torsdag, juli 27, 2006

La vita e bella


Jeg tror alle mennesker bærer på lengsler i seg. Noen er grunnleggende og nærmest for behov å regne. Andre er knyttet til den vi er, vår historie, våre erfaringer og mangel på erfaringer, våre preferanser, mål, ønsker og personlighet.

En sjelden gang opplever vi ting som rører ved lengslene på dypet. Vi hører en sang eller en melodi som gir gjenklang i hjertet, leser et tekst som setter ord på noe av det vi drømmer om, blir vitne til en hendelse som lar det rykke litt ekstra i hjerteroten. En svært sjelden gang møter vi mennesker som henter lengslene opp til overflaten. Noe ved dette mennesket minner oss om den vi ønsket å bli, den faren vi aldri rakk å bli ordentlig kjent med, det barnet som aldri fikk leve, den mannen vi drømmer om å dele livet med.

Å kjenne på lengslene rører ved det aller innerste. Det skjøre. Personlige. Nære. Vi kjenner sorg så mye sterkere, føler gleden så mye mer intens, merker håpet spire som det aldri har gjort før. Jeg tror det er fordi vi blir dratt nær til noe som er en så stor del av oss. Alle disse skjulte følelsene. Savnene. Gledene. Smertene. Drømmene.

Det er i slike øyeblikk og stunder, på slike dager og netter, at man føler man - på en måte - lever sterkest. Har tenkt mye på at livet innebærer mange kontraster. Og at det ofte gjør vondt. Samtidig er det uendelig vakkert, og selv om alt ikke varer evig er det er så mye godt å ta med seg. Det tar bare litt tid å oppdage det...

Foto: Amélie

tirsdag, juli 25, 2006

Hun var glad i å reise

Foto: Amélie (Fra gamle kirkegården)

Hun var glad i å reise, stod det på graven. Under var det et bilde av en jordklode, dernest navnet, fødsels - og dødsdato. Jeg måtte stoppe opp. Midt blant alle "hvil i fred", "dypt savnet" og "takk for alt", dukket denne ene gravstenen opp. Hun var glad i å reise! Plutselig følte jeg at jeg visste noe om denne dama. Hun var mer enn et navn, mer enn en gravstøtte. Det slo meg at det kunne være en strålende idé å ha en obligatorisk linje eller to ekstra på gravstenene, noe som virkelig sa noe om personen. Alle vil jo bli husket etter sin død. Han var en eminent skomaker. Hun var gavmild mot alle. Han hadde store drømmer - og oppfylte mange. Hun var en dyktig sanger. Han var en moroklump! Jeg lurte på hva som ville blitt sagt om meg og begynte å tenke på venner og hva jeg ville foreslått om dem (Ikke at jeg ønsker dem i graven...). Tanken var gøy, inntil jeg kom på en del haker ved dette systemet. Hvem skulle avgjøre hva som skulle stå på graven? Kanskje ville det bli full familiekrig og enda en kilde til feide og splittelse? Og hva i all verden skulle man dra frem? Interessen? Talentet? Yrket? Dessuten har folk mer enn én av både interesser og evner. Lange lister ville neppe tatt seg ut på gravstøtten. Kanskje folk selv hadde begynt å forfatte "sin setning" før sin død? De fleste mennesker liker jo en viss medvirkning med hensyn til hvilket inntrykk andre skal sitte igjen med. I disse dager vil folk dessuten påvirke sitt liv i størst mulig grad, og faktisk er det mulig å planlegge sin egen begravelse og lagre den på en lukket nettside! Dette hadde selvsagt løst familiekrig-delen, men allikevel. Hva med dem som ikke utmerket seg i noen grad? Han var en ensom mann. Hun lå bare inne på sofaen. Eller som utmerket seg litt for mye? Han slo i hjel mora si. Hun hadde rulleblad så det holdt! Nei, jeg vet ikke om dette var noen god idé likevel.

Likevel slår det meg at det å bli husket for mer enn eksistens er viktig. Og for en som klipper gress innimellom alle gravstøttene, lyser en annerledes gravsten opp og gir inspirasjon til refleksjoner gjennom en varm arbeidsdag i solsteken.

mandag, juli 24, 2006

Amélie klipper gress 2


"Dævven!!", som trøndervenninna mi ville sagt. Hvem hadde trodd jeg kom til å gjøre suksess som gressklippeguri?! Mot alle odds takket jeg altså ja til tilbudet om litt ekstra jobb på kirkegården, og idag hadde jeg min jomfrutur på sitteklipper'n!

Til nå har folk ledd rått og humret i skjegget når de har hørt meg fortelle at jeg skal klippe gress på kirkegårder i to uker. Du? Lærerdama? Ekspeditrisejenta? Med din VFG og aversjon mot tekniske ting? JUPP. Jeg! Jeg skal vise dem, jeg. Jeg skal filler'n meg ta en utfordring og gjøre noe nytt! Jord under fingra, gress i trynet og sitteklipper - here we come! Så klokka 07.00 presis satt jeg plutselig på et nedtråkket brakkekontor med seks andre. I og for seg et sosialt studium i seg selv. Alle ønsket meg lykke til, og jeg skjønte plutselig at det ikke kom til å ta fem minutter å lære og håndtere det gigantiske spakuhyret der ute. Åt skogen med den VFG'en, tenkte jeg innvendig, mens avisoverskrifter ufrivillig danset i hodet. Kvinnelig lærer bak gravskjending. Sikksakk-mønster ved krematoriet grunnet inhabile sommervikarer. Jeg tok en siste slurk av vannflaska før jeg minnet meg på mitt pedagogiske mantra: Learning by doing, learning by doing.

Først: Vri om nøkkelen, trekke spakene fra sidene og inn mot midten, ta av brekket (Det VAR brekk det var?), fikse litt på farten (Hare - fort, skilpadde - sakte. Greit, greit.), SÅ dra opp gressklippefunksjonsknappen og vips, dur i vei! Joda, det skulle jeg huske. Men dette var ikke HELT som å kjøre leketraktor med ratt på gårdsplassen, nei. Spak høyre inn, spak venstre ut, sving, kjør på, rygg, sving igjen, hold rolig... Umulig å forklare, men sannelig litt å manøvrere. Jeg lignet i begynnelsen mest på en gocartkjører i "full gæs" som durte nedover en gravløs plen i 110! (Å jaa! Man KAN skru ned farten! Å ja fillern, det var den skilpadda!) Det hele ble en temmelig i n t e r e s s a n t opplevelse. Spesielt fordi del 2 av opplæringa ble gitt av en spansktalende fyr fra Tenerife: Min hyggelige makker Carlos. "Bable-bable... Aquí! Aquí!" "Bable-bable... Problemas.... bable-bable-bable! Más lentamente!" De eneste ordene han brukte på norsk var "SO bra! SO bra!" og "ja", og jeg tolket det etterhvert som at dette måtte jo sannelig gå straka vegen!

Det ble riktignok noen hoggorm-svinger og nittigradersvinkler. Og en gravstein var faretruende nær å velte (Den fant heldigvis balansen etter nervepirrende vipping fra side til side). Jeg kjørte tre rader uten å ha gressklipperfunskjonen på (Jeg satt i min egen verden og nynnet på The Thrills inni hørselsvernet og leste Magda, Adolf og Gudmund på gravstøttene, mens Mr tenerife febrilsk prøvde få meg til å catche "du-har-ikke-dratt-opp-gressklippeknappen"-tegnet), men... MEN: Tro det eller ei, plutselig, etter ca førtifem minutter var det som om kroppen og hjernen catca et eller annet, for som i et knips fikk jeg det bare til! Jeg kjente smilet vri seg i munnvikene, svingene gikk som en lek, og jeg kjørte fartsspaken opp mot hare! "DETTE er hva det vil si å nå flytsonen!", tenkte jeg mens Kurt sang i øret, og Carlos stod på sidelinja og ropte "SO bra! SO bra!"

At jeg durte av sted på en sitteklipper av et spakuhyre i offentlig trafikk og forbi sykehuset, er et kapittel for seg selv. Jeg er sikker på at noen kjentfolk må ha observert meg tilbakelent med solbriller og hørselvern og undret: "Var ikke det hun derre lærer'n til Jens??" Men hva betyr vel det, så lenge jeg har overvunnet min aversjon mot gressklipping, mestrer en sitteklipper og til og med synes det er gøy!

søndag, juli 23, 2006

Shakespear i natten

Sommer er såvisst tiden for å være litt kulturell. I Tønsberg er det flust av show, konserter og happenings ferien igjennom, men i år styrte jeg unna mainstream på brygga. Jeg lot meg friste av lokkende beskrivelser som "magisk sommernatt" og "et fyrverkeri av en forestilling" og endte på torsdag opp på dramatisk Shakespear-teater i Thaulowhullet. Jeg angrer ikke.

Først kort om stedet for forestillingen: Befolkningsvekst på 1800-tallet førte til krav om økt trykk i brannslangene, og statsingeniør Thaulow mente problemet kunne løses ved hjelp av å sprenge et basseng i Frodeåsen. Arbeidet begynte, men senere viste det seg at trykkproblemet kunne løses på bedre og billigere vis. Idag brukes Thaulowhullet som scene for teateroppsetninger hver sommer, og i år hadde Thesbiteateret satt opp Stormen. Jeg må si det er magisk opplevelse i seg selv å vandre opp bakkene i Frodeåsen, tråkke noen meter inn i skogen, for så å ankomme et imponerende amfiteater blant gran og furu. For meg ble opplevelsen av å være vitne til klassisk Shakespear midt i skogen under stjernehimmel en kulturell höydare uten like! Utescene, trær inntullet i grønt stoff, minibar, Shakespear-byste, mygg, nattsvermere og lykter. Lukten av skog, granbar og vin, skumring, stemning og mennesker med pledd og sittepute under armen. Det er litt vanskelig å beskrive kombinasjonen av inntrykkene som møter deg en slik sen sommerkveld i skogen. Sikkert er det at opplevelsen byr på helt egne sanseinntrykk, og at dette er noe ganske annet enn ... tja, en gymsal-forestilling!

Stormen er Shakespears siste skuespill og går for å være hans mest gåtefulle. Handlingen finner sted på en øy der tidligere hertug Prospero og hans datter, Miranda, lever blant luftånder, skogånder, nymfer og vesener. Regissøren selv, Ingrid Forthun, tolker Prosperos prosess i Stormen som "selverkjennelsens, forsoningens og tilgivelsens prosess". Prospero har levd med de indre knutene av smerte, hat og bitterhet siden hans egen bror sviktet han, tok fra ham herredømmet og sendte han og datteren til sjøs for å dø. Å rense seg for hatet, makte å tilgi og forsone seg med egen fortid og mennesker som har påført stor smerte, er ikke bare-bare. Hverken for hertugen eller for oss. "Slike renselsesprosesser er og vil alltid være en av de største menneskelige og personlige utfordringer" (Sitat I.Forthun). I Stormen viser Shakespear hvilken kraft det er i kjærligheten gjennom det gryende forholdet mellom Miranda og Dronningens sønn Ferninand. Kjærligheten åpner opp for tilgivelse, håp og for evnen til å se det beste i den andre.

Stykket berører også andre viktige emner, bl.a et jeg selv reflekterer mye over: Språkets makt. Den ville og vanskapte trellen, Caliban, formelig spytter ordene ut i forakt når han anklager Prospero i en setting: "Jeg lærte språk av deg. Det gode ved det, er at jeg kan forbanne!" Det ligger mye sannhet i dette lille sitatet. Vi mennesker velger selv hvordan vi bruke vår kunnskap, våre livskrefter, vårt ordforråd og den vi er. Vil vi bruke det i det godes eller det ondes tjeneste. Vil vi forbanne? Berike? Forakte? Dømme? Velsigne? Oppløfte? Tråkke ned eller strekke ut en hånd?

Shakespears stykker går ikke ut på dato. De ble skrevet for 400 år siden, men hans innsikt og humor, filosofier og verdisyn lever videre og bygger opp under viktigheter vi mennesker finner ut av før eller siden. Og selv om språket hans er veldig "shakespear'sk" og teatralsk, og du virkelig må spisse ører for å få med innholdet i replikkene (!), er en Shakespearforestilling en opplevelse for alle sanser. Spesielt om du sitter inntullet i et fleecepledd blant mygg og nattsvermere under åpen himmel i Frodeåsen!



Kilder (Thaulowhullet og Stormen): Programmet for forestillingen, Thesbiteateret.

Foto: Amélie.

tirsdag, juli 18, 2006

Min sommer så langt


Dette er grunnen til at jeg skriver så lite på bloggen om dagen:

Sol, sol, sol...
Sommervær, late dager og sene kvelder.
Grilling, hvitvin i hagen og jordbær på strå.
Lange morgener og hvile i kroppen.
Besøk av ulike venner at Residence Amélie.
Lesing av bok 1, bok 2, bok 3, bok 4...
Skriving av brev og postkort som jeg aldri får tid til ellers.
Sommerens store ryddeprosjekt.
Sverigetur, shopping og sightseeing langs veien.
Gode filmer, gastronomisk kveldsmat og "Sommeråpent" på Nrk når jeg er hjemme.
Ny yndlingsserie på tirsdager (Grey's Anatomy)...
Tusling i byen og sommersalg.
Solfaktor, sand mellom tærne og vannrett modus ved sjøen.
Brygga i Tønsberg og ut å se på livet.
Tid til venner, bekjente og naboer.
Søskenbarntreff.
Noen ekstravakter på gamlejobben.
Tur til Ikea og planer og drømmer knyttet til interiør.
Kulinariske retter uten tidspress.
Mere besøk og mere jordbær.
Nytelse, nytelse, nytelse...

Min ferie så langt. Kort og godt: Jeg koser meg! :)
Hva gjør du i sommer? Trenger en liten oppdatering på hva de forskjellige driver med!

Foto: Amélie (Bilde fra Tønsberg, sommeren '06)

torsdag, juli 06, 2006

Fordomsfri? Jeg?


Et av mine idealer handler om å være overbærende og raus. Jeg hater stempling, stigmatisering og fordommer. Jeg er opptatt av å prøve å se mennesker, å gå forbi det ytre. Om noen oppfører seg merkelig eller dårlig, har jeg lovt meg selv å si "det finnes sikkert en grunn". Mennesker er ulike, alle har en historie. Jeg prøver være positiv til folk og fe. Stort sett går jeg for å være snill og grei.

Men når det kommer rare mennesker inn i butikken jeg jobber litt i, merker jeg blikket mitt forfølge ryggen deres. Hvem er han? Æsj, så stygge sko - kan noen gå med noe slikt? Hvorfor er hun nødt til å grynte før hver setning? Herlighet, dette er sjette opplagte spørsmål du stiller! Fy, som han stinker latvisk svette. Kjøp deg deo, mann! Jeg merker mine naturlig spontane, stygge følelser velle opp i meg. Jeg kjenner irritasjon over folk som sprer om seg med bråk og ufiltrert oppførsel. Jeg gremmes over viltvoksende langhår i svarte føflekker og lurer på om dama fra narkotorget skal stjele idag også.

- Snill og grei? Overbærende og fordomsfri?

Når jeg leser avisa, vurderer jeg tåpelige utsagn og dustete oppførsel, og tenker "Er det mulig?! Hvem gjør slikt idag?" Treffer jeg gamle kjente som har gått fra stresskoffert-image til tatoveringsstil, kan jeg ikke unngå å le i skjegget jeg ikke har. Førtiårskrisa? Når jeg går i gatene i byen, og hører kristne ha gatemøte i skingrende mikrofoner, kjenne jeg flauheten omkranse meg som et slimete krypdyr. Når jeg ser på Idol, ler jeg av tenåringer med litt for høye ambisjoner og litt for lite selvinnsikt. "Hørt om gehør?"

- Positiv?

Når det ringer på døra og to dresskledde amerikanergutter med ryggsekk og navnskilt vil verve meg til Mormons kirke, har tankene aldri pekt mer i retning av forutinntatte meninger. Flerkoneri og dør-til-dør-tvang? Nei takk!

Når Chakra-guri og Reiki-runar danser fredsdans på hvite lakener på Karl Johan, går jeg fort forbi.

I det Golf-Gunnar fra Bærum suser forbi i sin cabriolet og vifter med snobbecap'en sin, er stemplet satt: Blærumsoss!

Når "Mann (30)" er tiltalt for pedofili, har tanken om at "alle har sin historie" aldri vært lengre unna. Forståelig, ikke sant? Og på sin plass! Men likevel, har jeg virkelig hørt hans historie? Har jeg fått fremlagt bevisene? Vet jeg alt om denne saken?

- Fri for fordommer? Jeg?

Vi er alle mennesker. Vi har alle spøkelser i skapet og gufs i sjelen. Vi dømmer, stempler, stigmatiserer og forakter. Vi hever oss over andre, irriterer oss over filleting og bygger murer fordi folk gjør ting vi ikke liker eller forstår. Jeg tror ikke mennesket på bunnen er bare godt. Jeg gjør ikke det. Jeg har sett for mye, hørt for mangt. Ikke minst merker jeg mine egne svakheter og uhyggelige følelser til tross for høye idealer. Jeg er virkelig opptatt av å ikke stemple! Jeg er oppriktig interessert i nye mennesker. Jeg sier mye ja og forstår meg i hjel på venner, elever og kollegaer. Jeg leter virkelig bak forhenget. Jeg er åpen for fornyede inntrykk og gransker min egen forutinntatthet omtrent daglig. Jeg slenger heller ikke døra i ansiktet på dørselgere. Likevel slår det meg igjen og igjen: Jeg er ikke noe bedre enn andre! Jeg tenker stygge tanker, dømmer for lett og har meningene klare før folk har fått komme til orde. Mye i sjelen lever nemlig sitt eget liv, og reaksjoner i følelseslivet har man ikke alltid kontroll på.

Det er klart, det er jo lov å ha meninger. Det er bra å ta egne valg og styre unna det man ikke har sansen for. Kanskje er det utopisk at alle skal smile og være positiv til alt og alle. Ikke er det nødvendig heller. Det er i grunnen bra at folk er selvstendige og står for noen, og ingen har sagt man skal favne alt og alle på to eller fire bein. Men jeg tror folk fatter pointet likevel. Det er fordommene og forakten jeg vil til livs!

Så - what's the remedy? Jeg har noen tanker, men overlater til leserne å kommentere. Enn så lenge jobber jeg med mine egne ubevisste fordommer så jeg får vekk murbyggertendenser og stigmatiseringsskliss.

onsdag, juli 05, 2006

Skjebnens ironi

En lærer trenger ferie, men en kommende deltidsstudent trenger også gryn. Noen skarve vakter på gamlejobben og mulig en liten skrivejobb, er ikke nok. Da er det greit med noen contacts, vettu. En kollega på skolen lovte undersøke litt, da hun igjen har enda flere kontakter. Du kan jo gjette hvilket tilbud jeg endte opp med: Gressklipping av kirkegårder!! Skjebnens ironi. Hehe. Jeg visste det var en høyere mening med den forbaska gressklippinga i hagen!

Viser ellers til innlegget "Amélie klipper plenen" . (Bla tre innlegg ned på den siden :)

Forøvrig tror jeg ikke på skjebnen. Så er dét sagt.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen