onsdag, november 29, 2006

En reise i tid

Igår var jeg i praksis i en ungdomsskoleklasse i forbindelse med studiene. På to pulter bakerst i klasserommet satt en medstudent og jeg og observerte, noterte og registrerte. Vårt "mission" handlet om å legge merke til hvor forskjellig ungdom oppfatter skolen, hvordan klassemiljøet virker og om det er et inkluderende fellesskap eller rivalisering mellom mindre grupper.

Vi ser dem alle. De kule gutta. De blikk-kastende, dominerende jentene. De anonyme. De som faller utenfor. De midt i mellom. De som hverken gjør mye eller lite ut av seg. Alle rollene. Nerden. Bråkmakeren. Bertejenta. Den stillferdige. Merkelapper som lett skapes i et trangt klasserom fullt av tenåringer midt i løsrivelsesprosessene. Tankene mine flyter.

Gulvet er av gråbrunt linoleumsbelegg. Veggene blå. Lampene lyser hvitt som i et varelager og skjuler ingenting. Det siver matlukt fra heimkunnskapsrommet rett ved siden av. Lærerens stemme lyder jevnt fra kateteret. Et jentehyl høres fra gangen tett fulgt av rå guttelatter.

Det føles unektelig som å reise tilbake i tid. Ungdomsskolen. Tiden med tannregulering, pipstilk-kropper, følelseskaos og løsrivelse. Brytninger, trekantdrama, rivalisering og hormoner. Opprør, ensomhet, sparking i dører og forelskelse. Den avgjørende utviklingen med hensyn til om man var med i gjengen, utenfor eller midt i mellom. Vi gled inn i en rolle. En rolle som på en måte varte ut ungdomsskolen. Kanskje lengre. Den var det vanskelig å komme ut av.

Alt ble snakket om. Har du hørt det? Vet du at Selma er gravid? At Tobben er tatt i nasking. Herlighet, se på håret til Janne! Har du sett de stygge buksene til Mini-Jon? Vet du at søstera til kjæresten til Thea har tatt abort? Tommy er med i Jehovas vitne, det er derfor han ikke lager julekurver. Forresten, hvem har lyst til å være sammen med Njål?! Endringer ble kommentert og annonsert. Nå har Magda begynt å sminke seg, nå! Peder har bart! Alt som ikke passet inn i mønsteret, i det vante, i de gitte rollene, var på en måte legalt å lage overskrifter ut av. Du måtte være rimelig sterk for å ikke bry deg i det hele tatt. Blikk ble aktivt brukt for å vise holdninger. Noen gav selvsagt blaffen og ble faktisk godtatt for det. Kanskje til og med beundret. Man da måtte du ha noe å slå i bordet med. Premiehylle. Kretslaget i fotball. Rik far. Et bra utseende. Men mange som ikke brydde seg om normer og rykter, havnet litt på siden. Freak'en. Hun superkristne. Døllis-kisen. Skolelyset. Schwopp! Stempelet var satt, og det satt hardt.

Å sitte der bakerst i klasserommet og observere strukturer, hierarki og roller er en interessant opplevelse. Jeg føler meg sugd tilbake til en annen tid - en tid som har vært og som aldri kommer tilbake. Skal jeg være helt ærlig, er jeg glad den tiden er over. Det er tross alt mye som kan endre seg.

(Hvem var DU på ungdomsskolen? Hadde vært gøy å høre litt historier og kommentarer til dette. Humoristisk, nostalgisk, med skråblikk eller sårbarhet... Alt er interessant... :-)

fredag, november 24, 2006

Litt fredagsmelankoli


Jeg er opptatt av mennesker. Mange av tankene mine kretser om relasjoner, sammenhenger, opplevelser, møter og mellommenneskelige ting. I det siste har jeg tenkt en hel del på vennskap igjen.

Det ligger noe godt i det å modnes, bli eldre og å finne seg selv. Tryggheten vokser, selvtilliten øker, og man lærer seg å sette grenser for sitt eget liv. Man godtar at livet må leves her og nå, og at det er preget av tingenes tilstand. For jenter som har lidd mye under "snill-pike-syndromet" kjennes det ekstra godt å løsrive seg fra gnagende samvittighet på alle fronter og energitap i form av manglende grensesetting. Livet blir litt bedre når man og slipper å "føle så mye" i alle retninger. En del av denne prosessen medfører brytninger i forhold til mennesker. Man skuffer, men lærer seg å leve med at man ikke alltid strekker til. Man aksepterer vel i større eller mindre grad at livet preges av "nuet", men at ting likevel kan gå i faser. Dessuten trengs det to for å danse tango.

Likevel - man har jo ikke blitt en følelseskald fisk. Det gjør vondt å vite at man på en måte sviktet når venner viste seg å trenge en. Det ulmer i magen over relasjoner som glapp og enkeltmennesker man mistet kontakten med langs veien. Venner fra videregående. Studiegjengen. Venninner man trente med eller traff jevnlig på den ene eller andre måten. Folk man traff en sommer eller vinter og som man senere dro tvers over landet for å besøke. Mennesker som en dag betydde noe for en, og som man innerst inne vet ville bety noe fortsatt om man hadde opprettholdt kontakt. Men den ene flyttet. Skrivingen fade't ut. Julekortene terminerte. Det ble liksom ikke naturlig lengre å bestill flytur til en man ikke hadde truffet på tre år.

De siste ukene har jeg tenkt en del på mennesker jeg har verdsatt stort, men som jeg ikke lengre har kontakt med. Jeg har følt på min manglende kapasitet til å følge opp relasjoner jeg innerst inne egentlig hadde ønsket å bevare. Terskelen vokser seg tykkere og høyere for hvert halvår med tanke på den lille sms'en som kanskje skal til for å gjenoppta kontakten. Man vet at dagene er så travle at man kan risikere å gli vekk igjen. Ønsker man å skuffe på nytt?

Det kan umulig la seg gjøre å pleie femti relasjoner om gangen. Man forandrer seg, folk flytter, nye vennskap etableres, og voksenlivet spiser opp fritiden. Tilstedeværelse handler også litt om å bruke tid på dem man har rundt seg her og nå og på de som står en nærmest. Likevel tenker jeg stadig på enkeltmennesker jeg helt eller delvis har mistet kontakten med.

Kanskje er det livets gang?

Bildet er hentet på www.ckprofilering.no/advokat/index.htm

tirsdag, november 21, 2006

Utdrag fra en love story - del 7

Del 1 finner du i oktoberarkivet. Her.
Del 2 og fremover finner du ved å bla deg ned til nest nederst i novemberarkivet. Her.



Denne første date'n var begynnelsen på noe jeg ikke har helt ord for å beskrive. Fordi det er det fineste jeg noen gang har opplevd, fordi det er annerledes enn alt annet, og fordi vi begge på en måte ble overrumplet av møtet med den andre, kjennes det várt. Det sa pang i begge, og vi trodde vel ikke helt noen av oss at vi skulle få oppleve dette. Jeg vet ikke, man hører jo titt og annen om romantiske lynnedslag. Jeg får med meg søte love stories, men det har på en måte vært forbeholdt alle andre. Alternativt glaserte skuespillere på film. Ikke meg.

Plutselig, helt ut av intet, møter jeg et menneske som har bodd i samme by som meg i mange år. Vi har felles kjente. Vi tråkker mange av de samme stiene. Vi finner stadig steder vi kunne ha truffet hverandre. Men vi har levd hver våre liv, gått gjennom hver våre seire og nederlag. Vi har vært yndede spleiseprosjekter, men har ikke stresset så veldig selv. Prøvd og feilet litt, men holdt igjen eller gått videre - fordi vi innerst inne har hatt håp om noe større. Veiene har ikke krysset hverandre før nå.

Et lite møte, et stort smell.
Uvisst for omverdenen, altoppslukende på innsiden.
Og da vi på en måte plutselig visste, at det var gjensidig, var det magnetisk. Ustoppelig. Sterkt. Vakkert. Men samtidig trygt - på en eller annen merkelig måte. Jeg greier ikke forklare det annerledes. Det skal ikke forklares heller.

Og kanskje, fordi denne historien er så annerledes enn alt annet jeg har opplevd, fordi det som er mellom oss er så gjensidig, fordi han gir meg så sterk bekreftelse på det vi har sammen, fordi han er den han er og fordi det føles... ekte... - så tør jeg dele denne historien. Fallhøyden kan selvsagt bli stor. Vi har ingen garantier. Realisme og forbehold er også en del av vår hverdag. Likevel tror jeg.

Jeg har hatt det veldig moro med å dele utdrag fra våre egen, lille love story. Godt pakket inn selvfølgelig. Detaljer utelatt. Ingenting utbrodert eller utlevert. Og med tillatelse fra Mr Mysterious himself. Men fra nå av skrives historien i det virkelige liv. Den historien er vår.

Hver dag er en opplevelse.
Jeg ser noe nytt hver dag - og jeg liker det jeg ser.
Gjensidigheten i tiltrekningen, spenningen, tryggheten, kommunikasjonen, vennskapet, trivselen og drømmene gir meg tro på at dette er mulig.
Jeg nyter hvert minutt, og jeg sier som han pleier å si til meg: Jeg har fått en Royal Street Flush! (Poker-relatert ord. Noe du kanskje får én gang i livet dersom du er heldig: Tier, knekt, dame, konge og ess innenfor samme valør...)

For at Mr Mysterious har lært meg - MEG - å spille poker er en helt annen historie ;-)

NB! UTDRAG FRA EN LOVE STORY - DEL 8 LIGGER PÅ BILDEBLOGGEN MIN.

fredag, november 17, 2006

Utdrag fra en love story del 6

Hele denne historien er full av små opplevelser og følelser som minner meg om da jeg var yngre. Hvordan skal jeg si det? I forbindelse med at man blir voksen, forandrer ting seg. Naturlig nok selvfølgelig, men noen ganger kan man savne all den spenningen og uvissheten, alle de hemmelige følelsene, alt dette uskyldige, som man da levde i. På en måte er det godt å slippe for mange omveier når man er voksen, og faktisk er det deilig med den direkte flørten og de utilslørte komplimentene, men samtidig kan man savne den naturlige spenningskurven som følger av å titte på noen i skjul. Vil du værra med meg hjem i natt opphøyes i Rema 1000-reklamen (fordi det enkle visstnok skal være det beste), og om ikke alle akkurat følger denne fremgangsmåten, er det mye sjekking og nettdating som frarøver en noe av muligheten til å teste følelsene sine litt i skjul. Nå kan det være andre mener noe annet. Kanskje jeg maler for sterke kontraster. Smaken er dessuten som baken, og i grunnen er det jo bra at folk møtes i det hele tatt. Likevel, for meg – som på en måte både har erfart det ene og det andre – har det vært utrolig spesielt å få oppleve akkurat dette igjen. Jeg trodde faktisk den tiden var over.

Da meldingen lyste mot meg fra mobilen, ble jeg... - helt rar. Jeg hadde overhodet ikke ventet det. Det sjarmererende var at han liksom hadde grepet litt tak i det vi hadde snakket om. World Trade Center - av alle ting. Kanskje ikke den mest romantiske filmen å se, men pyttsann. Han har senere fortalt meg at han hadde tenkt ”jeg klarer ikke vente flere dager eller uker med å se henne, jeg må gjøre noe”. Han ante ingenting om at jeg hadde gått og tittet på han. Ikke visste han om jeg var interessert heller. Men det skadet jo ikke prøve med en kaffe og kino?

Jeg responderte, og han foreslo å møtes på Bakú kl.20. Min yndlingskafé. En liten detalj, men en detalj man legger merke til. Felles preferanser er aldri dumt. Idet jeg gikk ut i gangen, kom Mina.

- Mina! Mina! Se! Se her, da! Jeg dyttet mobilen opp i ansiktet hennes.
- Hm? Hva ? Hun myste mot displayet. – Nei! Guri! GURI! Han ber deg med ut?! Mr Mysterious ber deg med UT! Unnskyld meg, har jeg mista et ledd her?

Mina var så engasjert at hun tok meg i armene, jeg hylte ”yiiiiiiiik”, og i spontanitetens rus ble det bare til at vi begynte å hoppe opp og ned i gangen. Datteren hennes, som senere hørte rykter om at mor og tidligere barnevakt hadde oppført seg noe uvanlig, hadde bare himlet med øynene og kommentert tørt: "SÅÅ fjortis!"

Jeg var i grunnen enig. Men møter man noen som gjør deg koko, blir man muligens litt fjortis igjen.

mandag, november 13, 2006

Utdrag fra en love story del 5

Det var mørkt, og vi var tre som gikk bortover i den kjølige høstlufta. Han, en til og meg. - Vi kan følge deg hjem, er jo bare å trille syklene, hadde han sagt. Jeg takket ikke nei.

Dette med å gå sammen med en du virkelig liker i klar høstluft, under mørk stjernehimmel og med lyden av raslende blader under føttene, er nærmest hellig for meg. De sterkeste opplevelsene jeg har hatt knyttet til nye møter, har som regel vært på høsten. Det er noe med tiden, med mørket, med den kjølige lufta. Noe som bringer frem inspirasjon, spenning, følelsen av å være levende. Jeg har aldri helt skjønt dette snakket om høstdepresjon og mørketid. Høsten er den beste tiden. Da begynner nye semestre, man møter nye mennesker, man kan krype opp i sofaen med en kopp te med brune sukkerbiter, tenne stearinlys over hele huset, sitte og skrive mens vinden pisker på utsiden. Og kanskje, kanskje møter man et menneske som rører noe på innsiden.

Der gikk jeg. Klikkende på støvletter mellom to som trillet sykler på hver side. Jeg så for meg at det bare var oss to. Kikket på han fra siden. Han trillet sykkelen med en hånd, og jeg syntes han så deilig maskulin og avslappet ut. Gatelyktene lyste opp det engasjerte ansiktet hans, og det rykket i smilerynkene når han lo. Tenk hvis jeg virkelig får muligheten til å bli bedre kjent med han? Han virker bare så bra. Den kvelden hadde vi snakket litt. I grunnen en god stund. Jeg husket jeg tenkte over at jo mer jeg fikk innblikk i hvem han var, jo mer stemte det bildet som hadde blitt tegnet for meg på forhånd. Det gjorde meg… trygg på en måte. Vel var han fortsatt litt mysterious – vi hadde ikke sett hverandre mer enn tre ganger og dette var første kvelden vi pratet skikkelig – men noe ved han gjorde meg trygg. Man senser i grunnen lett menneskers personlighet. Noen mennesker skaper usikkerhet rundt seg. Det er vanskelig å få tak på dem. Det føles som om de har noe å beskytte. Han her hadde noe åpent ved seg. Noe man bare liker. Jeg hadde observert han litt, og la merke til hvordan han så på mennesker når de pratet. Hvor engasjert han var. Jeg leste en gang at hvis du vil finne ut hvordan en mann virkelig er, så skal man legge merke til hvordan han er mot andre mennesker og hvordan han snakker til sin mor. Jeg vet ikke om dette tipset passer inn i vår postmoderne tid, kanskje til og med mor er psykopat for den saks skyld, men muligens er det ikke så dumt å observere litt i skjul uten rosa brilleglass. For meg betyr dette med mennesker utrolig mye. Jeg så noe i han som responderte med noe på innsiden av meg. Han er en slik person som man umiddelbart liker, hadde Magda sagt. Jeg skjønte hva hun mente.

Vi kom inn på World Trade Center – av alle ting. Husker ikke helt hvorfor, kanskje var det tredjemann der i mørket som brakte temaet på bane, men den siste stubben av veien mot meg snakket vi om terror og 11.september.

Da jeg la meg den kvelden, fikk jeg ikke sove fordi jeg var så oppspilt. Jeg følte meg heldig som fikk oppleve dette. Den litt uskyldige, mystiske spenningen ved å treffe et nytt menneske in real life. Å kunne gå og kjenne på følelser uten å måtte gjøre opp status etter første kveld – slik det gjerne blir etter en blind date. Slippe by-styr, nettdating, sjekking og stress. Bare være, møte, føle, vente. Uutholdelig grusomt, men usigelig deilig. Jeg visste jo ingenting om hva han eventuelt måtte tenke, men krysset av på POSITIV at han ville følge meg hjem. Nå måtte jeg bare vente på ubestemt tid til neste gang.

Jeg skulle bare ta opp mobilen og sjekke kort på jobb dagen etter, slik jeg vanligvis gjør rundt lunsjtider, og holdt på å gå i veggen av ekstatisk sjokk. For der stod det: "Hei. Takk for i går. World Trade Center går i kveld kl.21. Vil du være med meg å se den i kveld? H."

Uten utropstegn. Kort og rett på sak – slik gutter gjerne gjør. Meldingen var fra Han…

fredag, november 10, 2006

Utdrag fra en love story del 4

Det sies at forelskelse er en rus. En unormal tilstand hvor mennesker gjør ting de vanligvis ikke ville gjort...

Det var kanskje litt tidlig å kalle dette en forelskelse. Jeg kjente jo knapt fyren. Til nå hadde jeg truffet han to ganger. Jeg er også klar over at man kan få et slags adrenalinkick gjennom spennings-fremkallende opplevelser. Uansett, jeg hoppet uunngåelig ut av mitt gode skinn. På mystisk vis havnet jeg plutselig på den store nettveven igjen. Vips stod det kart/gulesider.no på skjermen, og tekstmeldingen med adressen til Mr. Mysterious ble halt fram. Ser man det! Rett ved jobb og greier! Aha! Ikke langt fra diverse venner heller. Ikke at jeg skal snoke rundt der oppe, men… Skader jo aldri å vite hvor han bor. In case liksom.

Ukeslutt kom. Både jeg og ”Mina”, en kollega og venninne, var ferdig litt tidlig, og jeg skulle sitte på hjem. Med ett meldte tanken seg.

- Føler du at det er lenge siden du har gjort noe litt... eh... barneskoleaktig? Jo, Mina måtte innrømme det. Et raskt blikk på hverandre var nok til å avgjøre saken. To minutter senere durte vi av sted retning Lundeveien.

Jeg dekker meg bak dette med forelskelse og unormal tilstand. Ikke sant, har vi ikke alle vært der? Jeg er vel ikke alltid helt god heller; det bor som dere vet en aldri så liten Nancy Drew i meg. Allikevel meldte mer snusfornuftige tanker tanker seg: Dette er litt på siden! Hva er vitsen med å se hvor en fyr du har sett én gang bor? Hva kan du egentlig finne ut? Hva slags singelgrus han har utenfor døra?

- Vi snur! Dette blir for dumt!
- Nei, nå er vi jo på vei! Jeg synes dette er skikkelig spennende, jeg! Har ikke gjort noe slikt siden jeg var fjortis!
- Ja. Eh. Nettopp.
- Vi gjør det likevel!

No turning back altså. Plutselig var Mina - som til en opplysning er åtte år eldre enn meg - i gæsen. Jeg var litt spak. Jeg tok på meg solbriller og danderte hetta på jakka mi slik at den var klar til å dras kjapt over hodet. In case et uheldig scenario skulle inntreffe. Hva om Mr. Mysterious kom durende? Hva skulle jeg si? Ikke at jeg trengte si noe der inne fra bilen (Heey! Heey! Vi kjører bare litt rundt og snoker i Lundeveien, vi!), men allikevel. Neste mulighet til å treffes kunne i såfall by på stemning med flau bismak. Det ER ikke så kult å bli observert i 20 km/t mens du speider ivrig mot huset til en potensiell date. Spesielt ikke i en alder av snart 28.

- DER er det!!

Jasså, så det er HER han tråkker sine skritt og jobber så handy i hagen. Koselig sted. Båt? Fiffig! Blomst foran døra. Sikkert mor som har fiksa. Blondegardiner? Hehe. Jaja.

- Ikke kjør for sakte, da.
- Jammen, vi kan jo ikke dure forbi i 80 heller liksom! Da blir du hvertfall lagt merke til!
- Oki. Ja. Selvsagt. Si fra hvis det dukker opp noen! Jeg satt klar med hetta.
- Det kommer noen der...

- Er det HAN?? Har'n rød jakke?
- Nei, hehe. Mina lo rått. - Det er en gammel mann.

På med hetta til ingen nytte altså.

- Vi stikker! Jeg lurer seriøst på om jeg er helt god.

Mina gav meg æren for en mer spennende fredagsettermiddag enn på lenge, og jeg slo HARDT i indre pauker og basuner for at Mr Mysterious hadde vært klok nok til å ikke dukke opp. Man får faktisk ikke mer moro enn man lager seg selv. Enn om man oppfører seg som et tåpelig barneskolenek med solbrillekamuflasje og munkelook!




(Jeg var seriøst veldig i tvil om jeg burde legge ut dette. Bare si meg, det må være flere enn meg som har gjort slike ting når de har vært tilstrekkelig interessert? ;-)

onsdag, november 08, 2006

Hm...

Midlertidig post:

Jeg jobber fælt med hva jeg skal velge ut i del 4... hvor mye jeg skal ta med... og hvorvidt det er lurt å publisere altfor mye. Men - I'm working on it (innimellom at jeg plutselig har litt mindre tid...)

Svar meg kort på:

HVORFOR FENGER EN LOVE STORY SÅ MYE?? ;-)

Sitemeteret har skutt i været... Er det en del av "derfor leser folk se og hør"-greia? Vi liker å høre om kjærlighet, nye par blablabla... Utrolig morsomt å se at en liten lovestory om to "ukjente" kan skape nysgjerrighet!

Hadde vært gøy å få noen synspunkter på dette.... :)

mandag, november 06, 2006

Utdrag fra en love story del 3

(Du bør lese del 1 og 2 før du leser denne delen... :)

Idet jeg gikk inn i rommet var jeg meg bevisst at Han kom til å være til stede. Detaljene hopper jeg over, men jeg og en venninne var bedt et sted, og han skulle også være der. Venninnen min visste ingenting. Nysgjerrigheten var en inside-greie, og Nancy Drew-virksomheten var jo skjult for omverdenen. Det var noe bare, ved det som hadde blitt sagt om han, som gjorde meg uvanlig vitebegjærlig. Jeg ville i det minste se hvem fyren var. Nå bød muligheten seg – på naturlig måte.

Jeg hadde vel blandede forventinger. Slo meg til ro med at Magda hadde sørget for litt spenning i min ellers så hektiske hverdag. Jeg vet jo det er lett å bli revet med. Og jeg lever vel i grunnen litt på slagordet ”man får ikke mer moro enn man lager seg selv”. Så – her var jeg. Magda hadde forsikret meg om at hun ikke hadde snakket noe med Han. Det ville kunne gjøre det beklemt. Det holder at du vet, sa hun. Jeg var saktens enig.

Da blikket vårt møttes, skjøt det et lyn gjennom kroppen min. Før han hadde sagt navnet, før jeg visste om det var han. Jeg som sjeldent faller pladask. Jeg som på en måte har slått meg til ro med at slikt bare er forbeholdt alle andre. Jeg kjente det knøt seg i magen, og jeg formelig følte at hjertet hang i spiralstreng ut fra brystet. Og da vi hilste, og jeg faktisk skjønte at dette var personen Magda hadde snakket om, husker jeg at jeg ble skremt. Det var vel egentlig da jeg innså at jeg ikke virkelig hadde trodd det kom til å være en person jeg kunne falle for. Det er så mye som skal stemme, og jeg har aldri opplevd å deise for noen som andre har anbefalt.

Det var faktisk noe ved han. Noe guttete. Noe godt. Masse x-faktor. Noe mer enn bare et fint ytre eller fancy image. Egentlig er han veldig lite opptatt av image. Han bare er den han er. Det er ikke noe fake ved han. Han lyser av noe godt. Noe trygt og avslappet, samtidig noe upolert og mandig. Da jeg så inn i øynene hans, ble jeg… glad. Han så veldig på meg, og jeg rakk å tenke ”kanskje han bare liker å se folk inn i øynene? Eller kanskje jeg har en mascaradott i øyekroken?”

Jeg gned meg i øyet og lurte på når jeg kom til å treffe han neste gang. Og lite visste jeg om hva han satt der og tenkte om meg…

torsdag, november 02, 2006

Utdrag fra en love story del 2

Her vandrer det liksom et realt mannebein på 34 i min egen by som jeg angivelig passer som hånd i handske med, og om jeg ikke aner hvem er. Greit nok at jeg ikke liker spleiseprosjekter og trives som singel, men hvor ofte hører man om drømmemenn innenfor samme radius? De eneste stikkordene jeg hadde å gå på var sivil status, yrke, daglig geskjeft, litt om livsverdier og fotballinteresse. Ja, og enkelte details hva angår utseende. Mørkt, tykt hår. Middels høy. Verken tynn eller tykk. (Han har på en måte litt muskler om du skjønner hva jeg mener. Sitat Magda. Jo da, jeg skjønner.)

- Han er vel ikke noen sånn fitnesskonge som har med tunfisksalat og kesam når jeg har lagd pizza?
- Nei, nei. Hehe. Han er avslappa og normal, men fin liksom.


Så langt, så vel. Filler’n, hvem ER denne fyren? Hvorfor har ikke jeg sett han? Felles kjente og greier, bor i nærheten av hverandre. Etter hvert som Magda la ut, kjente jeg at et mission trolig possible ble skapt i mitt lille hode: Jeg skal finne ut hvem denne fyren er! Om ikke annet får jeg avkreftet at vi passer sammen. Det bor nok en aldri så liten Nancy Drew i meg. Går jeg inn for å finne ut av noe, blandes nemlig de små grå med ihuga energi og finurlig oppfinnsomhet.

Første skritt var Google. Med tunga i munnen, tastet jeg inn navnet, og trykket ENTER! Og jommen gett, der kom bildene på løpende bånd. Hmm! Først en fyr med skjegg. (Litt gammel? Ikke han, nei.) Så en innebandyfreak i aksjon med kølla. (Han skulle jo spille fotball, da, men hvorfor ikke bandy også? Oki, kommer fra Skien. Feil fyr.) Dernest en mikroskopisk jpg-fil som jeg forstørret med Photophilter og som… tja, endte opp som små digitale firkanter. (Typisk at dét er fyren! Minst mulig pixels når man først er i Google. Dårlig triks!). Skjegg-Arnold dukket opp igjen, så var det et par til som umulig kunne være ham, og vips var det nada igjen på skjermen. (Åt skogen med Google!)

Hvem har egentlig sagt Google er den beste søkemotoren? Kanskje er det oppskrytt? Kanskje har de for godt rykte pga markedsførings-midler? Jeg trykket videre i Alta Vista, plottet inn navnet i lokalavisa, prøvde alternative varianter (navnet pluss fotball, navnet pluss hans tidligere yrke, navnet pluss nåværende arbeidssted), men innså snart at slaget foreløpig var tapt. Internett var hvertfall ikke veien å gå. En innvidd kamerat som går på samme studiested som Mr Mysterious meldte seg som frivillig og søkte på intranettet på skolen, og kom tilbake med følgende informasjon: Han har ikke bilde (Og-er-det-ikke-typisk!), men her er adressen: Lundeveien 40. Jeg lagret meldingen. Som den jordnære, avbalanserte personen jeg er, la jeg selvsagt all Nancy Drew-virksomhet til side, og levde mitt ellers så hektiske liv. Jeg lar meg vel ikke avspore av en ukjent kjekkas!

(Jeg er klar over at jeg røper litt, litt mye om sider ved meg selv gjennom denne love storyen, men la gå. De som kjenner meg, de kjenner meg. Og ser du - det lønner seg å være litt nysgjerrig! "Følg med i neste nummer"...)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen