søndag, april 29, 2007

Multihyllest

I forbindelse med litt refleksjon rundt skrivegleden, ønsker jeg å komme med en liten hyllest til de personene som har påvirket meg mest. Skrivingen har betydd så mye for meg etter en ganske vanskelig tid, så det er på sin plass å vise litt takknemlighet. Er jo også ganske glad i hyllester - as you know :)

Arven fra slekta:
Det ligger der som en naturlig del av både slekta og familien å tenke, snakke, filosofere, grunne på og sette ord på indre tankegods. I farfars begravelse for to år siden kjente jeg for første gang på en sterk slektstilhørighet. En merkelig opplevelse. Jeg følte jeg var en del av noe større, at jeg var betrodd en slags arv, og jeg følte meg usigelig takknemlig. Spesielt min far har brakt det med seg og vært med å påvirke interessen for ord og tekst. Jeg deler kanskje ikke hans hang til "pappavitser", men verbal treffsikkerhet og evne til refleksjon, har jeg i stor grad fått fra han.

Flinke lærere:
Jeg har alltid hatt gode lærere i sentrale fag. Opp gjennom hele barne- og ungdomsskolen hadde jeg meget dyktige norsklærere som dro med seg det beste fra gammel tradisjon og nye metoder. Især klasseforstander på ungdomsskolen, Vera, var et originalt unikum av en lærer. Hun var i grunnen litt sånn "elsket og hatet". Kanskje mine egne opplevelser med lærere ubevisst påvirket mitt yrkesvalg? Jeg har i alle fall skjønt at lærere utgjør det teoretikeren Mead kaller siknifikante andre.

Sarah:
Vi startet som rivaler, men endte opp som venninner. I lange tider skrev vi brev så lange som dagbøker. Da jeg kom hjem fra skolen og fant brev i postkassa, var jeg ofte så utålmodig at jeg tok med meg brevet som lesestoff inn på... "det lille rum". (Det endte som regel med at mor banket på døra og lurte på om jeg hadde druknet.) Her var det avhandlinger og refleksjoner på alle slags plan. Sarah har vært en enorm inspirasjonskilde for meg. Kombinasjonen av skriveglede, oppmuntring, fiffige tanker, evne til refleksjon og ærlighet, har gjort sitt. Uten henne, hadde jeg muligens vært på en annen akse.

Min lillesøster:
Hennes dikt, sanger og skriblerier har alltid imponert meg. Nettdagboka hun skrev for et par-tre år siden, inspirerte meg til å sette ord på hverdagshendelser og tankesprell. Jeg kjøpte meg en stor skriblebok med kul design, oppdaget skriveåren (som hadde ligget død noen år), og fant ut at om man ikke er så god på å skrive sanger, så kan man alltids finne sine egne felt. Essayistisk stil og spaltemetere har blitt min greie.

Journalisten Lars: Omtrent på samme tid, hadde jeg litt journalistisk korrespondanse med et av mine største skribleforbilder. Han drev frem ytterligere skriveglede, og fikk meg til å tro på egen uttrykksmåte.

Yndlingsskribenter: Her sier jeg bare kort og godt Pernille Sørensen og Aina Thunem. De rager høyt på min toppliste hva angår språklig snert, humoristisk skru og gode tekster.

Så det jeg egentlig bare ville si var... Takk! :) Man trenger virkelig noen inspirasjonskilder, forbilder og impact-mennesker i livet sitt. De kan faktisk utgjøre hele forskjellen.

onsdag, april 25, 2007

Skriving


Jeg husker ikke hvor jeg leste det. Heller ikke hvem som sa det. Det kan ha vært alt fra musikeren Askil Holm til Pedro Almodovar. Eller var det en svensk rapper? Jeg leser muligens for mange portrettintervjuer. I og for seg et lite sprang mellom de tre nevnte, men i denne sammenheng er det ikke overordnet. Spørsmålet vedkommende fikk i intervjuet, handlet om hvordan han hadde havnet der han var i dag. Om veien frem til kunsten og hans kreative arbeid. Jeg husket ikke ordrett hvordan vedkommende formulerte seg. Men jeg mins at ordene responderte i meg. ”Jeg har alltid visst at jeg skal drive med formidling.” Og så hadde veien blitt til mens han gikk. Alt falt naturlig. Som en følge av noe som allerede lå i han. Noe i den duren.

Jeg har lite til felles med både Askil, Pedro og den eventuelle svensken, men den formidlings-greia er noe jeg kan relatere til. Som femåring lagde jeg radioprogrammer på en sølvgrå JVC-spiller. Jeg var fascinert av ord, stemmer og muligheten til å skape noe eget. Da jeg var en liten stubb med hottentottsveis og skolesekk i størrelse x-small, skrev jeg sirlig frøken i Mine venner-bøker under feltet der du skulle avsløre dine fremtidsdrømmer. Flyvertinne og popstjerne gikk stort sett igjen hos de andre jentene, men jeg drømte altså om å bli frøken. Og frøken ble jeg. Jeg vet ikke hvorfor, men mulig det lå en naturlig tilbøyelighet i meg til undervisning og formidling allerede da. Formidling er så mangt. Det kan dreie seg om å gi kunnskap videre. Det kan gå ut på å formidle kunst i form av ord, musikk, teater eller bilder. Det kan handle om å dele sorger, gleder og livserfaringer. I grunnen kan man formidle det meste.

Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg blitt glad i å dele tanker og refleksjoner. Ikke fordi mine tanker er bedre enn andres, men fordi jeg liker å formulere meg, fordi jeg nettopp tenker en hel del og fordi jeg ser verdien i å dele resonnementer. Jeg setter selv stor pris på å få del i andre menneskers univers. Mennesker er ulike. Vi er skapt forskjellig, vi har ulike livsoppgaver og vi er i besittelse av ulike erfaringer. Noen har vi skaffet oss frivillig. Andre har blitt en del av livet på grunn av ting vi ikke hadde kontroll over. Å få titte inn i andres verdener, lese, lære, lytte, gir meg enormt mye. Andre trenger ikke adoptere mine meninger eller resonnementer, jeg behøver ikke ta over andres. Det handler mer om å sitte ved noens føtter. Få innblikk. Perspektiver. Utvide horisont med hensyn til det å bli kjent med andre mennesker.

I forbindelse med at jeg har økt min interesse for språk og litteratur, har jeg reflektert litt over hvorfor jeg er ”ett” med meg selv når jeg skriver. Det er et faktum at jeg liker det. At jeg elsker ord, gode formuleringer og språk med snert. Men ved siden av dette og det personen i portrettintervjuet snakket om – den naturlige hangen til formidling – tror jeg ikke minst det handler om den kreative prosessen. Jeg liker å skape tekster. Tekstskaping er en stor del av målet med bloggen min. Jeg har ikke noe mål eller ønske om å fortelle alt om meg selv. Ikke tror jeg det er interessant heller. Det er mer det at jeg bruker det jeg har – mitt eget liv, mine erfaringer og opplevelser – som utgangspunkt for å skape et skriftlig produkt. Alle mennesker er seg selv nærmest. Det er naturlig å ta utgangspunkt i det vi har et nært forhold til – enten det er glede eller sorg. Ikke fordi mitt liv er viktigere enn andres, men fordi det er det livet jeg kjenner.

Andre lever ut sitt indre gjennom dans, musikk eller fugletitting. Interesser er viktig. Da jeg fant skriveåren og begynte å skrive igjen, opplevde jeg faktisk ny livskvalitet. For tiden bruker jeg bloggen til å dele et utvalg av mine tanker og opplevelse. Jeg har ikke noe avklart forhold til hvor lenge jeg skal skrive på bloggen, jeg bare vet at uten skriving, formidling og tekstskaping, så blir livet mitt fattigere.
Bildet er hentet på: https:/.../tdw397/longhorn/writing-2.png

søndag, april 08, 2007

Påskeglimt og ferieløft


Årets påskeferieløft i listeform:
Fri og lange morgener, friske blomster i leiligheten, besøk av fettere med familier, god mat, vårsol og klarblå himmel, tur til Vestlandet, å føle seg så velkommen og inkludert i slekta til min kjære, den forsvunnede posen som kom til rette igjen, min nyervervevde interesse (Hekling ;-), søte inntak, fotosession på ferja, bagels-lunsj i Stavanger, americano på Gardermoen, at jeg klarte lese 40 sider pensum på vei hjem, påskeparty med indisk på menyen, livet generelt.

Bildet over: Ullhøner laget av søsteren til min kjære. Kuleste påskepynten ever seen ;-)

mandag, april 02, 2007

Å favne livet



Ute skinner solen. Inne sitter jeg ved eikebordet og tenker på livet. Leeland sprer sine gladmelankolske riff og skaper rom for følelse og fornemmelse. Det er vår. Kjølig morgenluft, men varme stråler. Jeg kjenner takknemlighet. En sterk opplevelse av at livet mitt på en eller annen har mening. Jeg ser fasene, de gode og vakre, de vonde, de smertefulle, de jeg aldri forstod, hvordan de henger sammen og danner sammenheng. Det er opplevelser jeg vil glemme. Perioder jeg kanskje ville strøket ut. Men de må være der. Jeg ser en slags skjønnhet i kontraster. Uten å makte å forklare det, opplever jeg en form for sammenheng mellom de lyse og de mørke trådene. Noen ting tvinger en til valg, utvikling og modning. Jeg har skrevet en del om dette tidligere. Jeg er nok typen som trenger å skrive ting ut av meg. Jeg må se det på papiret, på en måte oppdage hva jeg går og bærer på av tanker og resonnementer. Slik finner jeg veien. Frem og videre.

Jeg bærer fortsatt på sorg inni meg. Sorg er ikke bare bøtter av tårer og grunnen vekk under føttene. Sorgen kan være mild, men vond. Tidkrevende og uvillig. Det er ting som har skjedd som fortsatt preger meg langt der inne. Jeg verken fortrenger det eller lar det kneble meg. Livet mitt er fylt av lykke, og jeg er glad og sterk. Men jeg tror på tiden som redskap og medisin. Det er ord jeg har vansker med å glemme. Det er hendelser som skaper opprørt hav i meg når jeg henter det frem. Noen ting vil nok aldri enkeltvis skape mening.

Likevel sitter jeg her og kjenner på sammenheng, stringens, rød tråd. Som jeg har skrevet tidligere; jeg favner det. Dette er mitt liv, og jeg er glad for det livet jeg har fått. Jeg er glad for alle menneskene som har betydd noe for meg, vært der, inspirert meg og hatt impact. Jeg takker Gud for alle engler i hverdagsklær. Jeg er glad for mulighetene jeg har ved å bo i dette landet, for utdannelse, kunnskap, ulike jobber og verv. Jeg er glad for lykkeopplevelser, reiser, synsinntrykk og estetikk. Jeg er glad for min evne til å tenke, føle, være til stede og sette ord på ting. Jeg er takknemlig for gener og idealer, hva det nå er, som krever ekthet, ærlighet og som nekter å gå omveier. Jeg er glad for troen som er alt annet enn den media konstruerer av løgn, falskhet og unyanserthet, for håpet, kjærligheten, nåden. Jeg er takknemlig for forbilder, helter, mennesker som har gått veien før meg og lagt ut piler på stien. Jeg er glad for ordene, for språket, for lærdom, bøker og kunst.

Jeg er glad for at ting som har vært vondt har har vendt seg til noe godt. Jeg er glad for at jeg evner å leve og nyte livet. Og jeg er glad for at livet er nå.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen