lørdag, september 29, 2007

"See Me Beautiful"


Det ligger noe grunnleggende i oss mennesker knyttet til det å bli sett. Vi trenger at noen vet om, bryr seg og anerkjenner oss, og vi ønsker at at folk skal se lengre enn det ytre. Vi ønsker at de rundt oss skal fornemme en flik av sjelen vår, og vi håper at våre nærmeste skal se det beste i oss. Vi vet så altfor godt om våre feil og mangler. Den tilbakevendende følelsen av utilstrekkelighet som mange strever med, tapper oss for krefter og vanskeliggjør vekst.

Det går ikke an å ene og alene leve på menneskers anerkjennelse. Vår verdi ligger et helt annet sted. Indre stemmer og negative røster i form av nedbrytende ord må aldri få lov til å kvele selvbildet. Likevel opplever mange akkurat dette. Det heter at tungen har makt. Ord kan være de verste våpen - uavhengig av krig og kamp.

Anerkjennende ord fra mennesker rundt kan være de beste gaver. Det ligger noe veldig menneskelig i det. Vi trenger oppmuntring, godhet, at noen har tro på oss, at noen hjelper oss når vi faller. Ingenting løfter opp på samme måte som kjærligheten. Kjærlighet mellom mor og barn. Mellom venner. Mellom to som elsker hverandre. Mellom medmennesker. Kjærligheten er tålmodig. Den skryter ikke. Den er velvillig. Den gjemmer ikke på det onde. Evige sannheter som gir gjenklang i noe skjørt og ærlig dypt inne i oss.

I mange år har jeg hatt dette diktet hengende på veggen. Mulig det er en sang, jeg vet ikke. Men den uttrykker noe av dette menneskelige: Se det beste i meg!

See me beautiful
Look for the best
in me
That's what I really am and
want to be
It may take some time
It may be hard to find
But see me beautiful
See me beautiful

Each and every day
Could you take a chance?
Could you find a way?
To see me shining through
in everything I do
And see me beautiful

"See Me Beautiful" av Marshall B. Rosenberg

(Bildet er laget av min venn, Jamie. Noe bearbeidet av meg.)

torsdag, september 20, 2007

Listemodus igjen

Ting jeg liker om dagen:

- At det er nydelig høstvær
- Indisk mat til middag
- Å sykle i nedoverbakke
- Blomsten Lisianthus som jeg akkurat har oppdaget
- Håndskrevne kvitteringer
- Den nye interiørbutikken i byen: Chic Living
- Elevene jeg har
- Å undervise i språklig fordypning
- Kaffe og kaffekuler (Smashing, søster!!)
- Å inspirere tenåringer til å bli bedre skribenter
- Tanken på oppussingsprosjektet
- Å glede meg til 6.oktober
- Et par loppemarkedfunn
- Å kikke på bildene fra utdrikningslaget mitt
- Synet av pinnsvin som vagger over veien med den svære rumpa si og det lille, komiske hodet
- Lipton Green Tea (lysegrønn pakke). Og jeg som aldri drikker Lipton! :)
- Skogsbæryohurt med frokostmüsli
- Å gjøre koselige ting for folk så de blir glade og lyser opp
- Alt ved min elskede

mandag, september 10, 2007

Søstre


Lykken er å ha søstre. Tenk så heldig jeg er! Lillesøster til venstre, storesøster til høyre og jeg i midten. Bildet er tatt av Maria E i mitt utdrikningslag/jentefest på lørdag.

fredag, september 07, 2007

Lærerlykke


Idag er det fredag og helg. Været er nydelig, og uka er nesten tilbakelagt. Jeg går rundt og smiler for man blir så glad av å være lærer i 3.klasse. Mellomtrinnet er liksom min greie, og i år er jeg primært på ungdomskolen, men en liten dose småskoletrinn har klart å snike seg inn i timeplanen. Toppen av lærerlykke er å synge Fidelidelibombom og Inn i jungelen med ivrige hottentotter på rundt 1,20 som roper "jippi" på 10 meters avstand og klemmer deg rundt livet når du kommer. Det er nok stressfaktorerer og utfordringsmomenter i dette yrket, så litt livsglede, kos-og-klems og overivrige smil er mer enn hva man kan forvente i en traust jobbhverdag. Jeg er heldig!

God helg!
Bildet er hentet på: http://img.nrk.no/img/93782.jpeg

torsdag, september 06, 2007

Brøllings!


Idag er det datomessig én måned til jeg skal gå opp midtgangen og smis i hymens lenker. Jeg er så gira og spent at det kiler helt vannvittig i kroppen! Har ikke vært så veldig "bridezilla" før dette. Synes brudegale jenter er slitsomt og komisk. Jeg har delt mest bryllupssnakk med mor, søstre og de alle nærmeste egentlig. Men idag har jeg nådd en slags magisk grense. Det tyter liksom ut i alle samtaler, og jeg er slikkelig klassisk, tåpelig bryllupsopphengt. Jeg tror nesten alle kjentfolk, kollegaer og elever idag har fått med seg at det er en måned til begivenheten. De fniser og ler av meg, men gleder seg med. Det er kanskje ikke så rart man er litt enspora: Hallo, for en dag dette kommer til å bli! Alle detaljene! Alt som er oss! Høsten! Vielsen med de ulike ingrediensene! Alle de nydelige menneskene som kommer! Familie og venner! Musikken i kaffen! Fest og stas, blomster og deilig mat! Jeg har liksom aldri arrangert noen slik fest. Dette er vår greie! Vår spesialdesignede høytidsfest for å markere at vi vil dele hele livet sammen. Jeg er så lei av å måtte kommentere at "halvparten av alle ekteskap ryker". Vet du hva - den andre halvparten holder sammen, og jeg akter å være en av dem. Jeg gleder meg så usigelig til å dele hver dag, hver sorg og glede, med akkurat den mannen jeg har blitt inderlig glad i. Jeg føler meg bare så utrolig heldig. Og jeg har virkelig tro på at det er en for alle, jeg.

De siste dagene har min kjære og jeg "brølla" til den store gullmedaljen. For alle uinnvidde: Verbet betyr å forberede til bryllup (Takk Ingegerd). Det er moro! Idag har vi ordna en del fiffige detaljer. Prikken-over-ien-ting. Det blir så bra!

Har innsett at vi kanskje bør lære oss brudevalsen. Hm, etter en runde på youtube, lurer jeg på om jeg ikke skal gå for dette i stedet. Hehe!

(Og for eventuelle mannehatere og andre som synes brudesnakk er tåpelig - hopp glatt over, og se frem til andre innlegg ;-)

onsdag, september 05, 2007

Brann


Like etter klokken 04.30 natt til søndag begynte det å brenne i et hus i sentrum. Massiv røyk veltet ut av bygningen, og på kort tid stod hele 2.etasje i flammer. Midt oppe i dette – mens andre lå og sov trygt – hoppet to unge mennesker ut av hvert sitt vindu i 2.etasje. De hadde våknet av røyklukt, men ikke skjønt noen ting. Den ene stod opp. Han trengte lys for å se og trykket på en lysbryter. Pæra eksploderte. På dette tidspunkt visste han ikke at det brant et annet sted i bygningen. Han gikk mot gangen for å se, men da han åpnet døra, slo flammene mot han. På få sekunder vellet flammer og røyk inn i leiligheten. Han ropte til sin kjære. Vi mot ut, vi må ut! Hun hoppet. De var på ulike steder i rommet. Han slet med å få opp vinduet. Luften var så svart av røyk at de ikke så hverandre. Han visste ikke om hans kjære hadde hoppet eller ikke. Røyken var så kraftig, at han fikk problemer med å puste. Han har fortalt meg etterpå at han tenkte han kom til å dø. Så gikk vinduet opp. Og han hoppet.

Hadde jeg hoppet? Hadde jeg tort? Du tenker ikke, sier folk. Du gjør det bare. Overlevelsestrangen er for sterk. Du hopper selv om det er asfalt fire-fem meter under deg og du ikke vet hva som kommer til å skje. Hadde jeg rukket å slenge ut en madrass? Du rekker ingenting. Flammene slikker deg i ryggen og du vet ikke om du kommer til å leve eller dø.

Han har knust begge hælene og svidd av hår. Hun ligger på intensivavdelingen og har kroppen full av brudd. De lever, men de har mistet alt. Personlige eiendeler, brev og bilder fra et forhold gjennom syv år er borte. Møblene de sammen har samlet seg og gledet seg til å innrede sitt snart nye hjem med er brent opp. Det hele er uvirkelig og hjerteskjærende.

Disse to er hører til blant mine nære venner. Jenta er blant dem jeg har kjent lengst etter at jeg flyttet til byen for åtte år siden. Vi har vært på turer sammen, hatt jenteprater til langt på natt og delt gode og dårlige perioder sammen. Mange ganger har vi snakket om hvor redd vi er for brann. I vinter var vi på brudeshow. Hun hadde gledet seg til å bruke den nye kjolen sin i bryllupet mitt den 6.oktober. Nå ligger hun på sykehuset og kan knapt røre seg.

Det er så horribelt at jeg har ikke ord! Jeg tenker på dem hele tiden. Hjertet mitt gråter liksom. Ikke at noen i det hele tatt hadde fortjent å oppleve noe sånt, men hun, av alle, hadde minst fortjent dette. Hun har opplevd nok. Vi har snakket om fremtiden, om alt det gode som ligger foran. Dette her er så ufattelig.

Midt oppi alt er jeg uendelig glad at de lever. Jeg er glad at forloveden hennes våknet, at de handlet raskt, at de overlevde fallet, at de ikke ble lammet. Likevel smerter det.

Kjære venn.
Det er så vondt at det skriker inni meg fordi du må gjennom dette.
Jeg takker Gud for at du ikke er død.
Jeg er så glad i deg.
Vit at vi er mange som tenker på deg. Hele tiden.
Vit at vi er mange som vil stille opp for dere når dere skal skape et nytt hjem.
Vit at vi skal samle inn bilder fra så mange epoker vi klarer.
Jeg har tanker på gang...
Vit at du kan få lov å være sorgfull og sint.
Vit at du ikke trenger å leke sterk.
Vit at vi som er dine venner setter pris på deg.
Ikke gi opp, min venn!
Bildet er hentet på: www.volda.kommune.no/.../images/Brann.jpg

tirsdag, september 04, 2007

Kort innpå..

Det kommer snart noe her :) Bare hatt litt mye over meg denne uka og prioritert litt andre ting. Soon back!

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen