"Når hjertets rytme ændres - kommer livet ud af takt."
Jeg savner den danske serien "Nikolaj og Julie". Den gikk i reprise på Nrk i sommer. Så mange tirsdager jeg kunne, krøllet jeg meg sammen i sofaen med tekoppen og så de to episodene de viste om gangen. Det er noe ved den som jeg liker fryktelig godt! Kanskje fordi den er et studie av menneskelige relasjoner og parforhold (især). Den tar ting på kornet. Du føler på kroppen det de føler. Mennesker har mange rare forsvarsmekanismer i funksjon. Rart det skal være så vanskelig å avsløre svakhet, å våge å vise smerte og sårhet.
Nikolajs klønete fakter. Hans dragning og sjalusi vis-á-vis Julie. Hans mannlige ego. Følelsen av avvisning. Alt så gjenkjennelig! Julies dårlige samvittighet. Ønsket om spenning og en annerledes hverdag. Samtidig den fortsatte dragningen mot Nikolaj som hun fornekter. Og eplekjekke, men samtidig myke Philip, som uten å vite om det kan ty til løgn for å imponere eller beskytte seg selv.
Det fenger å kunne se det hele sånn fra utsiden. Ikke at jeg personlig kan relatere til alt. Noen ganger tenker jeg at ved å ta klarere valg og standpunkt, ville hovedpersonene også kunnet unngå noen av de kompliserte situasjonene de kommer opp i. Men saken er at mange mennesker opplever det de opplever. Og serien setter ord på noe: Vi mennesker er sammensatte! Følelser kan komme og gå over natten. Ting er ikke alltid som vi tror. Vi bærer alle på en forhistorie, en baggasje, som påvirker hvordan vi handler og reagerer i nåtiden.
Når Philip først kan forsone seg med at han en dag likevel ønsker å bli far, og Iben rett etterpå avslører at hun er mer enn en måned på vei, forsvinner enhver rest av usikkerhet og guttete umodenhet. I stedet kommer en ny side fram: Kontroll. Av frykt for å bli en dårlig far - han opplevde selv å vokse opp med en dårlig mor og fravær av far - inntreffer kontrollerende oppførsel. Et overansvar uten like! Han holder igjen legen på ultralyd for å få en fullgod analyse over hva Iben kan spise og ikke spise. Han nekter henne å spise sjokolade pga koffeinen og avbestiller henne som fotograf på neste reklameprosjekt - uten å konferere med henne først - fordi "hun overhodet ikke må føle stress når hun bærer hans barn". Iben selv klikker: "Jeg er FEMTEN uker på vei, Philip!" Hans oppførsel utløser tilsynelatende en følelse av at hun ikke tar nok ansvar som kommende mor, raseri, sinne, oppgitthet, følelsen av å bli sterkt kontrollert. Og det igjen får følger for deres forhold.
Så mye av våre følelser og reaksjoner, ja vår oppførsel i det hele tatt, ser ut til å avhenge av menneskene rundt oss. Vår historie og vårt indre i møte med andre mennesker med sin historie og sitt indre. Ulike mennesker utløser ulike reaksjoner i oss. Det vet man jo av egen erfaring også. Rart hvordan noen får frem det verste i oss, andre det beste. Med enkelte mennesker, kjennes murene ekstra tykke. Andre har man en uslåelig kjemi med! Og noen ganger forandrer ting seg over natten - eller over tid. Å være menneske er et studium i seg selv. Og utstudert blir man aldri. Selv ikke den beste psykolog...
