Hm. Jeg føler for å dele litt mer idag likevel. Dette skrev jeg tidligere i høst en dag inspirasjonen kom over meg. Stigmatisering, fordommer og stempling er noe som gjør meg eitrandes provosert.
Så mange mennesker er opptatt av å sette merkelapper. Kanskje gjør man det ubevisst selv. Man systematiserer ting i hodet, lager båser og stempler hardt. Hvorfor gjør vi det? Hvorfor stiller vi mennesker for eksekusjonspelotongen og nærmest krever et avhør dersom vi finner noe "fremmed" ved vedkommende? Kanskje er vi mennesker slik skrudd sammen. Jeg merker jeg kjemper mot slike holdninger i meg selv. Jeg vil ikke stemple. Jeg vil ta mennesker for det de er. Jeg vil høre på hva de har å si, prøve forstå - EVEN IF jeg har andre meninger, opplever det de holder på med som "fjernt". Kan være man er uening med folk. Og det har man faktisk lov til å være. Kan faktisk være man noen ganger har rett. Men det er ikke noe motsetnings-forhold mellom det å ha egne standpunkt og verdier og det å å kunne lytte til andre og prøve å forstå.
En ting jeg opplever krevende er å bli møtt med forutinntatte meninger når det gjelder troen min. Ordet kristen har blitt et ord som - i noen kretser - stinker. Assosiasjonene svinser innom bedehus med stinn luft og grønne hatter, tosiders oppslag i Dagbladet og mokkasinmenn på torget, amerikanske svovelpredikanter, naive frøken bibelstripp-tuppelurer, trangsynte lutheranere, ville karismatikere, innpåslitne gateevangelister og enda verre - Knutbysaken i Sverige. En syk sak av det sjeldne fra et miljø som ligner på kristne menigheter, men består av noe helt annet bak de fire veggene. Og hvordan skal folk se forskjell? Hvordan skal mennesker uten kunnskap og med hodet fullt av forutinntatte holdninger sile ut hva som er ekte og hva som er falsk? Hva som er sann og sunn kristen tro og hva som er svermeriske etterligninger bygget opp rundt maktsyke mennesker? For - problemet er - noen ganger synger man kanskje de samme sangene. Og det prekes fra samme bok. Det opprører meg, smerter og frustrerer at ulvenes veier krysser lammeflokken.
Skal jeg måtte holde grunnkurs hver gang jeg står ovenfor et nytt menneske som lurer på hvordan JEG kan være kristen? Må jeg leve i et konstant forsvar overfor det som har gitt meg mest glede og ektefølte opplevelser i livet? Det ropes høyt og svulmende om toleranse i det noreg'ske rike. Alt skal respekteres. På høgskolen lærte vi av religionslæreren vår at satanister som brenner barn som offer skal respekteres dyrt og hellig, for de er faktisk samfunns-engasjerte og har et sett med verdier - bare at de er annerledes. Men kristne som tror på "the good news", de er skumle og skal denges hardt og brutalt ned i en mørk bås. Unnskyld meg? Sa noen toleranse?
Dette skal lille, menneskelige, syndige, men troende meg kjempe mot. Å være kristen er ikke å være en spesiell type person. Alle som jobber i Gjensidige Nor har ikke svart dress og skalle (Det finnes til og med noen ulver i systemet der og). Alle som bor i Kina syr ikke billige barneklær og snor seg på svingstanga. Alle muslimer bomber ikke undergrunns-baner. Alle som bor på Grønland i Oslo er ikke med i B-gjengen. Mennesker er mennesker. Det finnes ulike mennesker overalt. Det finnes mennesker som stikker seg fram, driver med snusk og ødelegger overalt og i alle miljøer. Sorry alle kristne som leser dette - i kristne miljøer også. At noe heter "kristent" betyr ikke nødvendigvis at det har så mye med Jesus å gjøre. Han har dessverre ikke fikset patent på det navnet. Han har faktisk ikke funnet på det ordet selv en gang. Han brukte snodige ord som disipler og etterfølgere, forbilder og venner. Det som gjorde dem til kristne var at de trodde på Jesus og levde ærlige liv, hadde han som forbilde, elsket Gud, elsket livet, elsket MENNESKER. Han gav mennesker nytt håp. De som var utstøtt, ødelagt, sårede, stolte, egositiske, trangsynte...you name it, gav han nye hjerter. Han gjorde det golde levende. Det kalde varmt. Det ødelagte helt. Dette er den Gud'en jeg tror på.
Jeg har selv opplevd ting som gir den største skeptiker tvil på egen skepsis. Jeg har gjort erfaringer, tenkt gjennom livet mitt og prøvd ulike tilnærminger til livet. Men aldri har livet vært så rikt, mennesker så vakre, håpet så sterkt og hjertet så fredfullt, som etter at jeg fant troen på nytt. Å være en troende er jo på ingen måte en ferdigfiksa rolle man hopper inn i. Det er å tro på en som er større. Det er å la livet være en VANDRING der man ikke har alle svarene, men har tatt tak i de svarene man alt har funnet.
Jeg er ikke utlært. Ei heller alltid tradisjonell i tankegangen. Jeg søker svar og prøver ærlig å finne ut av ting. Det er viktig for meg å kunne være meg. Leve, ånde, nyte. Jeg jobber med definisjonene, spørsmålene og standpunktene mine, Prøver å knytte ting sammen, men synes det noen ganger er litt vanskelig. Så står jeg plutselig ansikt til ansikt med ikke-troende mennesker som står og vifter med merkelappen, krever regnskap og allerede mener mye om meg - et menneske de ikke kjenner. Jeg er vel
slik, siden jeg er kristen. Jeg mener vel
det, siden jeg er en aktiv troende. Jeg vet jo ikke alltid. Jeg vet bare at jeg har tatt imot noe i hjertet mitt som ingen kan ta fra meg. Og jeg vet at jeg ikke kan annet enn å ta det på alvor, hvis ikke blir jeg uærlig mot mitt eget hjerte. Eller hyklersk, om du vil.
Og da skal jeg love deg eksekusjonspelotongen står for tur.
