fredag, september 29, 2006

Lengsel på boks


Lengte litt
lengte lett
lengte lenge
lengte dypt

Lengte uten tanke

Lengte etter
dagen
da lengselen
finner ro
og går over
i uante
former

onsdag, september 27, 2006

Hooray! No spam here!

Teksten poppet opp etter å ha slettet all junkmail på gmail-adressen nylig. Det var liksom ikke måte på hurrastemning! I grunnen syntes jeg teksten var morsom. Det er altfor mye laber stemning rundt omkring. Å bli møtt med litt hurra-meg-rundt, også på de mest uventede steder, er vel ikke noe jeg takker nei takk til. Setningen ble hengende igjen i hodet etterpå og førte meg som vanlig ut på refleksjonsrike vidder.

Spam. SØPPEL. Dritt. Crap.

Det er vel de færreste forunt å ikke ha noen dritt-relaterte områder i livet. Masete naboer. Sur kollega. Slunken bankkonto. Rebelske unger. Rotete rom. Krøll i relasjoner. Kjipe tanker. Bekymringer. Familiemedlemmer som strever. Søvløse våkenetter. Depresjon. Influensa. Bråkete kjøleskap. Sårede følelser. Lat husbond. Hysterisk kjerring.

Livets spam kan være så mangt. Kanskje er det dem, kanskje er det deg som lager for mye junk ut av ingenting. Uansett: Det suger.

Tenk så deilig hvis man bare kunne trykket delete og bli møtt med beskjeden "Hooray! No spam here"! Et kjapt lite tastetrykk og problemene borte på null komma svisj! Tanken er besnærende. Glemmer du å trykke, går oppryddingen automatisk: "Messages that have been in Spam more than 30 days will be automatically deleted". Aldri mer enn tredve dager med kjipt dritt. What a life!

Realitetene forteller oss at livet dessverre har en annen agenda. Bekymringer, problemer og irritasjoner kan som regel ikke trykkes vekk. De alt annet enn går over av seg selv. Ting må tas tak i. Konfrontasjoner må skje. Dialog, opprydding, arbeid og kommunikasjon er livsnødvendig for å hindre at livet blir en overfylt junkmail-container. Svært lite går på autopilot, og går noe i det hele tatt automatisk, er det gjerne i negativ retning.

Man kan sukke og akke seg over at ting mange ganger krever så mye arbeid. Likevel - hadde man ikke måttet jobbe for ting, hadde man heller ikke gledet seg over alle resultatene, alt oppryddingsarbeidet, alt godt som kom ut av blod, svette og tårer. Man må gjerne ha opplevd mørke, for å kunne glede seg over lys.

Hooray! Kanskje er det like greit at livet ikke er som i Gmail ;-)

lørdag, september 23, 2006

Pump it up!


Det tar litt mer tid å trene opp selvfølelsen enn å pumpe jern. Å pumpe jern er kanskje ingen enkel sak - all ære til de som trener fem ganger i uka (uten at jeg finner det nevneverdig tiltrekkende med katuser under armene) - men det er likevel en overkommelig sak å sette seg konkrete treningsmål, begynne treninga, eventuelt føre treningsdagbok og gradvis se slappfiskarealer utvide seg og bli store og steinharde. Om man ikke vil pumpe jern - jeg tok kanskje litt i der - kan man alternativt gå inn for å stramme opp mage-rumpe-lår, bedre kondisen eller slanke vekk love handles og annet svineri. Alt sammen krever viljestyrke og disiplin, men resultatene vil sakte men sikkert merkes.

Å jobbe med selvtillit og selvfølelse krever mer. Kanskje en "treningsdagbok" ikke ville være så dumt? Man kan sette seg mål og gå inn for å endre tankene sine, for dernest å notere seg hvilke øvelser man gjør ukentlig. Men det hele er et uoversiktlig område. Det er ikke alltid så lett å finne kompanjonger å trene sammen med heller. Gamle tankemønstre sitter så godt i. Brokete selvbilde og knekt selvfølelse har laget ringer i vannet i årevis. Historiene er mange.

Du ble alltid valgt sist i gymmen.
Pappa slo deg når han drakk.
Læreren lo når du slet med høytlesingen.
Mobbingen varte gjennom hele barneskolen.
Tvillingsøsteren din fikk deg alltid til å føle deg liten.
Tante sa du var stygg.
Dysleksien ble oppdaget for sent til at du fikk forståelse blant medelevene.
Du strøk i matte.
Mamma trykket deg alltid ned med sårende bemerkninger.
Guttene ropte "hore" når du gikk hjem fra skolen.
Ex-mannen ba deg slanke vekk flesket.
Du fikk liksom aldri helt til å snakke fransk.

Mennesker bærer med seg ord og handlinger som en gang stjal verdighet og selvfølelse på et eller flere felt. Noe døde bare, på innsiden. Jeg er ikke så god på dette, jeg. Uff nei, jeg har da aldri hatt hellet med meg. Han der kan aldri bli min. Jeg skal aldri begynne på noe kurs igjen!

Ringene har satt spor. Tatt fra mennesker troen på seg selv. Gitt nederlagsfølelser og mindreverdighet. Og vi rundt? Vel, vi kan vel ikke direkte skryte på oss at vi ser det som vår livsoppgave å løfte opp andre. Å trykke andre ned har blitt vår måte å hevde oss på. Å snakke bak lukkede dører gir en berusende følelse av å være over, av å være litt bedre enn de andre. Vi vil gjerne føle oss bra. Negativitet og rykter gir oss øyeblikksvis den følelsen.

Men like lite som det hjelper å rope "tjukka" etter hun på 120 kilo, hjelper det å påpeke andre menneskers mangler og svake områder med forakt. Vi må bli treningskompanjonger. Bli med. Være der. Kjøpe stilig treningstøy. Gå en langtur. Prate. By på "sunnere mat".

Kanskje bildet halter. Kanskje symbolikken roper jalla-jalla. Men jeg tror det er noe i det. Har tenkt en del på dette, det med å hjelpe folk til å bryte gamle tankemønstre, til å komme seg opp og fram uten å la det gå på andres bekostning. Hjelpe dem til å finne styrken der inne! Jeg ser det på barna jeg møter i jobben. Mestring og oppmuntring er så viktig. Jeg tror vi rundt har enormt mye, kall det gjerne makt, når det gjelder den jobben det er å bygge opp folks selvfølelse.

Med konkrete treningsmål og noen å løpe sammen med (- pumpe for den saks skyld), tror jeg mange gamle ringer og knekte følelser kan bli strammet opp. Man må bare gi det tid.

Bildet er hentet på iform.no

tirsdag, september 19, 2006

Utopia


Jeg hører på sangen som minner om deg. Den er fylt med emosjoner på en slik måte at hjertet mitt begynner å skjelve. Jeg kjenner blodet strømmer i en ubestemmelig rytme og merker jeg blir ... - nærmest svimmel.

Noe brister inni meg.

Muren jeg reiste.
Broen jeg bygde mellom fornuften og tankene.
Styrken jeg ikler meg for å overbevise meg selv.

Mens hjertet gråter og følelsene danser flamenco med minnene, trer bildene frem.

Der er du.
Og jeg ser drømmene mine. Jeg løfter hver lengsel i været.
Jeg betrakter hvert bilde mens tårene renner.

Jeg ser oss langt, langt der inne i kaleidoskopet
der vi omfavner lykken og går i ett med glitterstøvet.
Jeg ser alt det gode.
Jeg ser alt det vakre.
Og jeg ser skjønnheten som dreies om til forvirring og tvil.
Til spørsmål og sperrer.
Usikkerhet og flukt.
Gullstøvet blander seg med de mørke sjatteringene og danner nye mønstre.
Mønstre som skyver det vakre i bakgrunnen.
Og jeg ser avstand.
Hender som glipper.

Så ser jeg deg nesten ikke lenger.
Du blir en prikk jeg prøver glemme.
Det er slik det må være.
Det vakre var en illusjon.

Men når sangen når sitt klimaks, kjenner jeg det rykke i de skjøre røttene.
Jeg hører stemmen din svakt
idet kaleidoskopet blir dratt ut av hendene mine.
For utopia er intet sted å være.

torsdag, september 14, 2006

Favourite things akkurat nå


1. Høstlufta som sakte, men sikkert kommer krypende
2. Ingefær-te fra Pentik (den smaker ikke sånn kjip, sterk tandooli-ingefær...)
3. Moussaka og gresk salat med fetaost
4. Stemmen til Shayne Ward (gåsehud... - til tross for kliss-pop.)
5. Jentegjengen hver onsdag
6. Den brune, store Friis Company-veska mi
7. Gårsdagen
8. Alt som har ordnet seg som jeg bekymret meg for
9. Elle Interiør
10. Sola som gjør det klare høstværet enda lunere og vakrere
11. Belvita med tranebær
12. Boka "Utbrent" (som for meg blir et lærerikt tilbakeblikk)
13. Bonaqua uten kullsyre med Forest Fruit-smak
14. Sitatet om hjælpekunst av Søren kierkegaard (se nedenfor).

(Dine? :-)

Bildet er hentet på: http://www.bbc.co.uk/food


"At man, naar det i Sandhed skal lykkes at
føre et Menneske hen til et bestemt Sted,
først og fremmest maa passe paa at finde ham der,
hvor han er og begynde der.

Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst.
Enhver, der ikke kan det,
han er selv i Indbildning,
naar han mener at kunne hjælpe den Anden.

For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden,
maa jeg forstaae mere end han
- men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaar.

Naar jeg ikke gjør det,
saa hjælper min Mere-forstaaen ham slet ikke.
Vil jeg alligevel gjøre min Mere-forstaaen gjældende,
saa er det fordi jeg er forfærdelig stolt,
saa jeg i Grunden i stedet for at gavne ham,
egentlig vil beundres af ham."

Av Søren Kierkegaard (Fra Brudstykke af en ligefrem Meddelelse, 1859)

mandag, september 11, 2006

Hverandre


Vil ikke være
stuck
Vil finne broen
vil gå
fremover
gå i møte
Vil se
Vil legge gammelt land
bak
Vil lytte
Men trenger også å bli
lyttet til
Vil forstå
og bli
forstått
Vil se nytt land
og bygge nye broer
kanskje plante
en velduftende
tujahekk
langs vannkanten
Men vi må hjelpe
hverandre.
Bildet er hentet på: http://ecycletours.com/images

fredag, september 08, 2006

Rettferdighet og sannhet

Jeg har tenkt mye på urettferdighet i det siste. Det startet med at jeg leste en lang reportasje om justismordet som Fritz Moen ble utsatt for. Jeg satt ytterst på stolen og dirret på hendene, for det var så sterkt - i negativ forstand - å lese om den urettferdigheten han måtte gå i graven med. Det er rimelig grovt å bli dømt for to mord man ikke har begått, sitte atten år i fengsel og oppleve hån og spott fra omverdenen. Han fikk sitt navn svertet. Han fikk livet sitt ødelagt selv om han rakk å oppleve én frifinnelse. Nå er han død. Fritz Moen rakk aldri å bli helt renvasket.

Å greie og tenke seg inn i hvordan han må ha følt det inni seg, er umulig. Vi vet bare at det må være tidobbelt så hjerteskjærende som den avmakten vi selv føler når vi opplever anklager og ord som ikke er sanne. Noen ganger havner vi mennesker i situasjoner og relasjoner, der ord står mot ord, der enkeltpersoner sier ting som opprører deg i så stor grad at frustrasjonen rir gjennom kroppen. Det kan være basert på misforståelser. Noen mennesker blir utsatt for stygge rykter. Eller det kan være vonde vakum som ligger mellom to mennesker og som skaper grobunn for mistenksomhet, usikkerhet og tolkning. Man har så lyst å rope tilbake. Det er ikke slik det er! Det river og sliter i en, for å sitte igjen med ordene dirrende i luften, føles som å løpe med en okse i hælene og ikke komme seg noen vei. Det jager en. Skaper frustrasjon. Ufred. Noen ganger, kan det selvsagt være grad av sannhet i ting. Og enkelte anklager her i livet kan brukes konstruktivt, som en slags hjelp-til-selvhjelps-utvikling. Men jeg snakker om det som er usannhet eller fordreid sannhet. De konstruerte versjonene av ting som det likevel kan ligge noe sannhet i, men som alt i alt blir usant.

Jeg må si jeg har opplevd lite kjipe rykteting her jeg bor. Jeg har det godt, har gode relasjoner, lever et nogenlunde normalt liv, smiler til verden og opplever at den smiler tilbake. Men én gang, for snart år siden, fikk jeg en telefon fra en venninne som var skvær nok til å ringe meg og fortelle meg noe som ble sagt. Noe hun hadde hørt fra NN som hadde hørt det fra XX... Det var den dagen jeg skulle feire bursdagen min, og jeg gikk rundt i byen og handlet bordpynt, mat og tilbehør. Jeg satte meg på en trapp og begynte å gråte. Det var ikke bare en filleting. Ingen vanlig uoverensstemmelse som implisitt betyr at folk har forskjellige verdjoner av ting, og som i grunnen er noe man må regne med her i livet. (For det har jeg jo skjønt at man må lære seg å leve med.) Det var en usannhet! Jeg visste så godt det ikke var meg som hadde gjort den tingen det gjaldt, og jeg kjente jeg ble kald og stiv inni meg. Hvem er det som vil meg uvel? Hvem er det som sier slikt? En ting var at det ikke var noen stor sak å få ordnet opp i dette, for den ene personen involvert i saken kunne avkrefte anklagen, og fortelle at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre. (Nå blir det veldig svevende her, men folk forstår nok at jeg ikke har noen interesse av å legge ut detaljer.) Likevel - jeg ble stressa av det. Hvem liker vel at det går usanne rykter rundt omkring? Kjenner vi ikke alle til den sterke trangen til gjenopprettelse av sannhet? Om behovet for å forklare seg? Denne saken ble raskt ordet opp i, og jeg fikk unnskyldninger fra den som hadde satt ut ryktet. Men hva med saker der du ikke har noen venn som opplyser deg om hva som blir sagt? Eller der du ikke har en som kjenner til saken det gjelder, og som slik sett er vitne?

Det jeg opplevde har i ettertid blitt en ubetydelig ting, og kjære vene, jeg opplever da virkelig ikke mye urett og "traumatikk" i livet mitt. Jeg kan ikke klage. Men likevel, jeg tenker på de som aldri opplever gjenopprettelse av sannhet. Som er uskyldig dømt. Eller som har fått livet ødelagt pga rykter og fiendskap. Jeg tenker på de som har opplevd grov urett og som har fått navnet sitt svertet. Som ikke har noe å stille opp med liksom - fordi ingen tror på dem, eller fordi andre ord har veid tyngre og skjøvet vekk troverdighet. Jeg tenker på mennesker som lever med sår i sjelen og som ikke får den beklagelsen de fortjener. Jeg føler med.

Det skulle en tyngende samvittighet fra en menneske på dødsleiet, en enkel bekjennelse foran prest til, for å rette opp i den feilaktige dommen som Fritz Moen måtte leve med gjennom mange år. Det var jeg som utførte drapene. Moen fikk aldri selv oppleve den fulle og hele renvaskelse. Men vi som leser nyheten, kjenner en viktig tyngde inni oss som både gjør vondt og godt. Rettferdighetstrangen ligger sterkt nedlagt i oss mennesker. Og når sannheten seirer, er det en brikke som faller på plass.

mandag, september 04, 2006

Verdifulle møter


Jeg har tenkt litt på dette med verdifulle møter i det siste. Møter i form av varige vennskap. Plutselige øyeblikks-møter i en park eller på en kafé. Møter i form av en spennende samtale med en ny person. Mennesker som i viktige perioder betyr ekstra mye og får stor impact på livet ditt. Møter du ikke har planlagt. Sterke sjelelige bånd. Møter i form av gjensidig takknemlighet. Skriftlige møter og møter "live".

Jeg har tenkt på alle menneskene jeg har møtt gjennom mitt 27-årige liv, og hvor mye enkelte har betydd for meg. Noen fikk impact uten å vite om det. Andre mennesker har dratt flyktig videre, men avtrykket finnes fortsatt. Kanskje så jeg de bare én gang. Likevel husker jeg samtalen. Ordene. Noe ble igjen og talte til meg. La seg som små filer på minnebrikken i hjertet. Når jeg henter frem bildene, kan jeg fortsatt huske. Øyne. Ansiktsuttrykk. Linjer og spor. Hvinende latter. Sår gråt. Oppstemthet. Ord som forandret. Nye perspektiver. Visdom fra en ukjent. Takknemlighet. Gjensidighet. Sterk kjemi. Deilig flørt. Nærhet. Dybde. Letthet. Livsglans.

Jeg tenker at de som lukker seg inne i seg selv, som gjemmer seg i mørke rom og ikke kommer ut og treffer mennesker, de går glipp av noe. De vet det kanskje ikke selv. Kanskje er det motet som svikter og angsten som overtar - og noe de ikke ønsker å være plaget med. Men noen skulle hentet dem ut fra hulene. Tatt dem med ut og lært dem å oppsøke de verdifulle møtene.

Når man er åpen for å snuse litt på verden rundt seg, blir livet så mye rikere. Mer spennende rett og slett! Man lærer mer. Blir rundere i kantene. Litt mindre navlebeskuende. Litt mere vidsynt. Og så tror jeg i bunn og grunn at man blir litt mer utsatt for å finne lykke. Og det er det vel ingen som takker nei til. Hvertfall ikke jeg.

Bide fra filmen 'Before Sunset' som forøvrig anbefales.
http://ruthlessreviews.com/pics4/beforesunset1.jpg

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen