Hyllest til The One

Du er alltid blid. Ingenting er et problem for deg! Du finner alltid en løsning, tar utfordringer og er full av mot. Du er positiv og åpen i forhold til dine omgivelser. Du har en grunnleggende respekt for mennesker og finner alltid noe godt å si om folk. Jeg har aldri hørt deg snakke negativt om noen. Du lytter alltid til menneskers historie, er raus mot andre og klar på egne verdier. Du har meninger og standpunkt, men er sjeldent kranglete eller bastant.

Du er umulig å putte inn i noen manneboks. Du er mandig og veldig guttegutt. Samtidig kan du snakke om tanker og følelser. Du har lite å skjule, står for både positive og negative sider og er trygg på den du er. Jeg har mye å lære av deg. Du bryr deg generelt lite om hva folk tenker og tror, nettopp derfor er du så befriende deilig å være sammen med. Du er handy og praktisk anlagt. Jeg visste det ville lønne seg å vente på en hjertegod Mr.Fix-It!

Du er spontan og leken. Vi ler masse sammen! Du er tilstedeværende, lytter og er opptatt av at de rundt deg skal ha det bra. Det er ikke noe 'fake' ved deg. Du gjør deg ikke til noen annen enn den du er. Du ler av meg og med meg og viser med hele deg hva jeg betyr for deg. Du får meg alltid til å føle meg vel, gjør meg trygg og glad. Det vi deler, er noe gjennomført godt.

Du er kjekk, maskulin og deilig. Du er et unikt menneske, og du har et godt hjerte. Du kan lage hjemmelagde kjøttkaker og diske opp med romanstisk middag. Du er et scoop! Om du har noen negative sider? Jeg skal alltids leve med at du er glemsk og distré, at du går til polakksveis-frisører og leker med mynter på Mc Donalds-disken. Du er too good to be true - bare at du er true.

- Kanskje ikke så rart at jeg svarte JA?

(Jeg deler denne teksten fordi jeg ønsker å gjøre ære på en som alltid er god mot andre uten å få altfor mange offentlige "medaljonger", fordi jeg har møtt mannen i mitt liv, og fordi jeg ville fortelle på en fin måte at min kjære har fridd. Jepp, jeg er forlovet!)

FoU-oppgaven er et tilbakelagt kapittel

FEEEEEERDIIIIIIIIIIIIG!

Hjertesukk med eksamensskru

Vi sitter her med FoU-oppgaven og knoter, skriver, endrer, analyserer kvalitative intervjuer, henter teori, leser, tenker, resonnerer, prøver å bygge opp oppgaven på en god måte, sukker, drikker kaffe, er trøtte, motløse, slitne, hardtarbeidende og stressa. Innlevering nærmer seg. Vi føler oss not at all som forskere. Vi graver oss ned som halvblinde muldvarper og håper å lage en god tunnel med landingsplass. Enda vi har en veileder som heier oss fram, og vi har fått kjempegod respons på veiledningene, føler vi bare at vi stamper idag. Kanskje er det slik det skal være? Vi har så mange tanker, ideer, analytiske og bra resonnementer, men greia er at de skal ned på papiret og utgjøre en god helhet med forskerperspektiv! Og vi er TRE hjerner som skal fikse dette sammen. For å si det slik: Det er ikke som å skrive blogg.


Det sies at "you need twelve hugs a day to survive". Vel, jeg skal nok skaffe meg én litt senere i ettermiddag, men hvem vil stå for de elleve resterende?

Noen refleksjoner rundt blogging

Med jevne mellomrom kommer jeg bort i temaet bloggskriving. Ved et tilfelle lovte jeg å skrive litt om temaet. Jeg påberoper meg ikke å være noen ekspert, men har etter 15 måneder opparbeidet meg noe erfaring. Her deler jeg noen tanker.

1. Den spede begynnelse

I starten hadde jeg et ambivalent forhold til om jeg i det hele tatt skulle opprette blogg. Jeg var på den ene siden fascinert. En del bloggere jeg hadde oppdaget skrev så levende, og et eller annet gjorde at jeg alltid klikket meg inn på sidene deres igjen. På den annen side var jeg skeptisk: Hva i all verden skal jeg skrive? Jeg mener, jeg har flust å skrive om, men hva ønsker jeg å dele ute på den store verdensveven? Blogg virket så veldig... - ÅPENT. Jeg følte på den ene siden at jeg ønsket å dele refleksjoner og tankesprell, men samtidig var jeg usikker på hvorvidt jeg var klar for å sprelle i det gjennomsiktige nettet. Jeg opprettet en blogg med famlende tastetrykk og skrev en stund i skjul.

Tips: Finn ut før du oppretter bloggen om du vil være anonym, kjent eller noe midt i mellom. Gjør deg også noen tanker om mottakergruppe og hva målet med bloggen din er. Legger du ut om hvilke dyr du så i Kualalumpur, er det ikke sikkert du ender opp med mange lesere, men kanskje vennegjengen digger det? Er derimot ønsket ditt å skrive for et publikum og få respons, er det smart å unngå lange avhandlinger om hva du opplevde hos mormor på setra. Finn ut hva du er bekvem med å skrive om, hele tiden med vissheten om at denne bloggen faktisk kan bli opdaget av andre. Du skal kunne stå for det du skriver.

2. Fortsettelsen

Den andre uka holdt jeg på å stenge hele bloggen. Jeg trengte litt tid på om jeg ønsket å spre mitt indre tankegods for et ansiktsløst publikum og var også usikker på hvilken linje jeg skulle legge meg på. Det lå likevel en positiv holdning der til å dele mine skriblerier med flere enn skrivebordsskuffen. Jeg følte jeg trengte en slags respons på om det i det hele tatt var verdt å fortsette og skrive og hadde et sterkt ønske om å utvikle og forbedre meg. Når man skriver jevnlig, løfter hver setning i været, vurderer, tygger på tanker og ser dem på papiret svart på hvitt, gjør det noe med deg. Da jeg for fullt oppdaget verdien i dette, landet jeg på at "jo - jeg skal fortsette å skrive blogg, om ikke annet for meg selv."

Når folk slanker seg, snakker de om trivselsvekta. I forhold til blogging, kan man kanskje snakke om å finne en slags trivselslinje. Du finner en flytsone og merker trivsel ved det du har landet på. Slik ble det for meg. Venner fikk lov til å lese, og jeg begynte å tore å legge igjen kommentarer hos andre bloggere. Plutselig oppdaget jeg linker til min egen blogg på andre sider. Noen fant tydeligvis interesse i det jeg skrev, og det drev meg fremover til å fortsette.

Tips: Ikke gjør det til et mål i seg selv å få mange lesere. Det blir kanskje litt som dette med folk som er desperate på å få kjæreste. Lev, skriv og vær til. Kanskje holder det at du har ti fornøyde lesere som får noe ut av det du skriver? Hvis du plutselig skulle få mange lesere - se på det som en bonus. Folk er forskjellige. Du kan ikke regne med at alle får noe ut av tankene dine. Husk at skriving i seg selv er selvutviklende. Faktisk er det lærerikt å se sine egne tanker på papiret: "Neimen, er det dette som har fart rundt i hodet mitt?" Når dét er sagt, er det faktisk utrolig gøy å ha et voksende publikum. Siden får et interaktivt preg gjennom comment-dialogene, og du får en følelse av hvilke temaer som fenger. Dette blir også viktig lærdom på veien.

3. Noen praktiske tips

- Lag en enkel presentasjon av deg selv i profilen; en slags informativ teaser. Det kan være lurt å gi eksempler på temaer som opptar deg.

- Vær nøye med rettskriving og tegnsetting. Det gjør noe med hele inntrykket dersom bloggen er full av skrivefeil. Perfeksjonist eller ikke, det er ikke uten grunn at man i mange stillingsannonser krever at søkeren har fått med seg rettskriving fra grunnskolen. En liten "tasteleif" sniker seg selvsagt lett inn hos de fleste, men det er ikke verre enn at man kan gå inn og rette på dette senere. Blogger kan alltid forbedres.

- Del inn teksten i avsnitt. Det letter lesingen!

- Vær positivt kritisk til egen skriving. Ikke bare hamre løs på tastaturet og publisér en haug med ubearbeidede setninger. Gjør endringer og finpuss. En tekst kan sees på som et lite stykke arbeid. Når man bygger hus, gjør det ikke noe at det i prosessen drysser litt sagflis. Når huset er ferdigbygd, er det likevel vanlig å rydde opp, male og montere lys. Mulig sammenligningen halter, men for å si det slik: Jeg vil ikke flytte inn i et vindskjevt, umalt hus med trekk! ;-)

- Innimellom kan man ikke unngå lange innlegg. Jeg tror likevel man som hovedregel skal holde seg til middels lengde. Husk at vi lever i tidsklemma.

- La bloggen ha sitt personlige preg! Den skal avspeile deg. Jeg har lagt merke til at alle mine yndlingsskribenter har en personlig vri i forhold til uttrykksmåte. Når man skal gjengi muntlig språk eller komiske tanker, mener jeg det også er viktig å finne en skriftlig måte å formidle snerten på! En blogg er ingen skolestil. Rettskriving er viktig, men ikke bli kjedelig i selve uttrykksmåten. Stol på deg selv!

- Utrolig mange blogger inneholder bare vås og overfladiske nyhetskommentarer. Personlig har jeg mer tro på blogger som skiller seg ut i mengden og som gir et innblikk i folks tankesammensurium.

Det var noen tips fra en som har blogget en stund. Du trenger ikke være enig, men dette er nå en gang mine tanker rundt det.

4. Den videre fortsettelsen

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å blogge. For min del skriver jeg så lenge jeg kjenner jeg har lyst. Jeg har funnet ut at skriving - det ER virkelig meg! For meg har det å skrive blogg gitt mer enn det har kostet. En liten takk til lesere, medbloggere og alle som har inspirert meg på den ene eller andre måten.

Thanx! :)

Chasing cars

Jeg synes det er lenge mellom hver gang jeg oppdager en virkelig bra cd, et skikkelig bra band, en nydelig og stemningsfremkallende sang. Nå har jeg kanskje ikke trasket så mye rundt i cd-butikker i det siste. Faktisk er det lenge siden jeg har kjøpt en cd i det hele tatt. Men nå sitter jeg i stua mi, ved det lille spisebordet, og trykker på pc'n mens en ny slik cd ruver ut fra rommet. Spor 3. På repeat selvsagt.

Var det flere som så siste episode av Grey's anatomy sesong 2 igår? Jeg fryser på ryggen. Jeg tror den serien er en av de få som liksom drar med seg hele meg, hele følelsesregistret mitt. Det er noe med stemningen i den serien. Musikken. Menneskene. Skjebnene. De små dialogene på begynnelsen og slutten som alltid får meg til å tenke og relatere til ting i mitt eget liv. Fortellerstemmen. Overgangene mellom sorg og glede, ekstase og skuffelse, liv og død. Kontrastene. Selv om jeg ikke liker kirurgiske inngrep og blod, og noen ganger lar meg provosere over enkelte elementer i serien, engasjerer den meg mer enn andre. Jeg har aldri vært noen tv-slave og fulgte aldri fast med på serier da jeg var yngre. Nå, i litt mer voksen alder, har jeg som regel en til to serier jeg følger med på og som på en måte merker periodene i livet mitt. Greier ikke forklare det, men det at jeg kan leve meg så sterkt inn i noe hver tirsdag, ha noe å glede meg til, noe som gir meg tanker og drar frem følelser i meg, akkurat det er med på å skape livsglede og inspirasjon.

Igår inspirerte det meg óg til å lete frem soundtracket til serien på nettet. Innimellom de andre artistene fant jeg altså Snow Patrol som har denne eminente, fryse-på-ryggen-aktige sangen, Chasing cars. Tenk Coldplay møter Saybia møter A-ha møter Damien Rice møter Delirious møter elektronika-aktig bakgrunnsteppe (på de litt mer upbeat sangene) møter smykkeskrinmelodi (Okei. På én sang. Den har veldig Dido-aktige harmonier forøvrig). Er ingen ekspert i å beskrive musikk, men liker du noen av overnevnte band, er sjansen stor for at du vil kose deg med Snow Patrol.

Akkurat nå kaster de tryllestøv inn i leiligheten min og får meg til å smile i nervetrådene. En slags vakker, melankolsk ILO kanskje?

Bildet fra serien er hentet på http://www.imedias.biz/images/3637.jpg
Bildet av cd'n Eyes Open er hentet på http://images-eu-amazon.com /images

Skildring av en mandagsmorgen

Soundtracket fra Den fabelaktige Amélie svinser ut døra fra rommet mitt mens jeg sitter ved kjøkkenbordet og drikker espresso og spiser Gullbrød. En medstudent og jeg har akkurat fullført det siste kvalitative intervjuet til oppgaven vår, transkribering venter, og jeg lurer på om jeg har en ekstra kabel slik at jeg får overført intervjuet inn på pc. En ny arbeidsuke venter.

Gruppen min og jeg forsker på hvordan et utvalg skoler forholder seg til såkalt elektronisk mobbing via Internett og hvilke tiltak som eventuelt blir satt igang for å forebygge denne problematikken. Mobbingen skjer gjerne på fritiden, men de sosiale strukturene dras med på skolen og påvirker det psykososiale miljøet blant elevene. Ofte er denne mobbingen en forlengelse av plaging, trakassering og utfrysing som skjer nettopp på skolen. Kan man skille så bastant mellom skole og fritid? Skolen er også det man kan kalle en oppdragerinstitusjon. Når tenåringer bevisst og over tid psyker ut andre over MSN, truer, kaller medelever "så stygge at de ikke ville tatt i dem med en tang en gang", sjikanerer, sier utsagn som "de smiler til deg, men ingen liker deg. Du skulle bare visst hva de sa bak ryggen din" - ja, rett og slett jevnlig nedverdiger jevnaldrende -... Mangler det ikke da i stor grad på empati og medfølelse? Kan skolen gjøre mer når det gjelder å utvikle hele, sunne mennesker med dypere respekt for andre?

Temaet vekker engasjement hos en lærerspire. Både faglig med hensyn til selve oppgaven og følelsesmessig; fordi jeg synes det er så vondt å høre om hva mange unge går gjennom. Jeg tenker på deres fremtid og på den ufrivillige baggasjen de må bære med seg videre: Ord som vaier som negative bannere over livet, selvfølelsen, synet på dem selv.

Gullbrødet er fortært, og cd'n synger på siste spor. Arbeidet venter. Jeg skal bare finne meg en ny kopp med kaffe.

Hyllest til Maria

Da min forrige room mate flyttet ut, stod valget mellom å flytte eller finne en ny og beholde stedet. Valget falt på det siste. Nå liker jeg mennesker og trives med liv rundt meg, men i min alder er man litt ekstra nøye mht hvem man bor med. Leiligheten er mitt eneste hjem, her er alle mine eiendeler, og det er viktig for meg å slappe helt av innenfor de fire veggene. Hvordan finne en bra, pålitelig room mate man trives å bo i hus med og som man kan være helt seg selv med? Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig, men det viste seg at det var akkurat dét det var. For tiden er det leiers marked, folk kjøper heller leiligheter selv, og de eneste som trenger sted å bo her i byen er mannlige snekkere fra Polen, importerte industriarbeidere og studenter på 19. Ok, litt satt på spissen, men ut fra henvendelsene jeg fikk på annonsene mine, var dette inntrykket.

Så dukket Maria opp. Litt tilfeldig, men kanskje ikke bare tilfeldig heller. Etter "visning" og noen dager, var flyttelasset på vei inn. Jeg smilte da jeg så de turkise krusene i skapet. En liten detalj, men samtidig fiffig for en som elsker turkise innslag i interiøret. Sans for sorthvitt bilder, musikk og stearinlys sa også sitt. Nå skal ikke dette innlegget handle om flytteprosesser, turkise kopper og leiemarked. Det skal handle om Maria. Med ønsket om "den rette room mate'n" i bakhodet, kan dere jo tenke dere hvor mye det har betydd for meg å få være så heldig å bo vegg i vegg med denne jenta. Hun fylte akkurat år, hun er feiende flott og hun fortjener en hyllest!

Maria er en gjennomført qualitygirl på alle måter. Snill. Koselig. Stilig. Fargerik. Kul. Fra dag én har jeg stolt på henne og visst at alt er i trygge hender om jeg er bortreist eller lignende. Hun tar ansvar, er behagelig å være sammen med og tilfører leiligheten liv og glede. Jenta er et multitalent. Hun er kreativ til tusen, noe som især viser seg gjennom hennes største hobby: Fotografering. På pc'n hennes ligger noen tusen blinkskudd, og det er en reise å få lov til å bla seg gjennom alle galleriene hennes. Jeg liker mennesker som er til inspirasjon - og slik er Maria. Jeg vet ikke om hun vet det så godt selv, men for oss rundt, er hun nettopp det.

Ved første blikk kan hun virke rolig og sindig, men denne SNUKEN rommer mer. Hehe. Vår hverdag består av rene musikalene! Aldri hadde jeg trodd jeg kom til å sprette rundt i leiligheten og gaule på impulsdiktede sanger med andre enn min lillesøster! ;) Jeg hadde vel heller ikke trodd jeg skulle tore være så barnslig med et så ferskt bekjentskap. Maria er morsom og takler dessuten mine hverdagssprell. (Thanx to you!) Og apropos sang. Nylig, dvs circa fem måneder etter at hun flyttet inn, hørte jeg en goosebums-fremkallende cd på rommet hennes. "Hvem synger?" "Nei, det er bare noe greier vi sang inn i studio en gang." OKEY! Jeg BOR sammen med en singstar! De siste dagene har jeg kjørt spor 4 fra denne studiosnutten på repeat noen hundre ganger og kjent ILO i hver nervetråd.

Det er ikke bare historien med min kjære som har vist meg at det er verdt å ha is i magen og være litt kresen. Å vente til magefølelsen gir grønt lys er lurt i alle tilfeller - også når det gjelder å finne en room mate.

Takk for at du har gjort dette året enda bedre, Maria!
I just say: In the snuuuuuk! ;-)

Nye ting

Apropos ILO. Det har virkelig sin sjarm å gjøre nye ting. Jeg mener, å prøve ting man ikke har prøvd før, reise steder man aldri har vært, kjøre på veier man ikke har kjørt på før, spise mat man ikke tidligere har smakt, teste ut nye restauranter, sjekke ut ny musikk, takke ja til opplevelser man ikke har hatt før. Det trenger ikke være så store ting.

Jeg har selvsagt vært i Oslo før, men ikke siden i høst. Jeg har stått på skøyter da jeg var liten, men neimen om mine voksne bein har skutt fart bortover isen! Jeg trodde det bare var på film, men det ER faktisk utrolig romantisk å snurre rundt på skøyter under stjernehimmel en fredagskveld i februar. Idag har min kjære og jeg avsluttet ettermiddagen i Oslo med å stå på skøyter i Spikersuppa!! Woo-hoo!

Litt mobilkamera-quality, men pyttsann. Gode minner fra Bambi on ice ;-)

Til Norge - best i verden

Jeg skal gjøre noe jeg vanligvis ikke gjør; legge ut en annens tekst. Det er så ufattelig bra skrevet, og det var en tekst som traff meg. Den setter ting på spissen, men treffer likevel spikeren på hodet! Bra, Marianne! Se ellers hennes blogg: Lite hode, mye hår.

"Du er nok ikke klar over hvor bra du har det. Du dusjer hver morgen og spiser aldri det samme to dager på rad, du har støtteordninger og interesseforeninger og ballett eller fotball eller karate eller korps for barna, du har ikke annet forhold til fattigdom enn det som er på nyhetene og det tror du ikke på fordi du ikke stoler på journalister (korrupte og sneversynte). Du har barne- og ungdom- og videregående og høyskole og universitet for alle som måtte ønske det, jobber i fleng og barnehageplasser, stort sett. Sykehusene er rene og legene smiler og det gjør nesten politiet også, fordi du tror på menneskeverd og likt for alle. Du vet ikke hvordan man vasker opp for hånd lenger, og du putter folk i fengsel hvis de snakker for høyt til barna sine fordi det er overgrep, og overgrep liker du ikke.

Du er på topp pa alle listene de viktige skriver når de har på seg dress og sitter i stoler med høy rygg kanskje i Sveits, og det forteller du alltid til turistene når de klager på skyhøye priser, at du er tross alt best i verden. Du har nemlig olje og fisk og gass og i tillegg har du historie, du har samer på museum og det var skikkelig synd på deg under krigen. Du er få, men du er skikkelig viktig og du gir bortimot en komma sju eller noe av pengene dine til de som er litt stakkars og attpåtil gir du fredsprisen til de som fortjener litt ekstra.

Du er med i NATO, men det er bare for å vare på den sikre siden, for du hater krig og vil bare at alle skal være venner og dessuten er du ikke med i EU engang, fordi det er urettferdig. Det spiller ingen rolle at du leker litt med de gjennom EØS og diverse andre avtaler, for du er uansett et klart nei, og det er noe alle vet. Du liker ikke Bush og amerikanerne så veldig fordi de slår seg hardt på brystet akkurat som om de tror det lager en kul lyd og at de er bedre enn andre, stakkars dem, de har ikke skjønt at det er du som vinner gullklumper som henger i røde tråder rundt halsen hvert fjerde år, etter at du svett og sliten har løpt rundt og rundt i snøen med ski og kommet fram for alle de andre, det er du som hadde Grieg og Heyerdahl, Sissel Kyrkjebø har du fortsatt, og det er DU, o Norge, som er en litt nordlig plassert verdensnavle, rosinen i polsa og toppen på hjemmelagde kransekaker, du dufter barn og flagg hver syttende mai og du spiser matpakke selv om du er rik nok til å vare fin pa det- du er best i verden."

Noe å tenke på idag. Synes hvertfall jeg.

ILO - Intens Lykkeopplevelse

Jeg har faktisk enda ikke skrevet om det å ha en ILO - dette egenlagde uttrykket jeg fant opp i 2000, og som jeg har brukt aktivt siden da. Til og med venner av meg og elevene mine bruker det tidvis. Det finnes nemlig ikke noe godt ord for denne opplevelsen på norsk! Det nærmeste man kommer på engelsk, er ordet bliss.

For noen ganger opplever man ting i livet som gjør at man føler man virkelig lever. En sterk fornemmelse av glede, håp, nytelse. En intens lykke! Eller en stolthet, en fryd, en mestringsopplevelse, et kick eller en følelse av at noe nytt er på vei. Dette er øyeblikk man aldri ville vært foruten. De er energibomber som gir tilbake optimisme, glede, ny selvtillit. I utgangspunktet er det kanskje ubetydelige hendelser. Det er ikke alltid man vet hva som utløser følelsen heller. Men nesten alle jeg kjenner har opplevd dette med jevne mellomrom. Plutselig blir man overrumplet av denne intense lykken, et lite streif av noe godt og vakkert. Man glemmer tid og sted. Det kjennes som om alt er godt der og da, og man opplever en slags ubevisst sterk tilstedeværelse. ILO. Intense Lykkeopplevelser. Det er det jeg kaller disse øyeblikkene.

En ILO inntreffer plutselig - ofte utløst av noe vakkert, noe som vekker sansene. Sol og nydelig vær, forelskelse, frisk luft, vakre farger, en følelse av frihet, vakker natur, solnedgang, bestått eksamen, fantastisk musikk, blå himmel, morsomme kick, opplevelser ved sjøen, dager med sterke opplevelser og flyt, en opplevelse av å ha kommet et steg videre i livet. For min del har jeg opplevd det oftest på togturer når sola glitrer i sjøen og jeg tenker på noe fint, når jeg er forelska, når jeg er ute om høsten, når jeg drikker Starbucks kaffe (ja, faktisk), og når jeg hører ILO-musikk som jeg kaller det; musikk som gir meg skikkelig kick!

Idag fikk jeg skikkelig ILO da jeg satte på en ny cd. Jeg kom hjem fra praktisk eksamen i det ene faget, og da spor 1 runget i leiligheten, og jeg samtidig drakk en slurk franskbrent kaffe, kjente jeg det tok skikkelig tak nedi magen min. Været er vakkert, jeg er forelska og jenta har bestått eksamen. Det er muligens ikke så rart at lykken dirrer intenst i kroppen et øyeblikk eller to?

Hva har gitt deg ILO?? :)