, har begynt å bli gammel, er alltid sliten. Pulten flyter over av rot, og jeg har enda ikke skrevet brev til de jeg lovte å skrive til for to måneder siden. - For å ta et tenkt eksempel.
Tankene begynner å bevege seg i en slags nedadgående, negativ spiral, og spiralen blir lenger og lenger, mindre og mindre lys. Det er lett å lukke alt inne i seg selv, for det oppleves sårbart å snakke direkte og ærlig om det med andre. Man føler at ingen vil forstå heller. Tenk positivt! Ta grep! Ut og jogg! Ja, særlig. Det blir jo bare nye krav man ikke klarer å leve opp til.
Senere ser man bildet klarere. Man ser grunner til at man ikke ”fikk til alt”. Man ser årsaker til følelser og stressreaksjoner. Man klarer å sette det i en sammenheng og videre løsrive seg fra tankemønstre. Et av rådene fra en artikkel om utbrenthet på Helsenytt.no lyder: ”Ikke personliggjør nederlag!” Det er et viktig råd. Jeg velger å sitere de neste linjene fra dette avsnittet: ”Når mennesker mislykkes, tar de ofte nederlaget personlig og tenker at det er deres egen skyld. Men det er viktig å ikke personliggjøre nederlag. I stedet kan man samtale med andre for å bli klar over hva som egentlig har skjedd, hva som var grunnen til nederlaget, og hva som var ens eget bidrag. Ved nærmere gjennomtenkning og bevisstgjøring kan man som regel se at ansvaret ikke bare ligger hos den enkelte. Utenforliggende faktorer spiller ofte vel så stor rolle.”
Dette handler ikke om ansvarsfraskrivelse. Man må selvsagt ta ansvar for sine handlinger rent generelt her i livet. Men å gå gjennom en lengre periode av utmattelse og dertil få en rekke følelsesmessige stressreaksjoner, handler ikke om skyld. Det er ikke snakk om å plassere skyld hverken hos seg selv eller hos andre. Man står i en spesiell situasjon. Man er rett og slett ikke helt seg selv. Dette er lettere å både se og å sette ord på i etterkant. Når jeg nå har det veldig bra, når jeg i dag opplever å ha et godt liv preget av mestring og håndtering av både gode og dårlige dager, merker jeg forskjellen. Det er rett og slett utrolig tilfredsstillende å kjenne på denne forskjellen. Jeg er fortsatt meg selv!
Jeg føler meg til og med som en slags bedre utgave av meg selv. Bedre – ikke fordi jeg er perfekt, men fordi jeg føler meg rik på erfaringer og med ny innsikt. Jeg merker en annen modenhet. Jeg har lagt av meg mye prestasjonsjag. Jeg fryder meg når ting går bra, når jeg får gode jobber og oppnår anerkjennelse, men jeg føler meg ikke så avhengig av det lengre. Jeg har fortsatt høye ambisjoner, og jeg elsker å gi jernet når jeg for eksempel leverer tekster til spalten eller leverer store oppgaver. Noen ganger sliter jeg med å slå av på kravene, men stort sett har jeg lært meg å slappe av mer. Jeg får ikke så dårlig samvittighet om jeg glemmer ting lengre (Jeg er jo bare et menneske. Og jeg har mange baller i lufta!), og jeg føler ikke nederlag om jeg ikke får lagt like mye arbeid i enkeltoppgaver på jobb lengre (Det er faktisk umulig når man er lærer.)
Noe av det som var vanskelig med hele denne vanskelige perioden var at jeg følte jeg mistet kontrollen. Det blir kanskje feil å kalle det kontroll, det handler nok mer om det å ha grep om ting, å fornemme en slags oversikt i forhold til livet sitt. Nå om dagen, jobber jeg ikke fullt, og jeg nyter det å kunne rydde, ordne, kaste gamle ark, lage systemer for viktigpapirer og annet. Jeg opplever livet mitt som mye mer oversiktlig, og jeg klarer oftere enn før å fullføre punkter på listene mine. Jeg har kanskje blitt flinkere på å ikke lage så lange lister. Jeg innsett mine begrensninger, og blitt mer opptatt av realistiske målsettinger, enn å klare og rekke over alt jeg føler jeg må, vil, burde og har lyst til. Men denne følelsen v både grensesetting, realistisk målsetting og godt grep, unner jeg folk. Det handler om å klare å se sine muligheter og begrensinger.
Den svenske forfatteren August W. F. Fröbel har sagt: ”Vi skal gi tulipanen et så gunstig miljø at den blir så stor, vakker og velutviklet som den overhodet har muligheter for å bli, men den skal ikke tvinges til å bli en rose.” Dag Lunde, som siteres på Helsenytt.no, kommenterer at ”det handler om retten til å være slik vi er. Menneskeverd er ikke bare at den enkelte skal få utvikle sine muligheter, men også om rom til forsoning med svakhet, sårbarhet og egne begrensninger.”
Jeg vil avslutte denne delen med enda et sitat av Lunde. ”Iblant er forsoningsarbeid i møte med egne begrensninger en forutsetning for å komme videre, for eksempel i møte med egen sårbarhet. Da kan vi frigjøre energi som i sin tur kan brukes positivt til vekst og utvikling. Det er et tankekors at så mange i dag føler behov for å beskytte seg. Men det er en utfordring for den enkelte å dempe prestasjonsjaget. Slik at vi også med større sannsynlighet kan vare lenger. I stedet for å kjempe hele veien for å yte 100 % og mer enn det, må vi iblant gi oss etter halvgått løp. Vi får det bedre på den måten, når vi innser at vi ikke mestrer alt. Tenk om vi kunne være litt rausere, i møte både med egne og andres begrensinger!”
Jeg er så enig!