Jeg har tenkt mye på urettferdighet i det siste. Det startet med at jeg leste en lang reportasje om justismordet som Fritz Moen ble utsatt for. Jeg satt ytterst på stolen og dirret på hendene, for det var så sterkt - i negativ forstand - å lese om den urettferdigheten han måtte gå i graven med. Det er rimelig grovt å bli dømt for to mord man ikke har begått, sitte atten år i fengsel og oppleve hån og spott fra omverdenen. Han fikk sitt navn svertet. Han fikk livet sitt ødelagt selv om han rakk å oppleve én frifinnelse. Nå er han død. Fritz Moen rakk aldri å bli helt renvasket.
Å greie og tenke seg inn i hvordan han må ha følt det inni seg, er umulig. Vi vet bare at det må være tidobbelt så hjerteskjærende som den avmakten vi selv føler når vi opplever anklager og ord som ikke er sanne. Noen ganger havner vi mennesker i situasjoner og relasjoner, der ord står mot ord, der enkeltpersoner sier ting som opprører deg i så stor grad at frustrasjonen rir gjennom kroppen. Det kan være basert på misforståelser. Noen mennesker blir utsatt for stygge rykter. Eller det kan være vonde vakum som ligger mellom to mennesker og som skaper grobunn for mistenksomhet, usikkerhet og tolkning. Man har så lyst å rope tilbake.
Det er ikke slik det er! Det river og sliter i en, for å sitte igjen med ordene dirrende i luften, føles som å løpe med en okse i hælene og ikke komme seg noen vei. Det jager en. Skaper frustrasjon. Ufred. Noen ganger, kan det selvsagt være grad av sannhet i ting. Og enkelte anklager her i livet kan brukes konstruktivt, som en slags hjelp-til-selvhjelps-utvikling. Men jeg snakker om det som er usannhet eller fordreid sannhet. De konstruerte versjonene av ting som det likevel kan ligge noe sannhet i, men som alt i alt blir usant.
Jeg må si jeg har opplevd lite kjipe rykteting her jeg bor. Jeg har det godt, har gode relasjoner, lever et nogenlunde normalt liv, smiler til verden og opplever at den smiler tilbake. Men én gang, for snart år siden, fikk jeg en telefon fra en venninne som var skvær nok til å ringe meg og fortelle meg noe som ble sagt. Noe hun
hadde hørt fra NN som hadde hørt det fra XX... Det var den dagen jeg skulle feire bursdagen min, og jeg gikk rundt i byen og handlet bordpynt, mat og tilbehør. Jeg satte meg på en trapp og begynte å gråte. Det var ikke bare en filleting. Ingen vanlig uoverensstemmelse som implisitt betyr at folk
har forskjellige verdjoner av ting, og som i grunnen er noe man må regne med her i livet. (For det har jeg jo skjønt at man må lære seg å leve med.) Det var en usannhet! Jeg visste så godt det ikke var meg som hadde gjort den tingen det gjaldt, og jeg kjente jeg ble kald og stiv inni meg.
Hvem er det som vil meg uvel? Hvem er det som sier slikt? En ting var at det ikke var noen stor sak å få ordnet opp i dette, for den ene personen involvert i saken kunne avkrefte anklagen, og fortelle at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre. (Nå blir det veldig svevende her, men folk forstår nok at jeg ikke har noen interesse av å legge ut detaljer.) Likevel - jeg ble stressa av det. Hvem liker vel at det går usanne rykter rundt omkring? Kjenner vi ikke alle til den sterke trangen til gjenopprettelse av sannhet? Om behovet for å forklare seg? Denne saken ble raskt ordet opp i, og jeg fikk unnskyldninger fra den som hadde satt ut ryktet. Men hva med saker der du ikke har noen venn som opplyser deg om hva som blir sagt? Eller der du ikke har en som kjenner til saken det gjelder, og som slik sett er vitne?
Det jeg opplevde har i ettertid blitt en ubetydelig ting, og kjære vene, jeg opplever da virkelig ikke mye urett og "traumatikk" i livet mitt. Jeg kan ikke klage. Men likevel, jeg tenker på de som aldri opplever gjenopprettelse av sannhet. Som er uskyldig dømt. Eller som har fått livet ødelagt pga rykter og fiendskap. Jeg tenker på de som har opplevd grov urett og som har fått navnet sitt svertet. Som ikke har noe å stille opp med liksom - fordi ingen tror på dem, eller fordi andre ord har veid tyngre og skjøvet vekk troverdighet. Jeg tenker på mennesker som lever med sår i sjelen og som ikke får den beklagelsen de fortjener. Jeg føler med.
Det skulle en tyngende samvittighet fra en menneske på dødsleiet, en enkel bekjennelse foran prest til, for å rette opp i den feilaktige dommen som Fritz Moen måtte leve med gjennom mange år.
Det var jeg som utførte drapene. Moen fikk aldri selv oppleve den fulle og hele renvaskelse. Men vi som leser nyheten, kjenner en viktig tyngde inni oss som både gjør vondt og godt. Rettferdighetstrangen ligger sterkt nedlagt i oss mennesker. Og når sannheten seirer, er det en brikke som faller på plass.
