torsdag, august 23, 2007

Øyeblikk som forandrer

Et lite øyeblikk kan endre alt. En fantastisk kveld med naturopplevelser, kveldssol og sosial moro med kollegaer, kan plutselig gjøre et uforutsigbart kvantesprang til smerte, blod og besøk på legevakta. Vel hjemme fra båttur sent i går opplevde jeg å få klemt to fingre i en bildør. I noen surrealistiske tideler av et sekund satt jeg og så på fingrene mine som satt fast, før det faktisk gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Så kom smerten. Jeg ble livredd og begynte å hyle. Min kjære og den andre i bilen så på meg, så på hverandre, før de til slutt skimtet fingrene i mørket og catchet hva som hadde skjedd. Vi snakker om sekunder, men i et slikt øyeblikk gjør tidsbegrepet krøll på seg. Da jeg så ned på høyrehånda mi, så jeg blod overalt.

Jeg kunne raskt konstatere at jeg hadde fingertuppene intakt, men så et kutt på pekefingeren rett ved første ledd, og et blødende sår på langefingeren. Det eneste jeg klarte å tenke på var livredde tanker i retning bekymring: ”Jeg trenger fingrene mine for å gjøre jobben min, jeg kan ikke brekke noe nå rett før bryllupet! Og jeg som skal lage halvsårsplaner, skrive på tavla, rette oppgaver, lage bordkort før oktober!” Et indre vræl var på gang.

-Hold hånda høyt! Vi må ha is! Dette kommer til å gå bra! Heldig nok var sjåføren av bilen, sykepleier. Jeg fulgte ordre og dyttet i meg to Ibux på kommando. Vel fremme på legevakta, kom det frem at jeg ikke hadde spist på en stund. Mrs Nurse dyttet i meg det eneste spiselige hun hadde i bilen: Grønnsaker. Å sitte i en blågrå stol på legevakta med hånda høyt og knaske en halv agurk med venstrehånda klokka halv ett på natta, var sannelig en interessant opplevelse. Alt for å bli bra, tenkte jeg.

Denne historien kunne endt på mange måter. Jeg har høyst sannsynlig ikke brukket noe, jeg kan velge om jeg vil bruke rekvisisjonen til røntgen - det forandrer uansett ikke behandlingsform dersom noe er brukket – og jeg har faktisk sovet greit i natt. Jeg er hjemme fra jobb. Det gjør litt vondt, men smertene er overraskende dempet, og jeg prøver å holde pekefingeren i ro. For deg som lurer, bruker jeg ringefinger på høyrehånd i kombinasjon med venstrehånda når jeg taster på tastaturet.

Nå etterpå har jeg tenkt en del på dette med øyeblikk som forandrer. Enkelthendelser kan sette de beste opplevelser i skyggen på grunn av uforutsigbare ulykker. Jeg har vært heldig, og man kan i grunnen ikke snakke om et øyeblikk som snur noe som helst på hodet. Det eneste jeg må tenke på, er å utvise forsiktighet for at kuttet skal gro fort. Kanskje jeg blir noe hemmet i jobbsituasjon, men sannsynligvis går det seg fort til. Dog – i teorien kunne det gått verre. Jeg visste ingenting om fingerklemming, blod og legevakt sekundene før døra plutselig smekket igjen. Jeg tenker på dem som opplever det verste av det verste: Trafikkulykker, lammelser, å miste kroppsdeler, plutselige dødsfall, å miste et barn. Og tenk på de som lever i krigsrammede områder. Eller minefelt...!

Så mye man ikke vet om de neste øyeblikkene i livet! Vi lever som om vi har rimelig god kontroll på fremtiden, men det har vi jo ikke. Det hele fører meg til en tanke som jeg oftere og oftere erkjenner og kommer frem til: Det gjelder å være takknemlig for livet her og nå.

Jeg skal santen min hatt tenke litt på det i dag.

7 kommentarer:

Anne Storgaard sa...

Kære Amélie,

AV! Jeg føler virkelig med dig.

Jeg selv fik fingrene voldsomt i klemme i en dør for nogle uger siden, og jeg tænkte faktisk nogle tanker lignende dine - netop fordi situationen er så surrealistisk. Det ene øjeblik er man glad på vej ud af en dør, det næste kommer man til skade i selvsamme dør. Det underligste er følelsen af, hvor nemt det kunne have været undgået. Hvorfor flyttede jeg ikke fingrene, som man ellers altid gør?
Nu er min negl på højre pegefinger helt blå, og den falder sikkert af på et tidspunkt. Der var også nogle dage, hvor jeg ikke kunne bruge den, selvom mit uheld heldigvis ikke lyder så alvorligt som dit!

Selv sådanne små-episoder sætter virkelig tidsperspektiv, vor kontrol over livet og fremtiden i relief!

God bedring!

Miriam sa...

Åh neei..! Dette hørtes bare helt grusomt vondt ut!

Synes oppriktig synd på deg. Uansett godt at fingrene fortsatt er intakt, så litt "flaks" oppi det hele. Men du har helt rett: Vi forventer jo ikke slike ting. Og det er kanskje greitt, for å unngå å bli helt paranoide? :-)

Likevel må jeg innrømme at når jeg går langs fortauet, under sånne byggefelt rett over meg, så tenker jeg ofte "hva om de mister noe i hue på meg nå". Så jeg tror jeg er litt paranoid allerede.

Vi må lære oss å sette pris på det vi har, uten at det nødvendigvis må noen ulykke til først.

*håper du blir bra fort*

Egoisten sa...

Nå må du være forsiktig med deg selv da! Ikke tulle sånn. Ikke gjør oss bekymra!
God bedring!

Egoisten
- Åtgaumsforvaltar med omsorgsmelding

Grete sa...

Det hørtes ikke godt ut, nei... Håper kuttet gror fort. Glad det ikke hindrer deg fra å skrive :) Jeg blir mer og mer glad i denne bloggen jeg.

søs sa...

Hej Amelie
Jeg ønsker dig god bedring med din finger:).. Jeg kom sådan til at tænke på det du skriver til sidst om, at det handler om at være taknemmelig for livet her og nu. At vi tror vi har kontrol over livet, men i virkeligheden ikke har det. Og hvor har du ret!
Jeg har selv oplevet sygdom og død meget tæt på i mine nære relationer, og pludselig bliver en dag, en time, et minut ufattelig dyrebart og værdsat, fordi jeg indser - når sygdom og død kommer tæt nok på - at livet virkelig er en gave, vi ikke må tage for givet.
God bedring, og godnat:)

Maria sa...

god bedring da :)

James sa...

God bedring Amelie.
Jamie

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen