Modning

Vi trodde
veiene
var rette
at det bare
var
å følge
veiskilt
og
kommandoer

Vi kjørte
fremover
og inn
i tåka
Alene

Vi
måtte navigere
selv
Famle
ta omveier
finne igjen
startstreker
noen ganger
hvile

Vi så
bakover og
lurte på
hvorfor
vi ble utdelt
så tykke
instruksjonsbøker

Vi kastet
blikk ut av
vinduene
og mente
vi så mennesker
som lo
som pekte på oss
med tomme
fjes

Vi hørte
tankene deres
som sa
vi var
mislykkede
at vi feilet
vi stod for
lenge
på stedet hvil
kjørte for
fort
for sakte
i feil retning

Vi så
en annen
vei
vi gråt
festet rådville øyne
på metrene
foran

Det gikk tid
Lang tid
Men vi fant
frem

Bildet er funnet på: http://moumine.deviantart.com/art/aucun-sens-52747547

Sjelefred

I det siste har jeg hatt dilla på et ord. Det er beskrivende, koselig og sier noe om en ting jeg verdsetter i livet: Sjelefred. Sjelefred kan minne om ilo, men er mer... hm... meditativ. Sjelefred handler om stillhet, ro og tilstedeværelse. Fred i sjelen rett og slett.

Som jeg har skrevet om tidligere, tror jeg vi trenger langsomheten. Vi trenger ro, stillhet og gode opplevelser innimellom stresset, pliktene og alt vi har å gjøre. Jeg tror sjelefred både er noe som kan komme uanmeldt og noe vi kan oppsøke. Kanskje er vi nødt til å velge bort stress og kav noen ganger for å kunne nyte freden. Her om dagen valgte jeg å gå ned til båthavna like ved busstoppet istedet for å sette meg med halvårsplanskriving rett etter jobb. Jeg satte meg på en grønn benk helt ute ved vannet og var helt stille. Jeg så på båtene som lå og skvulpet ved sine fortøyninger, på måkene som fløy rundt meg og på vannet som glitret i sola. Jeg tittet mot husene til høyre og tenkte på menneskene som bor der. Jeg tittet mot venstre og studerte alle trærne som strakk seg mot vannet. Det luktet nyperoser og saltvann, og jeg så at armene mine ble svakt rødlige i den sterke sola. Så ringte jeg min kjære mor og pratet lenge med henne. Jeg så ikke på klokka, jeg var bare til. Jeg kjente sjelefred.




Å ha opplevd utbrenthet på kroppen, har gjort meg mer oppmerksom på behovet for fred. I mange år kjente jeg meg som en hamster som løp i et hjul. Til slutt måtte det jo bare si pang. Veien derfra var lang og utfordrende med hensyn til å finne livskvalitet, finne balansen mellom grensesetting og det å strekke seg, dette med å ta riktige prioriteringer og rette valg. Jeg gjorde sikkert en del feil. Idag føler jeg likevel meg rikere. Ikke på gryn, kanskje, men på livskvalitet, trygghet, tilfredshet, gode følelser og selvinnsikt. Jeg føler jeg har så mye å være glad for. Klart livet er utfordrende noen ganger. Men når jeg merker at ting vokser litt over hodet på meg eller jeg trenger ro, oppsøker jeg situasjoner som gir sjelefred.

Samme dag som jeg satt ved havna og nøt godværet, var jeg så heldig å bli bedt med på båttur sammen med noen av mine kollegaer på kvelden. Jeg var egentlig litt trøtt den dagen, og var på nippet til å droppe det, da jeg liksom tok meg sammen og sa: "Nei hallo! Hvor ofte er du på båttur med kollegaer i august?" Jeg pakket med grillmat, litt klær og kom meg avgårde. Er jeg glad jeg ble med? - Ja. For et vær! For en tur! Vi tøffet ut mot Stauper i en koselig, liten snekke, mens sola varmet og havbrisen lekte seg rundt oss. Mens jeg satt der og drakk medbrakt franskbrent kaffe på termos, kjente jeg så sjelefred, at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ble liksom helt stum. Vi dro ut på øya og grillet på svaberget. Maten smakte nydelig, og en liten radio sørget for kringkasting av landskampen. Etterhvert gikk sola ned og sørget for ytterlige sjelefred. Alt var bare så perfekt!

Det eneste som ikke var perfekt, var avslutningen på kvelden: To fingre klemt i bildør. Men, men. Smerten er mindre, og jeg er i godt humør nå. Nå lever jeg på minnene fra båttur.

Øyeblikk som forandrer

Et lite øyeblikk kan endre alt. En fantastisk kveld med naturopplevelser, kveldssol og sosial moro med kollegaer, kan plutselig gjøre et uforutsigbart kvantesprang til smerte, blod og besøk på legevakta. Vel hjemme fra båttur sent i går opplevde jeg å få klemt to fingre i en bildør. I noen surrealistiske tideler av et sekund satt jeg og så på fingrene mine som satt fast, før det faktisk gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Så kom smerten. Jeg ble livredd og begynte å hyle. Min kjære og den andre i bilen så på meg, så på hverandre, før de til slutt skimtet fingrene i mørket og catchet hva som hadde skjedd. Vi snakker om sekunder, men i et slikt øyeblikk gjør tidsbegrepet krøll på seg. Da jeg så ned på høyrehånda mi, så jeg blod overalt.

Jeg kunne raskt konstatere at jeg hadde fingertuppene intakt, men så et kutt på pekefingeren rett ved første ledd, og et blødende sår på langefingeren. Det eneste jeg klarte å tenke på var livredde tanker i retning bekymring: ”Jeg trenger fingrene mine for å gjøre jobben min, jeg kan ikke brekke noe nå rett før bryllupet! Og jeg som skal lage halvsårsplaner, skrive på tavla, rette oppgaver, lage bordkort før oktober!” Et indre vræl var på gang.

-Hold hånda høyt! Vi må ha is! Dette kommer til å gå bra! Heldig nok var sjåføren av bilen, sykepleier. Jeg fulgte ordre og dyttet i meg to Ibux på kommando. Vel fremme på legevakta, kom det frem at jeg ikke hadde spist på en stund. Mrs Nurse dyttet i meg det eneste spiselige hun hadde i bilen: Grønnsaker. Å sitte i en blågrå stol på legevakta med hånda høyt og knaske en halv agurk med venstrehånda klokka halv ett på natta, var sannelig en interessant opplevelse. Alt for å bli bra, tenkte jeg.

Denne historien kunne endt på mange måter. Jeg har høyst sannsynlig ikke brukket noe, jeg kan velge om jeg vil bruke rekvisisjonen til røntgen - det forandrer uansett ikke behandlingsform dersom noe er brukket – og jeg har faktisk sovet greit i natt. Jeg er hjemme fra jobb. Det gjør litt vondt, men smertene er overraskende dempet, og jeg prøver å holde pekefingeren i ro. For deg som lurer, bruker jeg ringefinger på høyrehånd i kombinasjon med venstrehånda når jeg taster på tastaturet.

Nå etterpå har jeg tenkt en del på dette med øyeblikk som forandrer. Enkelthendelser kan sette de beste opplevelser i skyggen på grunn av uforutsigbare ulykker. Jeg har vært heldig, og man kan i grunnen ikke snakke om et øyeblikk som snur noe som helst på hodet. Det eneste jeg må tenke på, er å utvise forsiktighet for at kuttet skal gro fort. Kanskje jeg blir noe hemmet i jobbsituasjon, men sannsynligvis går det seg fort til. Dog – i teorien kunne det gått verre. Jeg visste ingenting om fingerklemming, blod og legevakt sekundene før døra plutselig smekket igjen. Jeg tenker på dem som opplever det verste av det verste: Trafikkulykker, lammelser, å miste kroppsdeler, plutselige dødsfall, å miste et barn. Og tenk på de som lever i krigsrammede områder. Eller minefelt...!

Så mye man ikke vet om de neste øyeblikkene i livet! Vi lever som om vi har rimelig god kontroll på fremtiden, men det har vi jo ikke. Det hele fører meg til en tanke som jeg oftere og oftere erkjenner og kommer frem til: Det gjelder å være takknemlig for livet her og nå.

Jeg skal santen min hatt tenke litt på det i dag.

På hell

Når jeg sitter barbeint ved kjøkkenbordet og spiser sen frokost i pysjen i dag, merker jeg det. Jeg fryser på føttene. Om sommeren, er det klamt og litt varmt, selv når det ikke er sol. Nå merker jeg trekken fra vinduet og kjøligheten i rommet. Beina mine krøller seg sammen i lengsel etter et par varmende sokker, og det slår meg at sommeren virkelig er på hell. Trist, tenker mange. Helt greit, tenker Amélie. At denne årstiden avsluttes, innebærer at en ny kommer: Høsten. Den vakre tiden med oppstart av nytt semester, fine farger og kjølig luft. Min yndlingsårstid.

Hvert år må jeg skrive litt om dette, for det er så merkbart i hele meg. Kroppen min får en slags ny optimisme. Jeg blir full av forventning, inspirasjon i alle fasonger kommer, og jeg går og gleder meg jevnlig. Til et nytt skoleår med elevene. Til nye utfordringer. Til nye høstklær og nye deilige skjerf og vanter. Til mørke høstkvelder med stearinlysstemning i stua og varm kakao eller krydder-te med brune sukkerbiter. Til den gjenkjennelige høstlukten som brer om seg når man går tur sent på kvelden. Til magiske høstdager med sol, blå himmel og lauvtrær i alle farger. Til jentekvelder og restaurantbesøk. Til hverdagsmodus og nye opplevelser. Til adventstid og jul. Ingen årstid bringer frem så mange følelser og stemninger i meg som høsten. Jeg føler liksom at jeg lever litt sterkere. I år står jeg foran en stor hendelse i livet mitt også: Jeg skal gifte meg med den fineste personen på jord! På en kjølig høstdag i oktober skal jeg si ja til min kjære. Så klart det måtte bli høstbryllup! Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg.

Når jeg ser ut av vinduet, er gresset grønt og buskene i blomst. Et nytt skoleår har bare så vidt begynt, og folk går fortsatt rundt i byen og spiser is. Men at føttene mine hutrer lett, sier sitt. Snart er det høst!

Bildet er hentet på: http://www.hermann-uwe.de/files/images/leave.preview.jpg

Dagens fem positive

Dette innlegget er inspirert av Mirakel. Her er dagens fem positive happenings. Filleting, men dog. Man skal glede seg over de små ting.

1. Jeg spiste überferkst brød tilfrokost idag. Undervurdert start på dagen.
2. Jeg har nyfarget hår. Fint!
3. Jeg har fått gjort fem viktige ting på do do-lista mi!
4. Jeg har vasket joggeskoene mine i vaskemaskina, og de ser nesten nye ut. Hurra! Nå har jeg ingen unnskyldning for ikke å begynne å jogge jevnlig igjen.
5. Min kjæres perspektiv på et rimelig stort oppussingsprosjekt: "Dette her er jo bare småtteri! Jeg er jo vant til å stå å se på en sølepytt og tenke at dette her skal bli et hus!". Hvilken lykke at jeg endte opp med en snekker.

God helg :-)

Om å godta seg selv

Samtidig som det verserer en aldri så liten ”fornøyd med kroppen”-bølge i bloggsfæren om dagen, har jeg i lengre tid hatt tanker om å skrive noe om å godta seg selv. Jeg har følt at tankene har vært litt uferdige og har nok heller ikke hatt roen på meg til å skrible så lange innlegg om dagen. Sommeren betyr ofte nedgang i bloggaktivitet. Det er akkurat som om jeg trenger hverdagen for å få fart på pennen. Uansett, for å bidra med et slags related theme, har jeg funnet ut at det nå passer bra å prøve å forme tankene til et lite skribleri. Dette innlegget handler altså om aksept. Om å godta seg selv, sin kropp og den man er.

Så enkelt, så vanskelig.

I løpet av mitt 28-årige liv har jeg ofte hatt lyst til å være en annen enn den jeg er. Jeg har ønsket å se annerledes ut, være i besittelse av en annen kropp, være annerledes skrudd sammen og ha andre egenskaper. Dette har ført til noe som på godt norsk kalles sammenligning. Så lenge jeg kan huske har jeg sammenlignet meg med andre. Jeg husker ikke så mye fra barnehagen, men jeg husker jeg skulle ønske jeg var modigere. Like modig som Aurora! Jeg var liten, forsiktig og redd av meg. Jeg holdt meg i nærheten av storesøsteren min, og syntes det var litt skummelt med de største barna. Wiggo var ekstremt skummel, for han hadde morskt fjes og sa så lite. Ikke minst barnehagemagda var jeg redd for. Hun var snill, men uforutsigbar. På mine voksne dager, konkluderer jeg med at dama hadde humor og likte practical jokes, men som liten snusmumrikk med lyse krøller, så jeg ikke slik på det. Tordis som hun het, pleide å true med at om ikke vi gjorde slik eller slik, skulle hun ”skru svære skruer i ørene våre”! En dag gikk jeg blek og stiv opp til henne. ”Du Tordis... Jeg vil ikke ha hull i ørene!”. Jeg var så redd, at jeg simpelt hen var nødt til å være modig.

På barneskolen var jeg pliktoppfyllende og skoleflink. Jeg kunne selvsagt vært fornøyd med at jeg gjorde det bra på skolen, men det jeg husker best, er at jeg sammenliknet meg med to andre jenter i klassen som virkelig hadde teken på fotballbanen. Fotball var liksom greia på stedet jeg vokste opp. Var du ikke god i fotball, mistet du automatisk en del poeng. Jeg var ikke god i fotball. Jeg skjønte heller aldri helt reglene i håndball og kastet kortest av alle i liten og stor ball. Dette følte jeg på gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Jeg skulle så innmari ønske jeg hadde bedre ballferdigheter, men hadde ikke mot nok til å begynne på fotball. Det var kanskje derfor jeg nærmest tvang mor og far til å sende lillesøsteren min på jentefotball da hun var sju, som en liten parentes.

På ungdomsskolen begynte jeg å aktivt sammenligne meg med andre. Jeg skulle ønske jeg var modigere, flinkere til å prate engelsk høyt i klassen, at jeg hadde finere hår, at jeg slapp å bruke regulering, at jeg var flinkere i gym og hadde annerledes kropp. Nå vet de fleste av oss, at tenåra ikke nødvendigvis avgjør hele fremtiden – motet kan komme, engelsken kan forbedres, ballspill mister litt betydning og kroppen endrer seg gjerne til det bedre – men der og da, er det nåtiden som gjelder. Jeg husker jeg var ganske sjenert. Når jeg var på skolebiblioteket, hendte det noen ganger jeg gjemte meg innerst ved bakerste hylle, hvis jeg så noen av de ”kule guttene” komme. Jeg kan ikke direkte skryte på meg at jeg var like kjapp i kommentaren som jeg er nå. Jeg var livredd for å bli stående stum, stiv og tom for ord foran noen som befant seg i minst ti ligaer over meg.

På videregående, fikk jeg gradvis bedre selvtillit, men jeg var en rev på å sammenligne meg med andre. Etter hvert begynte det å handle mer og mer om utseende. Hår, hud, kropp, klesstil. Jeg har snakket med andre jenter som kan fortelle det samme. Det handler om en slags syk, vedvarende sammenligning som fører til skjevheter i selvbildet, dårlige følelser og negativt fokus. Man vil jo alltid finne andre som er penere, finere, kulere, som har finere hår, kropp, som blir brunere på sommeren, mindre rød i ansiktet, som har penere profil, som er mer elegante, sporty, tøffe, søte, snertne, trendy - you name it. Oppå det hele, føler man på at man slettes ikke burde føle alt dette er, noe som gjør at man erkjenner enda en negativ ting ting ved seg selv.

I tenåra og gjerne et godt stykke oppover er mange jenters selvbilde såpass skjørt, at det kanskje bare skal en negativ bemerkning til, før et kompleks er skapt. Filmregissøren Olin berører dette i filmen ”Kroppen min”. For noen, forsvinner kompleksene etter hvert som de blir eldre og lærer å godta seg selv. For andre blir kompleksene nærmest en del av dem, noe de aldri blir kvitt.

Kanskje virker jeg ikke som en type som har slitt med selvbildet. Vel, vi bærer alle på en historie. Jeg har brukt ganske mange år på å akseptere meg selv. Jeg vet ikke om jeg har nådd målet helt enda, men jeg er godt på vei. Fortsatt kan det komme raptuser over meg: ”Jeg skulle ønske jeg var en atletisk og kul surf-girl med langt, tykt hår og skrålugg, som var fin i knytebikini og briljerte på beachvolleyballbanen!” Jeg ser i speilet og ser urnordisk, lys, tynn hud, halvkrøllete hår som krever styling for å ligge der det skal og tusen verver som ville gjort skrålugg til et ”skeivt buskas” i pannelappen. Og enn hvor mye jeg prøver, får jeg ikke tykkere og rettere hår. Bleker jeg det, brekker – av erfaring – de tynne hårstråene. Jeg spiller volleyball med elevene, men bommer ofte, og ender opp med hissig-røde, verkende underarmer. Bikinien ligger langt bak i skapet.

Men det er ikke alltid det handler om utseende. Noen ganger har jeg ønsket intenst å være annerledes. Vet ikke helt hvem – bare annerledes. Jeg har ønsket å være flinkere til å danse, mer begavet i forhold til det å stå og synge på en scene. Når jeg har følt meg litt for spontan og barnslig, har ønsket å være mer stillferdig og mystisk. Når jeg har kjent på sjenanse, frykt og mangel på mot, har jeg ønsket å være hun som svinser fryktløs inn i et lokale med overblikk, vintageklær og selvsikker mine. Når jeg har blitt altfor engasjert i en sak eller begynt å grine av dusteting, har jeg ønsket å spole tiden tilbake og omskape meg selv til en blasert tøffing.

Men jeg er meg. Jeg kan ikke være noen annen. Jeg er født inn i en familie og en slekt og har de genene jeg har. Jeg vil være 166,5 cm til jeg eventuelt krymper og får pukkelrygg på syttiårsdagen. Jeg vil alltid ha store øyne, og barn vil fortsatt spørre om de ikke ”detter ut av hue”. Jeg vil være engasjert, spontan, glad i ord og detaljer. Jeg vil antagelig få mer krøller med åra. Jeg kommer sannsynligvis til å bli bedre og bedre på dette med mennesker, noe som for øvrig er et mål for meg, men jeg vil høyst sannsynlig aldri bli god i håndball. Jeg vil grine når jeg ser triste filmer, og bli provosert av usannheter, rykter, trangsynte mennesker og urettferdighet. Jeg vil sannsynligvis aldri bli noen tøff politiker. Det kan være jeg fortsatt sterkt vil mislike media. Jeg vil aldri bli en solbrun babe. Jeg vil alltid like å synge. Jeg vil alltid elske å være feminin, jentete, sove lenge på morgenen og ha god tid i dusjen. Jeg vil ganske sikkert aldri bli tannlege og ingeniør. Jeg kan utvikle meg innen nye felt (f.eks praktiske ting), men noen sider vil antagelig utpeke seg, f.eks evne til analyse og resonnement, estetisk sans og blikk for detaljer. Jeg tror jeg er født med disse egenskapene, og at det ligger en dypere mening i det.

Nå får det være slutt på misnøye og sammenligning. Jeg er meg, og det er en bra ting å være! Jeg har altså et mål ved siden av å favne livet, slik jeg har skrevet om tidligere; å favne meg selv og den jeg er på godt og vondt. Til nå har jeg kommet ganske langt. Men jeg har strukket målet enda litt lenger også; å være glad for den jeg er og fornøyd med meg selv. Så enkelt, så vanskelig.

Blender-hjelp

Dette er et innlegg som kommer til å fjernes om en stund. Trenger tips/ hjelp, og ber om at nettopp DU gidder å taste noen få tegn i kommentarfeltet :)

Hva slags blender vil du anbefale (Altså hvilket merke)? Den skal være funksjonell, lett å rengjøre og se ganske grei ut :)

Oppdatering 14.08: WOW! Se hva jeg fant her! Den store blendertesten! Men jeg vil gjerne ha tips fra leserne for det, så kan jeg finne ut om testen er til å stole på eller ikke ;-)

Bildet er fra testsiden (link).

Levende

Er i listemodus igjen. Ting som får meg til å føle meg levende innenfra og ut:

- Glade mennesker
- Sommerkvelder i august og lukten som henger igjen i luften
- Å skrive (eller å la hjernen jobbe med fremtidige skriblerier uten at noen ser det)
- Lyset fra kveldssol
- En kopp nylagd americano på en koselig kafé
- Gode venner man kan le med, gråte med, være stille med, være ærlig om livet med, dele opplevelser og gleder med.
- Inspirasjon! Gode tips, interiørblader, gode bilder, alt som er vakkert og estetisk.
- Stemningen når jeg er hos Liva (tidligere omtalt som min "onsdagsvenninne") - gode samtaler, de søte små detaljene på bordet, interiøret rundt, stearinlys, deilig mat, at man kan trekke beina oppunder seg i sofaen og bare være til sammen.
- Sterke musikkopplevelser (-gjerne de som gir gåsehud)
- ILO! (Intense Lykkeopplevelser. For forklaring, les her.)
- Å merke utvikling og progresjon
- Raushet og rom, mennesker som setter andre fri ved sin måte å være på
- Vakker natur og fine omgivelser
- Når jeg er sammen med elevene mine og jeg merker connection
- Vissheten om at man har klart å hjelpe noen eller bidratt til endring og ny glød hos noen
- Å gråte
- Barns herlige vesen, deres finurlige spørsmål og kommentarer
- Å få til nye ting/ mestringsopplevelser
- Nærhet
- Å løpe i skogen
- Når jeg ler så jeg får vondt i magen
- Lange måltider uten tanke på tid og sted med goood mat, drikke og dessert og kaffe til slutt
- Å se min kjære inn i øynene, kjenne meg trygg og vite at vi deler alt, inkludert troen på fremtiden og livet sammen.

Slik er jeg skrudd sammen, og jeg lurer på om alt dette er nedlagt i meg, om jeg har tilegnet meg preferanser og kick underveis i livet, eller om det simpelten er en god blanding (noe jeg heller mot å tro). Men det er et eget innlegg, som enten jeg eller andre får skrive noe om senere.

God sensommer til alle! :) :) :) Hva får DEG til å føle deg levende?

Bildet er hentet på http://www.kelloggs.no/brandspk/img/good_habits/gx_laughing.jpg

I love Copenhagen

Her er bilder fra tur til København med Miriam. Kom hjem igår. Har hatt det utrolig bra! Dette var første gang jeg var i Køben, og jeg må si jeg er totalt solgt. En helt fantastisk by!

Været som møtte oss på flyet ned :) Blå himmel og soooool!

Ankomst på søndag ettermiddag. Jernbanestasjonen i bakgrunnen.

Miriam ser seg rundt...

Strøget - en handlegate med mye liv og mennesker...

Første kvelden spiste vi på Butterfly. Her viser jeg frem desserten...

Tiramisu, hjemmelagd vaniljeis og espresso. Mmmm!

Jenter i farta! Her er vi på vei tilbake til hotellet første kvelden.

Ingen København uten sagnomsuste Tivoli...

Det er noe eget med slike gammeldagse karuseller :) Sukk...

Køben kjennetegnes av mye vakker arkitektur.

Se for eksempel på dette!

Mirre peker og jeg fotograferer...

Utsikt fra kanalbåten. En utrolig koselig opplevelse :)

Se på været! Vi fikk SÅ sommerfeeling! Sol og lett bris!

En annen kanalbåt...

Miriam henter seg en bysykkel for 20 DKK :-) Snertent bilde!

Bilde tatt gjennom sprinklene av et koselig område av Tivoli dagtid.

Bykartet granskes. Hvor var det Jensens Bøfhus var, sa du?

En nydelig park like ved hotellet.

Blitz-á-la-capri-bilde av meg foran Tivoli. Køben på nattetid har sjel!

Frokost på italiensk uterestaurant på tirsdag. I en parallellgate til Strøget fant vi fredelig stemning og god mat. "Jeg håper det er litt størrelse på paninien", sa jeg mens vi ventet. Ja, det kan man vel kanskje si at det var ;-)

Hvilke omgivelser! Er dette Skandinavia? Kunne vært Italia, Frankrike! (En feeling jeg fikk mange ganger disse dagene.)

Fred for sjelen... Alle som vil på koselig ferie, bør dra til København i sommersol! Dra imorgen om du kan - det er sol der denne uka!

Sommerjobb på tapeten igjen

Regn i håret. Vind i ansiktet. Sol i kinna. Duften av trær, hekk og nyslått gress. Et sammensurium av snodige biller, fluer og andre insekter. Hissige tårnsvaler med frykt for forstyrrelse av familiefreden. Tidlige morgener. Irriterende mange iberiasnegler. Lukten av olje og bensin som siver opp bak deg. Metervis med gravstøtter. Enda flere meter med tekster i gull. Nyheter på radioen hver time. 28-årig spjeling med hørselsvern observert på rød monstertruck av en gressklipper.

Jepp – jeg er tilbake i sommerjobben jeg på merksnodig vis fikk ervervet meg i fjor. (Om du er nysgjerrig. Les her.) Jeg sier igjen; hvem hadde trodd at jeg – jeg – ville gjøre noe slikt, og det for andre år på rad? Kanskje ikke så merkelig for alle andre, men for en som hadde sånn circa tre gressklipperarfaringer før hun tok fatt på fjorårets sommerjobb, føles det fortsatt som en slags bragd.

Jeg har fått sansen for å sprenge grenser. Utvide horisonten. Utfordre meg selv. Jeg har seriøst hatt en slags angst light for alt som har med tekniske og mekaniske ting. For fire år siden hadde jeg ledd høy om noen hadde fortalt meg at jeg noen få år senere ville fly rundt i bukser fra Blåkläder, hørselsvern og militærgrønn regnfrakk i størrelse Large for å ”stusse sveisen” på samtlige av byens kirkegårder. Ikke det at det er noe merkelig å gjøre en slik jobb – jeg har bare ikke sett meg selv i rollen. Det er så lett å si om ting at ”det der ikke liksom ikke helt meg”, og dermed unngå erfaringer og utfordringer som på en høyst finurlig måte utvikler deg som menneske. Jeg ser for eksempel på meg selv som en som kunne passet utmerket til å jobbe i parfymeri eller interiørbutikk. Hvis jeg altså ikke hadde vært lærer vel å merke. Jeg er også mer teoretiker enn praktiker, og liker aller helst å svinse rundt i nette klær og med håret på snei. Men det å gjøre noe som i utgangspunktet er ”svært lite meg”, har fått meg til å innse at man er så mye mer enn man tror. Man trenger kanskje ikke prøve alt her i livet - det er selvsagt noe med det der å finne sin hylle - men å utvikle seg selv, dét har jeg tro på.

For det første: Jeg har ikke lenger angst, vegring og aversjon for motordrevne ting og tekniske duppetitter. Før kunne en ”sjåk” for min del ha vært et folkeslag i indre balalaikaland. Men nå? Et helt naturlig ingrediens i mitt plutselige praktisk-yrke-aktige ordforråd. Nå mestrer jeg et uvisst antall gressklippere og ”skjønner greia” når ting ikke funker og det oppstår problemer! For det andre: Å jobbe i et HELT annet arbeidsmiljø er overraskende berikende. Jeg har kanskje ubevisst sett litt ned på slike praktiske yrker, men jeg skal si deg en ting: Her er ikke folk opptatt av å putte deg i noen bås, spørre hva du synes om Erna Solberg eller grille dine eventuelle religiøse overbevisninger. Her jobber man sammen, nyter solen (eller regnet som det har vært mest av), og prater løst og fast. I hvertfall der jeg har vært. Mine kollegaer scorer tidobbelt så høyt på skalen for respektfull oppførsel og likefrem kommunikasjon enn i en del andre jobber jeg har vært borte i. For det tredje: Jeg har ervervet meg masse kunnskap om kirkegårdsforvaltning, kremasjon og begravelser. Som jeg har skrevet i et tidligere blogginnlegg: Kunnskap er aldri dumt. Bonusen? Jeg har vært masse ute i frisk luft, fått litt farge i kinna og hatt muligheten til å tenke, være stille og bare være til – alt mens jeg har gjort en samfunnsnyttig jobb. Og - som om ikke det er nok - fikk jeg lurt min kjære lillesøster inn i game't for en uke. Et kapittel for seg selv som hadde fortjent en egen bloggpost med tittelen "Share the fun"! (Se bildet under.)

Tre dager til, og jeg er ferdig. Sommer er herlig, og livet er godt. Snart venter tur til København med min gode venninne Miriam. Denne gangen uten nesespray og paraply.