Først kort om stedet for forestillingen: Befolkningsvekst på 1800-tallet førte til krav om økt trykk i brannslangene, og statsingeniør Thaulow mente problemet kunne løses ved hjelp av å sprenge et basseng i Frodeåsen. Arbeidet begynte, men senere viste det seg at trykkproblemet kunne løses på bedre og billigere vis. Idag brukes Thaulowhullet som scene for teateroppsetninger hver sommer, og i år hadde Thesbiteateret satt opp Stormen. Jeg må si det er magisk opplevelse i seg selv å vandre opp bakkene i Frodeåsen, tråkke noen meter inn i skogen, for så å ankomme et imponerende amfiteater blant gran og furu. For meg ble opplevelsen av å være vitne til klassisk Shakespear midt i skogen under stjernehimmel en kulturell höydare uten like! Utescene, trær inntullet i grønt stoff, minibar, Shakespear-byste, mygg, nattsvermere og lykter. Lukten av skog, granbar og vin, skumring, stemning og mennesker med pledd og sittepute under armen. Det er litt vanskelig å beskrive kombinasjonen av inntrykkene som møter deg en slik sen sommerkveld i skogen. Sikkert er det at opplevelsen byr på helt egne sanseinntrykk, og at dette er noe ganske annet enn ... tja, en gymsal-forestilling!
Stormen er Shakespears siste skuespill og går for å være hans mest gåtefulle. Handlingen finner sted på en øy der tidligere hertug Prospero og hans datter, Miranda, lever blant luftånder, skogånder, nymfer og vesener. Regissøren selv, Ingrid Forthun, tolker Prosperos prosess i Stormen som "selverkjennelsens, forsoningens og tilgivelsens prosess". Prospero har levd med de indre knutene av smerte, hat og bitterhet siden hans egen bror sviktet han, tok fra ham herredømmet og sendte han og datteren til sjøs for å dø. Å rense seg for hatet, makte å tilgi og forsone seg med egen fortid og mennesker som har påført stor smerte, er ikke bare-bare. Hverken for hertugen eller for oss. "Slike renselsesprosesser er og vil alltid være en av de største menneskelige og personlige utfordringer" (Sitat I.Forthun). I Stormen viser Shakespear hvilken kraft det er i kjærligheten gjennom det gryende forholdet mellom Miranda og Dronningens sønn Ferninand. Kjærligheten åpner opp for tilgivelse, håp og for evnen til å se det beste i den andre.
Stykket berører også andre viktige emner, bl.a et jeg selv reflekterer mye over: Språkets makt. Den ville og vanskapte trellen, Caliban, formelig spytter ordene ut i forakt når han anklager Prospero i en setting: "Jeg lærte språk av deg. Det gode ved det, er at jeg kan forbanne!" Det ligger mye sannhet i dette lille sitatet. Vi mennesker velger selv hvordan vi bruke vår kunnskap, våre livskrefter, vårt ordforråd og den vi er. Vil vi bruke det i det godes eller det ondes tjeneste. Vil vi forbanne? Berike? Forakte? Dømme? Velsigne? Oppløfte? Tråkke ned eller strekke ut en hånd?
Shakespears stykker går ikke ut på dato. De ble skrevet for 400 år siden, men hans innsikt og humor, filosofier og verdisyn lever videre og bygger opp under viktigheter vi mennesker finner ut av før eller siden. Og selv om språket hans er veldig "shakespear'sk" og teatralsk, og du virkelig må spisse ører for å få med innholdet i replikkene (!), er en Shakespearforestilling en opplevelse for alle sanser. Spesielt om du sitter inntullet i et fleecepledd blant mygg og nattsvermere under åpen himmel i Frodeåsen!
Kilder (Thaulowhullet og Stormen): Programmet for forestillingen, Thesbiteateret.
Foto: Amélie.
1 kommentar:
Det hørtes ut som en magisk kveld! Har sett alt for lite shakespear. Så "en midtsommernattsdrøm" på film nå nylig, BBC sin filmatisering fra 1979 eller deromkring. Jeg tror nok at din opplevelse var mer nevneverdig enn akkurat den filmen.
Men ja, fasinerende hvordan skikkelig gamle tekster fra en fjern og utdatert kultur, fortsatt kan kommunisere med oss. Det viser vel at mennesker er og forblir
mennesesker
selv om omstendighetene forandrer seg og menneskeheten ytrer klare ønsker om å komme videre å bli noe bedre
Legg inn en kommentar