Samtidig som det verserer en aldri så liten ”fornøyd med kroppen”-bølge i bloggsfæren om dagen, har jeg i lengre tid hatt tanker om å skrive noe om å godta seg selv. Jeg har følt at tankene har vært litt uferdige og har nok heller ikke hatt roen på meg til å skrible så lange innlegg om dagen. Sommeren betyr ofte nedgang i bloggaktivitet. Det er akkurat som om jeg trenger hverdagen for å få fart på pennen. Uansett, for å bidra med et slags related theme, har jeg funnet ut at det nå passer bra å prøve å forme tankene til et lite skribleri. Dette innlegget handler altså om aksept. Om å godta seg selv, sin kropp og den man er.
Så enkelt, så vanskelig.
I løpet av mitt 28-årige liv har jeg ofte hatt lyst til å være en annen enn den jeg er. Jeg har ønsket å se annerledes ut, være i besittelse av en annen kropp, være annerledes skrudd sammen og ha andre egenskaper. Dette har ført til noe som på godt norsk kalles sammenligning. Så lenge jeg kan huske har jeg sammenlignet meg med andre. Jeg husker ikke så mye fra barnehagen, men jeg husker jeg skulle ønske jeg var modigere.
Like modig som Aurora! Jeg var liten, forsiktig og redd av meg. Jeg holdt meg i nærheten av storesøsteren min, og syntes det var litt skummelt med de største barna. Wiggo var ekstremt skummel, for han hadde morskt fjes og sa så lite. Ikke minst barnehagemagda var jeg redd for. Hun var snill, men uforutsigbar. På mine voksne dager, konkluderer jeg med at dama hadde humor og likte practical jokes, men som liten snusmumrikk med lyse krøller, så jeg ikke slik på det. Tordis som hun het, pleide å true med at om ikke vi gjorde slik eller slik, skulle hun ”skru
svære skruer i ørene våre”! En dag gikk jeg blek og stiv opp til henne. ”Du Tordis... Jeg vil
ikke ha hull i ørene!”. Jeg var så redd, at jeg simpelt hen var nødt til å være modig.
På barneskolen var jeg pliktoppfyllende og skoleflink. Jeg kunne selvsagt vært fornøyd med at jeg gjorde det bra på skolen, men det jeg husker best, er at jeg sammenliknet meg med to andre jenter i klassen som virkelig hadde teken på fotballbanen. Fotball var liksom greia på stedet jeg vokste opp. Var du ikke god i fotball, mistet du automatisk en del poeng. Jeg var ikke god i fotball. Jeg skjønte heller aldri helt reglene i håndball og kastet kortest av alle i liten og stor ball. Dette følte jeg på gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Jeg skulle så innmari ønske jeg hadde bedre ballferdigheter, men hadde ikke mot nok til å begynne på fotball. Det var kanskje derfor jeg nærmest tvang mor og far til å sende lillesøsteren min på jentefotball da hun var sju, som en liten parentes.
På ungdomsskolen begynte jeg å aktivt sammenligne meg med andre. Jeg skulle ønske jeg var modigere, flinkere til å prate engelsk høyt i klassen, at jeg hadde finere hår, at jeg slapp å bruke regulering, at jeg var flinkere i gym og hadde annerledes kropp. Nå vet de fleste av oss, at tenåra ikke nødvendigvis avgjør hele fremtiden – motet kan komme, engelsken kan forbedres, ballspill mister litt betydning og kroppen endrer seg gjerne til det bedre – men der og da, er det nåtiden som gjelder. Jeg husker jeg var ganske sjenert. Når jeg var på skolebiblioteket, hendte det noen ganger jeg gjemte meg innerst ved bakerste hylle, hvis jeg så noen av de ”kule guttene” komme. Jeg kan ikke direkte skryte på meg at jeg var like kjapp i kommentaren som jeg er nå. Jeg var livredd for å bli stående stum, stiv og tom for ord foran noen som befant seg i minst ti ligaer over meg.
På videregående, fikk jeg gradvis bedre selvtillit, men jeg var en rev på å sammenligne meg med andre. Etter hvert begynte det å handle mer og mer om utseende. Hår, hud, kropp, klesstil. Jeg har snakket med andre jenter som kan fortelle det samme. Det handler om en slags syk, vedvarende sammenligning som fører til skjevheter i selvbildet, dårlige følelser og negativt fokus. Man vil jo alltid finne andre som er penere, finere, kulere, som har finere hår, kropp, som blir brunere på sommeren, mindre rød i ansiktet, som har penere profil, som er mer elegante, sporty, tøffe, søte, snertne, trendy - you name it. Oppå det hele, føler man på at man slettes ikke
burde føle alt dette er, noe som gjør at man erkjenner enda en negativ ting ting ved seg selv.
I tenåra og gjerne et godt stykke oppover er mange jenters selvbilde såpass skjørt, at det kanskje bare skal en negativ bemerkning til, før et kompleks er skapt. Filmregissøren Olin berører dette i filmen ”Kroppen min”. For noen, forsvinner kompleksene etter hvert som de blir eldre og lærer å godta seg selv. For andre blir kompleksene nærmest en del av dem, noe de aldri blir kvitt.
Kanskje virker jeg ikke som en type som har slitt med selvbildet. Vel, vi bærer alle på en historie. Jeg har brukt ganske mange år på å akseptere meg selv. Jeg vet ikke om jeg har nådd målet helt enda, men jeg er godt på vei. Fortsatt kan det komme raptuser over meg:
”Jeg skulle ønske jeg var en atletisk og kul surf-girl med langt, tykt hår og skrålugg, som var fin i knytebikini og briljerte på beachvolleyballbanen!” Jeg ser i speilet og ser urnordisk, lys, tynn hud, halvkrøllete hår som krever styling for å ligge der det skal og tusen verver som ville gjort skrålugg til et ”skeivt buskas” i pannelappen. Og enn hvor mye jeg prøver, får jeg ikke tykkere og rettere hår. Bleker jeg det, brekker – av erfaring – de tynne hårstråene. Jeg spiller volleyball med elevene, men bommer ofte, og ender opp med hissig-røde, verkende underarmer. Bikinien ligger langt bak i skapet.
Men det er ikke alltid det handler om utseende. Noen ganger har jeg ønsket intenst å være annerledes. Vet ikke helt hvem – bare annerledes. Jeg har ønsket å være flinkere til å danse, mer begavet i forhold til det å stå og synge på en scene. Når jeg har følt meg litt for spontan og barnslig, har ønsket å være mer stillferdig og mystisk. Når jeg har kjent på sjenanse, frykt og mangel på mot, har jeg ønsket å være hun som svinser fryktløs inn i et lokale med overblikk, vintageklær og selvsikker mine. Når jeg har blitt altfor engasjert i en sak eller begynt å grine av dusteting, har jeg ønsket å spole tiden tilbake og omskape meg selv til en blasert tøffing.
Men jeg er meg. Jeg kan ikke være noen annen. Jeg er født inn i en familie og en slekt og har de genene jeg har. Jeg vil være 166,5 cm til jeg eventuelt krymper og får pukkelrygg på syttiårsdagen. Jeg vil alltid ha store øyne, og barn vil fortsatt spørre om de ikke ”detter ut av hue”. Jeg vil være engasjert, spontan, glad i ord og detaljer. Jeg vil antagelig få mer krøller med åra. Jeg kommer sannsynligvis til å bli bedre og bedre på dette med mennesker, noe som for øvrig er et mål for meg, men jeg vil høyst sannsynlig aldri bli god i håndball. Jeg vil grine når jeg ser triste filmer, og bli provosert av usannheter, rykter, trangsynte mennesker og urettferdighet. Jeg vil sannsynligvis aldri bli noen tøff politiker. Det kan være jeg fortsatt sterkt vil mislike media. Jeg vil aldri bli en solbrun babe. Jeg vil alltid like å synge. Jeg vil alltid elske å være feminin, jentete, sove lenge på morgenen og ha god tid i dusjen. Jeg vil ganske sikkert aldri bli tannlege og ingeniør. Jeg kan utvikle meg innen nye felt (f.eks praktiske ting), men noen sider vil antagelig utpeke seg, f.eks evne til analyse og resonnement, estetisk sans og blikk for detaljer. Jeg tror jeg er født med disse egenskapene, og at det ligger en dypere mening i det.
Nå får det være slutt på misnøye og sammenligning. Jeg er meg, og det er en bra ting å være! Jeg har altså et mål ved siden av å favne livet, slik jeg har
skrevet om tidligere; å favne meg selv og den jeg er på godt og vondt. Til nå har jeg kommet ganske langt. Men jeg har strukket målet enda litt lenger også; å være glad for den jeg er og fornøyd med meg selv. Så enkelt, så vanskelig.