torsdag, august 31, 2006

En stemme på Narkotorget


- Og jeg kommer ikke til å si noe, for da sier jeg hvertfall ikke noe feil!

Den hese stemmen runget ut over "Narkotorget", og det slo meg at damen som ropte inn i mobilen sin, nettopp sa en hel del. Resten av oss på torget fikk del i både økonomi og familiekrøll-på-tråden, noe som fikk fornemme eldre til å rette på skjørtene sine og tenåringer til å le uhemmet. Den syltynne damen med nedslitte klær, krum rygg og 10 cm ettervekst, rundet hjørnet og stemmen svant hen. Så ble det stille på torget. Bare den vanlige pratingen fra mennesker på gatehjørnene og et par hunder som snuste og bjeffet lett.

Hun måtte ha glemt å skru ned volumet på stemmen. Eller kanskje hun bare ga blaffen i menneskene rundt. Narkomane blir gode på sånt. De kan ikke bry seg så mye, for da dør siste rest av selvfølelse. Det er like greit å ha et likgyldig panser rundt seg. Kanskje var hun "høy" også. Mest sannsynlig. Stemmen skingret. Ordene kom snøvlende ut. Klagingen var høylydt. Og vi rundt måtte se opp fra raske skritt og viktige ærend for å slå fast hvor bråket kom fra. Forakt. Undring. Skjeve blikk. Og jeg gikk videre inn på apoteket.

---

Jeg merker jeg sliter litt med å forholde meg til det faste inventaret på "Narkotorget". Jeg vil jo vise respekt. Bry meg, utgjøre en forskjell, kanskje gjøre dagen bedre for noen av disse som lever på livets skyggeside. Joda - høye idealer. Men idealer som drukner i faktiske forhold. De stjeler som ravner. Mange av dem. Har sett det i butikken. De møter ikke opp til avtaler - for den som har prøvd å gjøre en avtale med en stoffavhengig. De henger over deg med stålånde og støy og klamrer seg til den oppmerksomheten og hjelpen de kan få. Helst i form av mynter som klirrer i pappkruset. Og pappkruset er sparegris til inntekt for mindre hyggelige stoffer. Det er lenge siden jeg sluttet å stoppe opp. Jeg går fort og hastig forbi. Gjemmer meg bak store solbriller. Ser en annen vei. Hvis bønn om mynter når øret, lyver jeg "jeg har ikke nå". Fordi jeg ikke har lyst å bruke min egen sparegris på andres menneskers ulykke. Matpakke vil de jo ikke ha. Og det de trenger er kanskje en seng å sove i, men Hallo, jeg kan da ikke slippe inn en femti år gammel mann i leiligheten min av veldighet. Det sier seg selv.

Jeg får ikke til å hjelpe. Jeg kommer til kort. Orker ikke. Da måtte jeg gått inn for det. Jobbet med narkomane. Lært balansen mellom omsorg og grensesetting under andre forhold. Men jeg føler bare ubehag og vegring. Tilkortkommenhet. Avmakt.

Og når jeg hører stemmen til damen som ikke kommer til å si noe, runger den i øret etterpå. Lenge. For noen må jo hjelpe.

mandag, august 28, 2006

Jus jår brein, fålåv jår hart

Idag har jeg blitt student igjen. En rar følelse. Plutselig er jeg tilbake i de gamle, slitte, men dog koselige bygningene på Eik. Plutselig svinger jeg veska med notatblokker over armen. Plutselig må jeg sette meg inn i fagplaner og litteratur. Plutselig er ikke ordet eksamen historie lenger. Synes i grunnen det er litt spennende. Til morgenen idag kjente jeg nesten the butterfly feeling, for jeg kjenner jo ingen, og det er liksom noe litt eget ved det å komme ukjent og anonym inn i et klasserom med andre fremmede. Det slår meg at jeg ikke lenger er en av de unge, ferske som skal være med på alt som skjer, men snarere en av de litt mer voksne som ikke lenger synes studentkro er ukas høydepunkt (kategorier som lett oppstår i en studiesituasjon). Samtidig ER jeg ung, og jeg synes i grunnen det er all right å bli kjent med nye. Det føles plutselig bare litt rart å være i en slik mellom-posisjon. Plutselig kjenner jeg nesten ingen i gangene. Bare gamle lærere. Og alle de kjekke guttene jeg ser er umodne "gutterumper" som kommer rett fra videregående! ;-)

Nå har jeg tidligere studentrutiner og arbeidserfaring i baggasjen. Jeg blir ikke stresset når jeg ser pensumlista, og jeg kjenner til "the small secrets" til hvordan få en best mulig studietid hva angår hverdag og studier. Tror det blir spennende! Jeg ser frem til å lære mer. Du vet - jeg er jo ikke lærer for ingenting!


En nybakt student :) - selvklart med kaffe innen rekkevidde!

lørdag, august 26, 2006

Ubuden drøm

Jeg drømte
igjen
Om sider
som ikke ble
skrevet
om det som svant
i luften

Du dukket opp
og jeg ba deg

Vær så snill
det er så lenge siden

Hvorfor
hvorfor strekke ut
hånden
jeg når den ikke
likevel
jeg ser ikke veien
videre
Men du
smilte
risset inn tegn
i pupillene
mine

Jeg lukket øynene
så vekk
men blikket ditt
jaget meg
varmet
meg
søkte meg

Og jeg lukket opp
øynene
og angret
at jeg
trodde

en drøm.


By Amélie.

onsdag, august 23, 2006

Kremasjon, kunnskap og nye tidsskrifter

- Skal du ta det med deg hjem óg eller?

Jeg kikket opp fra tidsskriftet Kirkegården og smilte skjevt. Det var siste dag på gressklipperjobben, og jeg følte ingen umiddelbar trang til å gå. Der satt vi - jeg, noen arbeidskarer og en tøffing av en bygningssjef-lady - og drakk kaffe og pratet lett. Jeg var lettere fascinert over at det faktisk finnes et magasin for kirkegårdsarbeidere og bladde storøyd gjennom nok et blad. Nye kremasjonsteknikker, innsyn i konflikter knyttet til gravfeste, antall kremerte bosatt i kommunen, mer statistikk knyttet til begravelse og død, reklame for ovner, nye regler om bredde på graver.

- Hehe. Jeg synes det er helt utrolig at det finnes et blad som heter Kirkegården! Trodde ikke det var marked for det. Forresten, det er alltid moro å lære! Dette er jo en ny verden for meg.

Nok et ertende blikk fra ladyen i arbeidsbuksa.

- Det er noe med dere lærere!
- Åh?
- Lærere skal alltid lære. Spørre og grave. Hvorfor det? Hvordan da? Hvorfor ikke? Det er noen av de mest slitsomme vi jobber hos... - for de lurer hele tiden på hvorfor vi gjør slik og hvorfor vi ikke gjør sånn. Det er spørsmål HELE tida!
- Er ikke det litt koselig 'a? (Jeg måtte jo innrømme hun var inne på noe.)
*Latter*
- Ikke når vi bygger hus. Da skal vi jobbe.
- Men det er litt moro at jeg sitter her og interesserer meg for kremasjon?

Jo, det måtte hun innrømme. Og jeg sa det i fullkommen visshet om at mine kollegaer på kirkegården syntes jeg var en snodig skrue. For de hadde det litt morsomt med dét: At jeg ønsket å utvide min kunnskap. Ikke bare i forhold til min faktiske sommerjobb (å klippe gress), men i forhold til alt mulig annet.

Den andre uka, ringte jeg sjefen som i en bisetning uka før hadde sagt at joda-skulle-ikke-være-noe-i-veien-for-å-få-omvisning-i-krematoriet. I det jeg så røyken slo det meg at "idag er det jo kremasjon", og etter en kort pling var omvisning en deal. Vet ikke hva man kaller en som gjør den slags type jobb, men krematorie-ansvarlig viste meg gangen i hele prosessen, og jeg fulgte etter som en lærevillig elev med hørselsvernet henslengt rundt halsen. Hvor ofte er det kremasjon, da? Okei. Hvor lenge sa du de brant der inne? Hm. Reagerer naboene på røyken? Jasså. Må dere merke krukkene for å ikke ta feil? Hvor varmt er det der inne? Hæ? Brenner ikke hele skjelettet? Og før jeg visste ordet av det, hadde jeg hodet plassert foran luka og tittet inn i den store ovnen. Skal ikke meddele hva jeg så, men at det var et interessant syn, kan jeg innrømme. Krematorie-Per viste meg så prosessen videre (Av frykt for å skremme bort lesere, tar vi det kort her på slutten), og etter dette fikk jeg høre litt om økning i kremasjon her i landet og hvorfor enkelte har så sterk aversjon.

Altså - ti hakk klokere. Kan ikke skjønne hvorfor de var så sjokkert over min nylig ervervede interesse for tidskriftet Kirkegården. Tidligere var hele dette feltet mystisk og ekkelt. Litt skummelt. Jeg har alltid tenkt tidligere at "jeg skal da fillern meg dø på normalt vis!" Men død er man jo allerede. Og man kan spørre seg selv om det er så mye bedre å råtne i jorda gjennom tjue år med alt hva dét innebærer. Det er både svært renslig og plassbesparende å bli begravet på et urnefelt. Tror noen må ha greid å overbevise meg i løpet av sommeren. Og det man alt vet litt om, vil man gjerne vite mer om.

Kunnskap er makt. Jeg samtykker i at vi lærere er nysgjerrige og vitebegjærlige. Noen kanskje mer enn andre.

tirsdag, august 22, 2006

Lite visste jeg...


Lite visste jeg om det å bli voksen. Alt som forandret seg inni meg. Alt som forandret seg rundt meg. Ansvaret. Pliktene. Men også friheten. Høykonkonjunkturer og lavkonjunkturer i relasjoner av ulike slag. Bekymringer. Gleder. Alle situasjonene jeg kom til å komme opp i.

Variasjonene i det indre landskapet. Alt som gikk fra å være enkelt og sorthvitt til å bli komplisert og sammensatt. Alle gråsonene. Alle tankene som ikke passet inn i skjemaer lenger. Nyansene som jeg måtte avdekke og erkjenne. De som alltid vil være vanskelig å forstå for noen, lette å ta for andre. Tvilen og uroen. Veien til å finne min identitet. Minner fra skolegang og ungdomstid som måtte løftes opp og erkjennes før veien kunne gås videre. Kampen for å hente frem styrken. Den seiglivede viljen i meg som jeg etterhvert så jeg hadde. Motet som lå gjemt bak frykten. Styrken man oppdaget man hadde.

Alt som ikke ble som man hadde trodd. Mennesker som skuffet. Men også mennesker som overrasket positivt. Mennesker som ikke forstod. Som ikke håndterte at man nådde nytt land. Mennesker som misforstod - og som glapp. Tapt kjærlighet. Mennesker du ble glad i, men som forsvant langs veien. Livets gang, likevel med vemod. Mennesker som rørte ved deg, som la igjen spor. Ømme minner. Hendelser du er glad for i ettertid, selv om de ble lagt bak deg. Minner som formet deg, som var med å gi konturene av den du er idag. Utfordingene ved det å forandre seg. Eller kanskje ikke forandre seg. Utvikle seg. Finne seg selv. Finne tryggheten. En evig reise, men likevel en reise med fremdrift.

Gleden over å se klarere. Over å oppdage livskunst. Å lære av sine erfaringer. Å nå modenhet. Finne nye måter å se ting på. Lære å sette pris på nyansene fremfor å bli forvirret. Godta livet som det er. Favne takknemligheten og se oppover. Oppdage håpet og klamre seg til livet. Le med hjertet og gråte med dybden. Forsone seg med. Føle. Være. Orientere seg. Og fortsatt vite at ingenting er over, at nyansene vil bli flere, at gode år vil komme, så vel som de vonde. Men dette er jo livet - og det livet vil jeg leve gjennom mange slags dager.

Jeg tror jeg har det beste i vente.

Bildet er hentet på http://kunstonline.dk/indhold/pics/hc_andersen_2.jpg

tirsdag, august 15, 2006

En liten takk

En liten uke
men
akk
så lang
Uventet fryd
fra livets
lunhet
Ord som
svevde
kastet glans
Beleilig
og ubeleilig
på samme tid
Du kom
så plutselig
bare

Vil ta deg i
hånden
klemme den mykt
for det du gav
er mer
enn hva
du mistet.

Diktet er dedikert T.O.G. ---

Å slutte mens man er på høyden

"Koss sluttet jo da han var på høyden", sa hun før hun fortsatte: "Da noen minte meg på dette i forbindelse med hvor vanskelig det var å dra fra tiden i utlandet, følte jeg at jeg håndterte det hele bedre. Vi dro jo fra bare gode minner, og det er jo det som sitter igjen nå!"

Jeg tenkte litt på dette som min venninne akkurat hadde sagt. Å avslutte mens man er på høyden. Å kutte strengen mens noe føles godt. Eller å stoppe mens leken er god, som noen også kaller det. Når man er på høyden, når noe kjennes bra, når det ikke er naturlig å klippe tråden, det er da det krever litt ekstra å avslutte noe. Man kommer jo opp i situasjoner i livet der man må ta valg. Skal jeg gå videre eller bli i dette? Skal jeg gi alt og satse eller kutte mens alt er såre vel? Det er selvsagt ikke noe mål i seg selv å klippe strenger just for fun, men noen ganger i livet kjenner man det riktigst gå videre. Noe sier deg at det kan bli knuter på tråden et sted der fremme, hvertfall nå, eller at veien din skal gå i en annen retning. Veiskiller kommer vel aldri heller helt planlagt.

Men å klare å avslutte når man ikke har lyst, er en kunst. Det krever viljestyrke å gjennomføre det. Jeg har tenkt at det hadde vært veldig interessant og tatt en telefon til Johann Olav og spurt: "Hva føler du nå?" Så hadde jeg fått en solid, veltalt utlegning fra den skjeve haka om hva det gjorde med han å legge opp da han fortsatt var på høyden. Om han angret noen gang? Om han ville gjort noe annerledes? Ja, det skulle jeg også lurt på. Jeg er sikker på at han må ha spurt seg selv senere hva som hadde skjedd dersom han hadde lagt opp senere. Det må jo ha gjort noe med han som menneske. Aller mest sikker er jeg på at han sitter igjen med en slags seiersrus inni seg. For man gjør nok det dersom man har greid å treffe riktig valg og man gjør det før man må.

Det byr på en viss tristesse å lukke dører. Denne uken har jeg lukket to. To dører som uansett stod og slang inn i hverandre og skapte uro inni meg. Nå er det stille. Tomt. Jeg vet ikke hvor veien går videre. Men jeg er på høyden.

mandag, august 14, 2006

Hvordan spise kroneis

Det var kanskje ikke årets siste, men det slo meg at sommeren snart var over, der vi satt en gjeng rundt et bord og spiste is. I den forbindelse nevnte jeg at jeg alltid har hatt en ambivalent forhold til det å spise kroneis. Okei. Greit. Det er godt. Det er avkjølende på varme sommerdager, dessuten gleder jeg meg alltid til sjokoladen i bunnen av kjeksen (- enda den strengt tatt smaker harskt). Likevel er det en viss problematikk knyttet til is og etikette. For hvordan i all verden spiser man kroneis? Muligens et tema en gutt aldri har reflektert videre over, og kanskje kan det virke noe fisefint å i det hele tatt bry seg, men seriøst: Som kvinne med munn i ikke-akkurat-størrelse-LARGE byr det på en viss utfordring. Små musebitt med tennene? Sleik og styr med svingende tunge? Hele i munnen? Smatt i små porsjoner? Det meste av dette er mindre delikat.

- Hvis man slikker på kroneisen, kan jeg ikke unngå å tenke på Mr Creepy!, sa jeg, og de grøssfylte rykningene i ansiktene rundt meg sa i grunnen alt om den saken. Mr Creepy er en mann rundt de femti med blank isse og brungrå bukser á la 1960 langt oppi krangas. Han er av disse som på mystisk vis ikke har oppnådd selvinnsikt nok til å innse at nei-en-ungkar-over-femti-med-sikleblikk-og-merkelig-fremtoning-HAR-ikke-sjans-på-jenter-mellom-18-og-25! (På 25-årsdagen min fikk jeg en sms fra et fremmed telefon-nummer. Mr Creepy hadde søkt meg opp på nettet etter å ha sett bursdagshilsen i Tønsberg Blad og så sitt snitt til å gratulere meg med uslåelig sjarm. Avslutningsvis med "He he. Du vet nok ikke hvem jeg er." Jeg nevnte alderen?) Nå vel. En gang slo Mr Creepy seg ned ved bordet til... - vi var vel en tre-fire jenter.

- Jeg setter meg her hos dere, jeg!

Og før vi rakk å åpne munnen, satt de brune pressbuksene med fiskebeinsmønster ved bordet vårt og smilte skjevt med kroneis i hånda. Vi kunne ikke annet enn å vekselsvis kaste vantro blikk på hverandre, fjerne punkter i taket og den lange, tynne tunga som snodde seg rundt isen. Kombinasjonen tunge og kroneis har på uunngåelig vis blitt synonymt med Mr Creepy etter dette, og dermed noe man unngår.


Tunge á la Mr Creepy

Å stappe hele kroneisen i munnen er et opplagt "big no-no". Mangel på etikette, baby-fakter og ymist anna, tilsier at metoden funker dårlig for jenter som oppfatter seg selv som nogenlunde feminine hva angår spising.

Hele i munnen

Å bruke tennene til å løsne små biter av iskremen, kan til nøds passere. Du får i det minste jobbet deg nedover, men også dette ville kommet dårlig ut i "tenk hvis du besøkte kongen, for ikke å snakke om hva man spiser på første date"-testen. Som en nr.3 etter tacoshell og spaghetti bolognese kanskje. Små musebitt kan ikke karakteriseres som lekkert akkurat, skjønt det er mye her i verden med praktisk nytteverdi som nettopp ikke er det.

Musebitt-metoden

Dermed sitter vi igjen med den kanskje beste metoden som er basert på smattspising med diskret kyssemunn light - et slags alfa og omega å mestre. Kanskje det med litt godvilje til og med kan virke litt femme fatale? En av oss som satt ved bordet hadde virkelig dreisen på dette og fikk faktisk spist isen uten å se ut som en gullfisk på tom mage. Dette gjaldt ikke meg. Kanskje har det noe med krumningen på munnen min å gjøre, kanskje spiser jeg for mye Sandwich og har for lite trening, men jeg skal innrømme jeg har et stykke å gå når det gjelder smatt-metoden.

Smattspising på elegant vis

Enn så lenge godtar jeg å stryke på "tenk hvis du besøkte kongen, for ikke å snakke om hva man spiser på første date"-testen, der jeg vekselsvis smattspiser til terningkast 3 og løsner is på musebitt-vis. Og når ingen ser meg, sniker jeg tunga ut munnen og sveiper om krona med lange drag.

Mr Creepy har det hvertfall enkelt!

(Jeg takker min venninne Camilla som villig stilte opp som is-modell uten videre betenkningstid. Foto: Amélie)

søndag, august 06, 2006

Komfyrkjøp, glemsel og vimseri

- Ja, da sier vi at vi har gjort en god handel da, sa jeg og smilte lystig.

Jeg stod på en gårdsplass mellom Hokksund og Hønefoss et sted og strakk frem hånda til Finn.no-fyren som skulle selge komfyr. Komfyren var alt plassert i varebilen. Han så tilbake på hånda mi og fikk et merkelig, spørrende drag over ansiktet, før han famlende gav meg et håndtrykk tilbake.

- Men... Eh... Pengene da?

Fillern! De hadde jeg glemt. Enda jeg et kvarter før hadde durt hele Nakkerud rundt etter en butikk å ta ut penger i, og den lille lommeboka jeg holdt i hånda var tjukk av lapper.

- Hehe. Oj. Ja... Hehe. Pengene skal du få! (Er det m u l i g ?!)

Jeg var veldig glad jeg øyebikket etter skulle sette meg i bilen og foreta synke-ned-i-jorden-prosessen der.

Et stadig tilbakevendende problem. Viktige ting bare forsvinner fra minnet. Viljen er stor, intensjonene gode, men det er ikke få ganger jeg har kjent selverkjennelsen av å ha glemt noe viktig komme sigende. Penger til gavekassa på jobb. Skattekort i januar. Ark til elevene. Brevet som står klar til å postes på hylla. Bibliotekbøker som er lagt frem på kjøkkenbordet. Bonaqua til togturen. Nøkkel til jobb. Å ta ut nedkjølt Herrjunga cider fra fryseren.

Det hjelper så lite at jeg har sykelig god husk på uvesentlige ting. Hva halve vidergåendeklassen til ei venninne fra Gjøvik het i 1997. Hvor mange knapper det er i strikkejakka til hun på bussen. Telefon-nummeret til en gutt på barneskolen. Hva latinske ord jeg har lest på helsesidene i Kamille betyr. Reklametekster. Hovedstaden i Nepal. Slike ting sitter som smurt - uten at det hjelper meg nevneverdig i mitt daily life.

Er det et tegn på at jeg har for mye å tenke på? Et resultat av postmodernismens stressfylte liv? Eller er jeg rett og slett born to be a vims? Jeg tror jeg skal kjøpe superhukommelsesboka til han bergensstudenten som har tjent seg rik på folks dårlige husk.

Og dette var agurknytt... Men da har jeg kanskje fortsatt support fra en viss klagebøtte i Drammensområdet! ;-)

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen