Kald cider

Kombinasjonen av teflonhjerne og defekte fysikk-kunnskaper kan gi fatale utslag. Jeg hadde besøk av en venninne i går og serverte kylling, wraps og gresk salat. Skravla gikk mens bordet ble dekket og jeg la siste hånd på verket. Om hun ville ha litt svenskecider? Nei, vann var bedre idag. Om jeg ville? Man kjøper ikke Herrjunga i Strømstad for ingenting. De siste flaskene var lagt i vinstativet på topphylla og dermed kom jeg på, litt for sent, at temperaturen muligens var litt dvask. Men hva har man fryser til? Voilá! Jeg skvisa grønntuten inn blant grandiosa, brokkolibuketter, bjørnebær og is, og snart ville jeg ha iskald cider á la Schweden på bordet.

Maten ble fortært og temaene flere. Glemt var cideren. Litt "positiv sladder" hører med når man ikke har sett hverandre på en stund. Vann med lime gav heller ingen videre påminnelser om frysertrikset, og snart var gresk buffét byttet ut min venninnes medbrakte dessert. To episoder og sesongslutt av Frustrerte fruer måtte man selvsagt få med seg, og etterpå gikk praten livlig igjen.

Plutselig hørte jeg et lite dump inne på kjøkkenet. Kanskje noe i retning et kvalt pouff.

- Hva var det? Den lyden der?
- Hehe. Aner ikke. Hørtes ut som katta som hoppet ned fra benken, men den har vi jo ikke lenger.

Så slo vi oss til ro med at noen ganger hører man faktisk mystiske lyder her i livet og pratet videre. Plutselig kom jeg på at cider hadde vært fresht sånn i kveldinga, oj-oj-jeg-har-jo-en-i-fryseren! Men fem timer i kalde celsius berører en naturlov som kanskje ikke har gått meg hus forbi, men som en teflonhjerne ikke direkte mediterer hardt over heller mens hun ser Frustrerte fruer og spiser Daimkake. Der lå kjære Herrjunga sprengt i fillebiter av en voksende, flaskeformet isklump, og hele fryseboksen luktet umiskjennelig... - eplecider. Det ble iskald glasskår-ryddings og blodig alvor for å si det sånn. Og igjen må jeg slå fast at learning by doing er beste vei til å innprente sannheter i denne kvinnens liv.