Italiensk skru på mandagsmorgenen

Det kan komme noe godt ut av en forkjølelse. Jeg var på nippet til å ikke dra på jobb denne mandagen, men bestemte meg igår kveld for at jeg skulle presse meg gjennom en dag og se an formen utover dagen. Når man er susete i hodet og har stemme som en sjømann, funker det dårlig å undervise. På slike dager, er det greit å bruke litt av "filmkvoten", som jeg kaller det. Første time med vanlig undervisning gikk fint. Deretter dro jeg frem filmen "La vita e bella" fra veska - en av mine absolutte favoritter. I en anmeldelse beskrives filmen som "en Chaplin-aktig fabel om fantasiens kraft, med bakgrunn i den 2. verdenskrig."

Gir spalteplass til å sitere et kort referat fra NFIs (Norsk Film Institutts)anmeldelse:

'Livet er herlig' starter i et 1930-talls Italia. Vi møter Roberto Benigni som den jødiske kelneren Guido. Han drømmer om å få sin egen bokhandel og lærerinnen Dora som han er forelsket i. Dora er imidlertid lovet bort til en fascist-byråkrat, men på forlovelsesdagen hennes bortfører Guido Dora, akkurat som i et eventyr.
Fem år etterpå har de fått sønnen Giosué. Loven som gjelder rasespørsmål har blitt håndhevet i Italia. Guido er jødisk. En dag Dora kommer hjem er ektemannen og sønnen forsvunnet. De har blitt utvist av landet av myndighetene. I ren kjærlighet til dem kommer hun seg om bord på det toget der både sønnen og ektemannen er. De blir fraktet til en konsentrasjonsleir. For å beskytte sønnen mot leirens galskap og det vanvittige som skjer, innbiller faren sønnen at de er med på en stor konkurranse. Og den som holder ut til slutt, vil få en kjempemessig premie.

'Livet er herlig' forener satire, fysisk komedie, alvor og en "touch" av surrealisme, men under alt dette ligger en unik og rørende kjærlighetshistorie.

Så vet de som ikke har sett filmen litt om hva den handler om. Hvilken film! Den er så fin. Morsom, trist, vakker og rørende - langt inn i hjerterota. For hvor mange kvinner har en mann som elsker dem like høyt som Guido elsker Dora (og sønnen)? Tankevekker. Elevene likte filmen veldig godt de også. Så, det kan komme noe godt ut av en forkjølelse og en slapp lærer. Som en av elevene sa: "Lærer, kan ikke du være syk hver dag?" ;-)

Nå ja.

Words left unspoken

If you love someone tell them
because hearts are often broken
by words left unspoken.
(Unknown)


I love you.
Klem fra Jambi.

En hyllest til Maren

(Denne teksten skrev jeg sent igår og er en liten hyllest til Maren.)

Det er ikke hvem som helst som får free access når Otrivinen har fast plass på nattbordet og man subber rundt med rød nese, slitt joggebukse og puddelhår. Forkjølelse sucks. Det er ikke akkurat da man inviterer til tapasparty eller går ut og danser på bordene. Men når Maren melder ankomst til byen og spør hva planene for dagen er, er saken biff. Gode venner av typen "RDL" er alltid velkomne! Til informationes: Relaxe De Luxe-venner er et heller sjarmerende tenåringsuttrykk jeg innførte da jeg var 17. Altså venner man kan slappe av med 100 %. Uttrykket duger forsåvidt enda.

Dagen idag har vært en ren Maren-og-Amélie-dag. I grunnen luksus å ha så mye tid sammen. Nærmere bestemt nesten 10 timer. Ingenting er stress. Det er ingenting man bør eller må rekke (Annet enn å løpe til Rimi tre minutter før stengetid for å kjøpe Pops, nachochips og drikke! Thanx Maren! ) Å være to om å dele sofa-modus en snufsete lørdag i februar er idyll. Vi har snakket løst og fast, dypt og mindre dypt, sett bilder, gomlet sjokolade og blitt oppdatert om de siste måneders hendelser.

Det slår meg hvor mye quality time betyr, selv om det ikke er avgjørende for et vennskap. Jeg tror egentlig hjertekontakten er den mest avgjørende faktoren. Maren og jeg har sannelig ikke mye tid sammen og bor dette året langt unna hverandre. Vi ringer sjeldent og er – av en eller annen grunn – dårlige på sms. Men når vi er sammen, er kontakten der. Det er så åpen linje. Vi veksler mellom å lytte og å prate, og det funker. Enda begge er sertifiserte pratemennesker. Hum-hum.

Maren er snart tyve, jeg tjuesju. Vi har vidt forskjellige liv, tar ulike valg og har i hovedsak forskjellige interesser og vennekretser. Men vi kobler. Og vi digger hverandre. Husker noen øyeblikket der Colin Firth (i filmen kalt Mr.Darcy) sier til Bridget Jones: "I like you – just as you are"? Denne setningen ble en gjenganger, nærmest på grensen til det tragikomiske, men den sier mye. Den handler om grunntonen i alle trygge, nære forhold. Frihet til å være den man er, og vissheten om at man virkelig er likt for den man er. Når man tenker på sine nærmeste venner – eller eventuelt mennesket man elsker - vet man at det må ligge en slik trygghet i bunnen. Kanskje vi må være flinkere til å vise dette til vennene våre?

Jeg innser at jeg ikke makter å følge opp alle ungdomsvennene mine på samme måte som før lenger. Jobb, travel hverdag, forandringer og voksent liv gjør sitt. Ting kan oppstå og forandringer og avstand kan sette gamle vennskap på prøve. Jeg opplever det vanskelig, og jeg skulle ønske både jeg og de hadde taklet ting på en bedre måte.

Kanskje jeg ikke har vært flink nok til å vise at jeg faktisk setter pris på dem, selvom livene våre har forandret seg og den geografiske avstanden har blitt større? For det er jo litt av greia mellom Maren og meg: Vi er så fruktansvärt trygge på at vennskapet er der - no matter what. Og vi gir hverandre mye feedback. Og hvis ikke dét ligger i bunnen, kanskje litt av RDL-faktoren forsvinner?

Nå er jeg vel over i et nytt innlegg om vennskap, men jeg tror jeg skal tygge litt på tankene og heller komme tilbake til ting.

Dette skulle bli en hyllest til Marenmor, fordi hun made my day på lørdag og fordi jeg setter så umåtelig stor pris på mennesker som henne i livet mitt. Ikke til forkleinelse eller hva det heter i forhold til andre venner. Man rangerer nemlig ikke folk som står en nær. Men akkurat nå kjente jeg at jeg ville skrive litt om henne.

Takk Maren for at du kom på lørdag! Og takk for gode råd i forhold til det siste vi pratet om. Jeg tar det med. Og faktisk - det hjalp meg. Du er den klokeste "under-tjueåringen" jeg kjenner! :)

Passe på snø opp i tak...

På fredag fikk jeg en finurlig idé om at jeg skulle prøve å gi vinterferiedagen min et ekstra løft. Ikke det at jeg ikke har et interessant liv til vanlig. Liver mitt er rikt, givende, godt, noen ganger vondt, variert, koselig, tidvis hektisk, sammensatt, sosialt, forvirrende og morsomt. Jeg er vel ikke typen som flyr rundt og gjør altfor mange uvanlige stunt i grunnen. Men noen ganger får små snusmumrikker som meg det for seg at det går an tilføre livet even more variation!

Jeg fikk det altså for meg at jeg skulle prøve å late som jeg var en interessant reporter på tokt i Tønsberg, på let etter interessante mennesker og case'r. Hva ville jeg oppdage? Hva ulmer under byens overflate? Hva slags mennesker beveger seg i gatene en tilfeldig fredag i februar? Tror jeg fortsatt lå i senga da jeg tenkte dette, og her og nå må jeg smile skjevt av mitt eget inntreffende, til dels uvanlige kick. Jeg var inne på tanken å kjøpe meg en avlang, lefsete journalist-skriveblokk og intervjue fem tilfeldige på gata og fortelle at jeg skulle bruke det i bloggen min, men slo tanken fra meg etter å ha gnidd nattesøvnen ut av øynene, drukket at par kopper kaffe og stått opp. Det får være grenser.

Det ble dårlig med intervju. Jeg bestemte meg heller for en vandre-alene-rundt-i-byen-uten-tanke-på-tid-og-sted-dag, and believe me: It's therapy. Etter å ha lest første del av Owe Wikstrõms Leve langsomheten, har jeg blitt mer obs på betydningen av å bare leve. Gjøre ting uten spesielle mål. Nyte langsomheten. Kanskje blir man mer opptatt av slikt når man har blitt voksen og livets realititeter presser på. Det er så sjeldent at man gjør slikt: Går rundt i byen uten shopping-kick og punkter på to-do-lista. Sola skinte og jeg koste meg gatelangs. Tok en tur ned til yndlingsstedet mitt (båthavna og veien rundt Oseberg kulturhus) og kjente sjelefred langt inn i beinmargen. Trengte den.

På vei opp igjen til handlegatene, svinset jeg forbi en av de mange ming ming-butikkene, som jeg pleier kaller det. (Det vil si en vietnamesisk frukt og grønt-butikk i en anonym sidegate.) Og til høyre for døra med skranglebjelle, hang dagens finurlige fangst! Et isoporskilt med denne sjarmerende "kebab-teksten":



That made my day og har blitt min nye "fått-på-hjernen-landeplage"... Hehe. Passe på snø, folkens!

Ikke glemme det positive...

Mener å huske det er noe som heter når døden puster en i hvittøyet. Eller - undertøyet? Ble plutselig usikker her. I grunnen begynner jeg dette innlegget helt feil, for det jeg skulle si var at når det kjipe puster en i det hvite-sorte-eller-hva-pokker-det-var-tøyet (øyet?), så må man huske på alt det positive.

Egentlig passet ikke det uttrykket der i det hele tatt.

Dette ble en veldig omstendelig og lang vei for si at nå var det jammen på tide med en liste over postive ting igjen. Det var jo bare det jeg ville si :)

Vel:
- det er vakker vinter, hvitt overalt og sol!
- jeg har vinterferie (en 'blessed assurance' man har som lærer)
- jeg har kunnet sove lenger om morgenen flere dager på rad nå
- jeg har fått sendt pakken til Mie som har ligget i gaveskuffen min usigelig lenge
- midt oppi alle tvils-tsunamier som buldrer gjennom hjernebarken innimellom, sitter det faktisk igjen en liten enkel tro på en jeg vet kan forandre alt...
- jeg har oppdaget en ny, god tyggis!
- jeg har en lillesøster jeg kan stille de mest tåpeligste spørsmål til
- jeg får besøk av storesøsteren min i morgen
- jeg fant igjen teksten og grepene til en fin sang bak sofaen her om dagen
- jeg spiser sjokolade med god samvittighet
- jeg hadde en utrolig koselig kveld på favorittstedet (Bakú) på søndag kveld. Bildet er fra da forøvrig...

Jeg er ikke av typen som feier det kjipe under teppet og danser samba på fillerya etterpå. Men jeg tror det er litt viktig å huske på de gode tingene, når det plutselig blir en del kjipt på en gang. Jupp.

Refleksjoner rundt vennskap 2

Tanker kan leve sitt eget liv i noens hode over tid. Følelser og reakjoner i andre menneskers sinn kan marinere bildene og spraylakkere dem til det ugjenkjennelige. Det kommer som et sjokk når bildene holdes opp for deg og du ser alle de skrikende fargene der - svart på hvitt. Men du er likevel glad du får se bildene.

Postludium

POSTLUDIUM

Veien er kort
mellom gleden og sorgen
Den ene dagen
danser sommerfugler
i håret ditt
Solen skinner
lar ansiktet gløde
hvisker hemmeligheter
i øret
og puster liv i deg.

Men så tas den fra deg
Noen rev den vekk
Der står du
plutselig tomhendt
Alene
Lengtende etter det som var
som aldri mer kan bli
Solen skinner
ikke mer
Stillheten skriker
og gløden er borte i
ansiktet som smilte
Døde sommerfugler faller
fra ditt hode
ned på dine bare føtter
og du lurer på
om dette
er
livet.

(Av Amélie.)

Idag...

Idag har jeg lyst å skrive ned noe jeg har tenkt på lenge. Jeg har lyst å lage wok til middag og duppe kindersjokolade i rykende fersk kaffe. Franskbrent som sådan. Jeg vil ringe til Maren og rydde i alt rotet som har samlet seg opp hjemme de siste dagene. Har lyst å gå en tur i vintermørket og bare være til. Og så har jeg lyst til å farge håret mørkere igjen en av dagene og høre på "Take all of me" enda flere ganger. Viktig å unne seg noe godt! :)

(Bildet tok jeg for et par uker siden... Frost på glassruten i busskuret. En vakker gest fra naturens side en onsdag i februar...)

Jeg ser bildet

JEG SER BILDET

Da du tok frem de hemmelige brikkene
og viste meg alt
så jeg det klarere
Sammenhengen
Dine sperrer
Dine såre rom
Din uforsonlighet
med det som bare ble
Den sterke du
stod der avkledd
naken
Med falne masker
Sannhetens speil
kunne ikke skjule noe
og jeg forstod
Ja, jeg forstod
Likevel
gjør det vondt
Vondt å vite at
sperrene gjerder deg inn
De såre rommene favner deg
og merker sjelen din
år for år
Byrden din knuger styrken du hadde
og døder den
litt etter litt
Vil du ikke videre, min venn
Vil du ikke puste igjen
Vil du ikke knele for livet
slik det ble
Våkne med váre hender rundt deg
Hvile stille i trygge armer
Men du går vekk
og du ser bort
Og jeg ser bildet
Jeg ser bildet

(Av Amélie)

Den rosa kjolen

Hun ville ta på seg den rosa kjolen. Ta den på igjen. Pakke den ut av esken og kjenne tyllen knitre mot kroppen. Hun ville finne de små silkeskoene og danse rundt i høstløvet. Kjenne fargen svøpe om henne gi glans til de røde kinnene. Men det var så lenge siden. Kjolen hadde ligget pakket ned lenge nå. Det var mange ganger hun hadde hatt lyst å ta den frem. I det minste se på den, bare føle såvidt hvordan det ville være å ha den på. Men hver gang hun kom så langt at hun løftet på lokket i esken den lå i, var det noe som holdt henne igjen. Folk spurte: Hvorfor bruker du den aldri mer? Hvorfor kan du, som er slik en vakker prinsesse, bare la den ligge? Hun kjente det skjelve svakt på innsiden. Hver gang. Og så alltid stillferdig tilbake. Hun visste hvorfor. Og det var jo sannheten. Det var faktisk sannheten. Men hun visste også at når den dagen kom, at anledningen kom, ville hun måtte finne esken og ta den ut. Se på den, kle av seg og ikle seg kjolen. Og det var ingenting hun ønsket mer. Men det var også ingenting som krevde mer mot. Selv med røde roser i kinna og sitt glade smil, hennes indre styrke og vinnende vesen, ville hun skjelve famlende mot den knitrende tyllen og kjenne det kalde stoffet favne om hennes sårbarhet og frykt.

Men en dag skal hun tore. En dag skal hun ta kjolen ut av esken og ha den på - for alltid.

Refleksjoner rundt vennskap

Det siste året har jeg reflektert en del over vennskap. Eller relasjoner generelt. Kanskje har det noe med det å bli voksen å gjøre. Relasjoner er på ingen måte statiske. De er snarere dynamiske. De drives av en dynamikk som skapes uavhengig av og i samspill mellom personene. Alle mennesker bærer på historier. Følelser. Forventninger. Reaktive punkter eller hva man skal kalle det. I fjerne relasjoner er det ikke nødvendig at man er åpen om disse. I nære er det et pre. Ofte kan man oppleve at venner plutselig oppfører seg annerledes. Det er tilsynelatende ikke noe galt. Men du merker det likevel. Man skal vel ikke være for sensitiv. Eller ta ansvar for alt. Men noen ganger henger spørsmålstegnene i luften og dirrer litt.

Til nå i livet har jeg alltid hatt positive erfaringer med åpenhet og ærlighet. Man kan nemlig ikke forvente at folk skal forstå hva som foregår inni ens eget eller andres hoder.

Jeg har opplevd at venner har blitt såra fordi jeg har tatt for lite kontakt. De gikk selv gjennom en sårbar fase, og opplevelsen av å være "sviktet", ble tydeligere gjennom brevet som ikke kom, telefonen som ble glemt. Det oppstår usagte ord. Reaksjoner. Meninger. Jeg på min side, opplevde presset med å skulle ta meg av alt og alle, familie, ukjente, venner i en tung tid, som for krevende. Som om man til slutt gir opp. I slike faser har man ikke mye å gi, man er usikker på om folk forstår, man vet ikke om man selv en gang har oversikt over det som foregår inni en. Senere kan relasjoner som dette få NYE oppsving og fornyet glans. Man snakker sammen - og ser bildet så mye tydeligere. Ærligheten åpner opp for en gjensidig forståelse. Og vennskapet er tilbake der det var: Godt og fritt!

Jeg har også opplevd at noen har blitt direkte sint for at jeg tok kontakt. For at jeg brydde meg. For at jeg ønsket å stikke innom. Dette kan ha vært et menneske som ikke visste opp eller ned i egen situasjon, som kanskje opplevde det truende om folk spurte. Et ømt punkt: "Hva vil du meg? Tror du jeg ikke har det bra? At jeg er svak?" Så sitter man der og føler seg forvirret og lei seg. Hånda man strakk ut, er blitt en geværkolbe, og det gjelder å skyte hardt og fort tilbake.

Og man undrer man seg. Hva er riktig? Hvordan skal man vite hva den andre ønsker? Skal jeg alltid ta hensyn til den andres ønsker eller har jeg lov å ha noen ønsker selv også? Hvor skal grensen gå? Hvor ærlig skal man være? Tåler dette mennesket at jeg er direkte? Hvor mange lag med silkehansker skal jeg tillate? Forrige halvår kjente jeg at jeg ble sliten av å ha så mange silkehanske-kandidater rundt meg. Det er lov å bli lei seg, lov å si fra. Og man har vel noen ømme punkter selv. Alle har det. Jeg også blir lei meg når gode venner ikke tar kontakt på lenge o.l. Men noen ganger tenker jeg at man kanskje må søke hjelp dersom man strever med å forholde seg til andre.

Jeg har en gang opplevd at et uskyldig spørsmål stilt i en humoristisk situasjon, ble tatt opp igjen mange måneder senere. Personen hadde vært såret i lengre tid, og det hadde ført til en lang periode med ulming i vennskapsmosen. Det er lett å forsvare seg å lure på hvorfor i all verden man kunne bli såret for "det". Samtidig må jeg utvise en slags respekt for hvem dette mennesket er og hva det bærer på. Det kan være lurt å bli vár sine venners ømme punkter. Når det likevel inntreffer situasjoner som dette, blir man jo utrolig lei seg. Man tenker: Jeg skulle ønske personen kunne sagt det til meg! At hun kunne sagt "Det der er vanskelig for meg på grunn av ting jeg ikke greier å snakke om akkurat nå".

Ærlighet fører alltid fem. Men jeg kan ikke kreve det heller. Noen ganger er man tvunget til å "lese på leppene".

I sommer ble det så tydelig for meg at det er viktig - helt nødvendig - å ha vennskap basert på frihet. På forståelse for ulike situasjoner. Man trenger relasjoner der ærlighet settes høyt. Hvor raushet er gull. Da er ikke ting så farlig. Da kan man heller hjelpe hverandre dersom man strever med noen ømme punkter.

Litt dynamikk i forhold er naturlig og sunt. Noen ganger håper jeg bare folk kan se i hele bilder, og ikke bli knappe i svarene, bare fordi man ikke strakk til på et punkt eller i forhold til en forventning den andre hadde.

Skomakerterapi

Jeg har en venn. La oss kalle han "Pablo". Han er godt voksen, klok, chilensk og skomaker. Det er ikke mange forunt å ha en vis skomaker i sitt liv som man attpåtil kan ta en kaffe med og diskutere livets underfundigheter med uten at det blir "feil" eller rart. Men min chilenske venn er glad i mennesker og kan snakke med folk fordi han er oppriktig interessert i dem rundt seg. Han er trygg og glad og har mye å tilføre innesluttede, skeptiske nordmenn som gjerne beveger seg innenfor sine hagegjerder og normative stengsler.

Når det plinger i klokka og jeg stiger inn i skomakerland, får jeg som regel en klem med påfølgende morsomme spørsmål og kommentarer. Det ender gjerne med en interessant samtale om et eller annet aktuelt eller underfundig. "Pablo" utfordrer de fastlåste tankene man gjerne har - men som man ikke selv ser at man har. Han stiller spørsmål som får en til å tenke, og de gangene jeg har snakket med han føler jeg meg rett og slett klokere. Har tenkt over det, at det er viktig å ha noen slike "impact"-mennesker i livet sitt. Noen som kan utfordre deg mentalt. Som kan hjelpe deg med å se med perspektiv. Som har gått gjennom litt i livet og kan dele av sin klokskap. Og som i tillegg ser lyst på livet og får deg til å glemme de kjipe småtingene. Jeg kaller det "skomakerterapi" og smiler lett for vanligvis er det bare i morsomme feel good filmer (som f.eks "Den fabelaktige Amélie") at man har venner utover de typiske rekkene. Men mennesker er mennesker, og det finnes mange der ute vi har noe å lære av. Nemlig!

Tanker til overflaten

Noen ganger kommer mange tanker til overflaten. F.eks i møte med barn og unge hver dag. Og da jeg var på Extend sitt danseshow i november. Og når jeg ser på "Dansefeber" på TvN og ser alle de dyktige danserne som både jobber hardt, blottlegger seg på tv og i tillegg gjør det totally fearless. Voksne, sterke meg blir liten og litt avkledd i tankespinneriet...

Noen ganger har jeg lyst til å skru tiden tilbake og gjøre masse som jeg ikke gjorde da jeg var yngre. Jeg ville ha begynt på fotball eller håndball - for jeg har aldri vært noe god i ballspill. Og så ville jeg danset - for jeg synes det virker så gøy og er så estetisk vakkert å se på. Noen begynner jo i voksen alder, men jeg har ikke tid eller ork til å sette av masse energi på å bli god. Jeg ville nemlig ikke bare lært litt jenka eller tatt et swingkurs. Jeg ville gått på ballett eller showjazz, street eller noe i den duren, og blitt skikkelig god! Men da jeg gikk på barneskolen, var det liksom ikke så mange som danset. Nå gjør i grunnen "alle jenter" det! Der jeg bodde var det heller ikke noen danseskole utover Per Fasting-kurs på "Bøndernes Hus" (Ich must laugh). Og jeg var altfor forsiktig og sjenert til å begynne på noe sånt helt på egenhånd i nabokommunen. Mange ganger skulle jeg ønske at jeg hadde litt mer tro på meg selv da jeg var yngre.

Det krever mer å bygge opp igjen det tapte i voksen alder. Jeg har gjort mye "aktivt" for å overvinne hindringer, for å tørre nye ting, for å bli den jeg er idag. Og man blir jo voksen, utvikler seg og blir trygg på seg selv. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde kommet lengre. For noen ganger kommer den lille Amélie overflaten. Og hun er ikke velkommen i en voksen verden med harde kår. Slik er det bare.

Evaluering av mine to første måneder som blogger

Jeg åpnet bloggen med skjelvende bukseben. Dette er hva jeg skrev i refleksjonsdagboka mi i desember: "Har opprettet blogg. Moro! Men vet ikke om jeg kanskje har fått litt kalde føtter. Skal-skal ikke. Prestekrage-blad-plukking på høygir! Er en del positivt ved det. Og så er det litt sånn halv-negative ting ved det. Ingen protection liksom. Og vet ikke om jeg orker å få masse henvendelser fra folk. Hvis det er slik det funker. For og mot. Til og fra. Hm..."

Nå har det gått et par måneder, og jeg må si: Blogg er "genial". Å skrive har alltid vært moro, men moro-faktoren øker faktisk når folk leser det man skriver. I tillegg har mamma lært seg mer på internett, far humrer, venner føler ikke jeg er så "langt unna" lenger, ukjente legger inn en kommentar i ny og ne, og det oppstår morsomme linker i øst og vest. Dette er sikkert gammel nytt for erfarne, eminente bloggere, men for skriveglade Amélie er det en liten oppdagelse.

Nå som jeg har tort å legge igjen spor i bloggverdenen, setter jeg even more pris på kommentarer. Det er faktisk gøy å lese! Enten det er serisøse tilbakemeldinger eller bare et lite "hoftevrikk" ;-)

I den evaluerende hjørnet idag...

Overrumplet av noe godt

Noen dager blir man overrumplet av små overraskelser som løfter dagene og gir impact på en slik måte at dagen ikke hadde vært den samme uten. Da jeg kom hjem igår, lå det en pakke i posten. Det var den nye cd'n til Anette Vedvik som jeg hadde forhåndsbestilt. Anette er en begavet, ung artist som jeg kjenner fra Hamar. Hun har en vakker stemme, spiller gitar med ømhet og skriver tekster som på en eller annen måte rører ved meg. Kombinasjonen av dybde og letthet, levd liv og håp, feel good og melankoli kommuniserer med det jeg har inni meg og gir meg sterke følelsesmessige moments. Eller ILO'er, som jeg pleier si. Jeg tror mennesker som har vært gjennom prosesser i livet evner å komme nær både det vonde og det gode. Når jeg hører på sangene til Anette føler jeg at jeg på en måte favner livet - om jeg kan si det slik. Det gir meg en følelse av å være levende. Og det kjennes... - godt.

When the sun goes down
then the moon will rise
don't get scared of the dark
no just lift your eyes
see the stars and the moon
how they're shining for you
some beautiful things
can only be seen in the night

(Utdrag fra spor 4)

Levende på en frædda'...

Idag kjenner jeg meg så... levende! Jeg svinser i gangene og spretter rundt med kaffekoppen, ler av og med elevene mine, gleder meg til neste uke, håret lukter godt (nytt hårprodukt), timene har gått bra og ikke minst: Det er helg! Har også fått i hendene en brent cd med 9 av mine yndlingssanger. Jeg blir i så godt humør når jeg hører på den, så full av emotions og stemninger! Får ILO! Jeg prøver legge vekk bekymringer og mulige utfordringer og leve her og nå. Tror det er viktig for Améliten :) Har så altfor lett for å bekymre meg. I helga skal jeg slappe av og være litt ute, spise god mat og treffe venner. Lørdag blir antagelig Desperate Housewifes-kveld med Cammiz. Hehe. Kan bli moro! Kanskje Magda Espelid slår til igjen. Mulig det blir rumpedans og juicy stories. Litt Tariquet og beina høyt? Eller kanskje bare det blir en ny jentekveld á la capri. Man trenger det :)

Nå skal jeg snart nyte fri. Kanskje rydde litt på den sagnomsuste jobbpulten først? Nei, mye morsommere å lese blogger og skrible selv idag. Men så er det tross alt fræddan. Vi pakker nok snippsekken, vi - som en kamerat av meg pleide å si før. God helg! :)