tirsdag, oktober 31, 2006

Utdrag fra en love story del 1

Jeg er vanligvis imot spleiseprosjekter. Riktignok liker jeg Frk Poulains gifteknivinnblanding i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, og jeg digger søte love stories. Fjordlandreklamen som suser over skjermen om dagen drar også frem et slags lunt i smil i indre munnvik. Selv har jeg et spleiset en venninne fra Hamar og en kamerat fra Arendal, og nylig to venner i egen by. Men når folk skal koble meg med Mr Snillis og Herr Kjekk-og-Grei, får jeg som regel spader. Skepsisen lyser på lang avstand, og det ender som regel med et skuldertrekk og hva-var-det-jeg-sa. Jeg kan vel også sies å være en bevisst, ung kvinne som ikke hopper på første og beste mannebein. Jeg har overbevist meg selv om at jeg ikke har "lister", men skal vel innrømme at jeg ikke tar til takke med hva som helst.

Så var jeg i et bryllup forleden. Spørsmålet om min sivile status kom opp, og jeg svarte som sant var; at det ikke var noen mann i mitt liv. Nå hadde det seg slik at hun som spurte er en rev på å koble mennesker. Hun liker å jobbe skjult i kulissene og balanserer kunstferdig mellom å legge til rette og trekke seg vekk. Dette visste jeg jo. Magda, som vi her kan kalle henne, var nemlig årsak til at brudeparet hadde truffet hverandre i sin tid. Hun hadde selvsagt bare latt dem dumpe tilfeldig bort i hverandre i en entré, den ene på vei inn, den andre på vei ut, og deretter krysset hun fingre og overlot resten til de involverte parter. Det sa pang, og resten er historie. Samtalen mellom Magda og meg, spesielt en liten passasje underveis, ble opphav til skjult, finurlig tankeknas fra Magdas side.

En dag fikk jeg en telefon. Fra Magda. For å gjøre en lang historie überkort: Hun hadde funnet mann. Jeg var skeptisk.

- Har'n fem barn og er nyskilt?
- Nei, nei! Han er ikke skilt, og han har ikke barn.
- Er'n kjip?
- Overhodet ikke!
- Kjekk?
- Ja! Han er veldig flott.
- Homo?
- Nei, nei! Han er... han er veldig trygg i sin maskulinitet.
- Men hvorfor har'n ikke dame?
- Ja, at han har fått gå i fred er for meg et mysterium. Han har bare ikke møtt den rette jenta, da vettu.
- Det er nå så. Der stiller vi jo likt. Herlighet! Er ikke dette litt sånn too good to be true?
- Jo, sett utenfra. Men han er virkelig bare et så fantastisk menneske. Jeg kjenner han godt! Og jeg kan virkelig gå god for han!

Magda ER faktisk menneskekjenner. Og hun har teft på mennesker. Hun kan lukte psykopater og øksemordere på 100 meters avstand. Hun har beina på jorda, og er en slik person jeg ser voldsomt opp til. Og nå satt hun altså her og anbefalte en kjekk, singel fyr på med fotball-legger og godt hjerte som jeg angivelig skulle passe godt sammen med?! For å si det slik. I slike tilfeller, vinner nysgjerrigheten over skepsisen...

onsdag, oktober 25, 2006

Rendez-Vous


Hun hadde bodd i samme by lenge.
Gått stien ved åkeren mang en gang.
Sittet på kafeen med turkise mosaikkfliser med jevne mellomrom.
Vandret i byen.
Spist fransk på Rendez-Vous.
Pratet med de samme menneskene.
- Men aldri truffet ham.

Han hadde alltid vendt tilbake.
Syklet stien ved åkeren daglig.
Sittet på kafeen med turkise mosaikkfliser bak baren.
Handlet i byen.
Gått på Rendez-Vous.
Støtt på samme mennesker.
- Men aldri sett henne.

Nå drikker de americano ved samme bord.
Overrasker de samme menneskene.
Spankulerer i høstmørket.
og vandrer hånd i hånd i samme by.

Noen ganger tar det bare litt tid før veiene krysses.

:)

tirsdag, oktober 17, 2006

Fast i sykkelen


Jeg løp ut døra, trakk den ulne hetta over hodet og durte av sted på sykkelen. Det regnet, det var lørdag og jeg skulle på jobb. Ikke uvanlig hadde jeg dårlig tid. Denne dagen hadde jeg svarte bukser med lett press, og i en kombinasjon av sunn fornuft (ikke-så-lurt-å-sykle-med-høye-hæler) og rent stress (vi-tar-første-og-beste), hadde jeg tatt på meg sko som gjorde buksene enda lengre.

Vel rundt svingen ved Stoltenbergsgate, skjedde det. Sykkelen bråstoppet, og et eller annet sa meg at jeg satt bom fast. Jeg rykket hardt i beinet, og angsten ble bekreftet. Da jeg tittet ned, så jeg at høyre buksebein gikk i en stram line fra undertegnedes lår og ned til pedalen! Jeg kjente en økende iskald panikk spre seg innvendig: Buksa sitter filler'n meg fast!! Der stod jeg - midt på fortauet - langs el grande kjøpesenter med saktegående biler på den ene siden og vandrende paraplymennesker på den andre siden. Fem minutters lirking og dra’ing gav ingen resultat, og jeg kjente regelrett svetten begynte å sile. Nederste del av buksa var viklet flere ganger inn i sprekken mellom pedalen og pedalfestet. Jobbvakta ventet, og jeg satt rett og slett FAST i sykkelen!

Å ta av buksa var utelukket, å vikle løs buksebeinet var umulig. Når du sitter fast, blir liksom bevegeligheten ned mot pedalen noe begrenset, for å si det slik. Å klippe av buksebeinet så ut til å være siste og eneste utvei til tross for nedslående resultat: Piratlignende Sabeltann-outfit på jobb! Men hvor skulle jeg få tak i saks? Jeg innså at jeg uansett måtte stoppe en tilfeldig forbipasserende.

I ren desperasjon hevet jeg stemmen til den store paraplyen som kom imot meg.

- Eeh. Unnskyld? Paraplymennesket på tidlig handletur stoppet og tittet opp.
- Eh. Kan du hjelpe meg? Jeg sitter fast i... eh-he-he... - sykkelen! Mannen – som jeg nå oppdaget var litt av et go’bein (filler’n) – braste ut i høy latter, og la hodet på skakke.
- Du hvafforno'?
- Eh. Det her er egentlig ganske flaut - stryk-ganske-forresten – men jeg sitter fast i sykkelen fordi buksa mi har viklet seg inn i pedalen og jeg kommer ingen vei. Jeg skal på jobb, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Fyren gliste fortsatt. Ånei du! Saks, nei! Dét var ikke nødvendig. Gobeinet mente bestemt han skulle kunne løse problemet på annet vis. Dette må ha vært inkarnasjonen av problemer-er-til-for-å-løses-mannen.

- Hold paraplyen min, kommanderte han lystig.

Et lite sekund senere, satt han på huk og løste bukseproblemer. Jeg holdt på å le meg i hjel inni meg. Paraplymannen satt rett og slett BY MY FEET i regnværet og lirket, herja, dro, viklet og snurret, mens regnet silte (!) ned, og jeg stod og tittet han ned i manken. Dette her kunne jo nesten vært en film. Hun møter han. Kanskje noe uromantisk med det buksebeinet, men hvorfor ikke?

- Filler'n, åssen har du fått til det her ’a?

Fantasien ble brutalt avbrutt, og jeg svarte hva som sant var. At jeg hadde syklet. Syklet fort. Og bråstoppet.
- Resten ser du selv.
- Ja, buksa rakk tydeligvis å sno seg rundt en del ganger, virker det som. Hehe. Spørs om ikke vi likevel må ty til ss…

I det jeg innså at pirat-outfit ville bli et realistisk utfall, løsnet plutselig buksa mot alle odds fra pedalen. Fyren bråreiste seg med et høyt ”Yesss!”, stanget i paraplyen og så ut som en unge som hadde lært seg å sykle. Hans manlige ego fikk seg vel et realt løft.

Og jeg - jeg kom meg på jobb med et rimelig slækt buksebein og lycratråder til alle kanter. Tross alt bedre enn Kaptein Sabeltann-outfit.

søndag, oktober 15, 2006

Storhet og sanne helter



Hun kunne produsert sin egen parfyme. Calcutta Fragrance ville solgt i tusentall, og pengene ville gått til en god sak. Den lille kvinnen kunne vist frem hjemmet sitt til en glupsk verdenspresse, og sengen med et hodetørkle hengende over gavlen ville blitt selve symbolet på livsstilsfilosofien Simple Living. Hvem vet om hun ikke hadde en god sangstemme? Uansett, med litt triks og miks i studio, kunne Slum Songs volum 1, blitt en slager av det sjeldne. Hadde hun ønsket det, kunne hun sikkert fått gode rabatter på Botox. Jeg tror hun hadde takket nei. Mor Theresa hadde ikke noe mål om å bli en polert kjendis.

Jeg har tenkt en del i det siste. Hva betyr egentlig noe? Hva er storhet? Hvem gjør vi til helter? Det kan se ut til at penger, et pent ytre og det å være kjent troner høyt på lista når det gjelder vår ubevisste vurdering av hva storhet innebærer. For mange unge er faktisk det å bli en rik kjendis en høyst reell drøm. Det er ikke så farlig hva man blir kjent for, bare man blir sett. Bare man kan få drikke champagne på kjendisgalla og handle klær i Milano, bli avbildet i blader og vasse i damer, vil livet være fullkomment. Mulig jeg setter det på spissen, mange har heldigvis andre idealer. Likevel er det noe med mentaliteten i samfunnet vårt. Kjendisfaktor, ytre anerkjennelse og beundring fra omverdenen gir lett heltestatus. Fyller man de rette kriteriene, lurer det gjerne litt ekstra aktelse rundt neste sving.

Ikke noe galt i å være en synlig person, men hvem er egentlig de sanne heltene? Det er jo strengt tatt ikke de som løper etter en lærball i engelsk tippeliga eller vinner en Oscar fra tid til annen. Det er muligens ikke de rynkefrie skuespillerne eller musikerne som selger til platina? Og er vi litt ærlige her – det kan umulig være de som deltar i realityshow og flyr rundt i hotpants i en bunkers på Fornebu. ”Hun var så innmari seg selv”. Visst kan nevnte over ha mot, talent og guts. I grunnen fortjener flere av dem beundring også. Men helter? Vi kaller dem kanskje ikke det, men medienes fokusering tilsvarer i grunnen noe i den retning.

Virkelige helter er vel de som avser noe av egen tid og komfort for å hjelpe andre og som gjør verden til et bedre sted? De som ofrer noe for barna sine, hjelper naboer, betyr noe for ungdommer, deler ut suppe til uteliggere, jobber i slummen, steller de syke, bruker sine evner og ressurser på å utgjøre en viktig rolle i folks liv? Vi snakker ikke dørmattementalitet. Alle trenger heller ikke sette seg på første fly til Afrika. Jeg tror det har mer med en grunnholdning å gjøre. Noe mer enn blanke øyne på TV-aksjonsdagen. Noe mer enn å ringe givertelefonen med ærbødig mine. Noe mer enn å arrangere veldedighetsball for å renske opp i et sentimentalt samvittighetssystem. Jeg tror det handler om å se mennesker. Hver dag. Om å oppgi noe du ikke ønsker oppgi. Gi så det svir. Bevege blikket bort fra seg selv, ha tid til mennesker du normalt sett ikke ville bedt i bursdagen din.

Jeg merker selv jeg har et stykke igjen å gå. Jeg slenger noen mynter eller sedler i innsamlingsboksen. Hjelper gamle Magdefru over veien, viser omsorg for folk jeg er glad i, skriver julekort til naboen, biter meg i det og sier ja til ting jeg egentlig ikke orker. Jo da, jeg er nok forholdsvis snill og grei. Men noen helt? Jeg er en del av samfunnet jeg lever i. På lønningsdag blinker det shopping i hele systemet. Jeg er opptatt av meg, mitt og mine venner og drømmer om late dager i ferieparadis.

Strengt tatt er det kanskje ingen motsetning mellom dette - litt egenomsorg og selvrealisering – og det å bety noe for andre mennesker. Det kunne ikke falt meg inn å velge et liv i askese. Pr dags dato har jeg liten tro på überidealisme, det å nærmest melde seg ut av samfunnet. Jeg har sett de som bikker helt og ender opp med å kritisere alt og alle. I all min plutselige analytiske hang, ser jeg allikevel at idealene på en eller annen måte har bleknet. Jeg er rimelig påvirket av samfunnet hva angår livets prioriteringer. Utgjør jeg egentlig en forskjell? Ofrer jeg noe? Hva bruker jeg ressursene mine på?

Hadde Mor Theresa levd i dag, tror jeg hun hadde takket nei til både Botoxrabatter, parfyme-deal og kontrakter med media. Hun var ikke opptatt av beundring. Den lille kvinnen var stor nok som hun var.

torsdag, oktober 05, 2006

Import-wishes


Høyt på ønskelista over ting jeg gjerne importerer til Norge:

1. Starbucks (Digg kaffe - always, always… God panini, hyggelig stemming, greit å sitte der alene uten å se helt wiggo ut.)
2. Boots (Salig blanding av parfyme, hodepinetabletter, shampoo og tannpasta)
3. Wagamama (Noodle bar - sunn, japansk mat i minimalistisk interiør...)
4. Habitat (Hjelper ikke at R.O.O.M importerer noen få varer og legger på prisen I Norge. Give us the real thing!)
5. Costa Boda (Også digg kaffe… og kaker med italiensk skru!)
6. Flere kortbutikker (Jeg er "kulekortoman" - idag har jeg handlet diverse fancy...)
7. Topshop (Have fun – Stæsjy klesbutikk!)
8. KFC (Tro det eller ei – kyllingburgeren troner høyt på min "hvis-du-allikevel-skal-spise-junkfood"-liste)
9. Normal høflighet (takk, please osv.)


Noe jeg har glemt?

Bilde over: Et av de kule kortene jeg kjøpte :-) Kanskje noen jenter som kjenner seg igjen...

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen