torsdag, mai 31, 2007

Jeg er FERDIG!


Jeg måtte nesten herme litt etter forrige illustrasjon og skape en slags billedlig oppfølger. For.... - Jeg er FERDIG! Det er helt ubeskrivelig! Begge eksamenene gikk over all forventning, og akkurat nå er jeg så glad at jeg mangler ord. Jeg er tilbake i vanlig modus, studiene er over og jeg har mer tid, så det blir nok litt mer skriblerier her snart. Ikveld skal jeg bare nyte livet og gjøre nada. Det er lenge siden sist for å si det slik. Iiiiiiiiiiiiik!

søndag, mai 27, 2007

lørdag, mai 26, 2007

Imogen Heap - et lite tips i natten

Jeg har akkurat oppdaget en ny artist - Imogen Heap! Fantastisk søt/sær, mystisk musikk. Musikken hennes brukes i både film og tv-serier. Denne er brukt i serien The O.C: Hide and seek.

Her er enda et klipp.Melodiøs, vakker og eventyrlig sang:
Speeding cars. Også neste klipp er veldig imponerende: Just for now. Takk til fetter Kristian for tips! Han skrev selv på sin side på Facebook: "Imogen Heap synger fantastisk! Her sampler hun sin egen stemme mens hun synger slik at det blir flerstemt. Hun hadde blant annet sanger i filmene Garden State (fantastisk!) og i Narnia."


Det er godt med litt oppløftende, musikalsk magi når man leser til muntlig eksamen. Gonatt *)

fredag, mai 25, 2007

Analytisk etterpåklokskap i en sliten periode


Ting jeg hadde gjort annerledes om jeg skulle valgt igjen: Ikke tatt et heltidsstudium ved siden av 60 % jobb (selv om jeg likevel er glad for et studieår uten lån nå i etterkant...), presset meg til å lese mer på kveldene, gått til anskaffelse av en ny, egen printer (Min tillit til høgskolens printere er for evig og alltid ødelagt), stilt litt lavere krav til meg selv (En lang og møysommelig prosess)...

Jeg sitter her og tenker på ting jeg kunne gjort annerledes. I grunnen er det fånyttes. Det er bare det at etterpåklokskap og analytisk tankespinn har det med å komme i faser hvor jeg er sliten. Jeg tenker på dumme stressmomenter, året som har vært slitsomt, krav som har hengt over meg i alle retninger, alt presset det har skapt, at jeg er på minussiden hva angår sosialt liv for øyeblikket, berøringen med prosesser som andre ikke ser, men som like fullt er viktige inni meg... Jeg sitter her også nå med om lag 4000 sider som jeg skal ha klart for meg til onsdag. Hadde jeg valgt igjen, hadde jeg valgt annerledes. Men om jeg angrer? Ikke når jeg om litt kan si at jeg likevel har mestret presset og fullført året. Det har kostet meg ganske mye, også i retning slit og tårer, men klarer jeg det, skal jeg virkelig veive med flagget og slå meg løs.

Snart. Snart...


torsdag, mai 24, 2007

Hyllest til Jamie


Det luktet liksom så veldig kaffe da jeg hentet posten i dag. Hm, tenkte jeg. Sikkert bare fra posen med bøker som også lå i postkassa. Må ha vært brukt til handling. Men nei. Der lå det en brun, polstret konvolutt med hvit Customs Declaration-lapp og påskriften Coffee sample. Oppi konvolutten lå en liten Starbucks-pose med den nye kaffetypen Papa New Guinea. Og hvem var den fra? – Jamie!

Jeg har en engelsk venn. Han er inkarnasjonen av oppmerksom godhet og trofast vennskap. James heter han. Eller bare Jamie. Han husker bursdager, poster pakker og sender e-mail eller kort om du er down. Han henter deg på flyplassen og kjører deg tilbake – selv om det betyr et minimum med søvn den dagen. Hvis du tilfeldigvis en gang nevnte at du likte Audrey Hepburn eller turkis, kan du være sikker på at han lagret det i sitt eget lille hardisksystem for senere å glede deg ved en passende anledning. Lillesøsters fikk nylig en liten spesialdesignet eske med bilder av skyer og vakker himmel – fordi hun elsker det. Til jul fikk jeg en bok med hele Miss Hepburns filmografi og snertne sorthvittbilder – fordi han har fått med seg at jeg elsker diva Audrey. Er man på besøk, disker han opp med norsk frokost, engelsk te og mengder med Innocent Smoothie. Han er ekspert på å finne de beste restaurantene, de kuleste kafeene og de deiligste rettene. Jeg ser sjeldent gjennom menyen når jeg spiser med Jamie. Det er bare å si ”The same as him”, og kvelden er reddet. Veldig merksnodig at jeg også elsker the noodle dish på Wagamama, Starbucks-panini og barbequed chicken på Prezzo?

Jamie er et oppkomme av ideer. Han er flink med ord, flink med design, flink med alt som lukter av grafikk og kreativitet. Han og broren har bygd opp sitt eget firma og står på dag – og noen ganger natt, tror jeg – for å gjøre de beste prosjekter ferdig til deadlines. Alt han lager preges av stil og en god dose snert. Hans målrettethet og perfeksjonisme har medført en rekke kunder i England og Norge, og sann mine ord; kundemassen vil bli større!

Jeg husker jeg fikk en telefon for noen år tilbake: ”Amélie, I’ve got he dreamjob in Norway!” Drømmejobben var en hotelljobb langt inn i Jotunheimen, og jeg minnes jeg tenkte; ”Hm. Er det ikke veldig ensomt der oppe på fjellet?”. Men Jamie ville til Norge, og jeg sa ikke et ord. Vi har ledd av dette i ettertid, for det ble ikke akkurat et übersosialt liv for Jamie der han fløy rundt som altmuligmann på Turtagrø. Men dog: Han tok det med et smil, samlet gode opplevelser og fikk fart på fremtidsdrømmene. Han er en eventyrer med store mål og enda større drømmer. Mot i brøstet, vett i pannen – jo, gutten har nok av det.

Jamie – jeg setter veldig pris på deg og alt du gjør for meg og alle venner. Jeg tror ikke alle greier å vise deg den samme takknemlighet som du viser dem, men dette er et lite forsøk fra en av dine venner i Norge. Du er alltid velkommen til Tønsberg!

Pst! I loved the coffee!

mandag, mai 07, 2007

Facebookfarsotten

Først takket jeg nei. Så takket jeg nei en, to, tre ganger til. Ikke tale om at jeg orket bli en del av et dustete nettverk der alt i bunn og grunn handlet om skvaldring med fremmede. Det er ikke slik, innvendte en venninne. Alle er på Facebook! Det er bare kjentfolk, det er annerledes. Jeg takket nei enda en gang da ny invitasjon dukket opp i inboxen. Så tenkte jeg plutselig over at noen av de siste som hadde invitert meg, i grunnen ikke var de jeg forbandt mest med vennenettverk på veven. Nysgjerrigheten vant, og vips var jeg en del av Facebook.

De siste ukene har de fleste av oss fått en elektronisk invitasjon om å joine dette nettsamfunnet. Farsotten fyker av gårde, og det er rett og slett noe pussig over hele fenomenet. Her er folk du hadde glemt fantes. Klassekamerater fra barne– og ungdomsskolen. Studievenner. Folk du har vært på leir med, reist med eller bodd vegg i vegg med. Bekjente fra videregående. Venninners mødre, kjærester eller svogere. Barndomsvenner, gamle kollegaer og tidligere elever.

Hele konseptet går ut på å hooke opp med kjentfolk ved å legge til kontakter på din egen profil, noe som igjen gir access til å legge igjen hilsener eller titte på andre folks profiler. Det går altså ikke an å snoke i bildene til Dorthe Skappel (Ja, hun er der hun også). Fordi det er bygd opp på denne måten, er du til en viss grad beskyttet, siden du selv kontrollerer hvem som er dine venner. Ser du et ukjent fjes, takker du bare nei. Nå skal det sies at terskelen for vennskap er temmelig lav på Facebook. Det kan i det hele tatt diskuteres om begrepet er noe utvannet. Er jeg venn med dem jeg ikke har snakket med på ti år? For min del skulle jeg gjerne kalt det contacts, men uansett, det er i heldigvis ikke kultur for å hooke opp med fremmede.

Facebook ligner i og for seg på andre nettsamfunn, men av en eller annen grunn har de klart å dra med seg flere. Det er faktisk noe i det at ”alle” er her. Mengden av kjentfolk er overveldende! Jeg skal innrømme det er besnærende og finne ut hva folk fra barneskolen har blitt i sitt voksne liv, titte på bilder til folk jeg ikke har snakket med på lenge, få greie på interessene til de du vanligvis bare ser i skolesammenheng og lignende. Verden føles plutselig mindre, og nettverkskart har blitt ”hobby”. I et eget felt kan du se hvor mange felles kjente du har med den eller den, og noen ganger får du fiffige overraskelser. Akkurat dette synes jeg er utrolig gøy. Det er også noe mystisk og finurlig ved det å se bilder av venner og bekjente fra mange ulike faser på en og samme liste. Jeg har en tendens til å stykke opp livet mitt i faser. Innbakt i dette ligger behovet for distanse – gjerne fordi man ikke lenger identifiserer seg med enkelte tider eller steder. Gjennom livet utvikler vi gjerne oss, endrer syn på saker og ting, vokser, modnes og finner oss selv. Med Facebook må man gjerne ”face” fortidsgufs og gamle kontakter som hadde sine oppfatninger om hvem du var. Ei venninne kommenterte tørt at det nærmest var litt harry at folk som mobbet henne på barneskolen, plutselig skulle innynde seg hos henne på Facebook. Et nettfenomen dro frem minner og følelser hun egentlig ikke tenkte så mye på i det daglige.

Og når jeg først er inne i en kritisk steam... Facebook er en tidstyv av dimensjoner. Jeg skal ærlig innrømme det er lett å la klokka tikke mens man søker etter gamle venner, titter i folks album og leser hilsener på siden sin. Her sitter vi i 2007 og glor inn i en datamaskin og føler vi pleier vennskap med halve verden. Ja ha? For såvidt ironisk. Samtidig er det faktisk veldig hyggelig med små hilsener fra både gamle bekjente og venner i byen. Det blir ekstra hyggelig neste gang man sees, både fordi man a) satte av tid til å småprate på Facebook (noe man aldri hadde gjort på sms eller e-mail) og 2) plutselig er oppdatert på livet til den andre. Jeg har funnet at det gjelder å ikke la Facebook gå utover tid med venner in real life. Sitter man likevel der og skriver oppgave, googler fagstoff eller sjekker mail, kan ”ansiktsboka” faktisk bli et hyggelig avbrekk. Og det ER utrolig moro å bli litt mer up-2-date på folks liv!

Nylig leste jeg en kommentar i Vårt Land, skrevet av Alf Kjetil Waglermo. Den handlet blant annet om fenomenet Facebook. Han fikk sagt det så fint: ”Det handlar om å sjå seg sjølv i ein større samanheng, ei historie, eit fellesskap. Ved å synliggjere brotstykke av våre eigne liv, skaper vi berøringspunkt for dei vi har rundt oss. Og gjennom brotstykka som fellesskapet byr på, bygg vi opp forteljing om kvarandre, slik ein også gjer det med minner.”

Jeg lar det stå som sluttord. Så gjelder det bare å balansere nettbruk og Facebook opp mot de viktige tingene i livet. For eksempel vennskap face to face.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen