mandag, januar 30, 2006

Norsk vinter


Jeg kunne aldri overlevd uten norsk vinter. Når folk snakker om sand mellom tærne og varme vinder i januar, merker jeg at jeg ikke henger helt med. Joda, sol er fint det. Bølgeskvulp likeså. En ferie hadde jo ikke vært å forakte. Men å flytte fra rimfrost og stjernenetter, topplue og glittersnø? Takke meg til! Jeg er altfor glad i sixpence lue og rød nesetipp, vinterjakker og riv i nesa, lange skjerf og knitrende gåturer under mørk himmel. Selvom jeg ikke er noe utpreget ski-menneske, nyter jeg virkelig følelsen - opplevelsen - av kalde vintre og vakre snølandskap. Jeg elsker å pakke meg med fem lag klær og nyter synet av kalde neser når jeg går i by'n på lørdager. Lik som høsten inspirerer meg til å skrive og nærmest er som et veksthus for 'hildisk' kreativitet, er vinteren tiden for sjelefred og nytelse, inspirasjon og morsomme treff. Slik overlever man bitende kulde og neglespretten, speilblank is og iskalde tær. Nei, feil - mer enn overlever. Man lever og 'andas', nyter og lengter, fryder seg og kjenner seg ... hm... tja... urnorsk? Dette er vel det nærmeste jeg kommer patriotisme og den norske folkesjela. Men hurra for den en gang i blant! :)

Nå skal jeg ut i kuldegufsen og høre det knitre under beina mine. Jeg skal surre skjerfet tre ganger rundt halsen og glede meg stort over at jeg ikke er blant hawaii-skjorter, palmesus eller '9 billion bicycles in Bejiing'...

mandag, januar 23, 2006

Drømmen om sitt eget lille privatfly

Noen dager kunne man håpt man hadde sitt eget lille privatfly. Når jobben var over, skulle man durt langsomt avsted til Maldivene og lagt seg i en stråfarget hengekøye. Der skulle man ligget uten tanke på tid og sted, bare lyttet til palmesus og bølgeskvulp... Kanskje hørt på yndlingsmusikken gjennom øreproppene til den nye iPod-nano'en. Drukket litt tropisk vindunderdrikk og myst mot himmelen. Etter en stund skulle man hoppet opp i flyet igjen og spist litt indisk i New Delhi, tatt desserten i Italia og i samme sleng nytt smaken av rykende varm kaffe macchiato. Noen bilder senere fra Romas trange smug og gater, skulle man flydd i åttetall gjennom luften og landet i Toscana. Kanskje vandret litt på måfå og besøkt en vingård på landet. Når freden hadde senket seg, kunne man sust avgårde til mamma og kaffetrakteren og tatt mor-og-datter-praten "live" istedet for per teléfono. Til slutt kunne man tatt en god gammeldags "rånings" - men nå i luften og med utsikt utover snødekte Østlandet - og durt hjem til senga si.

Det er jo lov å drømme en kald og slitsom dag i januar...

(Dette innlegget er dedikert til min mor som satte meg på ideen om privatfly. En dag tikket denne meldingen inn på mobilen min: "Kjære søte Hilde'n min. Kan ikke du ta ditt lille privatfly og komme for å ta en kopp kaffe med meg. Mamma.")

onsdag, januar 18, 2006

Flink-pike-syndromet

I november dumpet jeg over følgende i Norges nye hurra-blad, Kamille:

"Har du noen gang følt at du drukner i gjøremål og at du har ansvaret for absolutt alle oppgaver? Har du lyst til å gjøre alle rundt deg fornøyde? Føler du at du ikke får den takken du fortjener? Da lider du av ”Flink pike”-syndromet."

En umiskjennelig følelse av - tja - gjenkjenning bølget øyeblikket etter gjennom hele kroppen. Gjøremålsdrukning? Eh - ja. Ansvar for ca alt? Føles slik iblant. Ønske om å gjøre folk glad? Skal innrømme det. Savn av takknemmlighet? Noe jeg har følt en god del på denne høsten. Diagnosen er muligens fastlått. Jeg har visst Flink-pike-syndromet.

Jeg stritter imot. Syndromet er ikke noen kul merkelapp. Da er man liksom snill i kategorien "altfor-snill". Manglende evne til grensesetting. Karakteren suger med hensyn til evnen til å gi beng iblant. Jeg greier vel å sette grenser? Er jo ingen dørmatte med glorie anno 2006 i allefall. Jeg evner å gi blaffen innimellom - noe jeg ikke greide da jeg var yngre. Men - jeg har jo aldri være den der ville, ekstreme rastaflette-magda som røyka strå på barneskolen, skulka på ungdomsskolen og kjøpte alkohyler med falsk leg. Og jeg har de senere årene stadig fått høre at det lønner seg å være mer kynisk.

Man er den man er - basert på en rekke forhold som innvirker på personlighet, oppførsel og valg. Det er vanskelig å løpe fra en del innarbeida hjulspor i sjelen. Så selv om man slår av på kravene og ikke tar så tungt på alt man ikke får gjort, ER det faktisk en bøyg å komme bort fra den gnagende samvittigheten. Etter å ha lest Kamille, fikk jeg litt nesten litt "døds-seriøst-angst": Protyp eller ikke - jeg har det fortsatt i meg!

I god "hjelp-til-selvhjelps-ånd", videreformidler jeg de såkalt enkle tipsene som var å lese i Norges nye hurra-blad. Kanskje kan de være til hjelp for noen?

- Fokuser på færre gjøremål.
- Bare gjør det som må gjøres.
- Lær deg å spørre etter det du trenger.
- Slutt å bekymre deg om andre liker deg eller ikke.

Så kan jeg alltids tilføye:
- I stor grad hold deg unna mennesker som suger krefter fra deg.
- Smil til verden, men gråt jommen meg litt på puta også!
- Godta dine svake sider.
- Finn unnskyldninger for å feire alt du greier å la være å gjøre på dager du er sliten. F.eks: "Jeg greide å unngå å rydde jobb-pulten IDAG óg, det fortjener en real biff!" ;-)
- Kjøp en boksepute, og boks til alle masete kollegaer, sure buss-sjåfører og baksnakkende kjentfolk!

Jupp. Nemlig.

(Forøvrig burde jeg kanskje gjøre noe med det bokseputetipset selv...)

fredag, januar 13, 2006

Blott en dag


Synnøve og jeg har sagt ja til å synge Blott en dag á capella i begravelsen til mormor som er på tirsdag. Er litt spent på akkurat det, for jeg har aldri sunget den uten musikk til tidligere, og hvis en av oss strever med tårene har vi ingenting å støtte oss til. Jeg har spurt et par kollegaer i dag om å hjelpe meg med en annenstemme, så da får vi hvertfall litt sus over den, da. Det er en vakker sang. Melodi. Tekst. Den andektige stemningen. Følsomheten. Jeg ser for meg et lite barn som legger seg opp i en stor hånd og trenger å bli båret. For noen ganger i livet trenger vi akkurat det - en som er større enn oss og som bærer oss når bekymring, smerte og tvil tar overhånd.


Første vers av 'Blott en dag'
av Lina Sandell

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst, vad än som kommer på!
Allt ju vilar i min Faders händer,
skulle jag, som barn, väl ängslas då?
Han som bär för mig en Faders hjärta,
giver ju åt varje nyfödd dag
dess beskärda del av fröjd och smärta,
möda, vila och behag.

tirsdag, januar 10, 2006

Eksekusjonspelotongen

Hm. Jeg føler for å dele litt mer idag likevel. Dette skrev jeg tidligere i høst en dag inspirasjonen kom over meg. Stigmatisering, fordommer og stempling er noe som gjør meg eitrandes provosert.

Så mange mennesker er opptatt av å sette merkelapper. Kanskje gjør man det ubevisst selv. Man systematiserer ting i hodet, lager båser og stempler hardt. Hvorfor gjør vi det? Hvorfor stiller vi mennesker for eksekusjonspelotongen og nærmest krever et avhør dersom vi finner noe "fremmed" ved vedkommende? Kanskje er vi mennesker slik skrudd sammen. Jeg merker jeg kjemper mot slike holdninger i meg selv. Jeg vil ikke stemple. Jeg vil ta mennesker for det de er. Jeg vil høre på hva de har å si, prøve forstå - EVEN IF jeg har andre meninger, opplever det de holder på med som "fjernt". Kan være man er uening med folk. Og det har man faktisk lov til å være. Kan faktisk være man noen ganger har rett. Men det er ikke noe motsetnings-forhold mellom det å ha egne standpunkt og verdier og det å å kunne lytte til andre og prøve å forstå.

En ting jeg opplever krevende er å bli møtt med forutinntatte meninger når det gjelder troen min. Ordet kristen har blitt et ord som - i noen kretser - stinker. Assosiasjonene svinser innom bedehus med stinn luft og grønne hatter, tosiders oppslag i Dagbladet og mokkasinmenn på torget, amerikanske svovelpredikanter, naive frøken bibelstripp-tuppelurer, trangsynte lutheranere, ville karismatikere, innpåslitne gateevangelister og enda verre - Knutbysaken i Sverige. En syk sak av det sjeldne fra et miljø som ligner på kristne menigheter, men består av noe helt annet bak de fire veggene. Og hvordan skal folk se forskjell? Hvordan skal mennesker uten kunnskap og med hodet fullt av forutinntatte holdninger sile ut hva som er ekte og hva som er falsk? Hva som er sann og sunn kristen tro og hva som er svermeriske etterligninger bygget opp rundt maktsyke mennesker? For - problemet er - noen ganger synger man kanskje de samme sangene. Og det prekes fra samme bok. Det opprører meg, smerter og frustrerer at ulvenes veier krysser lammeflokken.

Skal jeg måtte holde grunnkurs hver gang jeg står ovenfor et nytt menneske som lurer på hvordan JEG kan være kristen? Må jeg leve i et konstant forsvar overfor det som har gitt meg mest glede og ektefølte opplevelser i livet? Det ropes høyt og svulmende om toleranse i det noreg'ske rike. Alt skal respekteres. På høgskolen lærte vi av religionslæreren vår at satanister som brenner barn som offer skal respekteres dyrt og hellig, for de er faktisk samfunns-engasjerte og har et sett med verdier - bare at de er annerledes. Men kristne som tror på "the good news", de er skumle og skal denges hardt og brutalt ned i en mørk bås. Unnskyld meg? Sa noen toleranse?

Dette skal lille, menneskelige, syndige, men troende meg kjempe mot. Å være kristen er ikke å være en spesiell type person. Alle som jobber i Gjensidige Nor har ikke svart dress og skalle (Det finnes til og med noen ulver i systemet der og). Alle som bor i Kina syr ikke billige barneklær og snor seg på svingstanga. Alle muslimer bomber ikke undergrunns-baner. Alle som bor på Grønland i Oslo er ikke med i B-gjengen. Mennesker er mennesker. Det finnes ulike mennesker overalt. Det finnes mennesker som stikker seg fram, driver med snusk og ødelegger overalt og i alle miljøer. Sorry alle kristne som leser dette - i kristne miljøer også. At noe heter "kristent" betyr ikke nødvendigvis at det har så mye med Jesus å gjøre. Han har dessverre ikke fikset patent på det navnet. Han har faktisk ikke funnet på det ordet selv en gang. Han brukte snodige ord som disipler og etterfølgere, forbilder og venner. Det som gjorde dem til kristne var at de trodde på Jesus og levde ærlige liv, hadde han som forbilde, elsket Gud, elsket livet, elsket MENNESKER. Han gav mennesker nytt håp. De som var utstøtt, ødelagt, sårede, stolte, egositiske, trangsynte...you name it, gav han nye hjerter. Han gjorde det golde levende. Det kalde varmt. Det ødelagte helt. Dette er den Gud'en jeg tror på.

Jeg har selv opplevd ting som gir den største skeptiker tvil på egen skepsis. Jeg har gjort erfaringer, tenkt gjennom livet mitt og prøvd ulike tilnærminger til livet. Men aldri har livet vært så rikt, mennesker så vakre, håpet så sterkt og hjertet så fredfullt, som etter at jeg fant troen på nytt. Å være en troende er jo på ingen måte en ferdigfiksa rolle man hopper inn i. Det er å tro på en som er større. Det er å la livet være en VANDRING der man ikke har alle svarene, men har tatt tak i de svarene man alt har funnet.

Jeg er ikke utlært. Ei heller alltid tradisjonell i tankegangen. Jeg søker svar og prøver ærlig å finne ut av ting. Det er viktig for meg å kunne være meg. Leve, ånde, nyte. Jeg jobber med definisjonene, spørsmålene og standpunktene mine, Prøver å knytte ting sammen, men synes det noen ganger er litt vanskelig. Så står jeg plutselig ansikt til ansikt med ikke-troende mennesker som står og vifter med merkelappen, krever regnskap og allerede mener mye om meg - et menneske de ikke kjenner. Jeg er vel slik, siden jeg er kristen. Jeg mener vel det, siden jeg er en aktiv troende. Jeg vet jo ikke alltid. Jeg vet bare at jeg har tatt imot noe i hjertet mitt som ingen kan ta fra meg. Og jeg vet at jeg ikke kan annet enn å ta det på alvor, hvis ikke blir jeg uærlig mot mitt eget hjerte. Eller hyklersk, om du vil.

Og da skal jeg love deg eksekusjonspelotongen står for tur.

mandag, januar 09, 2006

Skomakerflørt og blodig alvor

Idag flørtet sannelig den spansktalende skomakeren min ;-) Han er alltid så morsom. Og jeg sier ja og ha, smiler og vinker "hasta luego" når jeg går. Han flørter på en latinamerikansk måte. Ikke for å oppnå noe. Han har samboer og barn og det er ikke noe slibrig eller mannsgrisete over det i det hele tatt. Han bare vet å si sjarmerende ting til unge damer og slik make their days! :) Nordmenn kunne ha litt å lære av 'kontinental flørt'.

Har altså levert et par fordi jeg må ha nye flikker på yndlings-fin-støvlettene mine. Og siden jeg heller ikke akter å terminere de ganske nye yndlings-pels-skoa mine, måtte jeg altså ta med dem også til Mister Milagro :)

Sånn ellers opplevde jeg blodig alvor og en stor flis i fingeren til morgenen idag, som igjen gjorde at jeg akkurat mistet bussen, som igjen førte til at jeg kom litt for sent på jobb. (Det blødde noe uhorvelig... døden nær for slikkefinger ;-)

Jeg har spist pytt-i-panne fra First Price på fem minutter, brukt litt av gavekortet på Lindex som jeg fikk til jul, kjøpt noen cute serviettos og fått vite at begravelsen blir neste tirsdag.

Og så har jeg sittet altfor lenge foran pc'en...

Om X-faktor og menn


Nå passer det fint med et lite innlegg om x-faktor. For selv om et pent ytre er vakkert, er det sannelig noe som heter det lille ekstra også. Ikke nødvendigvis noen motsetning i grunnen, men noen ganger er det faktisk ikke de mest billedskjønne som har draget.

For - noen mennesker bare har det. Det der mystiske, uforklarlige. Noe uimotståelig, tiltrekkende og suggerende deilig ved seg. Vi snakker x-faktor.

Kanskje er de "for lave" (for hva?), "for uproporsjonerte" (sier hvem?). Kanskje passer de ikke inn i drømmebildet. Kanskje har de mindre bakhode enn en med sans for det gyldne snitt kicker på. Kanskje har de høye viker, bollekinn, for mye skjeggstubber. Kanskje passer de ikke inn i livet ditt. Men noen bare HAR det.

Har sittet og tenkt litt på dette. Utgangspunktet var selvsagt et menneske som har noe vakint til x-faktor. Han har i grunnen et fint ytre også. (Nå lurte selvsagt alle på hvem dette er, men en kvinne skal få ha sine hemmeligheter. Det sier Håndboken for kvinnor, paragraf 50. Jupp.) Så begynte jeg selvsagt å tenke på flere mennesker jeg kjenner som har det der lille ekstra. Interessant. Det er umulig å sette fingeren på hva det er. Tror det er en kombinasjon av vesen, øyne, hva personen sier... Og.. Tja. Nei, jeg greier ikke sette helt fingeren på det.

Kan vel kokludere med at komboen fint hjerte OG x-faktor ikke er å forakte.

søndag, januar 08, 2006

Mormor er død

Idag, i to-tiden, fikk jeg beskjeden om at mormor er død. Hun sovnet stille inn tre minutter over ti. Hun var gammel og hadde alzheimers sykdom, men rart likevel.

Man er aldri forberedt på døden.

Det gjør godt å tenke på at noen holdt henne i hånda da hun døde. Hun led ikke. Fra rommet hennes kunne man se ut mot Vang kirke og snødekt landskap. Himmelen var lys. Og kirkeklokkene ringte akkurat på det tidspunktet.

Mine tanker går spesielt til mamma - som har mistet sin egen mor. Jeg tenker på stunder med mormor da hun satt barnevakt for oss barna da vi var små. Jeg tenker på huset hennes som "luktet mormor", badet hennes som luktet Lano såpe og formiddagsmaten med firkornbrød og servelat. Jeg tenker på hunden hennes, som vi alltid syntes bråket, men som mormor elsket. Og jeg tenker på den vesle kroppen hennes, seilersko på gåtur og alle bildene på hjørnebordet. Hun kalte pologensere for jumpere og likte skorper med smør på. Hun bar kusina mi på ryggen og kalte henne ryggsekken sin. Mormor lo hjertelig og elsket å være ute i frisk luft. Og hun hadde ikke typisk bestemorssveis med hjemmepermanent før hun kom på gamlehjem! :)

Mormor opplevde mye smerte i livet. Har tenkt på mange ganger om hun egentlig tenkte mye på dette i de senere årene, eller om hun gjemte det vekk. Jeg er glad hun har det godt der hun er nå.

Fred over mormors minne.

lørdag, januar 07, 2006

En hyllest til gode papper


Jeg merker jeg blir imponert over menn som ofrer noe for barna sine. Nå finnes det selvsagt en hel del som gjør det - men jeg kjenner til mange egoistiske mannebein som setter seg selv foran det meste. Dette med å ofre er forresten en interessant ting. Selv om man gir avkall på noe, får man jo så mye igjen. Ofte mye senere. Man merker det jo ofte ikke underveis.

Alle menn som står på der ute og er gode fedre - især alenepappaer - (og spesielt til det mennesket som inspirerte meg til å skrive dette): Stå på! Dere gjør en uvurderlig jobb! :)

fredag, januar 06, 2006

Dislikes and likes

Dislikes :(
Hodepine. Smuler i senga. Bitchy jenter. Hår i øyet. Partikler under linsene. Ekle stemmer. Forutinntatte meninger. Stigmatisering av andre mennesker. Gul Twinings te. Datakrøll. Utakknemlighet. Følelsen av utilstrekkelighet. Edderkopper. Stearin på duken. Ordet toleranse - når det ikke praktiseres. Forsøpling. Misforståelser. Hakk i cd’er...

Likes :)
Kaffe. Slow jazz. Markblomster. Solnedgang. Å kjøre seg bort i mørket. Bilder. Barns spontane kommentarer. Skog. Nærhet. Kuleis med cookies-smak. Gode lukter. Å bli hvisket i øret. Moussaka med gresk salat. Oppmuntring. Gode venner. Hjelp med datakrøll. Å bli holdt rundt mens man står og lager mat. Å le. Goose bums. Franske filmer. Orkideer. Flørt. Vesker. Lek med ord. At sjelen min gjenkjenner seg i en annen sjel. LOST. Sko. Hortensbrød med fersk gulost og paprika. Skrive. Stavangerdialekt. Å ha impact på andre menneskers liv. Takknemlighet. Stearinlys. Lyden av årer i vann. Frisk luft. Å være stille med et menneske du er glad i. Løpe i regnet. Natten. Interiørblader. Marsipan. Gode tekster. ILO. Utvikling. Sjokolade. Romslighet. Respekt. Når det skjer uventede, gode ting. Høsten. Kjølige høstkvelder. Lange frokoster. Synge. Accesorize-ting. Turkis. Fine stemmer. Ferie. Desperate Housewifes. Kreative krumspring. Mestring. Lukten av myr på fjellet. Mennesker som hikster av latter.

torsdag, januar 05, 2006

Drypp 1 om fasade: "Desperate Housewifes"

"Eldre mennesker er som museer: Fasaden spiller ingen rolle, bare skattene inni."

Jeanne Moreau

Jeg har begynt å samle på sitater om FASADE. Jeg jobber med et lite skribleri inni meg om temaet. Inspirasjonen er my beloved favourite tv-series: Desperate Housewifes. Har virkelig fått helt dilla. Sett hele serien på dvd nå. Jeg elsker språket! Persongalleriet! Dialogene! Den svarte humoren! Monologene! Fortellerstemmen! Alle historiene og intrigene som fletter seg sammen på finurlig vis! Klærne! Alt det skjulte bak overflaten som vi seerne får ta del i!

Interessant og deskriptivt. Veldig.

mandag, januar 02, 2006

Et menneske å ligne

Det å ha venner du kan dumpe innom helt spontant i hverdagen er slett ingen selvfølge. Hvertfall ikke etter at man har blitt voksen. Når man har flyttet til en ny by, tar det tid å bygge slike vennskap. Folk er så travle - meg selv inkludert. Leste nylig en artikkel i et interiørblad. Det handlet om å være den perfekte vert. Det handlet mye om hva man skulle gjøre og hva man ikke skulle gjøre, hva folk kunne snakke om og slettes ikke snakke om. Det handlet litt om borddekking. Og kvalmende mye om fasade.

Jeg har en venninne som bor i nærheten av jobb som alltid møter meg med et smil. Passer det ikke, sier hun fra. Oftest passer det. Idag hadde jeg vært innom butikken og handlet litt ferdig fix middag. Jeg tenkte først gå nedom jobb og spise, men kom på at jeg kanskje kunne svinge innom henne en liten halvtime. Hun var busy med småting, men plasserte meg i sofaen og satte på kaffen. Mens hun syslet med sitt, fortærte jeg kyllingfilét og fløtegratinerte poteter. Før hun forsvant ned i kjelleren, tente hun stearinlys og satte på musikk. Julemusikk. Om jeg ville ha litt sjokolade? Bare å ta! Det var så PEACE å sitte der i varmen og den koselige belysnigen og føle seg velkommen i en travel hverdag. Noen ganger føler jeg at jeg mangler ord for å beskrive slike tilsynelatende trivielle ting som betyr så uendelig mye for meg. Men det taler til meg. Mennesker som henne er de virkelige heltene. Personifiseringen av mine idealer. De som åpner hjerte og hjem, byr på seg selv og ikke bryr seg om overfladiske vertskaps-maler og vertinneoppførselstips fra glossy magasiner.

Siden jeg måtte dra av sted fortere enn ønsket pga et møte, tok hun likesågodt på seg ytterklærne og ble med ut i frisk luft for å dele noe bra som hadde skjedd. Og da jeg sa hadet, tenkte jeg: "Hun er virkelig et menneske jeg vil ligne!"

GODT NYTTÅR!


(Bildet er fra nyttårsaften. Camilla og meg :)

Det er hverdag igjen, og jeg sitter her med ambivalente følelser. På den ene siden sukker hjertet tre ganger. Kroppen snirkler seg sammen under dyna, og motstanden mot jobb og plikter er påtagelig. På den andre siden: Hverdag er inspirasjon! Man står opp, gjør noe nyttig, får nye opplevelser og føler man lever sterkere. I ferien ble jeg overrumplet av rastløs modus. Rastløsheten førte til tafatthet og mangel på skrivetrang. Det var nesten litt ekkelt. Jeg? Uten skrivekløe? Det er jo nesten ikke meg. Heldigvis kom litt av skriveånden over meg igjen da jeg var tilbake i Tønsberg, men uten internett hjemme, blir det lite bloggskriving.

Vil ønske godt nyttår til alle! Mon tro hva 2006 vil medføre og innebære? Hvis jeg skal beskrive året som har gått med ett ord må det bli... Hm. Jeg tror det må bli Utvikling. Jeg føler jeg har utviklet meg. Både hva angår jobb, skriving og mitt forhold til en del ting. Utvikling er spennende. Krever litt, men betyr fremdrift.

Måtte året by på mye overraskelser og sprell!

Utopia i et kaleidoskop


Jeg hører på sangen som minner om deg. Den er fylt med emosjoner på en slik måte at hjertet mitt begynner å skjelve. Jeg kjenner blodet strømmer i en ubestemmelig rytme og merker jeg blir ... - nærmest svimmel.

Noe brister inni meg.

Muren jeg reiste.
Broen jeg bygde mellom fornuften og tankene.
Styrken jeg ikler meg for å overbevise meg selv.

Mens hjertet gråter og følelsene danser flamenco med minnene, trer bildene frem.

Der er du.
Og jeg ser drømmene mine. Jeg løfter hver lengsel i været.
Jeg betrakter hvert bilde mens tårene renner.

Jeg ser oss langt, langt der inne i kaleidoskopet
der vi omfavner lykken og går i ett med glitterstøvet.
Jeg ser alt det gode.
Jeg ser alt det vakre.
Og jeg ser skjønnheten som dreies om til forvirring og tvil.
Til spørsmål og sperrer.
Usikkerhet og flukt.
Gullstøvet blander seg med de mørke sjatteringene og danner nye mønstre.
Mønstre som skyver det vakre i bakgrunnen.
Og jeg ser avstand.
Hender som glipper.

Så ser jeg deg nesten ikke lenger.
Du blir en prikk jeg prøver glemme.
Det er slik det må være.
Det vakre var en illusjon.

Men når sangen når sitt klimaks, kjenner jeg det rykke i de skjøre røttene.
Jeg hører stemmen din svakt
idet kaleidoskopet blir dratt ut av hendene mine.
For utopia er intet sted å være.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen