torsdag, august 31, 2006

En stemme på Narkotorget


- Og jeg kommer ikke til å si noe, for da sier jeg hvertfall ikke noe feil!

Den hese stemmen runget ut over "Narkotorget", og det slo meg at damen som ropte inn i mobilen sin, nettopp sa en hel del. Resten av oss på torget fikk del i både økonomi og familiekrøll-på-tråden, noe som fikk fornemme eldre til å rette på skjørtene sine og tenåringer til å le uhemmet. Den syltynne damen med nedslitte klær, krum rygg og 10 cm ettervekst, rundet hjørnet og stemmen svant hen. Så ble det stille på torget. Bare den vanlige pratingen fra mennesker på gatehjørnene og et par hunder som snuste og bjeffet lett.

Hun måtte ha glemt å skru ned volumet på stemmen. Eller kanskje hun bare ga blaffen i menneskene rundt. Narkomane blir gode på sånt. De kan ikke bry seg så mye, for da dør siste rest av selvfølelse. Det er like greit å ha et likgyldig panser rundt seg. Kanskje var hun "høy" også. Mest sannsynlig. Stemmen skingret. Ordene kom snøvlende ut. Klagingen var høylydt. Og vi rundt måtte se opp fra raske skritt og viktige ærend for å slå fast hvor bråket kom fra. Forakt. Undring. Skjeve blikk. Og jeg gikk videre inn på apoteket.

---

Jeg merker jeg sliter litt med å forholde meg til det faste inventaret på "Narkotorget". Jeg vil jo vise respekt. Bry meg, utgjøre en forskjell, kanskje gjøre dagen bedre for noen av disse som lever på livets skyggeside. Joda - høye idealer. Men idealer som drukner i faktiske forhold. De stjeler som ravner. Mange av dem. Har sett det i butikken. De møter ikke opp til avtaler - for den som har prøvd å gjøre en avtale med en stoffavhengig. De henger over deg med stålånde og støy og klamrer seg til den oppmerksomheten og hjelpen de kan få. Helst i form av mynter som klirrer i pappkruset. Og pappkruset er sparegris til inntekt for mindre hyggelige stoffer. Det er lenge siden jeg sluttet å stoppe opp. Jeg går fort og hastig forbi. Gjemmer meg bak store solbriller. Ser en annen vei. Hvis bønn om mynter når øret, lyver jeg "jeg har ikke nå". Fordi jeg ikke har lyst å bruke min egen sparegris på andres menneskers ulykke. Matpakke vil de jo ikke ha. Og det de trenger er kanskje en seng å sove i, men Hallo, jeg kan da ikke slippe inn en femti år gammel mann i leiligheten min av veldighet. Det sier seg selv.

Jeg får ikke til å hjelpe. Jeg kommer til kort. Orker ikke. Da måtte jeg gått inn for det. Jobbet med narkomane. Lært balansen mellom omsorg og grensesetting under andre forhold. Men jeg føler bare ubehag og vegring. Tilkortkommenhet. Avmakt.

Og når jeg hører stemmen til damen som ikke kommer til å si noe, runger den i øret etterpå. Lenge. For noen må jo hjelpe.

11 kommentarer:

Bertil sa...

Her fikk jeg lyst til å kommentere, men veit nesten ikke i hvilken ende jeg skal begynne... Har mye erfaring med narkomane etter å ha vært deltidsvekter i 8 år. Er ikke alltid like lett gjøre den jobben grundig, samtidig som man ikke ønsker å gjøre livet surere enn strengt nødvendig for folk som har en vanskelig livssituasjon. Heldigvis har tonen fra både politi og vaktselskap de siste årene vært at man skal behandle narkomane respektfullt. Det høres kanskje ut som en selvfølge for alle andre (og det er det jo forsåvidt), men det kan være skremmende lett for de fleste mennesker å falle ned på et nivå der man begynner å "slurve med respekten", når man bare har blitt lurt mange nok ganger/ blitt løyet mye nok for/ tatt samme person for nasking x antall ganger/ fått slengt usaklig dritt til seg mange nok ganger osv...
Som du sier er det ikke så lett for en privatperson å hjelpe narkomane stort. Men en ting som mange - men ikke alle (verken du eller jeg liker å skjære alle over samme kam) - setter stor pris på, er å få snakke noen minutter med et "normalt" menneske. Dét er noe de fleste av oss kan få til!
Penger har jeg slutta å gi. Nesten. Det hender at jeg i et øyeblikks dumsnillhet gir en slant til ei som var litt ekstra sjarmerende, eller en som så litt ekstra stakkarslig ut. Men som du sier, så går jo det meste til stoff (unntak finnes, f.eks. han Knut i den dokumentarserien som gikk på NRK på vårsemesteret, han greide sannelig min hatt å spare opp penger og starte et nytt liv for seg og kona). Man kan gi dem penger og si at "da slipper de å stjele eller selge kroppen sin", men faktum er vel at jo lettere de får tak i penger, jo mer stoff kjøper de, og jo større blir narkosmuglinga til Norge. Og det igjen fører til mer kriminalitet og sannsynligvis flere narkomane... Er vel ikke ALLE som er enige i dette, men det er iallfall der jeg har endt opp etter å ha lest det meste jeg har kommet over av narkotikastoff siden jeg var 8-9 år, og jobba "i miljøet" noen år ...
Nok en gang en bra post fra frøken Amelie. Trur mange kjenner seg igjen i viljen til å hjelpe, og den samtidige maktesløsheten man føler...

Amelie78 sa...

Takk Bertil. Et kort svar til en lang comment, men satte pris på den. Liker lange kommentarer :) Bra med flere perspektiver + andres tanker. Og dine er alltid verdt å smale på.

Ha en god dag!

Amélie

Amelie78 sa...

SAMLE PÅ!

Hilsen Tasteleif-kommisjonen

Karina sa...

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver her. Mange ganger så vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe dem... Men jeg synes Bertils forslag om å slå av en prat med dem og møte dem med respekt var bra! Selv om det koster litt til tider...

Jeg må bare si igjen at du er utrolig flink til å skrive! Bloggen din er et daglig must å titte innom;) Gud velsigne deg masse...og lykke til med studiene!

Ikke trykk her - plis! sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Amelie78 sa...

Tusen takk, krina! Koselig comment! :)

Anonym sa...

hanina virker ikke. gidder ikke lage ny ö klem fra du vt hvem....

rita rata sa...

AVMAKT. Jeg har ogsá fólt meg veldig avmektig i det siste i forhold til en del mennesker og deres livs-situasjon. Midt i alt har jeg fólt meg som en "I USTAND"-kristen . Og selv om jeg har tro pá de smá ting og pá flytting av fjell, er det ingenting jeg tror mer pá enn Guds náde og Guds allmakt. Jeg sá nettopp "Healing Rain"-videoen til Michael W. Smith pá www.youtube.com og syns den formidlet en slags kombinasjon av medmenneskelighet og Guds overveldende inngripen. Se den gjerne!

Magnar W. Karlsen sa...

Du har rett, det er ganske krevende å hjelpe narkomane. Allikevel, det er som med alle andre probelmer - det er lett å se seg blind på "alle" i steden for å fokusere på enkeltindividet. Vi kan jo hjelpe en! Tenk om mange hadde hjulpet en person! Det hadde gitt store resultater. Problemet er jo at det er så lett at de narkomane bare forblir en narkomann i våre tanker. De er liksom ikke individer lenger, de er bare en del av gruppen narkomane. Jeg har jobbet med en gutt i mange år, en narkoman på 25 år. Om to dager skal han på evangeliesenter. Ting skjer! Jeg går også forbi tiggerkopper og narkogjenger men har også oppdaget at blant dem er det individer med følelser, historie, skam og håpløshet. Tenk om mange hadde hjulpet en - det hadde vært flott.

Grete sa...

Ofte skal det veldig lite til for å gjøre dagen til et annet mennesker litt bedre. Kanskje er det nok med et smil og et "hei". Bare det å bli sett av noen, og føle at noen bryr seg... Du skriver så bra, Amelie. Du tør å innrømme at man ikke alltid klarer å leve opp til idealene sine. Kanskje burde vi senke kravene til oss selv, eller i hvert fall huske at vi ikke kan redde verden alene. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe én.

Steinar sa...

Det er trist å se gamle venner på torget.
"Det kunne vært meg" tenker jeg iblant og minnes da X og Y og jeg var på øya, grillet og stod på vannski.

Sukk.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen