"Har du skrevet alt det der?"
"Ja."
"Siden når?"
"Siden jeg startet bloggen. Desember, tenker jeg."
"Jeg måtte ha tatt betalt for å gjøre det samme!"
En liten samtale på arbeidsrommet her om dagen. Jeg snakket med en kollega om blogging og avslørte at jeg var "one of those". Hun ville se. Jeg tastet inn adressen, og deretter kom utsagnet ovenfor. Jeg måtte smile. Har aldri tenkt slik på det før. Jeg lever for å skrive. Jeg skriver i søvne og skriver når jeg går hjem fra jobb. Når jeg sitter på bussen, hører jeg setningene dandere seg fiffig i språklig geledd inni hodet, og ikke få papirlapper har knotete tegn påskrevet. Utsagn jeg må huske. Sitater jeg kan bruke. Ord som passer sammen. Skrivingen er så stor del av meg at uten den, hadde jeg ikke vært meg. Rart det der, hvor forskjellige vi er. Funderer på hvordan det må være å ha et sånn forhold til fotball - jeg krever en rimelig stor million for å bevege meg ut på en gressbane med hvite kanter - eller hvordan det må være å føle sitring over å føre regnskap. En elev av meg sier hun kan ikke leve uten dansen. En annen jeg kjenner lever og ånder for el-gitaren sin. Noen ganger undrer jeg på om disse tingene er medfødt eller om de utvikles gjennom mestring og kunnskap. Mulig det er en kombinasjon. Det hender jeg lurer på om jeg har noen skjulte talenter. Hva om jeg hadde begynt med fekting? Eller tenk om jeg vokste opp med foreldre som tok meg med på arkeologiske studieturer hver sommer? Pappa er riktignok hobbyornitolog på sin hals, uten at det har påvirket min interesse for sorte prikker på himmelen (Fugler - slik jeg ser dem). Jeg tror det må være et slags indre driv. Det er sikkert en grunn til at noen kicker på gamle krigsfilmer fra de er små og andre danser rumpedans foran Voice tv fra bleiestadiet. (Iakttok ei lita snuppa hos et vennepar for et par uker siden). Folk er heldigvis forskjellige. Jeg tror det skal være slik, og jeg tror det er viktig å finne de tingene som gir en indre driv. For de tingene gjør en levende. Og de defininerer mye av den man er.
Bare noen refleksjoner på en fridag i mai...
"Ja."
"Siden når?"
"Siden jeg startet bloggen. Desember, tenker jeg."
"Jeg måtte ha tatt betalt for å gjøre det samme!"
En liten samtale på arbeidsrommet her om dagen. Jeg snakket med en kollega om blogging og avslørte at jeg var "one of those". Hun ville se. Jeg tastet inn adressen, og deretter kom utsagnet ovenfor. Jeg måtte smile. Har aldri tenkt slik på det før. Jeg lever for å skrive. Jeg skriver i søvne og skriver når jeg går hjem fra jobb. Når jeg sitter på bussen, hører jeg setningene dandere seg fiffig i språklig geledd inni hodet, og ikke få papirlapper har knotete tegn påskrevet. Utsagn jeg må huske. Sitater jeg kan bruke. Ord som passer sammen. Skrivingen er så stor del av meg at uten den, hadde jeg ikke vært meg. Rart det der, hvor forskjellige vi er. Funderer på hvordan det må være å ha et sånn forhold til fotball - jeg krever en rimelig stor million for å bevege meg ut på en gressbane med hvite kanter - eller hvordan det må være å føle sitring over å føre regnskap. En elev av meg sier hun kan ikke leve uten dansen. En annen jeg kjenner lever og ånder for el-gitaren sin. Noen ganger undrer jeg på om disse tingene er medfødt eller om de utvikles gjennom mestring og kunnskap. Mulig det er en kombinasjon. Det hender jeg lurer på om jeg har noen skjulte talenter. Hva om jeg hadde begynt med fekting? Eller tenk om jeg vokste opp med foreldre som tok meg med på arkeologiske studieturer hver sommer? Pappa er riktignok hobbyornitolog på sin hals, uten at det har påvirket min interesse for sorte prikker på himmelen (Fugler - slik jeg ser dem). Jeg tror det må være et slags indre driv. Det er sikkert en grunn til at noen kicker på gamle krigsfilmer fra de er små og andre danser rumpedans foran Voice tv fra bleiestadiet. (Iakttok ei lita snuppa hos et vennepar for et par uker siden). Folk er heldigvis forskjellige. Jeg tror det skal være slik, og jeg tror det er viktig å finne de tingene som gir en indre driv. For de tingene gjør en levende. Og de defininerer mye av den man er.
Bare noen refleksjoner på en fridag i mai...
11 kommentarer:
:)
Fekting du! For en tanke! FEKTING!!! Synes den var kjempemorsom. Hvilken assisiasjon! Synes jeg ser deg...:)) Men jo, det kunne jo sikkert blitt no'.
Hehe. Lo godt av den kommentaren! Så du har ikke noe tro på meg og fekting? ;-) Du vet - man skal aldri si aldri.... Svosj!!
"Skrivingen er så stor del av meg at uten den, hadde jeg ikke vært meg." Det kunne vært mine ord det :) Om slike "nødvendigheter" er medfødte eller ikke, er et spennende spørsmål. Jeg tror til en viss grad at de er det. At vi har fått gaver som vi kan velge å bruke og utvikle, eller la ligge.
Hehe, så gjenkjennelig. Jeg også har skrivingen i blodet. Mulig det har sammenheng med at jeg har lest tonnevis med bøker sideen jeg lærte å lese:)
Har lett for å betrakte livet litt utenfra og funderende. Hva driver den og den i det de gjør..Spinner på historier om de menneskene jeg møter.
Tror nok det er som du tenker, vi har alle våre forskjellige gaver og interesser.
Ha en flott helg:)
Samme her. Uten bokstaver som uttrykksform hadde jeg fólt meg mangelfull og amputert pá noe vis. Iblant har jeg lurt pá hvordan det er á vaere analfabet. Eller á aldri ha lest noenting. Eller hvordan det er á se ting pá en oppslagstavle og ikke forstá det som stár der selv om det er viktig. Omtrent som da jeg kraesjet inn i en overraskende undervanns-skillevegg i et basseng fordi varselplakaten var pá katalansk! Ouch!! Resten av historien er foróvrig ganske morsom. Men vi fár heller ta den over en kopp kaffe, sá vi kan le litt sammen.
God natt!
Det er jo sagt at "pennen er et mektig sverd" og det samme kan sies om tastauret! ;)
I disse bloggetider er det mange som svinger sverdet sitt mot noen og enhver som de synes fortjener et støt eller ros for det de gjør. Slik var det ikke for bare noen år siden. Da måtte man ringe inn til aviser for at de skulle trykke vår frustrasjon over samfunnet og over naboen!
Nå kan man bare logge seg inn, skrive det man har på hjertet og lagre, så ligger våre tanker, frustrasjoner, gleder og sorger til allmenn beskuelse!
På godt og på vondt! :)
Grete: Ja - enig!
Jador: Takk! vSå sant som om jeg skulle sagt det selv. For å bruke en klisjé.
Sarah: Så koselig! Takk :o) Så for meg hendelsen, hehe. I en annen "fra skuffen-tekst" jeg har liggende, står det faktisk at det var du som inspirerte meg og var med på å utvikle skrivingen min. I just say: 50-siders brev ;o) Tusen takk forresten! Jeg tror ofte man trenger andre mennesker for å hente frem, se og utvikle gavene sine. Tar forøvrig gjerne en kaffe med deg - så snart sjansen byr seg! Klem!
Rune: Veldig sant. Har tenkt mye på det selv. Blogging er en kjempeidé! Og en enorm mulighet. Men har også en del negative sider. Har snusa en del rundt i blogger et annet sted. Der er det utrolig mange som bruker blogginga til å henge ut andre, fortelle om fiasko one-night stans (i detalj! Synes synd på de menneskene det skrives om), tråkke på andres meninger, disse andres tro/livssyn (især kristen tro og islam), baksnakke kollegaer osv. Det er lett å bli revet med - spesielt når folk skriver godt - men jeg får samtidig en veldig bismak i munnen. Plutselig er det så greit å snakke dritt om andre, bare fordi man kan være anonym og er en populær blogger. Hmm... Mulig jeg skriver mer om dette en gang.
Likte uttrykket: "Pennen er et mektig sverd."
Ja, pennen er et mektig sverd, og da slipper man å lære seg fekting.
(Takk og lov!)
Bra comment, Mie!! :)
Legg inn en kommentar