torsdag, oktober 25, 2007

Å møte veggen - Del 3

(Det kan være lurt å lese Del 1 og Del 2 først.)

Kanskje det finnes lesere som ikke henger helt med i svingene når jeg skriver om det å møte veggen. Mulig det er en fremmed tanke for de som sjeldent jobber etter en perfeksjonistisk mal eller for mennesker som ikke er så opptatt av høye idealer.

Det finnes de som greit og effektivt gjennomfører arbeid og oppgaver, som gjør det de - ikke mer – og som sjeldent får dårlig samvittighet dersom de eventuelt skulle skuffe noen. Det merksnodige er, at dette aldri var idealene på barneskolen. De med slike karaktertrekk ble gjerne sett på som middelmådige elever. De som stod på, jobbet hardt, gav alt, var snille mot alle og tok seg av de som ikke hadde noen å leke med, fikk plusser i boka. De ble snakket varmt opp på lærerrommet og under konferansetimene med foreldrene. Det er i grunnen forståelig. Alt jeg har nevnt her handler jo om høye idealer og sterke personlighetstrekk. Det vitner om utholdenhet, arbeidsvilje, målrettethet. For meg som er lærer, opplever jeg dette selv: Det er såklart lett å rose de som arbeider hardt! Mer riktig oppleves det også. Det ER mer nærliggende å notere seg plusser ved dem som strekker seg og står på, enn de som stiller lave krav til seg selv og eget arbeid.

Dette her er noe jeg har tenkt mye på. Det ligger noe fryktelig ironisk i det. Jeg mener nemlig ikke at vi skal "opphøye" slappe holdninger og begynne å stille lave krav, for å forebygge utbrenthet hos folk i voksen alder. Jeg har fortsatt høye idealer både som medmenneske og som lærer. Likevel ser jeg, at det ofte er de som etterlever idealene og forventningene som sliter seg ut. Det er de som lettere blir utmattet, som møter veggen, som plutselig ligger nede for telling. Jeg lurer fælt på åssen jeg kan oppmuntre til den ene, uten å legge opp til det andre – litt klønete uttrykt. Det må finnes en god måte å leve ut høye idealer på - uten å slite seg ut eller stadig føle på manglende tilstrekkelighet. Det er nok det som er mitt pågående livsprosjekt.

Det føles rart å skulle bruke år på å legge av seg masse idealer, vaner, væremåter og arbeidsmetoder, for å kunne klare å leve et godt liv i voksen alder. Jeg føler jo at det er det jeg har måttet gå inn for. Helt fra og med 20 års-alder.

Å gi alt på alle områder er nærmest en umulighet. Det voksne livet krever nemlig en stadig sjonglering mellom tusen krav og forventninger. Man skal gjøre det godt på jobb. Man skal tilegne seg kunnskap, utvikle seg og opparbeide seg yrkesstolthet. Man skal aller helst være godt likt av kollegaer, vise til et ”framifrå arbeid” og ha overskudd til nyte en deilig lunsj mens latteren henger løst og man blir oppdatert på folks liv rundt seg. Man skal sove nok, spise sunt og regelmessig, vaske klær og hus, rydde, betale regninger og sørge for vedlikehold av alt som krever denslags. Har man familie, skal man være en god mor/ far, en sexy kone/ mann, man skal diske opp, fikse, ordne, gjøre innkjøp, jobbe med parforholdet, ha kvalitetstid med barna, og aller helst ha mulighet til litt egen trening, spa og velvære. Er man i tillegg med i en ideell organisasjon eller lignende, skal man gjøre sine oppgaver der, stille opp på møter, dugnader og slike ting. Og – for ikke å glemme: Vennene! Man skal være en god venn for alle som noen gang har sett på deg som nær, skrive kort, ringe og plinge jevnlig, innby til fest, ha et åpent hjem, gå ut med gutta/ jentene, være sosial med jobben/ naboer og eventuelt andre, f.eks de som ikke har noen venner. (Det var jo det vi lærte da vi var små.) Etter alt dette, kommer en del andre ting jeg ikke har ramset opp, f.eks tid til egne hobbyer. Frivillig arbeid er bare såvidt nevnt.

Ikke alle føler det slik, men for mange ER det nettopp slik. Livet blir en karusell av plikter og gjøremål og man skuffer stadig seg selv og andre. Slik tror jeg aldri livet var ment å leve. Det må være en sunn balanse mellom arbeid og hvile, mellom plikter og egne grenser, mellom godhet mot andre og hensyn til egne behov. Man er faktisk nødt til å finne en god måte å leve livet på. Hvis ikke går det lett galt. I hvert fall for den som prøver å leve opp til alt sammen.

For den som ikke hang med i svingene fra starten her: Hva er så utbrenthet? Jeg har lyst til å ta med en slags definisjon. Med litt hjelp fra en av de gode hjemmesidene jeg fant frem til, siterer jeg:

”Utbrenthet er en form for arbeidsstress – en følelsesmessige stressforstyrrelse som kan ramme personer som over lang tid utsettes for store krav om å gi av seg selv. Det handler om et syndrom som utvikler seg over tid, og i litteraturen er det listet opp mer enn 100 symptomer som kan være forbundet med dette syndromet. Det kan være følelsesmessige plager som utmattelse og angst, tankemessige plager som skyldfølelse og dårlig selvbilde, fysiske plager som hodepine og kvalme, atferdsmessige plager som hyperaktivitet, økt alkoholforbruk eller motivasjonsmessige plager som kjedsomhet og skuffelse.

Ofte vil personer som står på terskelen til utbrenthet, prøve å kompensere for denne negative utviklingen ved å være på jobben og påta seg enda flere arbeidsoppgaver – samtidig som de opplever at de ikke strekker til. (…) Men når en slik overkompensering for å motvirke kravene i arbeidet tar overhånd, vil personen før eller senere bli nedkjørt og møte veggen. Etter hvert kommer ulike stressreaksjoner og den følelsesmessige utmattelsen som kalles utbrenthet.”

Hva blir så konsekvensene?

”Utbrente personer gjør en dårligere jobb enn kolleger som har overskudd og entusiasme i behold. Det daglige arbeidet hoper seg lett opp, og nødvendige plikter utsettes. Når man er nedkjørt, er man også så opptatt av seg selv at det blir vanskeligere å fange opp signaler fra andre, man blir følelsesmessig avstengt. Det kan være verd å pekte på at noen som står i faresonen for å bli utbrent, ofte har stikk motsatt atferd enn det man kunne forvente. Ikke minst gjelder dette personer som arbeider med og for barn. De kan identifisere seg så sterkt med dem de skal hjelpe, at de overinvolverer seg og aldri ”går av vakt”, men tar jobben med seg hjem og skaper dårlig stemning blant sine nærmeste. Andre tendenser er at nedkjørte, utbrente personer har høyere sykefravær og oftere enn andre slutter i jobben." (Hentet på Helsenytt.no.)

Med kjennskap til en del som har opplevd dette den siste tiden, samt egne erfaringer, føler jeg et behov for å gi litt hjelp og støtte til de som gjennomgår en slik livskrise. Har du kommentarer, innspill eller lyst til å dele noe (anonymt om du helst vil det), gjør det gjerne. Jeg tror det er viktig.

tirsdag, oktober 23, 2007

Å møte veggen - Del 2

(Det kan være lurt å lese Del 1 først.)

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan det begynte. Jeg bare husker jeg følte meg utrolig sliten. Ofte. Hver dag. "Jeg jobber sikkert for mye", tenkte jeg. Men jeg måtte jo ha litt inntekt i tillegg til stipendet som kom inn hver måned. Jeg var kommet til mitt tredje år på Høgskolen. Årene før hadde vært utrolig bra. Jeg trivdes i byen, jeg hadde alltid noe å finne på, jeg hadde mange venner og følte meg en del av studiemiljøet. På denne tiden trente jeg også, så jeg skulle jo ha all grunn til overskudd. ”Det gir seg sikkert,” tenkte jeg. ”Det er sikkert jernmangel. Eller dårlig immunforsvar, kanskje jeg brygger på noe. Eller jeg sover for lite. Eller kanskje det er mugg i huset jeg bor i?” Dagene gikk for så vidt litt opp og ned som det generelt gjør i livet, så jeg følte ikke noe prekært behov for å oppsøke lege. Jeg følte meg jo frisk og fin, bare veldig sliten. Etter hvert begynte jeg å få problemer med lesingen. Jeg har alltid gjort det bra på skolen, alltid likt å lære. Nå begynte det meste å oppleves som et ork. Jeg kunne lese den samme setningen ti ganger, og hadde noen spurt meg, hadde jeg ikke kunnet gjengi innholdet. Vegringen vokste mer og mer i forhold til det å ta opp bøkene. Notatene begynte å flyte. Jeg som tidligere hadde hatt ganske god orden på mapper og permer, merket jeg manglet motivasjon for systemer. Fortsatt jobber jeg med dette.

Noe ble bare fryktelig kaotisk der oppe. Manglende konsentrasjon, fravær av motivasjon, identitets-issues, forhold som tappet meg for krefter, sorg på grunn av hendelser i nær familie, trøtthet og apati blandet seg til et indre ”mess” som vokste seg større og større. Jeg gråt på kveldene. Skjønte ingenting. Hadde hjertebank på kveldene slik at jeg ikke fikk sove. Prøvde å slenge opp en bønn til en Gud jeg ikke visste om jeg trodde på. Jeg var lei alt og alle. Lei meg selv. Lei av studiene. Orket ikke involvere folk i alt dette. Snakket så vidt med noen venner, men ble sliten av å forklare. Trakk meg unna. Folk forstod ikke likevel. Og når man er midt oppe i noe slikt noe, så ser man ikke slik på det, som man gjør i ettertid. I etterpåklokskapens lys kan jeg selvsagt tenke at jeg burde oppsøkt en lege, snakket med studieveileder, funnet en profesjonell som kunne hjulpet meg å sortere alt kaoset på innsiden. Men der og da, nei, da er tanken på den slags rett og slett fjern. Ikke vet man om alle muligheter heller. Man er ung, uovervinnerlig og klarer seg selv.

Er det ETT råd, jeg vil gi folk som opplever det samme som jeg gjorde: Oppsøk hjelp! Er du i jobb, kontakt lege og fortell akkurat hvordan du opplever hverdagen. Er du student, kontakt lege og deretter studieveileder. I etterkant har jeg fått enorm støtte og hjelp fra studieveilederne på Høgskolen. Tidligere visste jeg knapt av de fantes. Hvis du er student og ikke gjør noe med situasjonen din, kommer det til å innvirke sterkt på en rekke forhold. Det er ikke direkte lønnsomt å bli utbrent i studietiden for å si det mildt. Jeg har tapt svært mye økonomisk på å møte veggen underveis i studiene i kombinasjon med at jeg ikke gjorde noe før. Oppå dette igjen kommer nederlaget du føler. Jeg for min del gikk rundt med en slags skamfylt, vond bekymringsklump inni meg, før jeg omsider, tok grep og pratet med noen. Det tok lang tid.

Det er likevel håpløst å være etterpåklok. Jeg skjønte ikke selv hva som skjedde med meg. Jeg snakket ikke med noen. Ingen gav meg råd om å gå til lege. Jeg hadde vært sånn circa tre ganger hos fastlege før dette i mitt liv. Jeg var jo heller ikke syk. Man tenker ikke at man kan gå til legen sin for å fortelle at man sliter med lesing til eksamen liksom. Men alt førte selvsagt til en rekke andre alternativer. 1. Jeg meldte meg av eksamener (- aldri gjort i mitt liv) og 2. Jeg møtte ikke opp til eksamener (- aldri trodd om meg selv at jeg skulle gjøre noe slikt). Presset ble regelrett for stort. Jeg bare flyktet unna. Orket ikke. Klarte ikke. Og dermed var det duket for enda mer nederlagsfølelse. Ytterligere studievegring. Dårlig økonomi. Og et faglig etterslep, som jeg først ble ferdig med veldig nylig. Jepp – der var det sagt. Jeg som alltid hadde hatt "årnings" på ting. Jeg som alltid hadde fått til alt. Yeah right.

mandag, oktober 22, 2007

Å møte veggen - Del 1


Noen ganger må man få ting på avstand for å se bildet klart. Et utsnitt av et stort, digitalt fotografi på nært hold, ligner et forvirrende kaos av prikker i alskens nyanser. Får man resten av bildet og ser det på avstand, fremtrer et tydelig motiv. Slik kan det noen ganger føles i forhold til situasjoner, hendelser og opplevelser i livet også. Det er lett å bli både blendet, nærsynt og forvirret når man står midt opp i ting. Først senere forstår man. Først når man har en distanse til det hele, blir det hakket mer oversiktlig. Ikke minst er det lettere å snakke om vanskelige ting når man har det på avstand.

Jeg har i lengre tid hatt lyst til å skrive om utbrenthet. Jeg har berørt temaet noen ganger. Jeg har svinset innom, gått rundt grøten, snakket billedlig eller hentet eksempler fra perioden da ting var veldig mørkt. Det har på sett og vis ikke falt naturlig å skrive så konkret om mine opplevelser. Først de siste månedene, har temaet dukket sterkere opp i pannelappen. Den senere tid har jeg vært i kontakt med andre som har brent sitt lys i to ender – for å bruke et slitt uttrykk. Jeg har møtt overraskende mange som har strevd med de samme følelsene av nederlag, av kraftløshet, av slitenhet. I noen tilfeller har det vært til nytte at jeg har vært gjennom det samme. Symptomene kan være mange: Hjertebank, dårlig søvn, overfølsomhet, matthet, mangel på motivasjon, fravær av konsentrasjon, angst, gråt, depresjon, vedvarende følelser av utilstrekkelighet, en generell opplevelse av å være fryktelig sliten. De fleste som blir utbrent, opplever noe av dette. Det vanskeligste er at man på en måte ikke skjønner noen ting når det står på. Man har følt seg sterk så lenge. Uovervinnelig, dyktig, arbeidsom, ressurssterk. ”Jeg har jo alltid fått til alt!”

Nå i ettertid har jeg faktisk ofte tenkt at jeg ikke ville vært uten denne denne opplevelsen. På sett og vis har jeg følt en slags takknemlighet. Det er rart, men sant. Det som var vondt, har blitt vendt til noe godt. Jeg kjenner glede så mye sterkere. Jeg føler en slags seier fordi jeg har klart å jobbe meg så grundig gjennom ting, og fordi innsikten har hjulpet meg både i forhold til meg selv og andre. Jobbsituasjonen har blitt lettere. Jeg har lært meg å lytte til kroppens signaler. Jeg kjenner tilfredsstillelse ved å klare å finne en balanse mellom grensesetting og det å strekke meg. Jeg tror begge deler er viktig – noe jeg senere har lyst til å komme tilbake til. Ikke minst, har jeg fått muligheten til å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Det kjennes berikende og viktig.

Det man lærer her i livet, lærer man altfor sent, sier noen. Ja, man lærer det ofte i ettertid av kriser. Jeg tror likevel ikke at det er noe som heter for sent. Jeg er vel i grunnen av den oppfatning, at noen ting er vi nødt til å lære ”the hard way”. Vi må kanskje gå gjennom noen kriser, nedturer og nederlag, for at det skal kunne bli til lærdom for oss selv. I en liten "serie" fremover, har jeg lyst til å dele noen tanker rundt dette. Fant ut at det var like greit å stykke det opp litt. Har du innspill og erfaringer – feel free to share.

Forøvrig: Denne nettsiden er informativ, kortfattet og grei lesning.Fant også en norsk artikkel med gode innspill. Se her.

mandag, oktober 15, 2007

Up-2-date


Litt stille på bloggen om dagen, men jeg lever - og det i beste velgående. Nyter det nydelige høstværet, rasler gjennom gatene fulle av lauv, rydder og fikser ting, koser meg med interiørblader og har masse quality time med min kjære. Ja, og så jobber selvsagt. Men tankene surrer og går som vanlig, og jeg antar det tyter ut litt på bloggen snart :)

Ha en god uke!

mandag, oktober 08, 2007

Just married :)


Nå er jeg gift! Vi hadde en helt ubeskrivelig dag på lørdag! Været var fantastisk, vakker høst, smykket mitt (som var sporløst forsvunnet kvelden før) kom til rette igjen, nydelig vielse, stort å si ja til hverandre, venner og familie samlet, nydelige taler, flott fest, masse små detaljer som gav piff og gjorde dagen vår til akkurat det den ble. Tusen takk til alle venner og kjente for gratulasjoner, hilsener og gaver! Dere er fantastiske!

fredag, oktober 05, 2007

Dagen før den store dagen...

I morgen skjer det!!! I morgen gifter jeg meg med den aller besteste av de beste. Har vært superstressa de siste tre dagene, men snart kan jeg puste ut, sove, for så å stå opp til en fantastisk dag. Jeg gleder meg så enormt at jeg er helt utenpå meg selv. Ha en god helg alle! Det skal jeg :)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen