tirsdag, juni 27, 2006

Fata Morgana

Kjører
på dine vante
gater
ser speilbilder
av deg i
annethvert
vindusglass
Så nær du
er på
ditt territorium
Dette
er ditt land
men der finnes
våre minner

Dører åpnes
til lukkede
rom
Jeg hører
stemmen din
som kiler i
øret
hvisker sødme
inn i hele meg
Jeg husker
begynnelsen
og avbrytes
av slutten
den som lukket
dørene til
alle rom

Jeg krysser broen
til deler av
livet ditt
En inntrenger
i landskapet
for dette er
landet jeg
ikke ble en
del av

Når jeg kjører
vekk
henger nærværet
ditt igjen
som dugg
på rutene
Jeg snur meg
ikke
og ser tilbake
for dette landet
er ditt

fredag, juni 23, 2006

Frykt

Jeg tror de fleste mennesker har en eller annen form for frykt i sitt liv. Noen har stor frykt. Fobier. Kanskje angst. Andre har små fryktområder. Noen er engstelige for å ikke være bra nok, for å ikke være en god mor, for å ikke greie eksamen. Andre er mørkeredde eller er redde for å bli sviktet eller forlatt. Noen er redd for alt. Jeg kjenner mennesker som har angst og ser hva det gjør med dem. Jeg har venner som ikke tør å gå alene hjem i mørket.

Jeg har også områder der frykten på en eller annen måte setter inn iblant. Og disse områdene blir store når det gjelder. Jeg ser at det har sammenheng med ting som har skjedd før. Ting som hører fortiden til.

Mange snakker om fortiden som om den er noe som ikke gjelder. Som om den ikke har effekt. Jeg tror det som har hendt oss tidligere i livet setter spor. Gode spor. Innholdsrike, vakre, morsomme, givende. Spor vi har lært noe av, som har gjort oss mer modne, som har utviklet oss til dem vi er idag. Men noen spor er vonde. Såre, ømme, hjerteskjærende - alt ettersom. De har formet oss de også, på godt og vondt. Når vi har forsonet oss med ting, tror jeg ikke fortiden innhenter oss på samme måte. Da kan man kanskje snakke om virkelig fortid. Sårene kan gro til arr.

Likevel innhenter enkelte ting oss.
Blurred memories.
Ting vi ikke nødvendigvis strever med til daglig.

Kanskje er vi både ressurssterke, dyktige og modne. Men ting som har skjedd, har skapt sårbarhet. Frykt. Jeg har sett det i nesten alle mennesker jeg har kommet tett innpå. Man kan prøve løpe fra det, dekke over det, skjule det, gi inntrykk av at det ikke er der. Men det ER DER. Det trenger ikke være store ting. Allikevel, i møte med frykten, er man maktesløs. For frykten kan bli et stort monster som glimtvis prøver å fange en og kneble en fast. Men jeg tror man kan bli fri.


FRYKT

Jeg ser deg ikke
Jeg ser ikke
ser ikke
ser ikke
Du er ikke
velkommen her
Du hører fortiden til
Men bak murene
har du utviklet deg
Bak lås og slå
fått næring
Blitt større
Du har ingen makt
tenkte jeg

Men en dag
rev du gitteret
ned
Stod der naken
og sterk
og ropte til meg
Du løp etter meg
fanget meg
glimtvis
før jeg løp vekk
Du lo
Sa du aldri ville gi deg

Men en dag
skal jeg le tilbake
Se deg smuldre opp
Forsvinne
Da er du borte
Og jeg trenger ikke
løpe mer.
(Av Amélie)

tirsdag, juni 20, 2006

En deilig helg

Jeg har funnet ut at jeg tror man trenger både rolige hjemmehelger og helger hvor man kommer kommer seg ut og bort og opplever litt! Intet nytt under solen altså, men noen ganger er det fint å føle at man har oppdaget en sannhet. En periode i livet mitt var jeg ute og fartet omtrent hver helg. Ukene ble fylt opp aktiviteter, og sånn i ettertid tror jeg nok at jeg så litt ned på dette med hjemme-alene-helger. Da var man liksom litt Viggo Venneløs. I takt med at livet har forandret seg og jeg har gått gjennom andre faser, er jeg blitt avhengig av disse slow motion-helgene. Jeg nyter mitt eget selskap, legger få planer og tar ting på sparket. Kanskje er jeg sosial, kanskje ikke. Og det er helt greit. Samtidig - opplevelser er viktig. Når alt blir rutine, sofa og fire husvegger, blir livet litt kjedelig. Jeg tror man trenger impulser utenfra for å hente ny inspirasjon. For å kjenne lykke, se nye steder og mennesker, dyrke vennskap og nyte feriefølelse i andre omgivelser. Balanse altså. Alt koker vel kanskje ned til det?

I helgen opplevde jeg en ren blanding av slow motion og utfart. Fredagen ble filmkveld med god mat, lilla Löfberg og sjokolade. Lørdagen dro jeg innover til Tigerstaden. Jeg var bedt dit av en venninne jeg ikke ser så ofte og tenkte jeg trengte å komme meg litt ut og bort. En stund siden sist nå. Det ble en så fantastisk helg! Nydelig vær og lunsj i en park. Sol på bare skuldre og deilig vind. Vindusshopping og ordentlig shopping. På Gunerius sko fant jeg verdens søteste prikkesko på tilbud (Lillesøs - ja, du kommer til å stikke av med dem før eller siden), og i nabobutikken kom jeg over en like snerten veske med samme mønster. På Indiska hentet jeg inspirasjon til noen kommende interiør-prosjekter og på Morris pekte jeg meg ut en koffert jeg skal kjøpe. Gatene var fulle av sommerglade mennesker, og jeg skjønte plutselig hvorfor folk flytter til Oslo likevel. Byen er så fin og levende sommerstid! Eilen og jeg hadde det så koselig og relaxed sammen. På senga lå et kort med liten hilsen, og anlegget spilte Yann Tiersens Amélie-musikk. "Til ære for deg," sa Eilen. Hele leiligheten var så imponerende ryddig, at jeg ble superinspirert til å ta fatt på mine litt for utsatte ryddeprosjekter da jeg kom hjem. Fikk noen tips til hvordan-stue-vekk-ting-på-en-så-praktisk-måte-som-mulig, og det gav liksom sparket bak. Jeg ble bare så imponert av hvor bra det kan se ut i leilighet selv om man bor to sammen og ikke har mye plass! Noen ganger kan rett inspirasjon føre til umiddelbar handling.

På lørdagskvelden spiste vi lammespyd på persisk restaurant, og jeg fikk snusen i et nytt mat-tips: Mintblad i salat. (Eller mynte? De svarte litt gebrokkent da jeg spurte...) Søndag sov vi lenge, og etter frokost satte vi oss solvendt. Eilen bor nemlig i en leilighet med fransk balkong (balkong og balkong, fru Blom). Selv om man sitter på parketten i hjørnet av stua og ikke har noen altan å vandre ut på, kan man altså få sol pga utslåtte dører og beskyttelsesglass i plexi. Fancy! Da jeg satt der og kjente sola prikke i huden, tenkte jeg rett og slett at livet er herlig. Og det er en liten stund siden jeg har tenkt det sist.

Opplevelsen av fransk balkong. Måtte nesten slenge inn dette beskrivende bildet. Her sees altså både utsikten inn og ut. Glasset reflekterer meg i godstolen, samtidig sees Akerselva gjennom glasset. Hehe, skulle vel ha manipulert bort den kamerahånda, men det får være grenser for datateknisk kunnskap.

mandag, juni 19, 2006

Pleasant words


Pleasant words
are like a
honeycomb,
sweetness to the
soul and health
to the body.

- King Salomo -


(Bildet hentet på http://www.bbc.co.uk/food)

onsdag, juni 14, 2006

Kald cider

Kombinasjonen av teflonhjerne og defekte fysikk-kunnskaper kan gi fatale utslag. Jeg hadde besøk av en venninne i går og serverte kylling, wraps og gresk salat. Skravla gikk mens bordet ble dekket og jeg la siste hånd på verket. Om hun ville ha litt svenskecider? Nei, vann var bedre idag. Om jeg ville? Man kjøper ikke Herrjunga i Strømstad for ingenting. De siste flaskene var lagt i vinstativet på topphylla og dermed kom jeg på, litt for sent, at temperaturen muligens var litt dvask. Men hva har man fryser til? Voilá! Jeg skvisa grønntuten inn blant grandiosa, brokkolibuketter, bjørnebær og is, og snart ville jeg ha iskald cider á la Schweden på bordet.

Maten ble fortært og temaene flere. Glemt var cideren. Litt "positiv sladder" hører med når man ikke har sett hverandre på en stund. Vann med lime gav heller ingen videre påminnelser om frysertrikset, og snart var gresk buffét byttet ut min venninnes medbrakte dessert. To episoder og sesongslutt av Frustrerte fruer måtte man selvsagt få med seg, og etterpå gikk praten livlig igjen.

Plutselig hørte jeg et lite dump inne på kjøkkenet. Kanskje noe i retning et kvalt pouff.

- Hva var det? Den lyden der?
- Hehe. Aner ikke. Hørtes ut som katta som hoppet ned fra benken, men den har vi jo ikke lenger.

Så slo vi oss til ro med at noen ganger hører man faktisk mystiske lyder her i livet og pratet videre. Plutselig kom jeg på at cider hadde vært fresht sånn i kveldinga, oj-oj-jeg-har-jo-en-i-fryseren! Men fem timer i kalde celsius berører en naturlov som kanskje ikke har gått meg hus forbi, men som en teflonhjerne ikke direkte mediterer hardt over heller mens hun ser Frustrerte fruer og spiser Daimkake. Der lå kjære Herrjunga sprengt i fillebiter av en voksende, flaskeformet isklump, og hele fryseboksen luktet umiskjennelig... - eplecider. Det ble iskald glasskår-ryddings og blodig alvor for å si det sånn. Og igjen må jeg slå fast at learning by doing er beste vei til å innprente sannheter i denne kvinnens liv.




mandag, juni 12, 2006

Nostalgi og tankespinnerier

Idag sitter jeg ikke med ytringstrang om store temaer. Jeg er varm og litt mandagstrøtt, glad og fornøyd, ferdig med timene for idag og mulig også litt tankefull. Tenker en del på om dagen at tiden i 7.klasse snart er forbi. Jeg tror Mister Master så sannelig putta litt nostalgi i DNA'et da jeg ble til. Når jeg tenker på tider som har vært, kjenner jeg lett minnene strømme på. Når jeg vet faser snart tar slutt, merker jeg det liksom i kroppen og blir sånn glad og trist på en gang. Jeg skal "ånde inn" hver time jeg har igjen av tiden i 7.klasse. Jeg vet at denne tiden aldri kommer igjen. Snart er de hormonelle minitenåringene et hode høyere enn meg. De resterende klemmene omdannes til himling og snøft, og om en stund barneskolen bare et minne. De to siste årene har vært - la oss kalle dem - skjellsettende. Til tider har det vært så utfordrende at jeg ikke har visst ut eller inn. Det har vært enormt mye å sette seg inn i. Hver dag har vært et arbeid jeg ikke har kunnet flykte fra. Jeg har sikkert vært en fjern venn for mange av de jeg har ofret mer for tidligere. Sofaen har blitt en kjærkommen landingsstripe, og for første gang i livet mitt har jeg vært avhengig av to tv-serier - sånn for rekreasjonens skyld. Jeg har følt meg voksen. Hatt mer behov for space. Og selv for en volum 25-guri som elsker høy musikk og upbeat-låter, har stillheten plutselig blitt et nødvendig onde. Livet som voksen vil fortsette, men tiden med akkurat disse menneskene der de er i livet, er snart forbi. Slik gjør meg nostalgisk og litt gladtrist på en god måte. Men kanskje aller mest takknemmelig. For jeg tror ingen gjør deg rikere på erfaringer og minner enn en livsglad gjeng med 12-13-åringer på tampen til ungdomstida.

mandag, juni 05, 2006

Roller, forventninger og andre eksistensielle anliggender

"Hvem er jeg?" Det var et av de tre spørsmålene Sofie i Josteins Gaarders roman fikk i postkassa. Å definere hvem man er, er et eksistensielt anliggende flere enn hobbyfilosofen er opptatt av. Helt fra vi er små jobber vi mennesker med å finne ut av hvem vi er, definere vår personlighet og sette de riktige grensene for hva som faktisk er meg og hva som er forventninger knyttet til den rollen jeg spiller. Dette er ting jeg har tenkt mye på i det siste. Både fordi jeg den siste tiden har hørt mennesker fortelle at de "har funnet seg selv", fordi det er et tema jeg er opptatt av og fordi jeg prøver å finne ut av det samme selv.

Noen ganger slår det meg at det som var "Magda" i 1999, slettes ikke er den samme opplagte Magda i 2006. Mange ganger blir vi overrasket over at mennesker forandrer seg, skifter uttrykk eller tar de valgene de gjør, gjerne fordi vi har en bestemt oppfatning av hvem den personen er. Det er i og for seg ikke så rart. Man danner seg jo inntrykk av mennesker ut fra det de sier og gjør, hva de sier de står for, hvilke veier de velger osv. Samtidig, jeg tror det foregår mye i menneskers indre som ikke står skrevet utenpå.

Når mennesker tilsynelatende "plutselig" tar helomvendinger, kan det snarere være et utfall av en prosess som har pågått over tid, men som ingen andre ser. Vi kan jo ikke kreve at folk skal dele alle sine tanker og resonnementer med oss. Når vi blir overrasket, kanskje til og med s j o k k e r t, over mennesker vi tror vi kjenner, trenger vi kanskje ikke bli det. Kanskje de rett og slett har våget å erkjenne hvem de er, hva de ønsker å stå for og slik har kommet til fred med seg selv. Uansett hva vi rundt måtte mene, må vi la mennesker få være den de er. Vi kan ikke kreve at folk skal leve opp til en rolle dannet av omgivelser, familie eller miljø. Uansett om folk faktisk HAR funnet seg selv og uavhengig av om de har "landet på riktig bein", tror jeg på å la mennesker få gå gjennom sine livsprosesser uten krav og skrikende stemmer fra omgivelsene. Vi kan godt gi råd, dersom vi står i en posisjon der det er naturlig. Det er viktig å vise omsorg for sine venner, og det handler ikke om å være apatisk til medmenneskers veier og livsvalg, men jeg tror det er rett å være varsom. Det handler dypest sett om respekt for andre mennesker. Respekt for deres identitetsprosesser. Å bli møtt med krav, motstand og betingelser, er ikke kjærlighet. Vi skal løfte opp vår neste. Være tilstede. Lytte. Også når mennesker overrasker oss og vi ser de vi er glad i andre valg enn vi forventer.

Bare noe jeg har tenkt mye på.

Hm. Jeg opplever stadig at jeg ikke kjenner meg igjen i en del bombastiske påstander og reaksjoner. Og jeg merker selv et behov for å løsrive meg fra en del klamme grep og forventninger. Derfor reflekterer jeg mye rundt issues som dette. Kommer nok mer om dette på et senere tidpunkt.

fredag, juni 02, 2006

Dagen idag


Det siver pannelkakelukt opp gjennom rørene fra SFO. Det er fredag og langhelg. Sommerkonserten med den ene musikk-klassen min er overstått. Vi har tatt klassebilde og portrett idag. Jeg har tenkt på sommerferien. Jeg har begynt å bla i boka som kommer til å bli en del av mitt eget pensum til høsten. Jeg har savnet. Jeg har undret. Jeg har spist grovbrød med Vita Hjertego'. Jeg har kjent ekte omsorg idag. Det er halvfint vær ute og jeg har tenkt at jeg er glad jeg ikke bor på Vestlandet. Jeg har tenkt på om jeg noen ganger får oppfylt mine to største drømmer. Jeg har vært sugen på noe godt. Jeg har vært i godt humør. Jeg har funnet ut at livet er en liten, stor dings jeg ikke blir helt klok på.

Idealer

Snill, men ikke dumsnill.
Impulsiv, men ikke uansvarlig.
Ærlig, men ikke naiv.
Overbærende, men ikke ettergivende.
Kunnskapsrik, men ikke belærende.
Ukomplisert, men reflektert.
Komplisert, men forståelig.
Kritisk uten å være dømmende.
Sosial, men selvstendig.
Direkte, men ikke hensynsløs.
Selvsikker uten å være arrogant.
Tolerant, men likevel med egne klare standpunkt.
Rik på selvinnsikt, men ikke navlebeskuende.
Sterk uten å være redd for svakhet.

Jeg tror mye her i livet handler om en sunn balanse. Det er i og for seg et innlegg for seg selv. Kanskje jeg skriver mer om det en dag?

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen