En hyllest til mamma

Mange ganger i hverdagen når klærne ligger i takras på rommet mitt og posthaugen hoper seg opp på bordet, ser jeg i saktefilm for meg at mamma svinser innom leiligheten. Med smilet på lur utbryter hun: "Jenta mi. Du var jo ikke SÅ rotete før. Jeg tror du har en travel hverdag!" Før jeg har rukket å trykke ut noe som helst, ser jeg at hun med besluttsom mine setter fra seg kaffekoppen, vrir opp kluten og begynner å tørke av benken. Det flunker og skinner og benken sender fra seg et lite "pling" (som i Extra-reklamen) i det hun henger fra seg kluten. Etter dette støvsuger hun hjørnene fri fra hybelkaniner, bretter alle klærne mine med en mors sjarmerende brettekanter, setter på en klesvask, henger opp forrige vask, lufter rommet, setter skoene sirlig i hylla si (Utfordring for en med skofetsij, vettu!), for så å si "Nå spiser vi de marsipanbrødene jeg kjøpte med istad. Da du var på jobb." :)

Dette kan høres ut som et utdrag fra En sadist-datters bekjennelser, men seriøst, og for den som vil vite det: Jeg HAR en slik mor! Det er ikke sånn at hun ikke har lært oss opp og vil at vi skal gjøre det selv. Unnasluntring har hun nemlig liten sans for. Jeg bare tror at hun har en egen slags liten forkjærlighet for å skape luksus-opplevelser for utflyttede døtre med travle dager de gangene hun setter seg på toget og kommer på besøk.

Mamma er skapt med en slags automatisk ryddomani uten at det grenser til støv-på-hjernen-tvangstanker. (For det var jo ikke hysterisk ryddig hos oss, når jeg tenker etter heller.) Hun bare liker orden og vet å få det til. Hun har en brennende omsorg, en mors kjærlighet og et ønske om å hjelpe mennesker. Samtidig har hun ikke dørmatte-mentalitet heller. Mamma er egentlig en person med stor integritet. Hun ser ut til å fikse balansen mellom å strekke seg langt og sette grenser. Hun svinser rundt med sitt fluffy, sorte hår og lure smil og blir varm i kinna av arbeidet. Man glemmer at de unge dagene er over, for hun er så vakker i hjertet sitt, så mild i sitt vesen, så fast i sin besluttsomhet og så forbilledlig sterk! Hun kan høre på endeløse samtaler om vissvass og frustrasjon, gi råd inn i de fleste situasjoner og sette meg plass om jeg er ute å kjøre. Hun er.... vis! Tålmodig. Hun bærer ikke nag til mennesker. Og hun er trofast - to death.

Jeg føler meg heldig. Jeg er virkelig det. Må bare huske å fortelle henne det litt oftere...

Huskelappsystem, drømmer og andre tanker

Nå har det plutselig vært noen skriblefrie dager igjen. Travle tider. Jobben krever sitt. Skulle noen ganger ønske det fantes et slags elektronisk huskelapp-system innpodet i kroppen. F.eks at hendene begynte å lyse når man skulle huske å levere ut ting til elever eller at musklene vibrerte hver gang man ble mint på avtaler. Hadde vært noe. (Så det for meg nå. Hehe.)

Drømte en drøm som satte meg litt ut inatt. Det er ikke så ofte jeg husker drømmene mine (tror vekkerklokke-alarmen ikke-akkurat-samarbeider med nattens drømmefaser), men når jeg gjør det, sitter de som regel rimelig bra i! Scary. Noen ganger blir det så... - nært bare. Personer fra år tilbake, fra studietiden, bra barneskolen eller andre ting finner det plutselig for godt å dukke opp i en av mine drømmer, og handler helt selvstendig langt der inne! De SPØR meg ikke (Plis? Kan jeg få en rolle i Drøm 7690?) - nei, de skviser seg gjennom drømmebarken og blir der! Besøker MINE steder, messer med mine følelser, sørger for action, spenning, savn, sorg, mindreverdighet, glede, lykkerus, forvirring, tristhet, frykt, latter.... Jeg våkner og vrir ansiktet fortumlet ned i den renvaska hodeputa. Hva skjer? Hva er dette liksom? Synes det er skremmende. Ikke alltid jeg vil huske. Jeg vil ikke ha drømmen i hodet neste gang jeg eventuelt treffer personen! (Med mindre det ikke er en veldig koselig drøm, da.) Hm...

Godt jeg har liten tro på drømmetyding. Med alt det som skjer oppi hodet mitt, er det ikke rart det lett blir noen snodige dreams ;-) Jeg tror i grunnen drømmer er et uttrykk for en ubevisst strøm av alle de inntrykk, tanker, følelser - gode som vonde -, behov, savn, bilder, minner og opplevelser som vi nå og tidligere har vært borte i... Og at denne strømmen nærmest fungerer som en lottotrekningsmaskin. *BLING* "Året er 2005..." *BLING!* "Stedet er huset du drømmer om i fremtiden..." *BLING!* "Hovedpersonen er han du traff på gata i går som du syntes hadde korte ben..." *BLING!* "Du har plutselig fått hårforlengelse!" (Bare for å ta et konstruert eksempel.) You see? Det blir en tilfeldig mix av alle disse elementene. Og sammen så snor de seg sammen til en historie, en stemning, et øyeblikk, en følelse. Mixmax. Saladbowl. Sammensurium. (Etterpå skal vi liksom ligge på "terapibenken" og tolke hva dette BETYDDE? In my tam-ta-ram!) Vel, noen ganger kan det muligens ha noe for seg å tyde hva som befinner seg oppe i hodet sitt, men jeg tror helst at drømmene ikke betyr så mye. Tror vel heller de antyder ting. Og for all del - piffer opp sjelslivet.

Idag har jeg 17.mai-feelingen. Vår i lufta, men bitende kald vind. Det er jo alltid slik på 17.mai. Har gått gjennom løypa til sykkelprøven sammen med elevene og ønsket: 1. at jeg kunne tryllet frem en ropert. ("Høøøøøøøøj! Her er... HØR DA! ... Post tre..... Hæ? Hørte ikke pga en trailer sa du? Vel... Heeey! Dette er post tre!!!") 2. At jeg hadde hatt en supermetode for å få "Jens" til å ikke kaste bløte snegler på "Pernille". 3. At jeg hadde husket tykkere klær. Men nå er dagen over, og det har i grunnen gått ganske radig og greit. Tenker på Jambi, gleder meg til å spise marsipan-egg når jeg kommer hjem og er glad for mandagens prioriteringer.

På auksjon

Siden mine sykler tydeligvis er et yndet objekt for skumle tyver i byen (og jeg aldri rekker å få registrert de hos Falken først), er jeg periodevis sykkel-løs. Jeg har tenkt mang en gang at jeg må få dratt på en slik sykkel-auksjon som politiet står bak, men ikke fått til dét heller. Denne gangen rakk jeg å oppdage vårens hittegodsauksjon i tide, og sammen med en annen sykkel-løs kollega stilte vi opp på auksjon klokka tolv. Beleilig nok i en fritime. Kanskje vi ville være så heldig å få en bra sykkel til en slikk og ingenting? Jeg så for meg noen få konkurrerende i et lite lokale fullt av sykler i alle kanter (hallo-hvor-mange-har-egentlig-mulighet-til-å-dra-fra-jobb-klokka-tolv-en-torsdag?). Til nøds noen "otlendinger" og skiftarbeidere med dårlig tid. Dette skulle bli lett!

Da vi dukket opp på auksjonen som forøvrig var utendørs i sola, møtte vi en gårdsplass med litt fler folk enn forventet. Jaja, pyttsann. En sykkel skulle vi få til. Siden syklene kunne "besiktiges før auksjonsstart", pekte jeg meg ut "min" sykkel og stilte meg opp i mengden. "Vi starter med smykker, klokker og andre gjenstander, og avslutter med sykler. Vi regner med at auksjonen varer til ca halv tre." Okey! Min kollega og jeg utvekslet "og-fritimen-vår-slutter-om-40-minutter"-blikk og innså at.... Tja. Det kom til å bli nok en sykkel-løs periode inntil videre.

Jaja.

Men - det som derimot må sies, var at det var en opplevelse med egenverdi å få avbrutt lærerhverdagen med en auksjon en torsdag i april. Av alle ting! Jeg som aldri har vært på auksjon! Hele settingen! Budene som haglet. Spenningen! Hehe - ja, faktisk. Vi ble nemlig igjen tjue minutter tilfelle vi kunne vandre derfra med noe annet hendig (Så det stod en mp3-spiller på lista...). En gullring gikk for 70 kroner, en Seiko-klokke fikk en lykkelig eier, et gullarmbånd gikk unna... Og lensmannen ropte "held dokk ap me mæ?" på avslepen trøndersk for å heve budene i ekte auksjonarius-stil. Budene startet alltid på 10 kroner, og det i seg selv var så latterlig og komisk, at alle liksom stod og humret. "Nr.389 - Fine øredobba. Sækkert stjært rætt fra KappAhl!" Høhøhøhø! Folk lo, og jeg skrev allerede blogg inni hodet. Skal innrømme jeg fikk litt av den samme feelingen som da jeg tok buss i snøføyka i vinter. Hehe. En slags fellesskaps-følelse med komisk sus: Folk som kikket på hverandre og strakk hals i spenning, den ruvende stemmen til trønder-auksjonarius og sola som prikket i kinna!

Ingen sykkel. Men et morsomt avbrekk i en slitsom tid.

Kanskje handler det ikke om å bli kynisk...

Jeg har tenkt litt. På det siste jeg skrev. Jeg vet ikke om det er feil av meg å knytte prosessen med å bli voksen opp mot dette med kynisme. Nå sa jeg vel klart og tydelig fra at det aldri har vært et mål for meg å bli et kynisk menneske, men likevel rundet jeg jo av med å si noen setninger om å ikle seg en slags semi-kynisk rustning. Vel, kanskje er det dét handler om. Kanskje ikke. Mulig det er helt feil å snakke om kynisme. Fyren jeg pratet med mente jo at det ville gjøre livet enklere, men jeg har tenkt litt og kommet frem til at det kanskje handler mer om:

1. Å lære seg å sette grenser
2. Å akseptere at man ikke får tilfredsstilt alle eller hjulpet alle som trenger det
3. Å se sine begrensninger
4. Å bli raus med seg selv (og dermed også med andre...)
5. Å bli mer tykkhudet og lære seg å ikke la alt gå innover en
6. Å innse at man ikke har ansvar for alt eller alle
7. Å lære seg å la noen kjipe hendelser/beskyldinger passere - rett og slett fordi man vet hvem man er og er trygg på seg selv

Jeg har også en slags fornemmelse om at dette har med integritet å gjøre, men det er i grunnen et tema for seg selv.

Kynisk er egentlig det siste jeg ønsker å bli. Samtidig ønsker jeg å vokse og modnes og bli litt tøffere noen ganger. Jeg tror egentlig jeg er på god vei. Hm...

Kynisme?

”Du må bli mer kynisk, skjønner du.”
”Hm?”
”Du må bare drite i en del ting. I folk. Være egoist, for f***!”
”Jamen. Kynisme er ikke noe ideal for meg. Kynisk er det siste jeg vil bli!”
”Greit. Fint. Men du skal se hvem av oss som får det enklest.”

Der slutter my quoting fra en samtale jeg hadde for noen år siden. Vi snakket om noe – inn i en sammenheng. Jeg kan ikke huske hele samtalen, men jeg husker rådet hans. Jeg var totalt uenig. Kynisk?! I mine ører: Egoistisk. Uten hensyn til andres følelser. Pågående. Kald. Uten empati. Noe jeg forbinder med overfladiske mennesker som morer seg på andres bekostning. Dessuten gjenkjente jeg etterhvert en viss form for kynisme i personen foran meg. Tro meg, det var ikke bare fordelaktige ting jeg visste om denne ellers så trivelige hunken.

Jeg tror han hadde rett i én ting: At kyniske mennesker har det enklere. De tenker ikke så mye på andre mennesker, tar lite innover seg, henger seg ikke opp i detaljer, bryr seg fint lite om hva mennesker tenker og mener dersom de skuffer, sier nei, svikter avtaler, ikke stiller opp eller enda verre: Slenger dritt, sårer og utnytter mennesker eller situasjoner. Jeg har møtt noen slike, og jeg ser det: De har det enkelt. De surfer videre på sin ego-bølge, oppnår goder og smiler til livet med store glis. Jeg – som er oppfostret på å helt andre idealer - blir forundret. Fascinert. Provosert.

Som en motsetning til kynisme, står empati, ansvar og hensyn. Alt sammen ting vi forbinder med godhet. Et slikt menneske kan også gjøre opp, innrømme feil og evaluere seg selv langs veien. Og selvsagt – alt dette krever en viss form for følsomhet. Livet har lært meg at mennesker er forskjellige og at alle reagerer ut fra sin personlighet, historie og viten. Uansett hvor følsom man er for andre mennesker, skuffer og sårer man andre. That’s life. Men veien er likevel lang derfra til å kynisk broile seg seg gjennom livet, veive ned mennesker og more seg på andres bekostning. Hvem vil vel ha et samfunn fullt av kyniske mennesker? Så langt – enig med meg selv.

Det jeg likevel har innsett etterhvert som jeg har blitt voksen, er at livet generelt krever.. tja, kall det en viss form for kynisme allikevel. I grunnen vegrer jeg meg for å kalle det kynisme, for det er fortsatt er negativt ladet ord i mine ører. A big no-no! Men jeg tror jeg har catchet litt av pointet til Hunkie sånn i ettertid. For man får ikke hjulpet alle! Man har ikke tid eller mulighet til å svare ja på alt. Folk blir skuffa og sure på deg. Man får ikke rettet opp i alle misforståelser og feiltrinn. Du må rett og slett tåle at noen tror noe feil om deg.

I prosessen med å bli voksen, må litt av barnelærdommen nyanseres. Man lærte man skulle være snill, pliktoppfyllende, stå på, gjøre alle leksene sine, arbeide hardt, høre på de voksne, trøste de som var lei seg, strekke seg langt og leke med de man ikke ville leke med. Idealene var tydelige. Så blir man stor, og man finner ut at nei-det-var-visst-ikke-så-enkelt-likevel! For man kan enten bli en hamster i hjul som tryner i veggen (fordi man finner ut at man ikke greier tilfredsstille alle likevel) eller man kan lære seg å sette noen grenser, si nei, ha integritet, bli litt mer tykkhudet – og fortsatt være grei og snill. Det tar tid for snille piker å lære dette. Å ja. Det er så mange jenter jeg kjenner som har måttet lære dette the hard way. Og hjelp-til-selvhjelps-bøker skrives om temaet, fordi det ikke er en ukjent problematikk.

Kynisme i seg selv kommer aldri til å bli noe mål for meg. Jeg vil være et levende menneske med godt forhold til både egne og andre følelser! Jeg tror på godhet, empati, medmenneskelighet og på taktfullhet overfor andre. Men jeg har innsett at livet blir enklere dersom man kan tore å være litt kynisk i enkelte sammenhenger. I det minste kan man hoppe inn i en slags beskyttende, semi-kynisk rustning. Det er mulig det var dette min gode venn prøvde å si til meg den gangen? Sometimes you just have to learn it the hard way.

Craig David og refleksjoner en onsdag

Idag oppdaget jeg at det gikk an å synge Craig Davids "I'm walking away" til begynnelsen av "One" (U2). Morsomt. Et ufrivillig, musikalsk eksperiment. Hjernen koblet liksom feil. Men morsomt var det. Har vel i grunnen alltid hatt et ambivalent forhold til Mister David. Han har deilig stemme. Og innimellom fine melodier. Samtidig får jeg litt sånn backstreet-feeling: "I'm walking awaaay, for alle jentene vil ha meg, men det er jeg som ditcher dem, for jeg er så deilig, tuubiteey". Sugarpie i brytertrøye gir meg ubevisst bismak i munnen. (Jeg dekker meg bak at jeg har mine preferanser.) Dog synes jeg sangen er ganske catchy. Har i hvertfall sunget på den i hele dag.

Fra spøk til alvor. Jeg har inntrykk av at en del mennesker "walk away" fordi de frykter avvisningen så sterkt. Jeg kjenner mennesker som har fortalt meg at de alltid er den som gjør det slutt - selvom det er den andre som har trukket forholdet i tvil - fordi de da sitter med kontrollen. En jeg kjenner fortalte meg at han tidligere alltid gikk fra forhold, for da satt han ikke igjen som den som ble ditchet. På et senere tidspunkt i livet, da han fikk hjelp til å ta tak i ting som hadde ligget og ulmet i mange år, innså han at han aldri virkelig hadde elsket. Han hadde ikke hatt evne til å elske - virkelig elske - på grunn av denne frykten for å bli avvist. Den bunnet i noe han opplevde som liten.

Jeg tror det er mange mennesker som har det slik. Det er interessant hvor mye tidligere erfaringer kan sette spor og prege oss senere. Jeg synes rett og slett det er litt skremmende. Det er skremmende for ens egen del og skremmende med tanke på om en selv noen gang kommer til å få barn. Jeg tror jeg begynner å forstå en liten kneipp-smule av foreldre som er overbeskyttende. Det er helt feil å overbeskytte barna sine, og jeg håper jeg aldri blir slik. Men jeg forstår mer. Mødre som er redde. Som gir (litt-for-mange) velmenende råd til tenåringene sine. Fedre som tuller med "Jeg står klar med børsa den dagen du har med noen hjem, Gunda!" ;-) Man ønsker så veldig å skåne barna sine fra vonde ting. Men mange bærer nok også sår fra familiekonflikter eller fra ting foreldre selv har sagt og gjort. Ting henger sammen. Og det setter spor.

Likevel ender jeg alltid opp med at man kan ikke bygge livet sitt på frykt og bekymring. Vonde ting skjer. Med meg, med andre og kanskje til og med med barna jeg en dag får. Ingen går gjennom livet uten skuffelser og lidelse. Mennesker er sterkere enn man tror. Man trenger ikke være et knekket siv - eller en kontrollert "he-man" for den sakens skyld - for alltid. Det beste av alt: Det er håp. Jeg tror faktisk det: At enhver situasjon kan snus. At det onde kan vendes til noe godt.

Dagens refleksjon.

Alt hva en catchy r&b-kliss-låt kan føre til! Skjønt - jeg vet ikke om det er akkurat dette sangen handler om... Men i Amélies hode lever assosiasjonene sitt eget liv.

Den tapte dyd

Hvor er du
hvor har du tatt veien
Du var jo her
Du var
velkommen
og ønsket

Men ingen ser deg
lenger
De dyttet deg
vekk og
favnet andre

Mange fikk rom
og rommet
ble fullt
Men du ble borte
og glemt

Kom tilbake
vi trenger deg
Takknemmelighet.