Å møte veggen - Del 1

Noen ganger må man få ting på avstand for å se bildet klart. Et utsnitt av et stort, digitalt fotografi på nært hold, ligner et forvirrende kaos av prikker i alskens nyanser. Får man resten av bildet og ser det på avstand, fremtrer et tydelig motiv. Slik kan det noen ganger føles i forhold til situasjoner, hendelser og opplevelser i livet også. Det er lett å bli både blendet, nærsynt og forvirret når man står midt opp i ting. Først senere forstår man. Først når man har en distanse til det hele, blir det hakket mer oversiktlig. Ikke minst er det lettere å snakke om vanskelige ting når man har det på avstand.

Jeg har i lengre tid hatt lyst til å skrive om utbrenthet. Jeg har berørt temaet noen ganger. Jeg har svinset innom, gått rundt grøten, snakket billedlig eller hentet eksempler fra perioden da ting var veldig mørkt. Det har på sett og vis ikke falt naturlig å skrive så konkret om mine opplevelser. Først de siste månedene, har temaet dukket sterkere opp i pannelappen. Den senere tid har jeg vært i kontakt med andre som har brent sitt lys i to ender – for å bruke et slitt uttrykk. Jeg har møtt overraskende mange som har strevd med de samme følelsene av nederlag, av kraftløshet, av slitenhet. I noen tilfeller har det vært til nytte at jeg har vært gjennom det samme. Symptomene kan være mange: Hjertebank, dårlig søvn, overfølsomhet, matthet, mangel på motivasjon, fravær av konsentrasjon, angst, gråt, depresjon, vedvarende følelser av utilstrekkelighet, en generell opplevelse av å være fryktelig sliten. De fleste som blir utbrent, opplever noe av dette. Det vanskeligste er at man på en måte ikke skjønner noen ting når det står på. Man har følt seg sterk så lenge. Uovervinnelig, dyktig, arbeidsom, ressurssterk. ”Jeg har jo alltid fått til alt!”

Nå i ettertid har jeg faktisk ofte tenkt at jeg ikke ville vært uten denne denne opplevelsen. På sett og vis har jeg følt en slags takknemlighet. Det er rart, men sant. Det som var vondt, har blitt vendt til noe godt. Jeg kjenner glede så mye sterkere. Jeg føler en slags seier fordi jeg har klart å jobbe meg så grundig gjennom ting, og fordi innsikten har hjulpet meg både i forhold til meg selv og andre. Jobbsituasjonen har blitt lettere. Jeg har lært meg å lytte til kroppens signaler. Jeg kjenner tilfredsstillelse ved å klare å finne en balanse mellom grensesetting og det å strekke meg. Jeg tror begge deler er viktig – noe jeg senere har lyst til å komme tilbake til. Ikke minst, har jeg fått muligheten til å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Det kjennes berikende og viktig.

Det man lærer her i livet, lærer man altfor sent, sier noen. Ja, man lærer det ofte i ettertid av kriser. Jeg tror likevel ikke at det er noe som heter for sent. Jeg er vel i grunnen av den oppfatning, at noen ting er vi nødt til å lære ”the hard way”. Vi må kanskje gå gjennom noen kriser, nedturer og nederlag, for at det skal kunne bli til lærdom for oss selv. I en liten "serie" fremover, har jeg lyst til å dele noen tanker rundt dette. Fant ut at det var like greit å stykke det opp litt. Har du innspill og erfaringer – feel free to share.

Forøvrig: Denne nettsiden er informativ, kortfattet og grei lesning.Fant også en norsk artikkel med gode innspill. Se her.