Et ord på innsiden

Takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk takk.

Innhentet

Den kommer snikende. Uten forvarsel. Uten å banke på og si fra på forhånd at "Hei! Nå kommer jeg". Den tar ikke hensyn til ditt lystige sinn, din lykke og dine suksesser. Det er få som ser den, men den er ubehagelig nær. Frykten. Nei, ikke angsten, men redsel, bekymring, uro for alt mulig. Alt jeg er redd for. For kreft, for brann, for å ikke få det til, for at planer skal gå i vasken, for tap. Alt som vi ikke skal snakke om. Tegnet på svakhet. Beviset på nerver i spenn. Dytt det ned, bort, vekk. Ikke snakk for mye. Nei, løft ditt hode du tapre gutt, ikke minst jente, og svins lykksalig videre med ditt påklistra smil. Drukne dine bekymringer. Vær optimist. Send opp en bønn. Ni av ti bekymringer blir aldri noe av likevel. Krigen hører Afrika og Afganistan til, og alle skal vi dø.

Det hjelper så lite. Jeg blir innhentet av frykten med jevne mellomrom. Den kaster sin treffsikre lasso i bue mot meg og strammer tauet sirlig og pent. Moren til en venninne av meg døde av kreft i fjor. Rentene stiger, og klimaendringer er i anmarsj. Et hus brant nylig ned i byen. Veien er kort mellom liv og død. En liten gutt ble påkjørt av en trailer 1 km unna meg. En av mine nærmeste overlevde så vidt en trafikkulykke. Det er 230 søknader på stillingen jeg har søkt på til høsten. Jeg har akkurat vært syk, noe som har medført merarbeid og bekymring i forhold mine daglige gesjeft. Jeg er redd for å blokke ut på eksamen, få jernteppe, bli blank. Enda jeg kan prate som en foss, har hatt utallige eksamener og enda til gjort det bra. Jeg er bekymret for fremtiden, enda jeg lever i et godt land, har funnet mannen i mitt liv og har gode forutsetninger. Hvor bakvendt er ikke dette? Det er ingenting som tilsier at jeg har grunn til å være engstelig, annet enn tidligere erfaringer med ting som ikke har gått så bra, men det er tross alt mer som har gått bra enn ikke. Livet er her og nå, og her og nå er fylt av solskinn, lykkeopplevelser, mestring og helse. Min kjære sier jeg må ta utgangspunkt i det gode, fokusere på dagen i dag. Jeg lytter, jeg hører, jeg er saktens enig, og stort sett svinser jeg rundt med smilet på lur.

Likevel kommer den snikende. Fear for failure. Uro. Bekymring for morgendagen. Er det ikke i grunnen ganske menneskelig? Jeg skal prøve tenke på ordene om fuglene under himmelen og liljene på marken. Hvem kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?

En hyllest til storesøster

Jeg har ikke bare en lillesøster. Jeg er så heldig å ha en søster over meg. Nå har det seg slik at hun akkurat har rundet år, og i den anledning ønsker jeg å gjøre ære på min kjære storesøster.

Mens andre nybakte trettiåringer klager over nedgangstid og ungdommens tapte sus, flyr søsters rundt med friske kinn og treningstights og sprer oppmuntring og inspirasjon. Frisører mister nærmest saksa når hun avslører alder og hva hun har rukket å gjøre i livet. ”Hæ? Jeg trodde du var 22!” Jenta holder seg umåtelig bra og nekter dessuten å godta depressive aldringstendenser. Hun fnyser av tanken om at ting går nedover; vi har jo det beste i vente! Er du down, ring til søsters. Du kan være sikker på å bli minnet på en rekke ting du dessverre har glemt i osen av selfpity og bekymring. Hun liker å sette ting i perspektiv, sprer gjerne en elektronisk snusekos og legger hjertet i å fortelle konkret hva hun setter pris på ved søstrene sine.

Det er ikke det at hun lever i en boble og alltid er blid og glad. Med fare for å bli arrestert her nå, jenta har også temperament. Men temperament betyr ofte lidenskap. Lidenskap betyr gjerne kreativitet, skaperglede, hengivenhet, engasjement. Alt dette kjennetegner min storesøster. Hun vet å verdsette hardt arbeid, setter seg mål og når dem. Skolearbeid. Fiolinspilling. Trening. Åh, jeg elsker å lære, er et sitat jeg har hørt mer enn én gang. Apropos kreativitet. Da vi var yngre, var det alltid søsters som stod for tekniske operasjoner. Mens mine defekte klokker ble terminert, gjenoppstod hennes med fornyet glans. Det var vel bare å skru opp, flytte på tannhjul og gjøre et eller annet simsalabim jeg har aldri har skjønt. Søsters hadde også en egen greie med kostymer og utkledning. Var det Askepott på tv, gikk det ikke mange timene før min lubne lillesøster (som alltid måtte steppe inn) tronet på en kamuflert trillebår av sateng og fløyel. Håret var satt kunstferdig opp, og på en halvtime var gamle lakener og stoffbiter blitt til ballkjole. Ikke få ganger har jeg blitt sminket til kineser (kreativt prosjekt med tanke på mine kulerunde øyne), fått kasteprikk i panna eller blitt tildelt bart med en liten kajal. Søsters – tenk, hvis det var kostymedesigner du skulle blitt?

Men nei. Til tross for tekniske, kunstneriske, musikalske og matematiske evner, har søsteren min et ønske om bruke energien sin på å bety noe for barn og unge. Men hvem vet, denne jenta kan ende som både astronaut, hoffmusiker og aerobicinstruktør! For tiden deler vi yrke og har dermed en del å snakke om. Tidligere har jeg følt vi har vært veldig forskjellige, men det er noe med det der å bli voksen. Man ser nye sider ved både den andre og seg selv. Dessuten hører det tenårene til å fokusere på forskjeller. Vi har vokst nærmere hverandre – hvilket jeg verdsetter stort.

Gratulerer med dagen, storesøster!

ILO på finsk

Teksten jeg hadde på trykk i VL på fredag het ILO og var en forlenget og bearbeidet utgave av den på bloggen. Idag fikk jeg dagens höydare av en tilbakemelding fra en leser: "Visste du at ILO er finsk, og betyr glede?" Er det sant?!? Det er jo en ilo i seg seg selv å få høre det. Det gir meg enda større grunn til å bruke ordet. Tusen takk til deg, du finske leser som tok deg tid til å skrive en respons! Jeg vurderer forøvrig å begynne og skrive ordet med små bokstaver, for med store kan det - i følge tilbakemelding fra en annen - forveksles med International Labour Organisation. Når vi først er inne på intense lykkeopplevelser - del gjerne flere.

Små tuer og livstrær

Jeg lærte et ordtak da jeg gikk på barneskolen: Liten tue kan velte stort lass. Det kan være at ordtaket i utgangspunktet var myntet på negative ting og i så måte fungerte som oppdragende skremselspropaganda (som for eksempel at liten løgn kan volde stor skade), men jeg liker å utvide ordtaks betydning en smule. Små ting kan ha store effekter. Enkelthendelser kan utløse et skred av nye. Et utsagn kan snu opp ned på en hel situasjon. En impulsiv handling kan bane veien for utvikling, vekst, karriere, you name it. Jeg liker tanken. Blir behagelig svimmel av at bittesmå innfall kan bidra til endringer jeg ikke idag kjenner til.

Jeg får assosiasjoner til slektstrær. Hver grein fører til nye som igjen har sine forgreininger. At Blomine og Gundulf møttes bak hekken i 1812, førte kanskje til at de ble smidd i hymens lenker året etter. Resultatet ble Laurits, Agathe og Otilie. Pga dårlige potetavlinger dro Otilie til Amerika, der hun traff Big Berger kort tid etter. Berger ble skutt av en gal italiener, og pga hjertesorg søkte Otilie trøst hos slektninger 10 mil unna. Der våknet hjertet til liv av den solbrune snekkeren på gården, som senere bidro til å skape fem livlige norskamerikanere. En av disse, Edward, forsov seg den første dagen han begynte i arbeidslivet, og på veien møtte han Roseanne. Du ser slektstreet allerede? Bak hver grein, står det skrevet et historie - en historie drevet frem av en rekke enkelthendelser.

Jeg liker å tenke på livet mitt med samme øyne. Små hendelser, ord, møter med mennesker, sorger, gleder, brudd, impulser og vennskap har ført til valg og veiskiller. Hvert veiskille har blitt en ny grein på mitt eget tre og bidratt til dannelsen av det jeg kan kalle mitt liv. Det har ført meg til mennesker, skapt lengsler, gitt ny innsikt, vekket interesser, drevet meg til handling og videre avgjort valg og preferanser lenger fremme. Yrke, utdanningsinstitusjon, bosted, syn på livet, hvem jeg trives med, livsledsager, verdier, interesser og lidenskaper. Tanken er svimlende. Noen ganger går jeg bakover i mitt eget tre og tenker hva som for eksempel hadde skjedd hvis jeg hadde dratt til Latin-Amerika i '97, valgt Oslo som studiested fremfor Vestfold eller rett og slett begynt i en annen klasse enn den jeg gikk i. Hvor mye har menneskene jeg har omgitt meg med påvirket mitt liv? Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde tatt tvilen på alvor og heller båret på alle spørsmålene inni meg? Hadde jeg vært så god venninne med Liva om jeg ikke på akkurat det tidspunktet stod i den situasjonen jeg stod i? Ville jeg skrevet så mye jeg gjør idag om det ikke hadde vært for mennesker som drev frem skriveåren i meg? Hadde jeg møtt veggen om jeg hadde vokst opp et annet sted og sluppet en del erfaringer som skapte frykt og usikkerhet i meg i unge skoleår? Og hadde jeg møtt min kjære om jeg ikke hadde snakket med Magda i det bryllupet - eller i det hele tatt om ikke 'Tommys bedre halvdel' og jeg hadde tatt opp igjen kontakten?

Jeg prøver å se greinene der fremme, men finner ingenting. Fremtiden ligger i mørke selv om den er lys. Jeg vet ingen ting om årene som ligger foran. Det er spennende. Vakkert. Skummelt.

Lite visste jeg for eksempel i 2005 om at en journalists gode penn (og kjekke utseende) skulle føre til et innfall fra min side om å kommentere hans skrevne tekst, at det igjen skulle avstedkomme en artig, liten korrespondanse, som videre skulle forårsake at jeg fant igjen skriveåren, som igjen skulle medføre et slags mot til å opprette blogg, som videre skulle føre til at jeg utviklet min sans for ord og skriblerier, og som – for å gjøre en lang historie kort – skulle resultere i en spaltistjobb som nå har deiset rett ned i fanget på meg!

Jeg er glad jeg forfølger mine innfall og snodige impulser. Liten tue kan sannelig velte stort lass. Eller sagt med mine ord; ørsmå hendelser kan virkelig bidra til å stake ut kursen i livet. Jeg er spent på fremtidige forgreininger på livstreet mitt.

(Hører gjerne leseres tanker om tuer og livstrær ;-)

Soon and very soon

Kommer snart med skriblerier :)

Søndagslykke

Lykken er å ha en kjæreste i kjøkkenkroken som leser Tommy og Tigeren mens han humrer for seg selv.

Filosofiske skriblerier om idealer, vekst og vandring

I den senere tid har jeg tenkt en del på idealer. Noen mennesker jeg kjenner har få uttalte idealer og er forbausende lite opptatt av vekst og utvikling. Andre jeg kjenner har skyhøye idealer, klarer å leve opp til en hel del, men skuffer stadig seg selv og andre på grunn av dissonansen.

Begge deler kan vel sees på som ganske menneskelig. Folk er forskjellige og har ulike bakgrunner. Man blir på en måte født inn i en tradisjon som man drar med seg enten på den ene eller andre måten. I noen tilfeller drar folk med seg tradisjonene, eller kulturen om du vil. I andre tilfeller gjør folk et slags opprør mot det man har fått med seg fra hjem, skole eller omgivelser. Jeg har mange ganger tenkt på det, at motsatsen på en måte også har en sammenheng med folks bakgrunn. Folk hadde vel ikke reagert om de ikke hadde hatt noe å opponere mot. I noen tilfeller vokser idealene frem på bakgrunn av opplevelser, positive som negative. En hendelse kan rett og slett sette seg fast og gi grobunn for nyorientering. Enkelte kan oppleve å få en klar tanke eller retning på livet ved å møte mennesker som for dem blir stående igjen som forbilder og helter. Alle disse tingene er med å forme mennesker og retningen livet deres tar. Jeg tror også noen har en slags medfødt gave, kall det gjerne utrustning, til å stå opp for visse idealer. Men igjen - også her er folk forskjellig.

Selv har jeg idag en del grunnleggende verdier og idealer som betyr mye for meg. Noe har jeg hjemmefra. Noe har jeg lagt fra meg langs veien. Noe har kommet til gjennom hendelser og møter med mennesker. Min historie er ulik alle andres, derfor blir mitt sett med idealer unikt for meg. Jeg tenker noen ganger på hvordan jeg hadde vært hvis jeg hadde vokst opp i en annen familie, i et annet land, med andre venner, med en annen yrkesretning. Jeg mener, tanken er til dels absurd. Jeg hadde ikke vært meg uten alt dette. Men likevel. Jeg ser jo at ting jeg har opplevd har satt spor og endret retning på ting i livet mitt. Enkeltpersoner har hatt hatt stor impact. I perioder har jeg også opplevd å måtte revurdere tendenser i livet mitt, fordi jeg har sett jeg har havnet i en blindgate eller fordi jeg har vært for likgyldig til ting. Jeg har tenkt mye på at livet er en slags vandring. Jeg kan se på mitt eget og peke ut faser som har vært slik eller slik. Jeg kan tenke på hendelser og si "Jeg fatter og begriper ikke at jeg gjorde det, var sammen med han eller valgte si eller så". Vi har vel alle opplevd det. År senere sitter vi med en distanse til det hele og merker vi er... - videre.

Jeg har den senere tiden vært opptatt av å dra nytte ut av enhver erfaring. Om det så gjorde vondt, om det så innebar urettferdighet eller smerte. Jeg ønsker å lære. Hvertfall sånn i ettertid. Kanskje har det blitt et ideal for meg, å klare og hente lærdom ut av alt. Det høres jo kanskje voldsomt ut. Litt for fromt. Jeg hører allerede stemmene som sier "ja, ja, jeg kan ikke akkurat huske du håndterte det eller det på noen god måte". Negative røster. Pessimistiske tanker uten tro på forandring. Men jeg vil. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg greier å leve opp til idealene til enhver tid. Men idealene driver meg frem. Centimeter for centimeter. Uten dem ville jeg ikke tenkt stort på vekst. Jeg tror idealer kan fungere som et mål. Et slags uoverkommelig mål som du likevel kan klare å nærme deg ved å øke innsatsen.

For eksempel er jeg i ytterste grad opptatt av å jobbe mot fordommer. Jeg er så imot stigmatisering som det kan få blitt og kjenner det på kroppen dersom jeg merker at folk stempler. "Nordmenn-snakker-så-høyt-om-toleranse-men-her-kommer-du-og-stiller-stigmatiserende-spørsmål-som...." Det dundrer allerede kraftig i indre reaksjonshjørne av følelsesregisteret. Ja - idealene er høye. Men så blir jeg stoppet av mormonere på vei hjem fra jobb. Jeg leser om porno-Anjas nye attributter og ler halvveis av überidealister i skjorter sydd av sekkestrie. Tatt på senga. Fordommene mine er påtagelige. Jeg har dem jeg også.

Likevel, de siste to årene har jeg fått en slags bevissthet rundt dette. Jeg ønsker virkelig å utvikle meg. Jeg ønsker forandring. Om jeg så har vært slik eller slik før - jeg vil videre! Selv om jeg merker jeg ikke klarer å leve opp til idealene til enhver tid, driver de meg fremover. Jeg tror det. Jeg vil ikke gi opp meg selv.

Derfor vil jeg heller ikke gi opp andre. Kanskje har ikke Kjernulf vært den hyggeligste i 2002, men kanskje han har opplevd ting som har ført han videre etter dette? Mulig Bianca var en arrogant drittsekk på ungdomsskolen, men tenk hvis hun fikk ny innsikt i fjor? Det kan også hende Rolf Jomar var en likgyldig, selvopptatt ishocky-dude da han var tjue, men for alt du vet kan han ha meldt seg inn i Changemaker og begynt med reklame for fairtrade de senere åra. Folk forandrer seg. Jeg. Du. Alle.

Ikke bare "give peace a chance". Folk fortjener det like fullt. Idealer kan komme langs veien.