Fast i sykkelen

Jeg løp ut døra, trakk den ulne hetta over hodet og durte av sted på sykkelen. Det regnet, det var lørdag og jeg skulle på jobb. Ikke uvanlig hadde jeg dårlig tid. Denne dagen hadde jeg svarte bukser med lett press, og i en kombinasjon av sunn fornuft (ikke-så-lurt-å-sykle-med-høye-hæler) og rent stress (vi-tar-første-og-beste), hadde jeg tatt på meg sko som gjorde buksene enda lengre.

Vel rundt svingen ved Stoltenbergsgate, skjedde det. Sykkelen bråstoppet, og et eller annet sa meg at jeg satt bom fast. Jeg rykket hardt i beinet, og angsten ble bekreftet. Da jeg tittet ned, så jeg at høyre buksebein gikk i en stram line fra undertegnedes lår og ned til pedalen! Jeg kjente en økende iskald panikk spre seg innvendig: Buksa sitter filler'n meg fast!! Der stod jeg - midt på fortauet - langs el grande kjøpesenter med saktegående biler på den ene siden og vandrende paraplymennesker på den andre siden. Fem minutters lirking og dra’ing gav ingen resultat, og jeg kjente regelrett svetten begynte å sile. Nederste del av buksa var viklet flere ganger inn i sprekken mellom pedalen og pedalfestet. Jobbvakta ventet, og jeg satt rett og slett FAST i sykkelen!

Å ta av buksa var utelukket, å vikle løs buksebeinet var umulig. Når du sitter fast, blir liksom bevegeligheten ned mot pedalen noe begrenset, for å si det slik. Å klippe av buksebeinet så ut til å være siste og eneste utvei til tross for nedslående resultat: Piratlignende Sabeltann-outfit på jobb! Men hvor skulle jeg få tak i saks? Jeg innså at jeg uansett måtte stoppe en tilfeldig forbipasserende.

I ren desperasjon hevet jeg stemmen til den store paraplyen som kom imot meg.

- Eeh. Unnskyld? Paraplymennesket på tidlig handletur stoppet og tittet opp.
- Eh. Kan du hjelpe meg? Jeg sitter fast i... eh-he-he... - sykkelen! Mannen – som jeg nå oppdaget var litt av et go’bein (filler’n) – braste ut i høy latter, og la hodet på skakke.
- Du hvafforno'?
- Eh. Det her er egentlig ganske flaut - stryk-ganske-forresten – men jeg sitter fast i sykkelen fordi buksa mi har viklet seg inn i pedalen og jeg kommer ingen vei. Jeg skal på jobb, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Fyren gliste fortsatt. Ånei du! Saks, nei! Dét var ikke nødvendig. Gobeinet mente bestemt han skulle kunne løse problemet på annet vis. Dette må ha vært inkarnasjonen av problemer-er-til-for-å-løses-mannen.

- Hold paraplyen min, kommanderte han lystig.

Et lite sekund senere, satt han på huk og løste bukseproblemer. Jeg holdt på å le meg i hjel inni meg. Paraplymannen satt rett og slett BY MY FEET i regnværet og lirket, herja, dro, viklet og snurret, mens regnet silte (!) ned, og jeg stod og tittet han ned i manken. Dette her kunne jo nesten vært en film. Hun møter han. Kanskje noe uromantisk med det buksebeinet, men hvorfor ikke?

- Filler'n, åssen har du fått til det her ’a?

Fantasien ble brutalt avbrutt, og jeg svarte hva som sant var. At jeg hadde syklet. Syklet fort. Og bråstoppet.
- Resten ser du selv.
- Ja, buksa rakk tydeligvis å sno seg rundt en del ganger, virker det som. Hehe. Spørs om ikke vi likevel må ty til ss…

I det jeg innså at pirat-outfit ville bli et realistisk utfall, løsnet plutselig buksa mot alle odds fra pedalen. Fyren bråreiste seg med et høyt ”Yesss!”, stanget i paraplyen og så ut som en unge som hadde lært seg å sykle. Hans manlige ego fikk seg vel et realt løft.

Og jeg - jeg kom meg på jobb med et rimelig slækt buksebein og lycratråder til alle kanter. Tross alt bedre enn Kaptein Sabeltann-outfit.