onsdag, mai 31, 2006

Livets flakkende blikk


Se vidsynt
sier toleransen
Se med skråblikk
sier humoristen
Se inn i deg selv
maner samfunnet
Se oppover
sier troen
Se bakover
sier psykologien
Se framover
ber den nye kjæresten
Se til siden
hvisker medmenneskeligheten
Ikke se
sier skyldfølelsen
Se
sier samvittigheten

Og der ligger vi
strukket som
et stramt skinn til tørking
med granskende øyne
og flakkende sjel
og med håp om fremtid
mens vi prøver
å leve
det livet
vi er tildelt
her på jorden

Og kanskje blir vi klokere
Kanskje

Grilling, espresso og skogstur


Onsdager har for meg blitt hverdagsukas høydepunkt. Siden jeg er ferdig tidligere på jobb denne dagen, blir det gjerne til at jeg finner på noe sosialt rett etter jobb. Vennebesøk, jentelunch, shopping, kafébesøk - slike ting. De er som regel spontane, og det er vel kanskje derfor jeg verdsetter disse onsdagene så mye. Noen ganger kan det lett bli litt slik "ja-guri-nå-må-vi-snart-få-til-å-treffes-asså" med noen og enhver, men ofte blir disse "ja-guri"-utsagnene til fint lite avtaler. Dagene er intense, ukene flyr og alle er opptatt. Og vi nordmenn er i følge en tidligere omtalt chilensk venn "otroli flinke på å sitte i den sofa". Da er det bedre med de impulsive "stikker-du-innom-imorra"-raptusene! Jeg møtte fetteren min igår, og slik det ble det til at jeg havnet på grillings der idag. Så utrolig koselig!

Selvom jeg ikke er noen familiesammenkomst-fantast eller føler trang til slektsstevner annenhver sommer, merker jeg at det faktisk betyr utrolig mye å ha venner som også er familie. Mennesker man har kjent siden man sprang rundt i bleia. Som tar deg for den du er og som det er lite pes å henge med. Fetteren min som bor her i Tønsberg er en slik. Han, kona og "sumobryter-Sarah" (datteren) bor i et lite, koselig hus i nærheten, og innimellom tar jeg meg en tur innom. Sumobryteren har imidlertid strukket seg en smule og kommet forbi "strikk-rundt-armen"-stadiet, men er like fullt søt som en rampeengel og en linselus av dimensjoner. Idag har vi grillet nakke-koteletter i den utrolig koselige hagen deres, spist borgermesterstang og espresso til dessert, og etterpå vært på sightseeing i skogen like ved. For meg som er en familieløs jobbeguri på 27, betyr slike ting faktisk utrolig mye. Kanskje det er en del av det å bli voksen det også? Å se verdien i rolige, små skogsturer sammen med en småbarnsfamilie en helt vanlig onsdag i mai. Hm.

(Flere bilder på www.ameliepics78.blogspot.com)

søndag, mai 28, 2006

Amélie klipper plenen

Jeg har aldri skrytt på meg at jeg er noen kløpper i tekniske, elektroniske eller motordrevne ting. Det har vel til en viss grad noe med interesse å gjøre, men sannelig lurer jeg på om det ikke har litt med anlegg å gjøre óg (Jfr forrige innlegg, HER). Jeg skyr bruksansvisninger, lever på dådyrblikket med hensyn til f.eks datahjelp og tilbyr lett hjelp på alternative områder dersom jeg lukter behov innenfor den praktiske sjangeren. Jeg flyter dermed heller på skryt for annen innsats, uten at noen oppdager how much I suck når det gjelder rørleggeranliggender, maskinistiske gjøremål og umbraco-stunder med Ikea-varene.

Det er ikke det at det har vært noen bevisst kjønnsrolleutdeling i familien. Broren min er ikke direkte kløpper på slike ting han heller. Storesøster derimot, elsker å skru sammen ødelagte klokker og støvsugere. Lillesøster lider av attpåklatt-syndromet, så slik sett har jeg ikke helt oversikten hva angår praktiske evner. Når det tidligere var hagesjau i barndomshjemmet på sommeren, deiset jeg ned på den grusbelagte gårdsplassen og luket vekk hver millimeter av løvetann, edderkoppgress og annet svineri. Det bare ble slik - at jeg aldri meldte meg til gressklipping. Som en følge av dette har jeg i ettertid pådratt meg noe jeg vil kalle VFG. Vegring For Gressklipping.

Når Amélie da flytter til et hus der gressklipping er en uvegerlig del av pliktene, er det ikke lenger snakk om å snike seg unna og tilby dreven luking. No mercy: Den store plenen skal og må klippes på rundgang. Rundgangen når meg med jevne mellomrom, og denne uka var det min tur.
Med litt bærehjelp opp fra kjelleren, står den gule klipperen der. Motordreven og blank i plasten. Med drift på hjulene og stor gressoppsamler. Ikke nok med det, enhver gressklipper med respekt for seg selv, har et håndtak som gjør klipperen nærmest selvgående. Strengt tatt er det vel denne spaken som skremmer meg en smule. Ved siden av selve oppstarten.

- Eh. Martin! Jeg får ikke starta 'n!
- Det er bare til å dra!
- Jeg drar, jeg! Som bare pokker!
- Har du ikke muskler?
- (Ha-HA, ja.)

Martin Nabo starter gressklipperen. Jeg tar over.

- Jeg husker ikke helt hvilke håndtak som betyr hva. Men - det er noe gæ'ernt her, trur jeg!

Klipperen må stoppes. Martin Nabo tar en titt. Og ja, så sannelig. Vaieren til selvgåer-effekten er dvask som en ørret. Han skrur og mekker litt. Viser og forteller. Og jeg absorberer. Hevn over VFG!

Han gir meg sjansen til å prøve på oppstart igjen, og lett triumferende iakttar jeg klipperen som begynner hoste og harke før den legger seg på jevn dur-nivået. Dermed er jeg i gang. Gule løvetann kappes brutalt før de suges inn i oppsamleren bak. Gresset dunster grønt og sommerlig. Jeg...tja... ikke-akkurat-går-ledig-bak-gressklipperen-men-snarere-henger-på-slep, fullfører første rad, og kaster et blikk bakover. Idet jeg skal gi vokalt uttrykk for min beundring, hører jeg et dunk. Den selvgående motoren har akkurat durt inn i gjerdet til den andre naboen.

- Woooopsann! Hehe.

Jeg haler klipperen bakover, og durer i 90 graders vinkel mot andre kant av hagen. Med støvsugergemeng, dvs frem og tilbake, fjerner jeg gresset innerst i det ene hjørnet (og med spaken fortsatt inne - for enkelthetens skyld). Dette går jo som smurt! Jeg snur 90 nye grader tilbake og fortsetter i riktig retning igjen, og vips er jeg kant i kant med første nyklipte rad. Radene blir flere, og smilet blir større. Hver gang jeg kommer til en busk, durer jeg bare rundt med klipperen en gang ekstra eller to for å finne tilbake til rett rad igjen. Omtrent som i en rundkjøring. Første tømming er et faktum, og jeg slipper opp spak nr 2. Fillern. Nå må jeg jo starte klipperen på nytt.

- Eh. Martin! Jeg får ikke starta 'n.

Og denne gangen er det ikke bare fiskebollene som skaper trøbbel. Det mangler visst bensin. Jeg svinser ned i kjelleren og finner en kanne.

- Holder dette?
- Ta litt mer, du,
sier Martin Nabo. - Og du, du bør ikke stikke tuten så langt nedi! Da ser du ikke hvor mye du heller.
- Eh. Selvsagt.
Jeg trykker tre ganger på pumpeknappen, drar som en bolegutt, og gressklipperen starter (faktisk). Der ja! Merker jeg har litt mer dreisen nå!

To rader etter har jeg et problem i vente: Hagemøblement nr.1 må flyttes vekk! Det betyr at jeg må stoppe klipperen igjen - etter tre rader. Hvorfor tenkte jeg ikke på det før? (Og jeg vet nøyaktig hvorfor) Jeg er nesten på vei opp til Martin nabo igjen, før jeg på sjuende "dra-og-trekk", hører den velkjente motorlatteren. Treig bare på pur, mumler jeg. Jeg fortsetter mine rader og hjørner, svinger rundt busken, håper naboen ikke ser meg og durer bortover plenen. Ooops! Hagemøblent nr 2 dukker opp, jeg stopper klipperen, tømmer oppsamleren, starter opp, fortsetter, stopper igjen, flytter hagemøblement nr.3, starter (ser man det!) og tro det eller ei: Klipper ferdig den store plenen! Jeg kaster et blikk på verket mitt. Hm. Ikke akkurat noen English lawn, men med unntak av rundkjøringene rundt buskene og enkelte nittigraders brudd i mønsteret, er radene... tja... med litt godvilje, forholdsvis rette.

Når jeg kommer inn, finner jeg en melding på mobilen. Det er fra mor: "Hei på deg! Nå har vel gressklipperen frest avgårde med en vakker, ung mø på slep. Eller ble det en annen utgave?"

En lett kombo, tenker jeg, og konstaterer at øvelse gjør mester og VFG'en historie. Snart i alle fall.

torsdag, mai 25, 2006

Om skriving, forskjeller og indre driv

"Har du skrevet alt det der?"
"Ja."
"Siden når?"
"Siden jeg startet bloggen. Desember, tenker jeg."
"Jeg måtte ha tatt betalt for å gjøre det samme!"

En liten samtale på arbeidsrommet her om dagen. Jeg snakket med en kollega om blogging og avslørte at jeg var "one of those". Hun ville se. Jeg tastet inn adressen, og deretter kom utsagnet ovenfor. Jeg måtte smile. Har aldri tenkt slik på det før. Jeg lever for å skrive. Jeg skriver i søvne og skriver når jeg går hjem fra jobb. Når jeg sitter på bussen, hører jeg setningene dandere seg fiffig i språklig geledd inni hodet, og ikke få papirlapper har knotete tegn påskrevet. Utsagn jeg må huske. Sitater jeg kan bruke. Ord som passer sammen. Skrivingen er så stor del av meg at uten den, hadde jeg ikke vært meg. Rart det der, hvor forskjellige vi er. Funderer på hvordan det må være å ha et sånn forhold til fotball - jeg krever en rimelig stor million for å bevege meg ut på en gressbane med hvite kanter - eller hvordan det må være å føle sitring over å føre regnskap. En elev av meg sier hun kan ikke leve uten dansen. En annen jeg kjenner lever og ånder for el-gitaren sin. Noen ganger undrer jeg på om disse tingene er medfødt eller om de utvikles gjennom mestring og kunnskap. Mulig det er en kombinasjon. Det hender jeg lurer på om jeg har noen skjulte talenter. Hva om jeg hadde begynt med fekting? Eller tenk om jeg vokste opp med foreldre som tok meg med på arkeologiske studieturer hver sommer? Pappa er riktignok hobbyornitolog på sin hals, uten at det har påvirket min interesse for sorte prikker på himmelen (Fugler - slik jeg ser dem). Jeg tror det må være et slags indre driv. Det er sikkert en grunn til at noen kicker på gamle krigsfilmer fra de er små og andre danser rumpedans foran Voice tv fra bleiestadiet. (Iakttok ei lita snuppa hos et vennepar for et par uker siden). Folk er heldigvis forskjellige. Jeg tror det skal være slik, og jeg tror det er viktig å finne de tingene som gir en indre driv. For de tingene gjør en levende. Og de defininerer mye av den man er.

Bare noen refleksjoner på en fridag i mai...

onsdag, mai 24, 2006

Lærerhverdagen

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde mulighet til å fortelle mer fra lærerhverdagen min. Glade dager, dårlige dager, utsagn, kommentarer, hendelser, utfordinger, samtaler under fire øyne, verdifulle øyeblikk, situasjoner der jeg kommer til kort, innsikt jeg får langs veien og ikke minst barna jeg møter hver dag. De utgjør så mye av livet mitt og påvirker hver dag og hver uke. Men taushetsplikten er hellig. Slik er og skal det være. Noen ganger merker jeg bare at jeg skulle ønske jeg kunne dele mer. Å være lærer krever så mye, men gir desto mer. Jeg viser mine verste sider, jeg deler mine beste. Jeg ler så magen får krupp og gråter mine skjulte tårer bak arbeidspulten. Jeg ønsker barn forsto mer av voksne noen ganger, men merker like mye at jeg trenger å forstå barn litt mer. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne sette meg ned med hver enkelt litt oftere, men oppmerksomheten er nødt til å splittes. Så mange ting er annerledes enn det man trodde underveis. Men det jeg vet er at jobben min er viktig. Og med dét i baggasjen, blir både det positive og det negative en del av min egen skole.

mandag, mai 22, 2006

Liten mandagsmetafor

Det gjør ondt når knopper brister, skrev en lyriker en gang. Ja. Det er det. Når blomsten folder seg ut, kronbladene lar lyset skinne på seg, duften får lov til å sive ut og man håpefullt strekker seg mot himmelen... - det kjennes. Det er vakkert, men det krever styrke. Det trengs en oppreist stengel med styrke og sårbarhet tett vevd i sammen. Noen ganger har man for mye styrke. Andre ganger for mye sårbarhet. Blomsten kan noen ganger lene kronbladene sine litt mot hverandre igjen. Ikke fordi man vil, men fordi det bare skjer. Det er deiligst å være åpen og fri, men det er tryggest å beskytte de små frøene i midten - der kilden til det vakre ligger. Skjønnheten og gnisten.

Men frisk luft, fuktighet og sollys kan heldigvis åpne blomsten igjen. Sol - kom! Regn - fall på meg...

Min lillesøster


Utdrag fra en søster-samtale:

"Amélie, det bildet ditt var ikke noe fint." (Kort forklaring: Et bilde jeg brukte til et spesielt formål.)
"Neivel. Hvorfor ikke? Synes det var litt morsomt, jeg."
"Næhæi! Du ligner ikke på deg selv!"
"Jammen er det ikke greit å ha noen halvfine bilder óg?"
"Nei! Det ser ut som om du er overbitt, og så har du blank nese og skygge på øyet!"
"Å nei! Har jeg blank nese?"
"På bildet!"
"Alle har da vel blanke neser i blant!"
"Jammen, du trenger ikke akkurat å publisere det."

Deretter en lengre utlegning om hvilke bilder som var fine, og hvilke bilder som hadde eselglis eller musebitt, noe jeg i følge henne heldigvis ikke har i virkeligheten. Bildene skal være representative! En søsters ord veier tungt. Er dommen felt, er det bare å adlyde.

Jeg må le innvendig når jeg tenker på alle de rare, finurlige, hysterisk morsomme jente-søster-pratene vi har innimellom. Ordene har jo gjerne en tendens til å bli slengt vegg-i-mellom når man snakker med søstre av kjøtt og blod. Hva skulle jeg egentlig gjort uten en lillesøster jeg kan slenge med leppa til, fnise med eller 'prate skit' med? Snozeguri – I love you. Du fortjener en liten hyllest.

Min lillesøster er attpåklatt - og bærer rollen med verdighet. ”Alt mitt er ditt” er et slags hellig mantra for småsøsken. Når hun overnatter hos meg (og jeg sover litt lengre), og jeg så blir vekket av Miss diva-guri, oppdager jeg i morgenrødens tåkedis at mitt sist innkjøpte kjede dingler rundt halsen til søs. (Oj! Hehe, har du lånt kjedet mitt? Søtt! Det kledde du!) Et lite blikk nordover avslører et svart hår-bandana stilfullt dandert på søsterens hode (Er ikke det mitt?) og et blikk mot sør viser yndlingsjakka di lett henslengt over venstre arm (Hey!). Lillesøster tryller frem "ehe-jeg-bare-lånte-noen-ting-jeg-du-skal-snart-få-det-igjen-helt-sikkert-asså"-blikket, og storesøster dumper tilbake på puta med "hva-har-man-storesøstre-til" i bakhodet. Når du står opp, ligger det en sti av hårspenner, undertøy og vann på badgulvet, og kaffetrakteren blinker i rødt. Kaffen er i det minste varm, tenker storesøs.

Alt som irriterer deg ved småsøsken – alle frynsegodene de får, oppmerksomheten de naturlig greier å gjøre has på, alle tendenser til VM i manipulering, alt de kan som du ikke kan - får et slags rosa skjær inni storesøsken. Det skal liksom være slik. For innerst inne beundrer du dem mer enn du greier sette ord på. Min lillesøster er et multitalent. Hun synger og danser, dikter og traller, klimprer og mekker, klipper og limer. Hun står på scenen, vinner konkurranser, går i studio, får jobb foran 40 andre (enda hun søkte dagen før søknadsfrist), blir avbildet i Motorveteranen fordi hun tilfeldigvis deiser forbi med røde lepper i polkaprikk-kjolen sin, går catwalk-modell, får sangtilbud, smiler som en sol, publiserer dikt og snakker engelsk som et lokomotiv. That’s my sister! Stolt og beundrende må jeg bare innrømme at livet mitt ikke hadde vært det samme uten en lillesøster å se opp til...

tirsdag, mai 16, 2006

På Peppes med en gjeng tenåringer

Jeg tror ikke jeg visste hva jeg foreslo da jeg lovte klassen min å dra på Peppes Pizza dersom vi nådde målene vi hadde satt oss i forhold til et spesielt prosjekt. Tanken var selvsagt god: Å gjøre noe sosialt med elevene og gi dem en koselig opplevelse på slutten av skoleåret. Dessuten er Peppes særs egnet for sosiale gatherings og pizzakos. Kursrommet i 2.etasje er ikke minst egnet til å samle en energisk 7.klasse en mandagskveld i mai.

Vi nådde målene, og langbord ble bestilt. Jeg hadde selvsagt ikke tatt med i beregningen at jeg kom til å sitte på jobb til kl 17.30 og at jeg hadde hatt besøk av en b-menneske-venn dagen før, så Paracet måtte uvillig legges ned i veska.

Klokken 19.00 var vi på plass. Snuppelurene trippet inn med struttende skjørt og lipgloss, og gutta hadde dynket skjortene og genserene sine i Lacoste og Jean Paul for menn. Det er vanskelig å forklare det, men det er en helt egen følelse å sitte der som 27-årig lærer og titte nedover langbordet med tolv-tretten-åringer som du har kjent to år. Du ser dem, en etter en, gå fra barn til små tenåringer i startfasen. Centimetrene fyker i været, hårvoksen glinser, språket forandrer seg og selvbevisstheten øker. Jentelus er ikke lenger en reell fare (snarere et ønske) og guttene er ikke lenger bare dumme. Hver dag møter du disse unge menneskene som slenger med leppa og ser deg på gode, så vel som dårlige dager. Du blir bare så vanvittig glad i dem. Bak alle regler og oppfølgings-greier, kryss og rettinger, undervisning og lærdom, sitter du jo der med alle følelsene dine. Du ser mulighetene deres, du håper det vil gå dem vel, du ser for deg livet deres om ti år og håper de vil huske deg i alle fall littegrann. Munnviken krummer seg over hormonstyrte utsagn og filterløse kommentarer ("Har du den k v i n n e l i g e perioden din, eller?"), og du tar deg selv i ønske at tiden skal stå stille.

Slik tenker jeg i situasjoner der jeg ser dem nedover et langbord alle sammen. Men tankene varer ikke lenge, for et kursrom i 2.etasje på Peppes er på en merksnodig måte stimulerende for å slippe løs alle hemninger. Yeey! Vi er alene! Vi drar opp persienna og henger oss ut vinduet! Jaaaaa! Nei, vi tar 90 bilder med mobilen, tubituuuuuu! Vi leker vi er fulle folk i baren! Oj, der vi ikke får lov å gå inn fordi den er avstengt, men vi gjør det likevel! Whoo-hooo!

Der satt altså jeg og (heldigvis) en lærer til og var vitne til en helt rabiat gjeng med trettenåringer på pizzarestaurant. Nå hang selvsagt ikke alle opp-ned, men jeg lurer på om ikke 80/20-regelen gjelder her óg. 20 % står for 80 % av, i dette tilfellet, støy. Jeg må le når jeg tenker på hele opplevelsen. Der sprang en fersk servitrise fra Volda rundt og opp og ned som et uvær og skrev bestillinger som stadig ble forandret på, kommuniserte med kokken som knapt hadde fått med seg at det satt 18 stykker oppe i 2.etasje, rettet opp i feil og febrilsk leste på leppene for å tolke utsagn fra oss som var voksne. Pizzaen var først på bordet etter 35 minutter, og innen da hadde halvparten vært på do tre ganger, trengt frisk luft fire ganger og lurt på hvor maten ble av ca seks ganger. Hodet dundret, men jeg måtte likevel smile, for jeg visste at jeg kom til å minnes kvelden som god in the future.

Etter endt pizza-spising, gikk vi ned på brygga. Skating på Bryggekanten (da vi snudde ryggen til), jentehyl og HØY stemning kom til sin rett en ellers rolig mandagskveld i Tønsberg. Da jeg kom hjem på kvelden, hadde jeg pandaøyne, hodepine og latterkrampe.

Så selvom jeg ikke skal på Peppes med en gjeng crazy unger i puberty-fasen igjen med det første, skal jeg likevel skrive under på at kvelden ble.... kall det minnerik.

fredag, mai 12, 2006

Bygdespøkelset

Noen har spurt om jeg kan dele litt av oppveksten min. Kanskje fordi det har kommet noen drypp inni andre ting jeg har skrevet. Mine første syv år var ren lykke. De neste synes jeg det er vanskelig å beskrive, for de var ikke ulykkelige. Jeg opplevde mye fint. Men det at vi flyttet, gjorde noe med meg. Jeg følte meg aldri hjemme her. Og det var et trangt sted å bo. Selvsagt merker det en. Og noen ting merker man mer til i ettertid.

Dette handler altså om tiden på dette stedet: Fra jeg kom dit som nesten åtte-åring til jeg flyttet derfra som 18,5-åring. Det handler vel igrunnen ganske mye om fenomet bygdespøkelset, eller bygdedyret om du vil. Jeg har tatt utgangspunkt i fem scenarioer. Det er i grunnen mer personlig enn jeg pleier å være, men når jeg tenker på hvor godt jeg liker at andre deler ting, kan det kanskje ha noe for seg at jeg også er litt åpen.

* * *

Scenario 1:
"Vi har ei ny jente i klassa". Tyve øyne snudde seg synkront mot jenta midt i klasserommet. For øyeblikket skulle hun ønske pulten kunne senkes under jorda og at hun kunne skli ned og dra langt, langt vekk. Hun tenkte på klassen hjemme, bestevenninnen på det stedet hun hadde vokst opp, gipshodet de hadde gjemt, tryggheten som lå i gatene. Alt som var kjent. Men nå var hun her. Liten i verden. Liten på et nytt sted. Læreren virket hyggelig. De andre elevene var greie, men famlende i sitt forsøk på å nå inn til en ny andreklassing. En ganske sjenert som sådan.

Utdrag fra et scenario som egentlig er ganske stort:
"Å’ syns’ du’a Hilde" En av de mest dominerende i klassen spurte hva hun syntes om dagen før.
"Jeg syns det var kjempegøy!"
"Gøy?" Fnising. "Du mener gør-artig?!"
Ekko på innsiden. Feil dialekt. Feil dialekt. (Som vanlig.)

Scenario 3:
Hun hadde hele tiden levd med følelsen av at hun ikke hørte til her. Innflytterfølelsen. Den man lenge undertrykker fordi man så gjerne vil passe inn, men som til slutt tvinger seg frem som en badeand som nekter å synke til bunnen av badekaret. Den spretter opp. Igjen og igjen, enn hvor mye du prøver å presse den ned. Hun snakket feil dialekt. Og ble rettet på. Hun kom ikke herfra. Hun hadde aldri likt bygdekulturen, sladderen, manges mistenksomhet mot det som luktet av noe annerledes. Hun var vokst opp med noe annet. Åpenhet. Glede. Trygghet. Utryggheten vokste ettersom hun ble eldre og så mer av det hun ikke hadde sett da hun var liten. Dette stedet godtok simpelten ikke at man var "annerledes".

Snakket man en annen dialekt og var innflytter, var man det. For evig og alltid. Et slags fremmedelement, et hår i suppa. Brydde man seg for lite om naboen, var det lett å føle seg rar. Sladder var jo en viktig ingrediens for å holde seg oppdatert. Visste man ikke hva "Seksognitti" var, ble man lett prippen. Var man kritisk til kulturen og stedet, merket man at man var mindre velkommen. Veien til å bli et yndet sladder-objekt var kort. Var man ikke på hjemme-alene-fester de første årene på ungdomskolen, kunne man bare glemme å være en del av gjengen. Var man flink på skolen, var man skolelys. Dét var ikke positivt. Var man oppå det hele såkalt personlig kristen, ble det hele mer "awkward". Kanskje man trodde man var bedre enn dem? Man skulle passe inn. Ikke være for annerledes. Ikke være bedre enn andre. Janteloven har alltid hatt svært gode kår på dette stedet. Rykter likeså. Og dem var det mange av. (En fjær ble ikke bare til fem høns, den ble til en hel farm av fjærkre og lort.)

Scenario 4:
15 år. Ungdomskolen over. Ingen dominerende kommentatorhauker som kontrollerte hver bevegelse. Lenger vekk fra det trange. Ny skole i naboby. Nye mennesker. Litt sminke. En gradvis forbedring av en heller tragisk klesstil. Kanskje ikke superfancy. Kanskje fortsatt litt skolelys. Kanskje fortsatt ikke med en selvtillit på topp. Et vedvarende brennmerke fra hjemstedet. Ting preller ikke av så lett. Man trenger ikke være mobbeoffer for å være merket.

Scenario 5:
18 ½ år. Ferdig med videregående! Flytte hjemmefra. Ut av redet. Egne planer. Egen hybel. Nytt sted! Nye mennesker. Rosa hjerter og Min første store kjærlighet. Livet oppleves slik man ønsket det skulle være alle årene i det som nærmest føltes som et fiendeland. Drastisk sagt, men like fullt en følelse som satte seg fast.

* * *

Disse fem scenarioene beskriver fragmenter av et levd liv. Jeg kunne tatt med mer, jeg kunne tatt med mindre. Jeg har bevisst valgt å stoppe ved scenario fem. Dette er ikke en biografi. Heller ingen traumatisk historie om vold og overgrep, slag og forsømmelse. Jeg har skrevet ned noen ting som har satt spor i meg og gjort mye med meg. Noen ganger er det de små tingene som setter spor. Eller de vedvarende følelsene du har, og som du ikke skjønner hvorfor du har. Jeg gjør det litt for min egen del. Og litt fordi jeg har kommet frem til at jeg synes det er ok å dele det.

Jeg har ennå et ambivalent forhold til dette stedet. Det er en grunn til at jeg sjeldent drar hjem. Jeg er glad i familien min, men familien kan man treffe på mange måter. Hjemstedet unngår jeg helst. Det er trist at det er slik. Jeg føler meg feig, at jeg burde kommet lenger i en alder av 27 år. Jeg er på mange måter en sterk person. Jeg har oppnådd mye i livet. Jeg er utadvendt, glad i mennesker, smilende, positiv, mange ganger uredd og direkte. Men "fobien" for stedet jeg vokste opp er der. Jeg drar selvsagt hjem innimellom. Og jeg treffer vennene mine fra videregående. Men selve Stedet skyr jeg. Badeanden popper opp.

Jeg er en annen idag. Jeg har modnet og blitt voksen. Hjemstedsfobien står ikke skrevet i panna mi, og livet er bra. Men siden nesten ingen på stedet kjenner den jeg er idag, føler jeg meg som en fremmed fugl når jeg sitter på bussen der hjemme. "Hjemme". En fremmed fugl som likevel føler hun må bevise noe fordi folk tror de vet hvem jeg er. "Der er hu’ ja. Fra den familien som..." Jeg protesterer inni meg. Jeg vil ikke være noen "hu’ ja." Alt jeg har følt på disse viktige årene av mitt liv, skaper en slags paranoid følelse av å bli iaktatt. Det blir man på dette stedet. Det oppleves... kvelende. I det minste klamt.

De første årene av livet mitt har i perioder gjort meg liten. Holdt meg delvis nede. Men de har også manet frem en rebell. En ramp :o) Og med det – en rekke nye sider. Kanskje faktisk en hel del gode også. Livet former oss. Enten på den ene eller på den andre måten.

tirsdag, mai 09, 2006

En fancy automat...


Noen ganger hadde det vært innmari greit om jeg hadde en "cola-automat" for alt jeg trengte her i verden. Instant. Her og nå. Ikke noe pes. Den hadde vært min og bare min, og jeg hadde ikke trengt å putte på en tier heller. Neida, et lite touch med fingeren, og min identitet var stadfestet. Det fantastiske med denne automaten - det er selvsagt ikke snakk om en cola-automat, men en alt-du-trenger-her-og-nå-transportør - hadde vært at den ikke tok noe særlig plass. Nei, den var faktisk så liten som... som en kommode kanskje... Og den SÅ ut som en også! Men det fantastiske var at hvis du snudde den rundt - også med et lett touch - så hadde den et display på baksiden. Der kunne du taste inn hva du trengte... og når du trengte det. Nesedråper? Ikkeno' problem. Tomt for doruller, sa du? Tam-ta-raaaam! Et pose ferske, hjemmelagede rundtstykker? Here they come! En sykkel, oh dear? Be ready! En annen gang hadde det kanskje vært behov for en skulder å gråte på - og vips, så var dét et faktum også. Ferdiglagd middag fordi man ikke rakk innom butikken, en soleklar plan for de neste årene, finvær, flybilletter, rygg-massasje, vaskekone, selvdreven Swiffer, bli ny-dag, sjokolade på godtesjuk-dager, gressklipper-robot og... kanskje en prins på en kanskje-ikke-hvit-hest-men-du-skjønner-vel-hva-jeg-mener. Hm.

Men når jeg tenker etter, hadde jeg bare blitt en bortskjemt drittunge av å eie en slik maskin. Ingen motstand, heller ingen seire. Alt på sølvfat? - Latmannsliv. Ikke noe jobbing? Heller ingen gleder og personlig utvikling.

Likevel - det er lov å drømme. Spesielt når man trenger litt dullings i hverdagen. Og kanskje også en pakke doruller.

mandag, mai 08, 2006

"Vær så snill å se meg!"


SE MEG

vinden løfter meg bort, løfter meg til et sted.
et sted der sorger er glemt! her være kun glede!
for ingen sorg skal bryte meg ned! den varme luften av kjærlighet stråler i våre hjerter!

jeg åpner opp øynene.
jeg er her, fortsatt er jeg her.
der gleden er skyggen av sorgen,
skyggen av lyset!

vær så snill! se meg!
hent meg bort fra ondskapen,
før min vilje i skyggen vil dø...



Diktet er skrevet av en ung jente. Se http://www.skoleforum.com/stiler/dikt/det.aspx?id=4759


Det er så mange barn som lider i det stille. Deres livshistorie står ikke skrevet i panna. Ting som skjer i de mørkeste kroker, forblir i mørket. Ordene de lever med hjemme - eller på skoleveien - kommer ikke på Nyhetene. Fars og mors ordfeider gjaller over hodet, men sniker seg likevel inn i de skjøre rommene. Familiehemmeligheter dekkes over. Ensomheten blir et komfortabelt vanedyr. Om de har det bra? Joda. Om alt er fint på skolen? Kan man si nei?

Jeg har lest en del blogger i det siste. På Vg blogg har jeg kommet over historier som det gjør vondt å lese. Historier skrevet av voksne som bearbeider sin tapte barndom. Incest. Misbruk. Mobbing. Avvisning. Vold. Hvor var de voksne? Hvorfor så ingen meg? Hvorfor var det ingen som spurte? Eller som våget å spørre mer? Som gjorde noe? Spørsmålene blir hengende igjen å dirre ubehagelig og nakent i lufta. Jeg må si det gjør noe med meg. Jeg jobber jo med barn og unge, og jeg vet - vet så inderlig vel - at min rolle som voksen innebærer et voldsomt ansvar. Jeg kan være den som personen som så. Eller som valgte å se vekk. Noen barn er lette å lese. Men hva med de andre? Hvordan kan jeg som voksenperson klare å se tydelig?

Man trenger ikke jobbe i barnehage, skole eller ungdomsklubb for å se disse barna og for å gjøre noe. En av bloggene jeg leste, etterlyste naboer som brydde seg. Som torte å stille spørsmålstegn og SE lengre. Å bli sett er et grunnleggende behov hos oss mennesker, kanskje spesielt hos de som ikke roper om vår oppmerksomhet. Er du nabo, slektning, medmenneske, venn, lærer - du kan faktisk utgjøre en forskjell!

En liten tanke på en ellers så solfylt, vakker dag.

mandag, mai 01, 2006

Nikolaj og Julie

"Når hjertets rytme ændres - kommer livet ud af takt."


Jeg savner den danske serien "Nikolaj og Julie". Den gikk i reprise på Nrk i sommer. Så mange tirsdager jeg kunne, krøllet jeg meg sammen i sofaen med tekoppen og så de to episodene de viste om gangen. Det er noe ved den som jeg liker fryktelig godt! Kanskje fordi den er et studie av menneskelige relasjoner og parforhold (især). Den tar ting på kornet. Du føler på kroppen det de føler. Mennesker har mange rare forsvarsmekanismer i funksjon. Rart det skal være så vanskelig å avsløre svakhet, å våge å vise smerte og sårhet.

Nikolajs klønete fakter. Hans dragning og sjalusi vis-á-vis Julie. Hans mannlige ego. Følelsen av avvisning. Alt så gjenkjennelig! Julies dårlige samvittighet. Ønsket om spenning og en annerledes hverdag. Samtidig den fortsatte dragningen mot Nikolaj som hun fornekter. Og eplekjekke, men samtidig myke Philip, som uten å vite om det kan ty til løgn for å imponere eller beskytte seg selv.

Det fenger å kunne se det hele sånn fra utsiden. Ikke at jeg personlig kan relatere til alt. Noen ganger tenker jeg at ved å ta klarere valg og standpunkt, ville hovedpersonene også kunnet unngå noen av de kompliserte situasjonene de kommer opp i. Men saken er at mange mennesker opplever det de opplever. Og serien setter ord på noe: Vi mennesker er sammensatte! Følelser kan komme og gå over natten. Ting er ikke alltid som vi tror. Vi bærer alle på en forhistorie, en baggasje, som påvirker hvordan vi handler og reagerer i nåtiden.

Når Philip først kan forsone seg med at han en dag likevel ønsker å bli far, og Iben rett etterpå avslører at hun er mer enn en måned på vei, forsvinner enhver rest av usikkerhet og guttete umodenhet. I stedet kommer en ny side fram: Kontroll. Av frykt for å bli en dårlig far - han opplevde selv å vokse opp med en dårlig mor og fravær av far - inntreffer kontrollerende oppførsel. Et overansvar uten like! Han holder igjen legen på ultralyd for å få en fullgod analyse over hva Iben kan spise og ikke spise. Han nekter henne å spise sjokolade pga koffeinen og avbestiller henne som fotograf på neste reklameprosjekt - uten å konferere med henne først - fordi "hun overhodet ikke må føle stress når hun bærer hans barn". Iben selv klikker: "Jeg er FEMTEN uker på vei, Philip!" Hans oppførsel utløser tilsynelatende en følelse av at hun ikke tar nok ansvar som kommende mor, raseri, sinne, oppgitthet, følelsen av å bli sterkt kontrollert. Og det igjen får følger for deres forhold.

Så mye av våre følelser og reaksjoner, ja vår oppførsel i det hele tatt, ser ut til å avhenge av menneskene rundt oss. Vår historie og vårt indre i møte med andre mennesker med sin historie og sitt indre. Ulike mennesker utløser ulike reaksjoner i oss. Det vet man jo av egen erfaring også. Rart hvordan noen får frem det verste i oss, andre det beste. Med enkelte mennesker, kjennes murene ekstra tykke. Andre har man en uslåelig kjemi med! Og noen ganger forandrer ting seg over natten - eller over tid. Å være menneske er et studium i seg selv. Og utstudert blir man aldri. Selv ikke den beste psykolog...

http://www.dr.dk/TV-Drama/arkiv/serier/NikogJul/tekst.asp

En tekst fra skuffen

De fleste skrible-sjeler har en del tekster liggende. I arkivet, i skuffen, på en gammel pc, i en eller annen bortgjemt bok eller krok. Jeg har også noen. Man har vært inspirert, skrevet ned strømmen av ord, tenkt at "den må bearbeides", men så langt den vekk. Der har den blitt liggende. Kanskje noen uker, noen måneder, noen år. Jeg snublet bort i en av disse tekstene her om dagen.

Hadde det ikke vært for en person som nylig har opplevd brudd (en som skrev et dikt jeg likte veldig godt), ville teksten sikkert forblitt i skuffen. Men jeg har lyst å dele den. Vil si til dette mennesket at livet går videre - det gå videre. Og noen ganger ser man ting bedre i ettertid.


Memoria
av Amélie

Han ser på henne. Med sitt granskende blikk. Mandig. Alvorlige øyne, men likevel med en varme. Det er stille i rommet, men de sitter så tett at de kan høre pusten til hverandre. Han stryker henne på den bare armen og hun kjenner sitringen som et fysisk ekko i hele kroppen. Hun ser på øynene hans og har lyst til å si noe, men gjør det ikke, for noen øyeblikk er ment å bare være stille…

Men det var den gang. Det er lett å sveve med minnene. Lengte og minnes. Det tar tid å få vakuumet ut av kroppen. Men ting forandrer seg. Man ser ikke mønstrene før det er for sent. Når man blir glad i noen, blir man så full av… kall det gjerne håp. En slags uovervinnelighet. Av mot. Og det er jo det som er det fine, for man trenger virkelig det motet.

Hun ser det. At slik er det. Og slik må det være.

Men når det er for sent, dukker likevel den løse masken opp. Den ene må dra, og det er ikke bare mønstrene som forsvinner. Motet krymper. Håpet smuldrer sakte, men sikkert opp. Det fine rakner. Og tilbake sitter man med et kaos av løse tråder.

Hun samler trådene. Sorterer og putter dem i riktige skuffer. Sånn. Videre skal man! Og i skinnet fra etterpåklokskapen, ser hun selvsagt at det var det beste. Det hadde jo bare blitt et vrangt og usymmetrisk mønster. Ting hadde ikke gått. Det hun trodde hun var i stand til, virker nå fjernt. Uoverkommelig. Slitsomt. Rollen hun hadde måttet tre inn i, hadde blitt for vanskelig. Utryggheten for stor.

Tidvis forvandles tap til lettelse, og fornuften hjelper en heldigvis videre på veien. Men lenge etterpå sitter de stille øyeblikkene igjen i kroppen. De nære stundene kommer som drømmer om natten og ordene vil ikke gå. Men bølgene fra savnet vil drønne sjeldnere og sjeldnere.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen