tirsdag, august 22, 2006

Lite visste jeg...


Lite visste jeg om det å bli voksen. Alt som forandret seg inni meg. Alt som forandret seg rundt meg. Ansvaret. Pliktene. Men også friheten. Høykonkonjunkturer og lavkonjunkturer i relasjoner av ulike slag. Bekymringer. Gleder. Alle situasjonene jeg kom til å komme opp i.

Variasjonene i det indre landskapet. Alt som gikk fra å være enkelt og sorthvitt til å bli komplisert og sammensatt. Alle gråsonene. Alle tankene som ikke passet inn i skjemaer lenger. Nyansene som jeg måtte avdekke og erkjenne. De som alltid vil være vanskelig å forstå for noen, lette å ta for andre. Tvilen og uroen. Veien til å finne min identitet. Minner fra skolegang og ungdomstid som måtte løftes opp og erkjennes før veien kunne gås videre. Kampen for å hente frem styrken. Den seiglivede viljen i meg som jeg etterhvert så jeg hadde. Motet som lå gjemt bak frykten. Styrken man oppdaget man hadde.

Alt som ikke ble som man hadde trodd. Mennesker som skuffet. Men også mennesker som overrasket positivt. Mennesker som ikke forstod. Som ikke håndterte at man nådde nytt land. Mennesker som misforstod - og som glapp. Tapt kjærlighet. Mennesker du ble glad i, men som forsvant langs veien. Livets gang, likevel med vemod. Mennesker som rørte ved deg, som la igjen spor. Ømme minner. Hendelser du er glad for i ettertid, selv om de ble lagt bak deg. Minner som formet deg, som var med å gi konturene av den du er idag. Utfordingene ved det å forandre seg. Eller kanskje ikke forandre seg. Utvikle seg. Finne seg selv. Finne tryggheten. En evig reise, men likevel en reise med fremdrift.

Gleden over å se klarere. Over å oppdage livskunst. Å lære av sine erfaringer. Å nå modenhet. Finne nye måter å se ting på. Lære å sette pris på nyansene fremfor å bli forvirret. Godta livet som det er. Favne takknemligheten og se oppover. Oppdage håpet og klamre seg til livet. Le med hjertet og gråte med dybden. Forsone seg med. Føle. Være. Orientere seg. Og fortsatt vite at ingenting er over, at nyansene vil bli flere, at gode år vil komme, så vel som de vonde. Men dette er jo livet - og det livet vil jeg leve gjennom mange slags dager.

Jeg tror jeg har det beste i vente.

Bildet er hentet på http://kunstonline.dk/indhold/pics/hc_andersen_2.jpg

7 kommentarer:

rita rata sa...

Likte det bildet sá godt!

Vet du, i det siste har de ordene (overskriften din) -"lite visste jeg..." liksom poppet opp i hodet mitt fra tid til annen i tankefulle stunder. Artig. Har tenkt at det er et fint uttrykk som ikke er like fint pá andre sprák. Little did I know? :) Poco sabía yo.." Nei, det har en egen sjarm og liksom dybde pá norsk, syns jeg. Uansett. Sá fint du skrev om disse tingene. Jeg er en sánn person som kunne trenge á laere om forsoning, eller det á "akseptere" alt det her i verden som jeg er fullstendig uenig i. Det er sá mye som er hárreisende og som jeg reagerer pá. Hver dag. Jeg vet jeg ikke er 16 lenger, men har kommet frem til at jeg tror jeg má vaere det man kaller en idealist. Det er naermest umulig for meg á bare la ting ligge/overse det og tenke; "vel sánn er livet. Ikke noe á gjóre med den saken". Hva tenker DU om disse tingene, H?

Takk for comments og sms, forresten!
- Natta og sweet dreams!

Grete sa...

Ja, sånn er livet...for de som våger å leve det, våger å kjenne på dybdene og å glede seg over det som er godt. Takk for en fin post, Amélie.

Kent sa...

Jeg har først det siste året hatt slike tanker som dette. når man oppdager at man faktisk er i ferd med å bli voksen... Synes du skrev fint her.

hanulf sa...

Helt enig. Flott skrevet! Likte uttrykket "Variasjonene i det indre landskapet" veldig godt. Har følt mye av det samme selv, i det siste. Det er faktisk en trygghet i det å bli voksen, å bli trygg på hvem en er og å ha friheten til å bare være akkurat det!

Amelie78 sa...

Rita rata: Tusen takk for kommentar! Så morsomt at du har tenkt på det uttrykket. Vet ikke hvorfor det dukket opp i hodet... Enten har jeg lest det i det siste, eller så poppet det bare opp fra litterære skuffer :) Enig at det lyder litt bedre på norsk. (For én gangs skyld :)

Kjenner meg igjen i dette med å være idealist. Jeg kaller meg ironisk nok eu "utopist" noen ganger. Jeg håper og drømmer om og ønsker at verden skulle være litt annerledes, litt bedre, at alle skulle forstå hverandre, at ingen skulle dømme eller stigmatisere/stemple, at ingen baktalte eller sendte lange, stygge blikk. Jeg har andre idealer liksom.

Samtidig har jeg på en måte akseptert en del ting. Er hvertfall på god vei. Jeg ser at noen ting alltid vil være slik. Sladrekoner på hjørnene vil fortsette og finnes. Baktalelse og rykter vil forekomme. Folk vil kjøre ego-løp og holde på med sitt. Media vil skrive dritt om minoriteter. Blader vil spre løgn. Mennesker vil fortsette å skuffe. Jeg vil ikke kunne regne med at folk alltid skal forstå meg. Da er det JEG som må forandre innstilling! Jeg må finne STYRKEN til å takle det! Jeg må "le mot kommende dager" og heve meg over alt jeg ikke liker. Ikke så lett, men med trening, tror jeg man vil nå langt. Synes jeg er på god vei. Tror også jeg har greid å bli bittelitte grann mer "ikke-kynisk-men-det-jeg-skrev-om-den-gangen"... At jeg greier å være mer "blasert" på en positiv måte til ting.

Jeg vet ikke om dette var noe ordentlig svar på spørsmålet ditt, men det var hvertfall noen tanker. Jeg tror rett og slett man må en blanding av 1. å akseptere i form av å ikke la alt gå innover seg og 2. kjempe for å gjøre verden til et bedre sted / være et positiv bidrag og forbilde! :)

Forresten... Da jeg la ut bildet igår, tenkte jeg "Dette kommer S. til å like." HELT SANT! Morsomt! Kjenner deg nok litt fortsatt...

Håper du har hatt en god dag!

Amelie78 sa...

Grete: Tusen takk! :)

Kent: Ny leser? :) Morsomt! Så du skrev litt om relaterte emner på bloggen din! :) Takk for comment!

Hanulf: Tusen takk! :) Og enig - det er også en trygghet i det å bli voksen.

Helene sa...

Et nydelig innlegg.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen