Altfor sent

Det vi lærer her i livet, lærer vi altfor sent, hørte jeg i dag. Det man tenker og prioriterer når man er gammel, er ulikt det man tenker og velger når man er ung, sa de også. Det er få som vil lytte til de som har gått foran.

På den ene siden er det ikke så rart. Jeg kan ikke late som om jeg har levd et langt liv. Ingen kan handle på andres premisser. Jeg er et barn av min tid, og jeg lever i en periode jeg ikke har valgt. Jeg har mine mennesker rundt meg, mine omgivelser å smelte sammen med. Jeg har mine veier å vandre, mine kamper å gå i møte. Noen ting må man erfare selv.

Likevel.

Jeg vil ikke lukke mine ører for visdom fra mennesker som har grått og kjempet før meg. Jeg vil lære i dag. Jeg vil møte fremtiden uten ung arroganse. Hvordan kan jeg hekte mine egne erfaringer sammen med lærdom fra de gamle?

I vår del av verden ligger avskyen for linjer, rynker og levde liv som et teppe over våre holdninger. Vi er glad i dem, men har en slags overbærende måte å være på. Vi ser de krumbøyde ryggene og skrukkete hendene, men glemmer styrken i deres visdom og livserfaring. Vi lar de leve ensomme, uverdige liv på institusjoner og hjem og er mer opptatt av hvor langt verden har kommet. Vi følger de veldedig over gater og veikryss, men løper unnskyldende vekk når de vil lede oss noen få skritt på livsveien. Vi gjemmer hån og hovmod bak berusende nåtid, selvgodhet og tidsklemme. Først mange år senere vil vi høre.

Har vi flaks, kan vi rekke det. Er vi heldige, lever de lengre enn forventet. Hvis ikke ligger det kanskje en dagbok i en bortgjemt skuff.

Men det vet vi ikke. Det vi lærer her i livet, lærer vi altfor sent, sa de.

Bildet er funnet på: http://k43.pbase.com/o4/94/17294/1/60275672.OldladyOptikweb.jpg

Ferieforventninger

Vi skal til Göteborg. En hel helg bare vi to. Jeg og min kjære. Vi ser for oss piknik ved sjøen, vind i håret og prikkende sol i kinna. Et inneklemt frirom midt i en travel sommerjobbperiode. Late dager og beina høyt. Kanskje Liseberg for to barnlige sjeler. Botanisk trädgård, vandring ”på stan” og et lite besøk på Universeum. Jeg sjekker værmeldingen noen dager før. Det vil si, kikker sporadisk i en tilgjengelig landsavis og finner værsymbolene for kysten fra Oslo og nedover. Arendal? Det må vel bli sånn circa tvers overfor Göteborg? Jeg innser at geografikunnskapene halter, men konkluderer med at kystværet ikke kan variere så mye mellom Söta bror og moderlandet.
- Det er sky med sol fra og med andre dagen vår!
- Så bra, sier min kjære. Han pakker ned fire shortser og er som alltid i godt humør.
Kvelden før avreise kommer jeg på et ekstra punkt til pakkelista mi. Jakke – i tilfelle vind.

Litt etter at vi har passert svenskegrensa, forsvinner sola bak en sky. Jo nærmere Göteborg vi kommer, jo flere skyer ser vi i horisonten. Ja, ja, det blir i hvert fall bra i morgen, sier jeg optimistisk før jeg nyser for tredje gang på en halvtime. Jeg har riktignok vært litt trang i svelget det siste døgnet, men syk nå? Ikke tale om, tenker jeg og snyter meg for tiende gang. Min kjære lurer på om snørrpapiret har formert seg idet han plukker opp enda en sammenkrøllet papirball på gulvet. Når vi ankommer reisemålet, kjennes det ut som om ti galopperende hester har inntatt toppetasjen. Jeg lunter matt ved siden av min kjære som triller kofferten mot taxiplassen. Ute regner det. Jeg begynner å innse at det kommer til å bli en litt annerledes helg enn vi har sett for oss.

Ferier er et fenomen det knyttes sterke forventninger til. Det er nå man skal hvile. Nå drømmer og planer skal realiseres. Fjell skal bestiges, nye reisemål krysses av. Sola skal skinne, og alle skal smile. Livet skal rett og slett være uhorvelig herlig akkurat de dagene filofaxen roper "fri". Ting blir dog ikke alltid som man har tenkt. Temaet er så oppbrukt, at jeg overrasker meg selv ved i det hele tatt å skrive om det. Hver forsommer leser jeg hjelp-til-selvhjelps-artikler i ymse magasiner om hvordan håndtere familiefeider, samlivskriser, malariainfeksjon og plutselige orkaner. Tonen er som regel: Skru ned forventningene. Gjør det beste ut av ting. Det kommer nemlig ikke an på hvordan man HAR det, men hvordan man TAR det.

Det er lett å tenke at man både er føre var, superrealist og veldig klok. Vi skal verken bestige fjell eller jobbe med et haltende samliv på tur. Vi er nyforlova livsnytere og har valgt et reisemål som ikke akkurat roper luksus. Likevel er forventningene høye. Det har vært lite feriering på oss begge de siste årene. Denne sommeren er i tillegg viet en del jobbing. Jeg har tegnet ti smilefjes i ukeplanleggeren og sjekket kursen på svenske kronor bare for gøy. Klart vi gleder oss!

Så kommer altså årets sommerforkjølelse akkurat den dagen vi reiser. Jeg snufser og hoster så mye at reinsdyret Rudolf blir som en vits å regne. Liseberg og Universeum utgår. Vi må handle ny paraply på H&M. Shortsene til min kjære ligger pent og pyntelig i kofferten hele helgen. Men ikke på tale at jeg har reist til Göteborg for å deppe under en dyne! Min kjære kjøper nesespray og hodepinetabletter, og jeg surrer et skjerf rundt halsen. Det blåser så kraftig at den nyfiksa sveisen er vei tilbake til Norge når vi går mot "stan". Shoppingen tar vi inne på senteret. Vi får kjøpt nytt digitalkamera og tar morsomme bilder. Jeg ser så syk ut at jeg til slutt ber min kjære om å kutte bildene under hodet. Han følger opp. Alt er kanskje ikke herlig, men vi har det uhorvelig gøy. Det blir sightseeing med "spårvogn". Høydepunktene blir gastronomiske opplevelser på et utvalg spisesteder. Vi kaller det severdigheter, leier lanke og nyter deilig mat fra ulike verdenshjørner. Vi sitter litt lengre enn vi pleier på kafé og studerer kart på høyde med svigerfar. Jeg har aldri vært så lommekjent i noen by før. Når jeg kommer meg igjen og har avlet frem noen nye snørrpapirballer, går vi ut i Göteborgvinden igjen.

Nesesprayen er fortsatt innen rekkevidde. For øyeblikket er jeg sliten og småsjuk og lurer på om jeg rekker å bli frisk til neste ukes jobbing. Likevel smiler jeg. Min forlovede sitter og erter meg, og som skjermbeskytter har jeg et hodeløst bilde fra Göteborg. Det kommer faktisk ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det!

(Publiserer her den samme teksten som jeg har på trykk i VL idag :-)

Meddelelse

Jeg bruker bloggen primært til å skape tekster, tenke høyt, filosofere littegranne og dele et utvalg inntrykk og opplevelser. Denne tilnærmingen innebærer blant annet at nyheter lanseres noe senere på nettveven – sånn circa når jeg føler det naturlig. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet for venner og familie, og det har vel dessuten sivet ut i enkelte leserkommentarer, men for de som ikke alt vet det, kan jeg jo avsløre: Tam-ta-ram-ta-ram-ta-rammm... *trommevirvel* I oktober blir det høstbryllup! :) Min kjære og jeg gifter oss!

Her er noen flere bilder fra serien vi tok på Ringshaugstranda i juni. Nok en gang eminente Maria som har tatt bildene. Vi var så heldige med været den kvelden. Sommervind, nydelig lys, fine farger. Og vi var som alltid i photoshoot-humør!

Dagens dose deilig musikk og søt video

Fant denne på youtube. Noen har lagd en bildedings til sangen Hear me out av FrouFrou. Da den eksisterte, bestod gruppen av Imogen Heap og en til. Bildene er sakset fra diverse filmer, bl.a min favoritt (Den fabelaktige Amélie fra Montmartre). Ha en god sommerdag uavhengig av dårlig vær og rennende neser!

Klikk her! :)

Om kjærlighet og sånn

Det slår meg hvor stort det er. Dette med å elske noen. Å møte et menneske som du blir så dypt og inderlig glad i at du vet knapt vet hva godt du kan gjøre. Det var en bekjent av meg som uttrykte det slik. ”Du vet, den der følelsen som bare presser seg på etter en tid”. Han snakket om det lille ekstra. Det lille ekstra som egentlig er ganske stort. Det som stikker dypere enn forelskelsen. Beundringen kombinert med denne trangen til å være god, ja, så du nesten føler det stopper opp. Man vet selvsagt en hel masse man kan gjøre og si, det er ikke det. Men det er denne følelsen av at du ønsker å gjøre ALT for et menneske. På en slik måte som er umulig å forklare, men som bare kjennes altoppslukende og inderlig. Jeg har tenkt mye på det i etterkant.

Jeg merker jeg ønsker å skrive om kjærligheten. Det jeg har opplevd betyr så mye for meg at trangen til å formulere noen tanker rundt det presser seg på. Samtidig sitter jeg med en slags vegring. Jeg er klar over at folk gjerne har mer sympati med de som har det kjipt. Kjærlighetssorg og dumme mannfolk er mer hot stuff, ser det ut til. Man skal liksom ikke være for lykkelig. Det er dessuten lett å ty til klisjeer. Mange millioner har skrevet om kjærligheten før meg. Det er forståelig nok et tema som aldri dør ut, fordi det overalt og til alle tider vil finnes noen som opplever dette mysteriet. Ordene føles utilstrekkelige, til dels oppbrukt. Tanker om kjærlighet er dypest sett også personlig. Likevel ønsker jeg å dele. På min måte, med mine ord.

Jeg har vært uhyre redd for å elske. Det er selvsagt mange grunner til at mennesker er redde for kjærligheten. Jeg har hatt mine. Jeg har visst at det å oppleve kjærligheten innebærer å våge å slippe den til. Det handler også om å slippe et menneske helt til. Samtidig slipper man kanskje ingen helt innpå seg, før man forstår at det er ekte kjærlighet. Jeg tror disse prosessene på et vis går over i hverandre. Noen bruker lang tid på dette. Andre kort tid. Dette samspillet mellom to mennesker med to forskjellige historier er avgjørende. Jeg tror jeg er typen som kunne brukt veldig lang tid. Jeg har jo liksom tenkt det de senere år. Men jeg har funnet ut at alle ting her i livet kommer an på. Det er alltid en rekke faktorer som avgjør neste trekk. Å møte han jeg har vært så heldig å møte, har gjort noe med hele meg. Jeg vet ikke hvordan jeg kan si det, annet enn at min elskede har gitt meg troen på kjærligheten igjen. Ikke egentlig fordi jeg er forelska i han - selv om jeg selvsagt er det – men fordi hans vesen, hans væremåte og hans ærlighet, igjen og igjen har skapt den tryggheten jeg har trengt for å stole helt på noen. Jeg har, som en del andre, vært gjennom min dose med skuffelser, brudd og kjærlighetssorg.

Da jeg spurte ”Magda”, hun som introduserte oss for hverandre, om hvordan hun ville beskrive min kjære (som jeg på det tidspunkt verken hadde sett eller møtt), svarte hun: ”Han bare er den han er”. Jeg husker det så godt. I dag skjønner jeg hva hun mener. Han er så ekte. Så til stede. Han legger ikke skjul på ting. Han er ærlig. Han står for både svake og sterke sider. Han skaper trygghet. Alt dette, kombinert med kjærligheten han uttrykker i forhold til meg, har gjort at frykten min har fordunstet. Jeg ser for meg en stor og mørk greie, som gradvis har blitt til en liten… lort. Og forsvunnet. Dårlig bilde, litt for mye basert på tegnefilmscenarioer, men det duger for meg. Jeg kan nesten tidfeste når frykten forsvant. Det er klart det gjør noe med en.

Jeg føler meg - glad. Trygg. Full av liv. Vi har det så godt sammen. Vi trives i hverandres selskap, og vi sier ofte til hverandre: ”Vi funker så bra sammen, vi!” Vi føler oss som et team. For meg betyr det enormt mye, i tillegg til alt det koselige, romantiske og mer typisk kjæresteaktige. Jeg føler meg virkelig utrolig heldig. Vi er kjærester, bestevenner og team-mates. Jeg har ikke hatt det slik med noe annet menneske.

Jeg vet mange er i forhold som tar mer enn det gir. Derfor er det litt skummelt å fortelle dette. Jeg er nok litt vár når jeg skriver om et såpass personlig tema. Det er jo stadig folk som vil gi råd på bakgrunn av sin historie.Men husk at alle mennesker er ulike og i ulike situasjoner. I så måte kan jeg ikke gi noen direkte råd eller oppskrifter til andre heller. Likevel har jeg tro på å ha is i magen og vente på den rette. Uansett hvor mange kjipe ting man har vært borte i, uansett hvor mange ganger man har blitt skuffet: Ikke gi opp.

Jeg ønsker så veldig å dele noe godt og fint om kjærligheten. Det er nok av triste historier. Jeg vil skape tro på kjærligheten! Hadde i grunnen mistet troen på den selv. Jeg har prøvd å få frem at kjærligheten ikke bare handler om forelskelse, men også om godhet, vennskap og samarbeid. Kjærligheten har i grunnen mange aspekter. Uansett hadde jeg lyst å fremheve det gode med det å få lov til å elske. Jeg får dvele ved noen andre aspekter senere :)

Bildet er hentet på: http://www.100asas.com/uploaded_images/4-771901.jpg

Little Miss Sunshine

Jeg hadde en nabo en gang. Hun var liten og lett på foten, blid og søt og veldig sosial. Hun stod og tittet på meg over gjerdet en sommer jeg satt i hagen og leste bok i solstolen min. Jeg hadde vært vikar i klassen hennes ved et par anledninger, men det var ikke før denne sommeren vi ble kjent som naboer. Vi slo av en prat over gjerdet og hun lurte på hva jeg drev med der jeg satt. Den ettermiddagen ringte det på døra. Der stod Little Miss Sunshine og lurte på om jeg ville ha besøk.

Det ble mange besøk. Jeg hadde min første sommer uten sommerjobb og hun så sitt snitt til å holde meg med selskap i hagen. Hun ble som en liten ”søster”. Hun minnet meg også på mange måter om min egen lillesøster. Vi lagde mat, gikk tur, grillet ved bryggekanten, lagde kort og pratet løst og fast. Kanskje noen syntes det var rart at jeg ”gadd” å bruke tid med en liten nabo. Det falt naturlig. Å være naboer på tvers av alder er også en form for vennskap. Jeg synes mange undervurderer barn. Men barn er små mennesker. De har så fine tanker. De sprer liv og glede, De viser beundring, glede og sinne på en mer liketil måte enn voksne. Jeg føler meg heldig som får jobbe med barn i kraft av mitt yrke som lærer. Det å samtale med en elleveåring utenom jobbsituasjon har også egenverdi.

Little Miss Sunshine lyste opp dagene mine mang en gang. Hun pleide ofte og rope navnet mitt fra verandaen og opp mot vinduet til mitt bustete morgenhode tittet ut i sommersola. Kan jeg komme over? Kanskje hun ikke visste det selv, men hun spredde liv rundt seg og fikk meg til å føle glede i en tid som ellers var preget av tanketurbulens. Jeg følte også selv at jeg fikk bety noe for en sosial og rastløs nabo som ellers kjedet vettet av seg de ukene hun ikke var på ferie.

Sommeren etter flyttet jeg. Naboene flyttet året etter. Overgang fra studier til jobb, arbeidsssituasjonen og hektisk hverdag, gjorde det vanskelig å ha den samme kontakten. Kanskje var det ikke naturlig heller. Det var naboer vi var. Hun ble også eldre, og det var ikke lenger det samme tror jeg, å prate med den gamle "lærernaboen".

Hun er stor nå. Tenåring. Går med merkebukser og svinser av gårde med frisk parfyme hengende i luften etter seg. Tenåringsdistansen er tydelig. Hun minner meg om at ting er i endring. At slik må det være. Men når jeg treffer henne i byen eller ser henne på bussen og vi slår av en prat, blir jeg varm i hjerterota. Måtte det gå vel med Little Miss Sunshine - min herlige nabo med mørke krøller og titusener av ideer og fryktesløshet.